onsdag 21. desember 2016

Julestemning

Hva er egentlig julestemning? Med årene har jeg blittt mer i tvil om julestemning er noe man får på grunn av jula, eller om det rett og slett er en lykkefølelse som kommer fordi livet er på stell og en ikke har noen voldsomt store bekymringer. Ofte et nyvasket  hjem, god mat, gode søtsaker, fri, spennende pakker, kos med familie og ren, hvit snø.

Jeg begynner nemlig å tro at barndommens julestemning kom nettopp fordi livet var enkelt og bekymringsløst, ihvertfall opp til  viss alder føltes livet godt, og jeg hadde denne julestemningsfølelsen når jula kom.. Disney's jul, Snekker Andersen, julegrøt med mandel og Sølvguttene gjorde det komplett når juleaften kom.

Spenningen og stemningen kommer liksom ikke lenger uansett hva jeg gjør til jul.. Snev av noe, ja, men den gode julestemningen fra barndommen er borte. Men jul blir det i år også og alt ligger til rette for rammen rundt..

torsdag 15. desember 2016

Hematt tel jul

Hvor irriterende er ikke det å legge seg, tømme huet og så kommer sangen "hematt tel jul" og klistrer seg fast som en mare i hodet på deg når du egentlig bare vil sove. Sovner gjør man heldigvis til slutt og hva skjer når søvnen er urolig og en våkner litt utpå natta, joda, da murrer sangen videre som på repeat. Samme strofe med Viggo Sandvik. "Pappaer i biler skal hematt til jul" og bestemor som står i gangen og ikke har noe svar og i år skal han være nisse sjøl.

Jammen satt den ikke der når jeg våknet også gitt, og jeg kan skrive under på at jeg er ganske lei. Etter snart to uker med Hemat til jul på hjernen alle våkne nattetimer har jeg satt sangen på lista over mindre populære julesanger. Men hvordan skal jeg få den vekk fra hjernen???




mandag 12. desember 2016

Man lærer stadig noe nytt


Jeg er på utkikk etter ny renseserie til ansiktet, så i går, på søndagsåpent før jul (eller i Tøcksfors er det jo alltid søndagsåpent da) bestemte jeg meg for å se om jeg kunne finne noe nytt.
Jeg kom over et lite sånt reisekit for voksen hud, fairtrade faktisk, og bestemte meg for å teste den ut. Bra pris var det også på denne praktiske prøvepakken. Glad og fornøyd fikk jeg unna meg resten av utretningene og dro hjem til fotball og Farmen. Mellom disse to nevnte programmene skulle serien testes og det var da jeg fikk denne ubehagelige opplevelsen eller lærdommen. Det luktet oppkast av rensekremen. Faktisk så mye at jeg brakk meg og fikk ikke vasket kremen av fort nok. Eller godt nok for den sakens skyld. Lukta hang ved lenge, men forsvant heldigvis litt ut i Farmen.
Jeg luktet på tuben igjen før jeg la meg, men syntes ikke det luktet sånn av den så bestemte meg for å gi den nok et forsøk i dag tidlig. Men det som kom ut av tuben luktet like ille som i går. :(

Ringte forretningen. Og damen ble ikke veldig overrasket så vidt jeg kunne forstå. Hun hadde nemlig forklaringen!
Produkter som ikke inneholder parabener kan få en annen lukt, men jeg skulle selvfølgelig få et nytt produkt. Så får en håpe at det var min det var feil på og at den neste lukter blomster eller noe annet snadder. I hvertfall alt annet enn spy. Og jeg lærte to ting i dag. En; uten parabener risikerer man spylukt på kremer. Og nummer to; at jeg aldri kommer å kjøpe noe i kremer eller annet uten parabener i normal størrelse.



mandag 28. november 2016

Jul og fluer.....

Den siste måneden har plutselig fluene våknet til liv, vi snakker november, og i mitt hode plages man ikke med fluer på denne tiden av året. Men da har plaget meg nå i snart en måned. Feite, forvirra fluer som flyr i ring.

Jeg har funnet fram igjen fluebankeren, jeg har slått mange, jeg har sluppet ut dem som har satt seg på vinduer og dører, men jeg har ikke så innmari lyst til å ha fluer sammen med nissene og snømennene mine. Så inntil de innser at dette er feil årstid så får jeg fortsette å gjøre det jeg kan for å rydde dem ut av julehuset mitt.

Flue på julegardinen min. 

fredag 25. november 2016

Vræææææl

Jeg tok helgevasken i går. Den siste finishen før jula skulle på plass i heimen. Jeg gjorde det liksom litt grundigere. I kriker og kroker. Selv trappenedgangen til kjelleren fikk en omgang med støvsugeren. Der har det vært mye mus i høst, og med min fobi for mus har jeg benyttet gift. Jeg har jo en slags underlig oppfatning av mus. Jeg rett og slett hater dyrene, men synes dessverre de samtidig er veldig søte. Derfor vil jeg helst ikke ha noen befatning med disse skadedyrene. Ikke levende, ikke døde. Musefeller er derfor ikke min greie. De må dø og jeg skal helst aldri se noe til dem.

Dessverre har jeg funnet noen døde mus i kjelleren. Der ødeleggelsene etter dem har vært enorme etter at huset ble uten katt. Jeg har sett noen levende i trappenedgangen og visst at den maten de har spist har ledet dem til deres siste time, samtidig har jeg vært sikker på at de går ut for å dø.

Vel, tilbake til støvsugingen. Jeg så noe som lignet sånn typ ull, gråsvart ull til å lage bol med. Jeg tittet opp og prøvde å finne ut hva musa kunne ha spist på og ødelagt, men fant ikke ut hvor det kom fra. Jeg hentet sågar lommelykt for å se skikkelig uten at jeg fikk noe forklaring på hva det kom fra, før jeg satte støvsugeren ned for å "svoppe" det inn i posen. Denne gråsvarte ullbiten satte seg derimot fast i munnstykket og impulsivt snur jeg støvsugerrøret og fjerner det som hindrer meg i å gjøre ferdig jobben. For sent, altfor sent innser jeg at denne gråsvarte ullkladden ikke er ull, men en død mus!! Jeg tok på en død mus, med bare hendene. Alle som er litt over middels redd mus skjønner og vet sikkert reaksjonen min. Hadde jeg hatt på pulsbånd ville jeg kunne registrert skyhøy puls der jeg stod med sprikende fingre og skrek mens grøssende gikk gjennom kroppen. Jeg rakk og å tenke jeg må ha ny støvsuger. Etter at avverket ble fjernet spritet jeg det meste og fikk gjort meg ferdig, men dæven for en skrekkopplevelse som jeg kommer til å ha med meg hver gang jeg støvsuger heretter.


Noe bilde ble det ikke i dette innlegget....grøss....

tirsdag 22. november 2016

Julebladet

I en tre ukers tid har julebladet ligget i vesken min og ventet på å bli lest. 

Det er faktisk flere år siden jeg sist kjøpte et juleblad. Tror knapt jeg har kjøpt et eneste et siden jeg
I en tre ukers tid har julebladet ligget i vesken min og ventet på å bli lest.

Det er faktisk flere år siden jeg sist kjøpte et juleblad. Tror knapt jeg har kjøpt et eneste et siden jeg ble skilt, da endret egentlig jula seg. Alt ble på en måte mindre lystbetont. Og juleforberedelsene ble hvert år mindre og mindre. Jeg trengte ikke lenger juleblader for å få oppskrifter eller inspirasjon. Det lille jeg etterhvert skulle gjøre det hadde jeg i hodet.

I år føltes det midlertidig annerledes. Og i slutten av oktober bestemte jeg meg for at denne julen, da skulle gleden fram igjen og jeg skulle starte med å kjøpe et juleblad, ikke like mange som før i tiden, men et nøye utvalgt blad med juleinspirasjon. 

