onsdag 31. juli 2013

Treningsvenner

Mine to aller beste treningspartnere ligger til lading. Jeg er sikker på at de også bare venter på å få komme seg ut og være med på løpetur igjen. Og det er greit at de er fulladet når dagen kommer! Jeg håper det er snart. Ufrivillig treningsnekt er ikke så morsomt akkurat. Samtidig så tenker jeg at svetten som ville ha rent ned i det åpnet såret, med eller uten bandasje over, ville vært den reneste tortur.

Nå skal jeg straks tilbake for å skjære, det er i allefall planen, (om crp er lav nok.) I dag skal legen gå dypt ned i vevet for å få fjernet resten i byllen, noe som muligens burde vært gjort på Ahus søndag. Jeg håper at jeg etter dagens behandling er fri for verkebyll og at såret gror fint og raskt. Etter sju legebesøk på like mange dager innrømmer jeg at jeg er en smule lei.



tirsdag 30. juli 2013

Hva skjer a?

I kveld på vei hjem fra jobb. Jeg sitter og snakker i telefonen, da jeg får en ny samtale inn. Siden det passet seg å avslutte pågående samtale sa jeg hade og forsøkte å dra på knappen på min etterhvert godt likte Iphone. Ingentingen skjedde. Den bare nektet å reagere. Og det var da det snåle skjedde, for brått kom "Siri" eller hvem pokker det var og fortalte meg hva klokka var, kom jeg borti en app så sa hun vilke app det var, osv. Men å la meg svare på telefonen som begynte å ringe igjen, nei, det lot hun meg ikke få gjøre. Jeg så tilslutt ikke annen råd enn å forsøke å restarte telefonen, men da ble det enda verre. Simortet var som det er når telefonen har vært skrudd av låst, og den nektet plent å la meg taste koden, og Siri maste og maste om alt jeg gjorde. Det underlige er at jeg faktisk ikke har på Siri.

I desperasjon reiste jeg bort for å høre om datteren kunne løse problemet. Hun knekte kodekoden, men Iphonen stod på sitt og nektet å lystre andre ordre. Den reagerte på dobbeltklikk, men så trassig at jeg fort kunne ha hivd hele telefonen veggimellom, ting skal virke, og gjør de ikke det så, ja...de som kjenner meg vet hvordan jeg reagerer. Siste desperate forsøk var å lade, og etter litt lading var heldigvis Siri borte!!!

Nå hører det med til historien at vedkommende som ringte ble nokså redd for meg (grunnet årsaker nevnt i forrige blogginnlegg: Verkebyll til besvær ) når jeg først ikke svarte på to oppringninger for deretter ha skrudd av telefonen. En tur på jobben, i banken og legevakten for å se at jeg ikke hadde kollapset ble vedkommendes resultatet av Siris utidige oppførsel.

lørdag 27. juli 2013

Verkebyll til besvær

For snart to uker siden fikk lille prinsesse en verkebyll på brystet. Hun var ikke så ivrig på å gå til lege, men måtte tilslutt bite i det sure eplet og det ble ikke mindre enn to turer til legevakt og lege (siste på mandag) før byllen var på retur og først nå begynner å leges. Mandag oppdaget jeg en lignende klump under armen, tirsdag begynte den å bli vond og jeg tenkte at jeg skal bli kvitt faenskapen, jo før jo bedre, så jeg svingte innom legevakta på veien hjem fra jobb. Og ble møtt med, ja, hva var det? Arroganse? Jeg vet ikke. Fikk beskjed om at det ikke var farlig og at de gjorde ikke noe med den slags om jeg da ikke fikk frostrier og allmenntilstanden endret seg drastisk. Den var langt fra moden og uansett, dette var en fastleges jobb.
Så jeg dro derfra og visste at det i det minste ikke var en en farlig kul. Og så begynte den å vokse, og vokse og verke og verke, det er vel en grunn til at det kalles verkebyll sikkert. Fredag orket jeg ikke mer, og fikk ringt legekontoret, der jeg kunne få time ganske kjapt.
Jeg er ikke glad i å bli skjært eller stikket i, men da legen gjorde klart til behandling så var jeg egentlig bare lettet. CRP ble målt, bedøvelse satt, og så kom svaret på CRP'en og dermed ville ikke legen skjære i kulen allikevel. Jeg fikk i stedet to forskjellige antibiotikakurer og paralgin forte, en stor tegning rundt det betente området og beskjed om ikke å vaske det vekk, men følge med på utviklingen, og kontakte legevakt i helgen eller legen om jeg ikke var bedre mandag.
I går kveld synes jeg selv allmenntilstanden endret seg, jeg fikk feber i over 39 og hadde vondt. Jeg ringte og ble avvist, siden jeg ikke hadde gått lenger på antibiotika måtte jeg gi det tid. Jeg har hatt en grusom natt der selv ikke paralgin forte har tatt smertene og bare gledet meg til å starte på en ny dag for at antibiotikaen skal få begynt å virke. I løpet av dagen har byllen endret seg, den ligner mest på et bringebær og det vesker og verker. Feberen er på retur, men jeg tenkte jeg fikk ringe legevakten å høre om det var noe jeg kunne ta på på nå da det vesket, og at jeg ikke kom til å orke å klemme på den selv. Da damen sa: Du skal da ikke behøve å klemme på den. Og ga meg en time, da holdt jeg nesten på å begynne å grine av lettelse. Endelig! Jeg tror det blir kjempevondt og skjære eller hva de gjør, men jeg tror jeg skal ri av det når jeg har greid denne intense smerten i mye over et døgn nå.


