onsdag 21. juni 2017

21. juni

Ikke helt samme temperatur som det var søndagskvelden, men allikevel en god sommerkveld ute på verandaen med lys, bok, musikk og en liten øl. På en onsdag. Fordi dette er min helg :)

Jobbehelgene kommer raskere enn jeg nesten greier å si kake så det gjelder å nyte dagene/kveldene mellom disse helgene, og når jeg kan gjøre det utendørs så er det det aller beste.

Jeg lukker øynene for malingsjobben som venter her på verandaen, jeg er her og jeg tillater meg å leve litt i dette nuet som så mange snakker om. Jeg har det faktisk veldig bra med meg sjøl nå og skal nyte både denne stunden og livet selv om jeg må trekke innendørs. Ikke på grunn av myggen, men fordi det blir for kaldt å sitte ute i shorts, selv med ullsokker og fleecegenser :)

Tok med bien og gikk inn,  måtte få igjen varmen gitt.

lørdag 10. juni 2017

Når rullgardina går ned

Det skjer nesten hver eneste gang jeg drar på butikken bare for å handle (dvs når det ikke er impulshandling). Som på lørdager når jeg har fri og drar bort for å handle lokalt og gi min støtte til nærbutikken.

Med det samme jeg kommer innenfor porten er alt jeg skulle handle vekk fra hodet og jeg blir gående rundt som en verpesjuk høne, uten mål og mening og kommer ut igjen med ting jeg ikke trengte eller skulle ha. For når jeg er hjemme igjen så dukker jo de tingene jeg burde ha skrevet på en handlelapp opp igjen og de er som regel ikke med i handleposen hjem...

Derfor er det greit at en har litt lager av det meste så en ikke trenger å sulte liksom.

onsdag 7. juni 2017

Når en dør lukkes...

.....åpnes en annen.

I lang tid har jeg forsøkt å stenge en dør nå, men jeg har ikke lykkes. Hengslene har knirket og gitt motstand, eller noe har stått i veien og hindret meg i å lukke den helt. Og det har føltes greit å holde døra litt på klem. Sånn i tilfelle.

Nå kjennes det ut som om hengslene kan ha blitt smurt og døren er i ferd med å stenges. Det føles ikke skremmende lenger, det føles nesten godt, godt og endelig gi slipp på noe som har vært i hver eneste lille celle de siste årene, godt å føle at jeg er klar for å åpne nye dører og se hva som skjuler seg der.
Hvem vet hva som dukker opp,  men jeg håper og tror at jeg fra nå vil føles friere, mye friere!

Bildet er lånt hos: https://www.facebook.com/karislillehjorne/?fref=ts



Bloggarkiv