Som tenkt, så gjort. Lenge stod jeg foran bladhylla med de glorete bladene før jeg endte opp med et av dem som jeg gledet meg til å lese fra "perm til perm". Greia var at bladet ble liggende lenge i veska. Det ble liksom ingen anledning til å ta fram julebladet. Kanskje forsvant gnisten jeg følte i slutten av oktober, så bladet ble først tatt opp i dag. Og jeg må våge og påstå at så langt ble det en skuffelse for en som hadde tenkt en jul med sju slag igjen, som ønsket tips til julepyntet hjem og snev av julestemning. Nå er jeg på side 131, jeg har lagt bladet tilbake i veska, men har enda ikke sett en oppskrift på de gode kakene eller julesnopet jeg er på jakt etter. 

Mulig jeg har valgt feil blad, eller at det dukker opp noe spennende på de siste sidene, det kan jeg ikke svare på ennå, ellers så må jeg nok gå for eksisterende julepynt og tips fra kokebøkene mine. 




Det er kanskje for tidlig å ønske god førjulstid?. Alt ble på en måte m

mandag 14. november 2016

Går jeg i søvne?

Jeg har - nok en gang- forsøkt å kjøpe meg en skritteller. En fra Garmin denne gang, som kan jobbe sammen med et av de mange pulsbåndene jeg har fra alle klokkene jeg har hatt. Litt dumt at den ikke klarer å samarbeide med båndet på nåværende klokke selvfølgelig. men jeg får målt pulsen og det har jeg gjort nå i tre døgn. Dag og natt, natt og dag, under trening, husvask og søvn.

Overraskelsen da jeg oppdaget at jeg to av tre netter har vært ned på 30 BPM var ganske stor, da har jeg jo nesten ikke puls overhodet en stund da? Eller? Har forøvrig ikke klart å få noen nøyaktig hvilepuls som jo skal måles i det en våkner, jeg er altfor urolig til det, men jeg håper jeg får det til - en gang, :)

I natt har deromot laveste puls, (og det er kanskje det som er hvilepulsen da?), blitt målt til 60 BPM, og det er registrert 47 skritt på skrittelleren. Det er jo dette som er det rare siden jeg la meg før midnatt og mener selv at jeg har sovet som en stein i hele natt, for første gang på mange år!! Men i følge denne klokka har jeg altså vandret 47 skritt i nattens mulm og mørke. Det er jo ikke lange turen, men det er mye når en tror en har sovet. :)

Nattens sovemønster.

søndag 6. november 2016

Resirkulering

Lykken var stor da vi fikk papirdunk sammen med søppeldunken. Og den var stor da vi kunne kaste plast sammen med vanlig restavfall. Den var enda større da glass- og metallbeholderen plutselig stod sammen med mine to søppelkasser for et par uker siden!

Jeg har forsøkt å sortere i flere år og forsøker å sortere søpla mi så godt det lar seg gjøre. Mat og matsøppel i grønn pose. Søppel i poser fra butikkene. I benken har jeg også beholder for glass og metall og har i ujevnt tempo levert disse på gjenvinningstasjonene som nå er borte. Papir og papp ble også samlet opp og levert til egen dunk kom på plass.

På trammen har jeg en rød beholder for småelektrisk, batterier, lyspærer, spraybokser og annet farlig avfall. Så lettvint, bare gå ut på trammen med det og levere boksen når den er full.

Er det noe mer jeg kunne ønsket meg nå for å gjøre sorteringen enklere så måtte det være for eksempel en egen pose til ødelagt tøy, en rød pose for eksempel som man kan levere klær som har gjort nytten sin og vel så det i. Jeg stopper ikke sokker og strømper, jeg bøter ikke truser og disse skal ikke sammen med søpla, nei, de skal leveres i kontainer for klær. Nå synes ikke jeg det er stas og levere undertøyet mitt til Frelsesarmen eller Uff eller hva nå alle disse innsamlingene for klær heter, selv ikke vasket synes jeg det er greit å tenke på at det skal sorteres ut igjen og bedømmes om det kan brukes om igjen til noe. Nei, jeg vil helst putte det i en søppelpose sammen med restsøpla, men klar i sorteringesanlegget til ROAF er ikke bra, enda verre er disse sekkene man kjøper ved i, da tugger det seg helt på sorteringsbåndet som skille plast, mat og annen søppel.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med kommunens sorteringstilbud, og jeg tror på at det må være  lettvint for å få med alle på jobben, jo enklere, jo bedre, det vet vi alle, så håper at alle norges kommuner følger opp og gjør det like lettvint for sine kunder!!

Bilde er lånt hos: facebook.com/roaf.no/

lørdag 22. oktober 2016

Klokkeløs

Ikke bokstavelig, jeg tror aldri jeg ville komme i den situasjonen at jeg ikke eier en klokke. I en kasse, i et skap har jeg minimum 200 klokker liggende, tiden har nok stått stille på alle sammen i mange år, men et lite batteribytte er alt som skal til for å få klokkene opp å gå igjen.

Klokkesamlingen stammer fra tiden da jeg ikke kunne gå forbi klokkebutikker uten å føle en dragning. Spesielle, rare, tøffe, stygge klokker, men aldri spesielt dyre, om jeg da ikke falt for en eller annen Swatch da. Ellers var det sjelden klokkene kostet mer enn 2-300 kroner, når batteriet var tomt var jeg som regel gått lei og hadde kjøpt minst en ny klokke.

Garminklokkene satte en stopper for klokkedilla mi. Da jeg begynte å løpe hadde jeg en god gammeldags stoppeklokke i lomma og vanlig klokke på armen. Etterhvert ble endomondo og stoppeklokka der følgesvennen til jeg fikk min aller første Garmin. (Nå har jeg tidligere blogget om mitt forbruk av treningsklokker, så jeg har jo forsåvidt fornyet klokkeparken hele veien, bare at en klokke har erstattet en ødelagt en. Garmin-1-2-3-4-nei-5 )
Ytterst sjelden har jeg tatt av treningsklokka for å bruke en annen, og jeg oppsøker ikke lenger butikker som selger klokker på samme måte som før. Om jeg ser en kul klokke så går jeg både en, to og tre runder med meg selv før jeg enten kjøper eller lar det være.

I kveld, da tok jeg av klokka, la den vekk og har prøvd å "leve" uten klokke en hel lørdagskveld. Det gjør nesten vondt for meg som føler meg handikappet uten klokke på armen, jeg blir rett og slett desorientert og titter på armen hele tida.

Jeg lot klokka få en ordentlig oppldaning nå under min klokkeløse kveld og nå er den fulladet og klar for nye oppgaver. :)  Jeg skal la den ligge litt til, men så er det slutt på torturen.

En av de siste klokkene jeg har kjøpt, foruten disse gpsklokkene.

lørdag 8. oktober 2016

Veiarbeid

Noe av det morsomste jeg gjorde som barn var å leke i sandkassa, eller sandhaugen, med små biler fra Matchbox og lignende. Små miniatyrutgaver av ordentlige biler, lastebiler, busser, dampveivalsere, traktorer også videre. Og vi lagde veier, forseggjorte veier, og tunneller som raste nå sanda tørket, men vi kjørte forsiktig på veiene og gjennom tunnellene med disse små bilene våre som muligens ikke var ment for sandkassa, men du så gøy det var.

Var vi flere som lekte sammen hadde vi først en fordeling av bilene, det gjaldt å være rask og kreve førstevalg, andrevalg osv. Etter at vi hadde fått oss en bilpark samarbeidet vi om veibyggingen, og den største diskusjonen eller krangelen lå i hvem som fikk være Korsbrekke og Lorck eller Sigurd Hesselberg. Det beste var altså førstnevnte, "fritt for å være korsbrekkelorck", og når det var okkupert var det "sigurdhesselberg". Vi greide nesten ikke å si navnene for det var viktig å få det ut først for å slippe å ende om som taperen. Taperen måtte nemlig være en lokal maskinpark, " æsj, da må jeg være Brødrene Odden, kan vi ikke begynne på nytt?"
Etter at fordelingen av firmaer var klart startet altså den møysommelige jobben med å bygge veier. Men som regel rakk vi å leke mange timer på disse nybygde veiene også, om vi ikke gikk lei og begynte med noe annet.

