Alt har en ende

Som kjent blåser det mye der jeg bor, og ofte er det noe som minner om storm og stiv kuling. Vind som tar med seg både det ene og det andre. Plater av ymse slag er spesielt utsatt.  Som platene av bølgeblikk på garasjen og plastplatene i drivhuset. Sistnevnte har etter x antall stormer blitt seende mer og mer slitent ut. En etter en har platene forsvunnet og tanken var å reparere på en eller annen måte, men det rakk jeg aldri. De mest gjenstridige platene har dog holdt stand for vinden og dermed fungert som en skikkelig vindskjerm. Etter de siste stormkastene her om dagen ble det drepen for drivhuset som har måttet gi slipp på platen den var skrudd fast til i bakken og nå bare ventet på å dra ved neste vindkast.
Til alt helt oppdaget jeg det vindskeive drivhuset før det skjedde og fikk avverget et flyvende drivhus. Nå er det ribbet for plater, bare det spinkle reisverket står igjen, det får en ta i dagslys..

Det er bare å innse at den type drivhus jeg hadde er for skjørt og spinkelt for Langstranda.

For noe griseri

Her for noen dager siden opplevde jeg noe som jeg synes svært lite om.
En kunde var tydelig forkjølet, hun hostet og hostet og jeg observerte at damen ikke forsøkte å holde seg for munnen når hun gikk over golvet og hostet. Jeg tenkte mitt, men trodde vel strengt tatt ikke at jeg skulle bli et offer for denne hostingen.
Kunden kommer nemlig bort og handler og hva gjør hun, hun hoster, og holder hun seg for munnen denne gangen? Nei!!Jeg fikk en fråde av damens basiller rett i ansiktet. Og joda, jeg har sprit for å kunne sprite hendene mine når jeg føler at det trengs, men hvordan kan jeg beskytte meg mot voksne damers ukontrollerte hostekuler???
Hele resten av dagen greide jeg faktisk ikke tenke på annet enn at damen hostet på meg, og kanskje det er derfor jeg nå begynner å bli litt forkjølet, tiltross for alle mine tiltak for å holde meg frisk??

Bildet er lånt hos: http://unemployedmarx.blogspot.no/

Et minne

Hver gang jeg kommer over en sekk med sånn trådløsning til å åpne sekken, fortrinnsvis en papirsekk, så tenker jeg på Bestemor. I fjøset fantes disse sekkene som hun åpnet med den største selvfølgelighet, selv midt på vinteren når fingrene hennes var iskalde greide hun å trekke i den rette tråden. Den som gjorde at det bare var å dra på hver side og vips, så hadde sekken en åpning uten at sekken var revet i filler.  Jeg husker jeg syntes det var spennende med denne tråden og elsket å prøve. Jeg fikk det aldri til. I dag åpnet jeg en potetsekk som hadde den trådløsningen, og hvordan tror dere det gikk?

Joda, jeg måtte rive opp sekken - også denne gangen-

Briller....

Helt siden jeg som seks åring begynte med briller har jeg hatet brillene. I begynnelsen glemte jeg dem stadig igjen hjemme, på hylla vi hadde på kjøkkenet. En sånn lang hylle med gjennomsiktige bokser til diverse mel og andre tørrvarer. Når jeg la dem der visste jeg til enhver tid hvor jeg hadde glemt dem. Å begynne på skolen med briller var nok heller ikke noe jeg gledet meg til, veldig ofte lå brillene der, på kjøkkenhylla hjemme, mens jeg myste og synet gradvis ble dårligere og dårligere. Husker fremdeles lykken når et brilleglass falt ut og jeg var forhindret fra å bruke briller til dette var fikset, selv om jeg også plagdes med dårlig samvittighet for at jeg påla mor og far en ekstra utgift.

Med tiden ble synet dårligere og dårligere, og brilleglassene ble tjukkere og tjukkere og jeg kunne ikke lenger greie meg uten disse forhatte brillene.Jeg så rett og slett ikke uten. At jeg etterhvert ble plaget for utseende gjorde ikke brillene mer elsket. Rosinøyer bak tykke brilleglass og kviseutbrudd som fint kunne vært fordelt på en hel klasse gjorde hverdagen alt annet enn lett.

Kusiner begynte med linser og vekte en drøm hos meg og i 1982, 16 år gammel kom jeg til Wahlberg på Gjøvik og fikk tilpasset mine første linser. Harde linser som ikke ga meg stort annet enn plunder og heft, de var greie å sette på, men et helvete og få ut om kvelden. Den lille sugeproppen traff alle andre steder enn midt på linsa når jeg stirret i speilet og trælet mens tårene rant og øynene ble rødere og rødere. Frykten for å måtte gå tilbake til briller var stor da jeg kom tilbake til første linsetime etter prøvingen. Heldigvis fikk jeg prøve myke linser og det startet en ny hverdag, i allefall hva synet angikk.

Jeg har gjennom alle disse årene forsøkt å være så forsiktig som jeg kan, sovet med dem, ja, men aldri mye og lenge, skrekken for betennelser og dritt har fulgt meg :) Synet hadde stabilisert seg på - 8.00 og jeg tenkte at jeg aldri kom til å bli langsynt, selv ikke når synet plutselig endret seg og jeg gikk ned på styrke.
- Vi gir deg litt svakere linser så du slipper alderslangsyntheten, sa de.
Jeg tvang meg til å se med stadig svakere linser før jeg for to år siden fikk trosset igjennom litt sterkere linser, men bare på det ene øyet, må vite.

For to uker siden var jeg på linsekontroll igjen og de forstod at jeg ikke kunne holde på med linser som var såpass mye for svake, -7.00 på venstre var nå blitt -7.75, høyre hadde gått fra - 7.50 til -8.00 og jeg skulle endelig få linser som passer meg. Rimelig lei av å myse og ikke lese på få meters avstand føltes det som reneste lykken. Helt til jeg fikk prøve styrken på ordentlig. For hva skjer? Jeg er ikke i stand til å lese skriften i sms'ene på mobilen, når noen sender en smiley kan det like gjerne være et surt fjes, jeg er faktisk ikke i stand til å skjelne hva det er, uten briller, med + styrke. Dermed føler jeg at jeg er litt tilbake til start. Jeg ønsker ikke briller i en snor, ei heller på hodet, så da blir det å huske på å få med seg disse brillene som gjør at jeg kan lese alt med liten skrift, til enhver tid da. Eventuelt ha briller overalt, hjemme, på jobben, i bilen... Vi får se, men akkurat nå er jeg ikke fornøyd med å se på lang avstand.

Bildet er lånt fra: http://www.minekontaktlinser.net/
Dette har vært hverdagen min også, nå kastes linsene hver dag, men i starten var det sånn, med koking og full pakke.
Jeg kan ikke opereres, dessverre.