mandag 22. juli 2013

Så var vi der igjen

Så er sommeren her igjen, og med den en forsmak på hva som venter meg den dagen begge mine håpefulle forlater redet.
Jo nærmere sommerferien vi har kommet nå så har steinen i hjertet føltes tyngre og tyngre. Ikke fordi vi er sammen 24/7 når vi er hjemme, men jeg vet de er her, rundt omkring.
Jeg begynner faktisk å savne dem allerede når de pakker for å reise til pappa'n sin i to uker.
Jeg kjente på følelsen da eldstemann skulle ut i forsvaret. Nå ble som kjent det oppholdet kortvarig og jeg kunne kose meg med begge mine hjemme enda en stund. Og godt var det.

Denne sommeren er uansett slutten på en epoke, når skolene starter opp igjen til høsten så flytter lille prinsesse til Sørlandet for å gå på Folkehøyskole, og når hun gleder seg, så gruer jeg meg.
Selv om dette er som det skal være, at ungene forlater redet, så kjenner jeg at den forandringen, den trenger jeg nok god tid på å fordøye.
Nå har jeg igjen to uker som jeg får "øve" meg på å være alene i sommerferien, og så får vi nyte de siste ukene her hjemme før hun reiser. Hva annet kan jeg egentlig gjøre?

fredag 19. juli 2013

Lykke

I 1982 kom jeg over en kassett, en god gammeldags kassett, med Jon English, "Some people". Hele albumet var bra, men særlig Hell or high water ble favoritten. Sånn god sang å høre på. Jeg spilte den om og om igjen, og ble ikke lei.
Så kom cdplatene. Man hadde rack med både platespiller, kassettspiller og cdspiller, av og til spilte man musikk fra lpplater eller kassett, men så forsvant disse avspillingsmulighetene, det samme gjorde kassetten. Bare i rotet mitt, for jeg kaster ikke noe. Jeg har funnet den igjen, men ikke hatt noe å spille den på. SÅ jeg har lett etter sangen og albumet, på norske og utenlandske sider, youtube, f.eks har jeg sett flere ganger, mener og huske at jeg har søkt etter den på Spotify også, uten hell. Før i dag! Og for en lykke.
Nå har jeg funnet den på itunes og youtube også, og jeg kommer helt sikkert til å bli den lykkelig eieren av albumet.
Her kommer yndlingen: (fikk ikke lagt inn videoen fra youtube, men det er verdt å klikke på linken)

Hell or high water

søndag 14. juli 2013

Så sa det stopp

I flere uker har jeg, om jeg kan påstå det selv da, hengt i stroppen fra tidlig morgen til sene kvelden. En periode jobbet jeg dobbelt (avviklet en 70% stilling for å gå inn en full stilling)i tillegg til at jeg startet med oppusning her hjemme. Jeg rakk alle treningsøktene jeg hadde bestemt meg for og fikk dårlig samvittighet da jeg satte meg ned uten å gjøre noen ting. Sånt går da virkelig ikke an....og late seg, nei, opp igjen og jobbe på.