Grunnen til at jeg kom på dette i dag var veiarbeidet med nye E18 ved Ørje. Jeg synes de har holdt på lenge der og de lager mange midlertidige veiløsninger underveis. Jeg forstår at det ikke er så enkelt som i sandkassa, men det må da koste enormt mye og lage alle disse ekstra veiene? Eller skal alt tilslutt bli den nye veien, jeg skjønner liksom ikke helt planen. Men jeg får smøre meg med tålmodighet og vente spent på resultatet, men ut fra hvordan det ser ut der nå så virker det som om det er lenge til enda.



fredag 7. oktober 2016

Fredagkveld

Det er lenge siden jeg har hatt denne fredagsfølelsen, men i kveld har jeg den.
Tv'en har stått på som bakgrunnstøy etter at jeg ble ferdig med helgvasken, jeg har sett på litt, men spør du meg i morgen hva jeg så på, så kan jeg nok bre svare at det var nytt på nytt, det andre har jeg overhodet ikke fått med meg.

Jeg har spist hjemmelagde hamburgere, var ikke helt heldig med dem synes jeg, har lagd bedre før, men borte ble dem, alt tilbehøret, selv om jeg glemte baconet, dro smaken opp noe, Jeg har også drukket brus og spist potetgull liggende på sofaen og sett på gamle episoder av på tur med Dag Otto, (med tven på i bakgrunnen)rett og slett fordi jeg lette etter det som begynte på onsdag, men ikke fant på sumo. Jaja, de kommer sikkert i reprise en gang.
Og så har jeg selvfølgelig duppet litt av, sånn borte i fem minutter og ganske våken umiddelbart etter jeg har våknet igjen. Det varer bare ikke så lenge før jeg er like trøtt igjen, men jeg har fredagsfølelsen og har bestemt meg for å sove lenge i morgen så jeg holder fortet en stund til tror jeg, for denne fredagskveldfølelsen, den hadde jeg egentlig glemt hvor god var.


fredag 23. september 2016

Jeg bærer på en tristhet


Nå er det snart to uker siden Mons måtte få slippe. Fremdeles er han veldig tilstede, jeg synes jeg høre han komme gående over gulvet, jeg synes han hopper opp på et av bordene utenfor vinduene på verandaen for å fortelle at han vil inn. Jeg føler han er her, men så titter jeg ut og ser graven hans og vet at jeg bare har lurt meg selv et øyeblikk.



Alt levende er på lånt tid, vi vet jo det, men det gjør ikke sorgen og savnet enklere når de forsvinner ut av livet ditt. Man går videre, men individer man har knyttet til seg vil for alltid bli i hjertet og være et godt minne, der har også Mons fått sin plass, sammen med så mange andre, mange døde, men også noen som lever og har fått en bit av dette hjertet som heldigvis har plass til mange.

Tristheten jeg føler vil nok gå over, men akkurat nå føles den altoppslukende. Jeg kan tøyse og le, men så kommer det over meg at noe er riv ruskende galt, og så føles alt veldig tungt igjen. Så mange forteller meg at jeg gjorde det rette, at Mons hadde hatt et godt liv og jeg vet alt det der, men jeg skulle nå gjerne gitt han enda flere gode år.








onsdag 31. august 2016

Skrekkscenario

Når jeg satt på toget fra London til Stansted tidligere i august etter den fantastiske Wembleyopplevelsen hadde jeg god tid til å tenke. En snau time lang tur. Mine håpefulle på seter andre steder i toget, men på samme tog.

Inn på toget ser jeg helst at jeg er sist inn. Alle skal med!

Da ungene var yngre, en del yngre enn nå ble de invitert med til London av deres reservepappa (han er dessverre ikke lenger blant oss, men vi kunne tøyse litt av denne historien i ettertid) Han var ikke lenger en del av livet vårt på samme måte som tidligere, men fortsatt en bauta i ungenes liv! Dette var en slags julepresang fra han til dem.
Det var først mange måneder etter de kom hjem de fortalte meg om avreisen fra London til flyplassen, også den gangen Stansted.  Dårlig tid og dører som lukket seg mens frøkenen stod igjen på utsiden. Dører som ble tvunget opp av reservepappan og alle tre samlet for felles togreise til flyplassen.

Jeg fikk gåsehud bare av og høre om det flere måneder senere. Jeg så for meg et tog som kjørte avgårde med datteren stående igjen på perrongen, i England, med en mobil som hadde slått seg vrang og ikke virket.

Heldigvis gikk det greit, og jeg er glad jeg ikke var der for dette er nok noe av det jeg ser på som et skrekkscenario.

Bildet er lånt her:

fredag 26. august 2016

Det lille lokket

Det lille lokket som sitter på kremkrukkene, skal det kastes, eller har det en misjon og skal sitte der etter at man har åpnet krukka?
Er det en slags ekstra beskyttelse, eller en rent praktisk transportinnretning? Jeg bare spør, for jeg er neimen ikke sikker og gjør begge deler, beholder en stund og kaster etterhvert.
Dette lokket på viste krukke følger med opp sammen med det ordentlige lokket og har falt ned i vasken noen ganger, med "smørsida" opp, men om det skulle snu seg på veien ned så er det vel ikke lenger like rent liksom.
Så hva gjør dere andre, kaster dere det eller beholder dere lokket?

torsdag 25. august 2016

Datoen

Det gikk en serie på NRK som het Datoen, jeg har en venninne som var med i den første episoden, hun er født på samme dag som Jens Stoltenberg. Hun ble faktisk nominert til Årets deltager - og vant- i Gullruten 2016 for sin åpenhjertige historie.
Men det er ikke det dette innlegget skal handle om, det var bare innledningen.

Jeg er ubrukelig til å huske datoer, men kjenner noen som husker alt av datoer når de bare har hørt om dem. Jeg hadde for eksempel en onkel som var rå på datoer, fødslesdager, bryllupsdager osv.

Selv husker jeg ungenes fødselsdager, familie og ofte dagen til nære, gode venner, men jeg er glad for facebook som gir påmunnelser på de fleste, sånn for sikkerhetsskyld.

Men om noen spør meg om jeg husker dagen jeg ble gift i sin tid så må jeg tenke godt etter, plassere et par bursdager og da, vips, vet jeg,  jeg skulle hatt bryllupsdag førstkommende søndag om jeg fortsatt hadde vært gift..


Slik som jeg husker noen andre datoer, 8. november 2014 er en dato jeg husker, det var en god dato, da vet jeg også at Liverpool spilte kamp mot Chelsea, men om noen spør når jeg har vært tilstede på Anfield og sett kamp så kan jeg kun huske måneden jeg var der, ikke datoen.

Jeg har andre datoer som huskes også, dager som huskes, på godt eller vondt, jeg skal ikke nevne alle dem her, men er det ikke litt rart dette med å huske/ikke huske når ting skjedde? At noen bare er helt rå på det, mens andre -som meg- er helt ubrukelig?

Det ska ikke være lett....

Jeg kan glemme at jeg har fri på en torsdag, og bør også ha alarm som forteller at det er fri.

søndag 21. august 2016

Ut av komfortsonen


Pushe grenser har aldri vært min sterkeste side. Det er lett å holde seg til det trygge og sikre, men av og til våkner det en liten rebell i meg og jeg tar initiativ til ting som er så langt fra min komfortsone at jeg ikke skjønner hva jeg tenkte på. Som å invitere med meg tantunger til Høyt og Lavt klatrepark på Sørum. Og faktisk tro at jeg skulle gjennomføre!

Da vi fikk utdelt sikkerhetutstyret og hjelmen var jeg ikke lenger like overbevist. Og det lille kurset vi fikk i forkant av klatringen gjorde ikke situasjonen så mye bedre. Turte jeg dette? Jeg sliter jo med konsentrasjonen og var livredd for å miste viktige opplysninger, men jeg greide å få med det viktisgte tror jeg. Aldri være usikret i høyden, løsne aldri begge to krokene, den ene skal alltid være festet!

Prøveløypa gikk ikke høyt en gang og i mål med prøveklatringen var jeg ikke like kjepphøy, men gikk allikevel og kjøpte handsker siden jeg på et underlig vis hadde greid å få frem blod på hendene under generalprøven. Og jeg var jo fast bestemt på å klatre. Pushe grenser, komme meg ut av komfortsonen og gjøre ting jeg ikke kan, ikke sant?
Første forsøk endte på på denne måten som dere kan se på bildet under. Jeg klatrer ned, ikke opp....
Ingen skam å snu, men ikke pokker om jeg gir meg!
Før jeg kom til klatreparken trodde jeg det var zipline som var det mest gufne, men nå vet jeg at det ikke er det som er skumlest.

Der vet du at du skal skli avgårde og du vet du er festet med seler og kroker. Jeg synes følelsen av å glippe taket i høyden på en eller annen vinglete stige var det verste, selv om jeg var sikret så var tanken på å bli hengende ufrivillig i disse krokene og kave det aller skumleste.
Nummer en og tre under synes jeg lite om, og enern ble rangert som den skumleste. :) der var jeg i ferd med å gi opp....




Jeg gikk ned før løypa var slutt, men da hadde jeg fått prøvd meg. Merker at jeg holdt litt igjen på grunn av hofta, men gir meg selv ( og alle de som var med meg i dag) klapp på skulderen for vel gjennomført!

I mitt neste liv vil jeg bli født tøffere og litt mer aktiv.




torsdag 18. august 2016

Et halvt år med nyhofta!!

I dag feirer jeg et halvt år med titanhofta!
Når jeg først hadde fått gjort dette byttet og ting kom på stell så har det jo gått greit framover. Stramme og støle muskler har blitt massert og tøyd hos fysioterapeut og sakte, men sikkert har muskler blitt mer fleksible og samarbeidsvillige.

Men fremdeles er det noen ting som er vanskeligere å gjøre nå enn før. Det er ting jeg ikke lenger greide før operasjonen som jeg klarer med letthet igjen, og det er greier jeg ikke helt tør å gjøre foreløpig.

Jeg tar på meg sokker og sånn uten hjelpemidler, men ikke uten litt ekstra tilrettelegging. Det høyre benet mitt er nok tross alle timene med trening fremdeles noe satt tilbake. I dag, seks måneder etter operasjonen lurer jeg litt på om det noen gang vil bli annerledes? Kanskje jeg aldri blir så føyelig på den siden igjen  og at sokker, negleklipping og neglelakk liksom for alltid vil være en liten utfordring? Uansett så lever jeg godt med det, for dagene og for ikke snakke om nettene er himmelrike når jeg sammenligner med året før operasjonen! :)

Da jeg var hos tannlegen i dag var det nesten enkelt å ta på posene på skoene, men helt uproblematisk er det ikke, dog har man lært seg noen knep som kan være nyttige å kunne.

lørdag 6. august 2016

Misbruk av tiden


Man kan si hva man vil om Ryan Air har jeg alltid sagt, men punktlige det er dem! Helt til i går
Aldri har jeg opplevd og ikke høre fanfaren når flyet har landet. For de har alltid vært på tiden. Javel, du sitter trangt, du betaler for bagasjen, men presise det er dem!

I dag kom vi som de pliktoppfyllende passasjerene vi er to timer før avgang. Når sant skal sies var vi der to timer og ti minutter før. Jeg er som kjent veldig nøye på å komme tidsnok. Oppe i otta, dvs sånn omtrent halv tre på natten for å fly til London, engelsk frokost og masse shopping på fredag og fotball på Wembley i dag sammen med mine håpefulle.

Vel fremme på Rygge og i innsjekkingen til bagasjen får vi beskjed om at flyet er forsinket. Jøss, et Ryan Air som er forsinket, tenkte jeg før jeg hørte damen sa at avgang ble 15.20! Fra 07.10 til 15.20!
Gode råd var ikke dyre, å kjøre hjem ble litt uaktuelt, langt, trøtte var vi og det regnet noe fryktelig og det var ganske ubehagelig å kjøre (tror jeg, junior kjørte).
Vi fant ut at å sove i bilen noen timer fikk duge. Og det klarte vi og med mer eller mindre hell, mens det bøttet ned ute og dugget ned inne i bilen. Vi greide faktisk å tyne tiden til 10 ( mer våkne enn sovende) da Mosseporten kjøpesenter åpnet!! I stedet for engelsk frokost ble det frokost på Mc Donald, en grei erstatning, men langt fra frokosten jeg hadde drømt om 😖.

Jeg savnet en sms, det virket som om de hadde visst om forsinkelsen en tid, jeg har sikkert huket av at jeg ikke vil ha noen sms, dere vet, alle de du må si neitakk til, bil, hotell, forsikring og parkering, og sikkert opplysninger om forsinkelser.... Vet ikke om det er til deres forsvar at det var kommet en mail, klokka 09.20 med bekreftelse på at den var mottatt. Hadde sjekket x antall ganger første timen etter vi fikk beskjed på flyplassen så denne så jeg da vi stod på gaten og hørte noen nevnte at de hadde fått en mail tilslutt.

Men flyet lettet tilslutt og selv om vi mistet nesten en hel dag og engelsk frokost i går så får vi håpe at vi rekker det meste allikevel.

Jeg tror jeg hadde skreket, protestert og sikkert virket gal om de hadde gitt seg fanfare på Stansted i går når de faktisk landet på riktig tid i forhold til sånn avgangen fra Rygge ble. Den kom heldigvis ikke! 

torsdag 4. august 2016

Aldri mer

Denne teknologien. Aldri mer trenger jeg og lese av strømmåleren min!
Nest siste dag av ferien var det dags for vekkerklokka igjen da det skulle komme noen og bytte ut måleren i sikringsskapet mitt. Mellom 07.30 og 09.30 var vedkommende ventet, og hadde ikke verdens best margin med klokke som ringte ti på halv åtte. Men innrømmer at det eneste som stod i hodet på meg akkurat da og særlig når jeg så ut på været var og få sove mer.

Jeg rakk og kaste på meg klærne fra i går, lage en kaffekopp og åpne laptopen, inne på kjøkkenet for å ha oversikten når vedkommende dukket opp. Syntes jeg hørte noe banking før halv åtte, men så ingen utenfor mitt vindu ig egentlig ingen da jeg tittet ut i stua mot verandadøren heller....Merkelig, det var nesten så jeg trodde det spøkte her en liten stund, for Mons oppførte seg rart han og.
Vel tilbake på kjøkkenet banket det igjen og da stod det en lang, tynn og gulkledd elektriker utenfor verandadøra.
Dette var nok en med spesiell interesse for sikringsskap, for han mumlet fornøyd da han åpnet døra til herligheten.
-Perfekt, tror jeg han sa.
Måleren ble byttet ut på den tiden de hadde sagt det skulle ta, en halvtime og så var det gjort. Jeg glemte å drikke kaffen min da nettet nødvendivis forsvant med strømutkoblingen og er fremdeles like trøtt så jeg skal rett og slett unne meg en time til med søvn, før jeg står opp igjen og begynner å tenke på pakkingen til feriens happening, London og treningskamp mellom Liverpool og Barcelona på Wembley lørdag!

Ha en god torsdag!

Slik ser den ut, måleren i sikringsskapet som skal ta fra norges befolkning oppgaven med å lese av måleren.

torsdag 28. juli 2016

Klin kokos

Det er noe med lukten av kokos som trigger meg. Jeg tror kanhende det er lukten av sommer som gjør at jeg simpelthen elsker denne lukta. Solkrem eller sololje med duften av kokos, jeg kan ikke tenke meg noe mer sommerlig, (sololjene fra Piz Buin kommer nok på en god andreplass.)
Men som sagt, kokos er den optimale sommerduften.
Derfor digger jeg å bruke dusjsåper, bodylotion, shampoer og balsamer med kokoslukt, hele året, og kanskje spesielt om vinteren fordi den minner så om sommer?

Er glad i smaken av kokos også da, som kokosboller, kvarg med kokos, kokosmelk og skolebrød med kokos på.

Kokosnøtter har jeg derimot aldri fått helt taket på, men jeg har aldri gått så drastisk til verks som det Leif Juster synger om her:


onsdag 27. juli 2016

Små gleder

Jeg har aldri vært spesielt rask når jeg løper, men så lenge jeg finner glede i og løpe så bekymrer ikke det meg så mye. Selvfølgelig hadde et vært morsomt å vært blant de raskeste, men hva kan man egentlig forvente seg når en begynner løpekarrieren i en alder av 45 år?