To jobber ble etterhvert til en, jeg kunne begynne å jobbe frilans i avisa igjen og fortsette med oppussing i fullt monn. En uke ferie hadde jeg, på korpstur, og så var det hjem til stresset igjen. Hele tiden der, høyt oppe. Man får gjort mye da, når en ikke tillater seg å slappe av, men det må si stopp. I dag har jeg hatt helt fri fra jobb, bare trent, og malt litt og innviet meg en time i sola....det var godt, men så begynte det å bli kaldere og jeg begynte å tenke at det er mye som kan gjøres....

Neste gang da, når jeg satte meg i sofaen så var det stopp, øya sklei igjen, gang på gang og jeg måtte tilslutt stille klokke å lure meg til en power nap....som ble så mye mer enn det. Da klokka ringte kunne ikke ti ville hester ha fått meg våken. Så jeg sov, og sov, med kontaktlinser, men uten snev av dårlig samvittighet for hverken det eller alt jeg skulle ha gjort.

Nå har jeg våknet, og tenker, jeg kan jo begynne med noe, men jeg tror sannelig jeg skal tilbringe resten av søndagskvelden her på sofaen jeg -uten dårlig samvittighet- tror jeg.
Ingenting av det jeg skulle ha gjort forsvinner, det er der i morgen også, så jeg fortsetter da og ignorerer for harde livet den ekle kløen i magen som forteller meg at jeg egentlig har nok å gjøre!
Bildet er lånt her.


søndag 7. juli 2013

Barndomsminne

I dag da jeg var ute på løpetur stanset ipoden min, sånn midt på halvveien. Rett og slett låste seg og nektet å starte igjen. Dermed var det å løpe ferdig uten musikk i ørene, og bare med sin egen pust som følge. Kanskje det var derfor jeg kom på dette barndomsminnet, for et sted løp jeg forbi nyslått høy og duften sendte meg tilbake til barndommen.
Somrene da var så vidt jeg kan huske solfylte og regnet det kom det en skur, (som ikke varte flere dager), og etterpå skinte sola igjen. Siden jeg vokste opp på et lite småbruk der bestemor og bestefar hadde sau og behov for fór måtte vi ungene trå til i slåttonna. Her var det ikke høyballer, her var det gode gammeldagse hesjer. Og vi ungene fikk hjelpe til med de kjedelige oppgavene, rake høyet til hesjene slik at at bestefar kunne henge det opp. Noen ganger fikk nok også vi prøve oss, men jeg kan ikke huske at det ble godkjent. For å hesje høy var nemlig en liten kunst det! Men lukten som fulgte oss under slåttonna, det var sommer, men også hat, det var tungt arbeide må vite, og ganske kjedelig når alle andre var nede ved fjorden og badet.
Vi måtte være med å få foret i hus også, ofte var det forbundet med stress dersom værvarslingene viste nedbør, da nyttet det ikke å sluntre unna! Og uten traktor, eller hest var det vår jobb og bære inn høyet. Fint lagt i tau av bestefar. Med alderen vokste børene, og klagene, men jeg tror vel i dag at ingen av oss hadde vondt av å jobbe. Selv om jeg også husker at vi forsøkte alt for å slippe unna, klaget på utslett, kløe og rennende neser....

I dag vekker lukten av nyslått høy kun gode minner og lysten på vassgraut som var formiddagsmaten under slåttonna. Jeg skulle ønske at mine unger også hadde kunnet oppleve dette.





Bildet er lånt herfra, her kan en også lese om slåttonna og hvordan den  fungerer: Uvdal bygdekvinnelag
Bildet er lånt herfra: http://www.flickr.com/photos/evodan/4651368618/

onsdag 3. juli 2013

Sommer ?

Vi skriver 3.juli og det er så kaldt at det egentlig er greit at en er ferdig med sommerferien. Dog savner jeg det å kunne oppholde meg utendørs etter jobb, ikke bare for å klippe plenen i fleecejakke, men det å sitte ute til en skal legge seg. Lese, spise, og bare nyte.

I dag er det nesten sol, men det blåser og blåser. Det gjorde det i går også, da måtte jeg faktisk gå inn igjen og ta på jakke før løpeturen.... Jeg håper vinden gir seg slik at grilleplanene i kveld kan gjennomføres for oss trassige som fremdeles sverger til kullgrill. Forresten, på denne tiden skal man jo egentlig nesten være lei grillmat, men her hos oss har vi grillet en gang i sommer, og det begynner å bli lenge siden.
Sommervarmen må vel før eller siden komme, inntil da, ønsker jeg alle en fin blåsbortdag!

Bloggarkiv