Nå er jeg 50, med en høyrehofte som er drøye fem måneder gammel. :) og løpekarrieren har hatt en ufrivillig pause. Som jeg nå prøver å løpe i gang igjen, lykkefølelsen da jeg fikk klarsignal har jeg nevnt før i Som tiden flyr. Og jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om lenge, eller i hvertfall noen ganger. dog ble fristelsen for stor til å tøye det litt på femårsdagen for første sammenhengende to kilometer. Da jeg begynte å løpe i i 2011 var det vekselsvis gå og jogge, og første gang jeg klarte å løpe hele veien var den 22. juli. Derfor gikk det litt sport i å klare det igjen på femårdagen, og det gjorde jeg. Tiden på fredag var vel ikke så mye å skrive hjem om, det har det forsåvidt ikke vært på flere måneder, så da jeg i dag klarte å jogge to kilometer, med litt gange de første metrene på en tid som jeg ikke har sett siden desember 2015 da gir jeg meg selv et klapp på skulderen, og tenker at dette går veien.
Tålmodighet er et ord jeg har hørt gjentatte ganger siden hofteoperasjonen, og med litt tålmodighet så lover jeg meg selv at jeg skal løpe både lenger og langt, sånn etterhvert.

fredag 22. juli 2016

Englandsbøssa

Siden tidlig på 2000 tallet, kanskje på slutten av 90-tallet har ungene og jeg spart penger til Liverpooltur. Vi kalte sparebøssen "englandsbøssa" og den var hellig. Det ble aldri tatt en krone derfra om det manglet litt småpenger til noe, og det var det det var på bøssa, mest småpenger. Pantepenger og lommerusk ble puttet oppi boksen og av og til gikk jeg i banken og satte dem på en konto kalt Liverpoolkonto.

Første gang vi tømte kontoen var i 2003, vi skulle på ferie til Frankrike og da var dette kjekke lommepenger på turen. For syns skyld lot vi litt stå igjen på kontoen, for drømmen om Liverpooltur den levde videre. Og vel hjemme begynte vi å spare på nytt.

Året etter skjedde det igjen, en annen ferietur, til Italia den gangen, bøssa og konto ble igjen kjærkommen som lommepenger, og dette gjentok seg hvert år, før vi i 2012 endelig kunne bruke pengene fra Englandsbøssa og Liverpoolkontoen på Liverpooltur og vår første kamp på Anfield.

Etter det har kontoen forsvunnet, men englandsbøssa har fått bestå, navnet blir den nok ikke kvitt. Fremdeles er det kun lommerusk og pantepenger og nå har den fått en solid dose igjen etter og ha vært i Sverige og pantet for 350 kroner, dersom jeg noensinne greier å pante oftere så kan det hende det blir slutt på sparingen, og jeg lover, jeg tenker det hver gang jeg panter. At neste gang da skal jeg ikke vente så lenge før jeg oppsøker panteautomaten. Føler meg ganske dum og ofte uglesett når jeg står foran panteautomaten med 3-4 søppelsekker... Men enn så lenge lever englandsbøssa, Og så får vi se om ikke "ungene" og jeg kan knerte den sammen igjen, kanskje allerede om to uker d vi skal til London og se Liverpool mot Barcelona på Wembley?
Englandsbøssa våres er hellig den dag i dag.

Fra en Londontur min lille familie var på for et par tre år siden.

torsdag 21. juli 2016

En sang på hjernen

Hvor mange har ikke opplevd å få en strofe av en sang på hjernen? Som regel går det over, i hvertfall i løpet av en dag, ikke sant?
Jeg har hørt at det skal hjelpe å tygge tyggegummi når dette skjer, men jeg har ikke prøvd det nå, og kanskje det er derfor jeg fremdeles har denne sangen på hjernen, nå en ukes tid etter at jeg hørte den?
Jeg våkner med den ene strofa i hodet flere ganger om natten og den er der da jeg våkner om morgenen, og med både jevne og ujevne øyeblikk kommer den i løpet av dagen. Og det er det siste som surrer i hodet mitt før jeg sovner.

Bevare meg vel, sangen er artig den, men kanskje ikke den samme strofa hele tiden? Om igjen, og omigjen.

Og hvilke strofe er det som har festet seg? " For det vil alltid komma en kar i fra Mengshol.

Kanskje den blir borte nå? Jeg håper det.

Bildet er lånt herfra



Vi dreit øss ut no helt forferdelig en gong bort på mengshol
Vi var på fæst, og erte på øss hele bygda bortpå der.
Men uansett å hen vi reiser...

Så vil det alltid kommå en ifrå Mengshoel
Ja det vil alltid vara en ifrå Mengshoel
En diger hardhaus som vil krangle og sløss
Og vi som bære morer øss

Dreg vi på fest, en plass på Bøverbru hell langt oppi Kolbu
Og får litt drag på pene damer som vil tala litt ved øss
Men i en krok ned ved dassen.

Der vil det alltid stå en kar ifra Mengshoel
Ja det vil alltid kommå en ifrå Mengshoel
En diger hardhaus som vil krangle og sløss
Og vi som bære morer øss

Folk læs i blar om kjente popstjerner med rikdom og suksess
Glitter og stas der ælle vasser rundt i evig lykkerus
Men ingen veit den hele sannhet...

At det vil det alltid kommå en ifra Mengshoel
Ja det vil alltid kommå en ifrå Mengshoel
En diger hardhaus som vil krangle og sløss

For det vil det alltid kommå en ifra Mengshoel
Ja det vil alltid kommå en ifrå Mengshoel
En smellfeit næsning som vil krangle og sløss
Og vi som bære morer øss



0 FavoritesShare

søndag 17. juli 2016

Dialekta mi

Jeg merker at dialekta mi er blitt mer avslept. Etter og ha bodd borte fra Oppland siden 1985 så har dialekta mi blitt mer og mer borte.
I Oslo på den tiden jeg flyttet hjemmefra, ville liksom ikke folk skjønne hva du sa på den tiden om du ikke snakket bokmål. De så rart på deg når du pratet, for det er det vi gjør "heme", prater, vi snakker ikke. Litt etter litt forsvant et ord, to ord, tre ord og ble erstattet med bokmålsspråket.
Kanskje jeg hadde noen av de sammen fordommene mot nynorsk, men i dag synes jeg vel strengt tatt at alle som snakker nynorsk har det absolutt fineste talespråket i Norge.

Vaselina Bilopphøggers gjorde iallefall dialekta mi mer legalisiert. Det ble akseptert og ha sånn type totendialekt, eller lænding som er min kalles.

Men som sagt, dialekta mi har blitt mer og mer borte, selv ikke etter over 20 år i Aurskog-Høland har jeg klart å finne igjen, eller beholde den jeg vokste opp med. Her sier de forresten ikke heme, men hime, eller skje, men skji... Sånn kan ikke jeg snakke :)

Etter sporadisk og ha fulgt med på Skibladner minutt for minutt på NRK den siste uka, sett på deler av Sommeråpent og hørt dialekta mi gjentatte ganger har jeg bestemt meg for at jeg skal prøve å finne igjen min medfødte dialekt. Den er jo pen!! Ikkesant?

Bildet er lånt herfra:

lørdag 16. juli 2016

Som tiden flyr

Som tiden flyr, dager kommer og dager går.

Jeg jobber og restituterer meg. Fremdeles med snev av halting, men mye mindre nå enn for en måned siden. Jeg trener styrke og tenker mye på å bli sterkere på den opererte siden og jeg har fått lov å knytte på meg løpeskoene igjen :) og ta det pent.
Jeg skulle gjerne lagt ut på en skikkelig tur, men jeg holder igjen, ganske enkelt fordi jeg ikke har noe valg. Jeg har også erfart at mine løpeturer på morgenen neppe lenger er mulig å gjennomføre, kroppen, eller hofta må få lov å våkne litt før jeg jogger i vei.

Jeg begynte langt fra der jeg slapp, mindre vondt, men helt uten kondisjon. Min løperute før operasjonen er jo der fremdeles og det er den jeg er tilbake i, enn så lenge.

De første løpeturene fulgte jeg fysioterapeutens ordre; Gå hundre meter og så løpe like kort. Gå-løpe, gå-løpe.... Ikke tenke distanse eller tid, jeg er den første til å innrømme at det ikke er så lett.
Men jeg øver meg på det.
I fremtiden skal fokuset være på å komme meg ut å løpe, ikke hvor langt eller hvor fort. Noen rask løper hat jeg aldri vært og jeg kommer heller aldri til å bli det med denne titanhoften, men så lenge jeg holder meg vekk fra asfalten (har fått tillatelse til å bruke det som en slags transportetappe for å komme meg til skogs da, sånn etterhvert) så har jeg bevist at jeg kan fortsette å løpe i enda noen år.
Så fem måneder etter operasjonen er jeg på vei tilbake, snart skal jeg ha ferie og etter ferien er jeg også tilbake i jobb hundre prosent. Det føles litt uoverkommelig nå, men jeg tror det blir bra.

Nye løpesko ble kjøpt for lenge siden, nå er de tatt i bruk, me like.

mandag 20. juni 2016

Fotpleie = nytelse

Til min 50 årsdag fikk jeg en del gavekort. Disse skal brukes når jeg fortjener noe ekstra.
Jeg fikk blant annet et gavekort på fotpleie. Der og da tenkte jeg at den skulle brukes mens jeg fremdeles var rekovalent etter hofteoperasjonen. Ikke fikk jeg lov å bøye så mye på hofteleddet at jeg kunne klippe tånegler og forsåvidt om jeg hadde fått lov hadde jeg ikke greid heller. Jeg greier det knapt i dag, over fire måneder etter operasjonen så for en tid siden bestilte jeg time og fikk fikset på føttene til sommeren.

En gang tidligere har jeg vært hos fotpleier, jeg hadde løpt med litt for små joggesko og hadde knapt en negl som ikke var blå, men damen fikset og jeg følte meg som et nytt menneske da jeg gikk derfra, jeg bestemte meg for at dette skulle bli en vane. Så skjedde jo ikke, det gikk mange år, fire år omtrent før jeg da altså kom meg til fotpleier igjen, og det var så godt som jeg husket fra første gangen. Da jeg gikk derfra kjentes det ut som jeg hadde nye føtter. Så nå, nå skal det bli en vane!
Det er lenge side jeg løp nå, men du så godt å få stelt undersåttende.

onsdag 8. juni 2016

Sti eller rett og slett motorvei?


Jeg har for tredje gang i år fått såkalt sti på øyet. Første gangen dro jeg til legen all den tid det var like før hofteoperasjonen og jeg fryktet alle betennelser som kunne stanse inngrepet. Dog hadde jeg forsøkt flere kjærringråd før legen, som kattehale, gni kattehale mot betennelsen hadde jeg lest og treiv tak i Mons og gnidde halen mot øyet. Hjalp ikke rart hverken kattehale eller gullring og som sagt endte jeg hos legen. Gang nummer to hadde jeg fremdeles salve igjen og fikk stanset ulumskhetene før de rakk å utvikle seg, derfor bekymret det meg ikke så mye på lørdag da jeg kjente det var noe galt fatt. Siden jeg var på jobb og salve lå hjemme gikk jeg som så mange ganger før inn på Google for å gjenoppfriske kjerringrådene og se om det fantes noe jeg kunne sette i gang behandlingen umiddelbart. Sånn jo før, jo bedre. Kattehalerådet dukket jo opp og denne gangen leste jeg litt lenger og oppdaget at det visst finnes en plante som heter kattehale og jeg hadde misforstått helt den første gangen. Jaja.... Prøvde gullringtrikset, men ga ikke noe resultat så med gammel salve igjen hjemme var det liksom redningen.

Etter og ha våknet i går den andre morgenen med pløse under øyet til ned på kinnbenet og en dunking når jeg bøyde meg for å knyte for eksempel skolissene, skjønte jeg at jeg trengte legehjelp og fikk komme på legevakten etter jobb i går kveld. Utstyrt med ny salve og den oppløftende beskjeden en kraftig betennelse gøyv jeg på med friskt mot i går kveld. Det svidde så infernalsk at det gikk lang tid å sovne og jeg håpet at det er noe i det der vondt skal vondt fordrive. Våknet i dag med samme røde pløsa under øyet og et øye som fremdeles så ut som om noen hadde dengt løs på det hele natten. Brillene kamuflerer litt, samme gjør panneluggen, men folk stirrer.
Og noen spør. Hva har skjedd!
⁃ Jeg har fått en sti på øyet, svarte jeg en kunde i stad.
⁃ Sti? Det ser egentlig mest ut som en motorvei, var svaret hans.
Og det har han vel egentlig rett i. Nå vet jeg ikke hva som er verst, de som spør eller de som glaner, men se på bildene så er det kanskje ikke rart folk lurer.





søndag 5. juni 2016

Blender en forbruksvare

Så skjedde det igjen da, min "kjære" blender gikk til h..... Tror dette er blender numer fem eller seks i rekken. Og ikke var den gammel heller, (kjøpt i år), og  ikke mye brukt (tror dette var max tiende gang) og muligens en raklamasjonsfeil. Men hva hjelper det når jeg hverken husker hvor jeg kjøpte den eller finner igjen kvitteringen. Det eneste jeg vet at det var ikke blant de billigste, heter Wilfa og nå er ødelagt.
Glassbeholderen delte seg i to da jeg skulle skylle ut restene etter at jeg hadde lagd smoothie. ( To faktisk, først en med mango, ananas og gul kiwi og en skvett med kokosmelk for litt mer rennende konsistens.... synes den smakte litt rart og sjekket kokosmelken som smakte surt, dermed gikk nesten en liter smoothie i vasken) Andre runde, samme ingredienser, men da tynnet jeg med vann :) det er i allefall ikke surt og den skal ha for det den blenderen, det siste den gjorde var å lage en vanvittig god smootie!!


onsdag 1. juni 2016

Dagens outfit

+ bikini


Det er sommer og det er sol og da gjelder det å komme seg ut og få disse viktige dvitaminene!
Før solte jeg meg masse, mye mer enn nå, og jeg var veldig på at solkrem var for barn og pyser. Jeg brukte definitivt ikke faktor, (bortsett fra de første dagene da jeg var i varmere strøk) og skulle jeg ha på meg noe så var olje tingen, sololje uten faktor. Gjerne liggende på sølvpapir kjøpt for dette bruket, kokt eller stekt, kall det hva du vil. Det eneste som kan sies og være positivt med denne solingen jeg bedrev tidligere er at jeg aldri ble solbrent.

I dag vet jeg bedre og har tatt til fornuft, jeg kommer nok aldri mer å gamble med huden i sola.I disse dager ser solkremrepertoaet mye bedre ut. Fra venstre på bildet har vi først, plaster, dette for å dekke operasjonssåret fra i vinter. Solfaktor 30 til ansikt og hals, faktor 15 til brystpartiet, faktor 10 til kropp og ben og solfaktor 6 til armene!

Smurningen forgår i et nøye planlagt mønster, der jeg begynner med plasteren som ellers ikke ville fått feste, deretter går jeg fra lav til høy, jeg kan jo ikke risikere og få høy faktor på armene liksom.

Ha en god sommer alle sammen!

søndag 29. mai 2016

Unger og nett

Vi snakket om det for litt siden, frøkenen og jeg. At dagens unger mister noe på grunn av all teknologien. At de ikke kan kjede seg og finne på ting av seg selv. Og nå nettopp kom en reklame på TV for internett i bilen. En familie på fem kjørende med unger som hyler, skriker og slår hverandre. Og hva er løsningen på problemet? Jo, internett.

Søsknene mine og jeg kranglet også på lengre kjøreturer, og det hendte vel at far stanset bilen og ga en av oss marsjordre etter mange mil med ståk, :) men allikevel er det ikke krangling jeg husker fra de lange bilturene. Selvfølgelig ble det noe bråk med fem unger i bilen, men vi kranglet ikke fordi vi kjedet oss, vi bråkte om hvem som skulle sitte ved dørene eller bakerst da vi hadde Peugeot 404, en sjuseter. Men vi leste, sang eller sov. Ingen i min familie kommer nok så lenge de lever å glemme det året da den ene søsteren min "underholdt" oss og spilte blokkfløyte hele veien fra Søndre Land til Sørlandet.

Da jeg vokste opp var vi ute, lekte cowboy og indianere, lekte i sandkassa, bygde hytter, lagde sølekaker i provisorisk lekestue, vi klatret og var høyt og lavt, og vi var utendørs.

Samtalen i stad dreide seg om hva mine barn vokste opp med. Internettet var på vei inn, det fantes tv-spill og utviklingen var greit i gang. Jeg tror mine unger allikevel var ganske heldige, kanskje blant de siste som hadde en viss form for restriksjoner på nettbruk grunnet pris. Lenge fantes det kun modem, man betalte for tiden man satt på nettet og ungene hadde respekt for den tilmålte tiden. Maks en time hver om dagen. Opplevde aldri noen diskusjoner på det området, og kanskje burde jeg beholdt modemet, for det var da vi fikk bredbånd at dagene til mine håpefulle ble mer og mer fylt med internett, og at leken ble mindre. Allikevel tror jeg at de er den siste generasjonen som opplevde en snev av barndommen slik jeg husker den.

Jeg håper jeg tar feil.


onsdag 25. mai 2016

Lønnsom investering

Da jeg var ung, altså mye yngre enn nå, var det noen, jeg husker tydeligvis ikke hvem, som hadde Sodastream. Jeg tror kanhende at misunnelsen var like stor som ønsket om å eie en maken, for noe bedre tror jeg ikke fantes akkurat da. Egen brusmaskin, hvilke drøm det måtte være.

Ønsket og misunnelsen gikk nok over, som med mye annet var det muligens noe man hadde, brukte og så puttet det vekk i et skap. Men for noen år siden begynte disse brusmaskinene og komme i butikkene igjen og drømmen og ønsket våknet på nytt. Ikke var de spesielt dyre eller, men noe har holdt meg igjen. Trenger jeg egentlig en brusmaskin, for eksempel, har blitt siste spørsmål i saken og så har jeg glemt det hele til neste gang jeg kom over en sånn anretning.

For noen uker siden seiret ønsket over fornuft. Og jeg kunne reise hjem med min egen brusmaskin. Billig var den, helt til jeg skulle ha med noen kullsyrepatroner, men det er som jeg skjønte panten som koster så neste gang blir det billig når jeg bare trenger å bytte disse inn i nye. Og jeg har vel aldri drukket så mye vann noen gang som nå da jeg kan lage meg kullsyrevann når det måtte passe.

Har også prøvd med smakstilsetnig, energidrikk og Dr. Pepper, funker det også, bare man gjør det riktig, og har i tilsetningen etterpå ( før bruser det noe alldeles for j... og leste jo ikke bruksanvisningen, men noen sa det, takk Martine).

Men tross alt, det er nok sunnere med vann enn disse "brussmakene" og nå drikker jeg faktisk mer vann og mindre brus. tviler dog på at jeg hadde drukket så mye vann om jeg hadde måttet kjøpe kullsyrevann, men jeg tenker at dette uansett har vært en klok investering, og så får vi se da, om den havner i et skap etterhvert eller kommer til å bli jevnlig brukt også i framtiden.



søndag 22. mai 2016

Sprite med mynte

Ting som er for gode til å være sanne er ofte det. Som et tilbud jeg kom over i Sverige i dag, nyheten Sprite med mynte, 4 x 1,5 liter for 20 kroner....

Mulig det egner seg som blandevann i en velkomstpunsj, men som drikke for å slukke tørsten eller som drikke til potetgullet smaker det kanskje ikke dritt, men spesielt- Veldig spesielt og ikke spesielt godt.
 For å si det sånn, selv om vi er en brusdrikkende familie, så har jeg liten tro på at denne brusen får bein og gå på. Etter et glass er det ikke sånn at jeg tørster etter mer...

Nyheten Sprite med mynte var ikke helt min greie.



onsdag 18. mai 2016

3 månedersdag!!

For tre måneder siden var jeg i gang med hofteoperasjonen, Eller den var godt i gang og det var like før jeg ble kjørt på oppvåkningen.

Mye har skjedd siden da, jeg er tilbake i jobb i 50 % og har vært det i snart tre uker. Jeg går jevnlig til fysioterapi og er ganske lei, men ser at det nok er noen timer igjen der. Er nok ikke helt klar for å kutte det ut, fremdeles er det en del muskler som er vonde og liksom ikke vil slippe taket. Men det lir bedre for hver gang. Sist uke begynte jeg med oppbygningssåle på operert side. Ikke mye, men det kan virke som om de ikke har greid å få bena mine like lange etter operasjonen. Det var en viss risiko for at det kunne skje, og det har tydeligvis skjedd.

Og sommeren er som kjent i anmarsj, og jeg har gjort en ørliten oppdagelse. Jeg har jo bestandig trodd det er sola som setter i gang mine psoriasisutbrudd, men det er sommeren, ikke sola. Jeg vet at sår, myggstikk eller rifter jeg har på sommeren får flekker av psoriasis. Jeg har alltid trodd det er sola, men nå skjer det samme med såret etter operasjonen, og det har ikke fått en eneste solstråle på seg!! Det har blitt dekket til med plaster eller vært tildekket av shorts ute i sola og har derfor ikke vært eksponert for solstråler i det hele tatt så det er ikke sola, men sommeren som setter i gang overproduksjonen av hud hos meg.

Der krysset er ble operasjonen utført, nå kommer psoriasisen :(


fredag 13. mai 2016

Garmin 1-2-3-4- nei 5

Om det er meg eller Garmin sine pulsklokker som det er noe galt med vet jeg ikke, men det er en kjennsgjerning at siden jeg fikk min første Garmin Forerunner110 i januar 2012 så har klokkene blitt forbruksvare.

Første klokke fikk jeg som bursdagsgave på forskudd i januar 2012. Jeg hadde lagt bak meg mitt første løpeår. I starten uten noen form for registrering av kilometere, etterhvert med Endomondo og så kom Garmin i hus. Jeg digget min nye Garmin, masse! Men så røk en av knappene og klokka kunne ikke lenger sies å være vanntett, noe som var praktisk siden jeg løp i all slags vær. En hyggelig telefonsamtale til Garmin løste problemet. Send inn klokka og du får en ny. Og det var kjapp ekspedering. Ikke mange dagene etter at brev med klokka var sendt fikk jeg en helt ny maken klokke!! Som hadde samme svakhet. Hvor lenge den holdt husker jeg ikke eksakt, men knappen delte seg i to igjen og en ny telefon til Garmin og samme prosedyre. Klokke sendt med brev, ny klokke i retur, men denne gangen hadde de sendt meg en Forerunner 210, der knappene var annelerdes og sikkert mer solide for knappene har aldri delt seg igjen. Det har derimot klokkereima, som sitter fast i selve klokka. I 2014 skjedde dette første gang og ny telefon til Garmin. Nytt brev, men denne gangen kom ikke brevet fram i posten. Og uten sporing så var klokka tapt....dermed kunne ikke Garmin sende meg noen ny klokke heller og jeg endte opp med å kjøpe en ny, maken. Never change a winning team....tja... Jeg er veldig fornøyd med klokka mi tiltross for disse svakhetene og servicen hos Garmin er upåklagelig, ville jeg fått samme service hos noen av konkurrentene tru?

En natt sist uke skjedde det igjen, jeg våknet og da hadde klokkereimen delt seg. Denne gangen ble klokke sendt til Garmin, med sporing, og nå er ny klokke, min 5., på vei hjem til meg, jeg regner faktisk med at den kommer allerede i dag, jeg! LYKKE!


søndag 8. mai 2016

Hoppe etter Wirkola

Å hoppe etter Wirkola. hvor mange ganger har man ikke hørt det? Det blir brukt i mange anledninger. Og akkurat nå falt det ned i hodet mitt også. "Å hoppe etter Wirkola."

Noen ganger er det ikke så enkelt å prestere like godt som andre, eller som noen før deg. Ofte blir det sammenligninger og en trekker slutninger. Nei dette var ikke godt nok, nei, dette er det andre som har gjort bedre enn deg. Eller rett og slett, du duger ikke, fordi det er noen som bare gjorde alt riktig, noen som var så heldig at de slapp å bli sammenlignet med andre. Som bare var perfekt.

Men finnes det noe/noen som er eller gjorde alt perfekt? Ja, bortsett fra Wirkola da?

Bildet er lånt av: http://skitchdork.blogspot.no/ En fyr med mange morsomme tegninger, følg han gjerne på instagram under navnet: @skitchdork

torsdag 5. mai 2016

Knekt koden?

Mons har av og til hatt behov for medisiner. De være seg ormekur, smertestillende eller antibiotika. Og nå den siste uka også øyedråper. Jeg kan love at det er en vill kamp og der katten nok oftest går seirende ut av kampen mens medisinene, det være seg tabletter eller flytende ligger igjen på golvet og jeg er full av nye kloremerker.

Orme/markkur har blitt løst med tablett med kjøttsmak, men også den har han forsøkt å legge igjen om jeg ikke har greid å pakke den inn i en skikkelig godbit. Nå har han fått kur til å ha i nakken, og den skal vi nok greie å gi han?!?

Flytende antibiotika og smertestillende har blitt prøvd med sprøyte der mer enn halvparten freses ut igjen og katta har forsvunnet under et sted der man ikke får tak i han. Mine forsøk på å lure det inn i bløtfór har resultert i vegring av den maten og stor skepsis til matfatet generelt. Og med en katt som stadig går ned i vekt er ikke akkurat det det han trenger.

Nå går Mons på antibiotika mot mulig urnveisinfeksjon. Jeg ba denne gang om piller, tenkte at det måtte være enklere, tross alt, og få lurt i han.Kuren han fikk med flytende antibiotika etter sist slåsskamp burde visst tatt en eventuell urinveisinfeksjon også, men som allerede nevnt så fikk jeg neppe i han alt han skulle ha, og heldigvis leget sårene seg fint allikevel.
Første gikk greit i bløtmaten, men neste, det var ikke snakk om at han spiste noe fra den boksen igjen. Jeg forsøkte å knuse dem og blande i kokt fisk, og joda, første gang skled det ned, men neste gang, rørte han ikke seien. Jeg prøvde å løse det opp i kokt fiskevann, og det forsvant, men bare den første gangen. I dag leste jeg et tips om å knuse tabletten og blande det med smør og så gni dette på labben hans, og kanskje det er det er det som er "medisinen"? Han vasket det bort i allefall og ble ikke lurt med noe mat heller, og det beste, det datt en liten kladd med smør på gulvet som han frivillig spiste opp!!! Så har jeg knekt koden nå? Det blir spennende å se i kveld!!

Øyet blir behandlet med øyedråper, nerven er skadet, men forhåpentligvis ikke permanent. Han lukker øyet litt mer nå enn tidligere, men han reagerer fremdeles ikke på berøring av værhår eller om jeg kommer nære øyet hans.

søndag 1. mai 2016

Det er vår, og det spirer og gror

Vi har bladd om kalenderbladet til mai i dag. Det er 1. mai og våren har hatt litt startvansker, men nå kommer den nok i gang snart.

Det spirer og gror, noen sier de merker at pollensesongen er rett rundt hjørnet. Og jeg, jeg konstaterer at min psoriasis har våknet til liv. Små flekker er i ferd med å vokse frem på hendene og albuene nå i første omgang. En liten prikk her, en enda mindre prikk der, og en litt større flekk forteller meg at denne sommeren neppe vil bli annerledes enn sist år, eller årene før der. Det er som det skal være. Jeg tror ikke jeg ha spesielt lysømfintlig hud, men 5-10%  av mennesker med psoriasis blir verre av sol. Og jeg er en av dem. Eller jeg trenger ikke sol for å få oppblomstring, det holder at det blir mai på kalenderen...Som nå. :)


torsdag 28. april 2016

Jeg en selger?

Jeg hadde nesten glemt at jeg har prøvd meg som selger, ikke bare en gang, men to ganger for Oriflame, en gang på slutten av 80 tallet og deretter en gang på 90 tallet.
Jeg husket det bare sånn helt plutselig i en samtale for en tid tilbake.
 - Jeg var ingen stor selger.
- Du var for ærlig, konstaterte denne samtalepartneren.
Og det var jeg, for ærlig. Jeg kunne holde igjen opplysninger, men om noen spurte om min mening om produktet så svarte jeg ærlig. Og da ble dessverre ikke alt like lettsolgt. Kanskje en grunn til at mine mest solgte produkter var tender care, fotkremen og håndkremen. De solgte seg sjøl, trengte ingen videre reklame fra selgeren, meg.
Jeg var nok ikke bare for ærlig, jeg var nok for snill og, og få laget nye avtaler for demonstrasjon var heller ikke min sterkeste side. Et nei ble tatt for et nei og jeg ikke engang forsøkte og overtale noen til å ta et "party" for meg.

At jeg faktisk greide å la meg verve to ganger til å begynne som konsulent er derimot ganske imponerende, (eller kanskje gode selgere?) det heter som kjent, man lærer så lenge man lever. Jeg burde aldri tatt en runde to, den gikk ikke noe bedre den og ble om mulig mer kortvarig enn første, og jeg har aldri tenkt alle gode ting er tre. :)




Bildet er lånt hos: reviews.femaledaily.com/

torsdag 14. april 2016

Talentløst

I 34 år har jeg brukt kontaktlinser nå.
I nesten alle år med omtrent samme styrke som jeg har i dag. Tror jeg var minus sju da jeg begynte, nå er jeg minus åtte på begge øyne. Og burde selvfølgelig alltid ha backup, med linser eller briller....
Joda, i vesken min ligger som regel noen linser, på jobben har jeg også linser liggende, men ikke i bilen, ikke før i dag.

I går var det jentekveld eller symøte, kall det hva du vil siden ingen syr så foretrekker jeg å kalle det jentekveld. Mens vi sitter og prater så begynner jeg å klø litt i høyre øye, og kjenner at det skjer noe med linsa der. Med mitt noe svake syn ser jeg jo også at jeg sitter med en linse på fingeren, men jeg synes den ser veldig halv ut, noe de en av de andre damene bekrefter. Jeg gnir litt til og synes jeg kjenner resten av linsa, men avfeier med at det er innbilning. Dessuten er det det minste problemet.....Med minus åtte, en linse (på det ikke dominante øyet) og ca en mil å kjøre hjem har jeg egentlig et større problem, for hvor har jeg veska mi? Hjemme....
Får en linse av en av damene, hun er også nærsynt, minus tre.... Den største feilen da gjør jeg nok når jeg bestemmer meg for at jeg skal sette minus tre på venstre øye og ta den jeg ar der over på høyre, fordi jeg synes jeg ser best på høyre øye. Som tenkt, så gjort. Jeg ender opp med to ganske vonde linser som jeg ikke kan kjøre hjem med. Men damen med linser i vesken kjører meg hjem så jeg kan ta på briller og bli med tilbake i noen timer til. Høyre øyet kjennes uggent ut, men jeg tenker det er fordi jeg har gnidd litt for mye.

I dag hadde jeg tilfeldigvis og kanskje heldigvis linsetime på Brilleland. Jeg nevnte linsa som hadde delt seg og sa jeg synes jeg kjente den andre halve linsa oppe under øyelokket, selv om jeg kanskje ikke trodde helt på akkurat det. Men joda, den andre halvdelen hadde satt seg fast og måtte pirkes ut av kyndige optikerfingre. Og fri og bevare så godt det var å få vekk halv linsa.

Nå har jeg lært, i bilen som jeg som oftest har med meg og som jeg ikke kan håndtere med ei linse, ligger nå mine gamle briller og fire stykk linser. Denne situasjonen her, den skal jeg aldri mer komme oppi!!!

Bildet er lånt hos: http://www.denblaabrille.dk/

Bloggarkiv