Skrekkscenario

Når jeg satt på toget fra London til Stansted tidligere i august etter den fantastiske Wembleyopplevelsen hadde jeg god tid til å tenke. En snau time lang tur. Mine håpefulle på seter andre steder i toget, men på samme tog.

Inn på toget ser jeg helst at jeg er sist inn. Alle skal med!

Da ungene var yngre, en del yngre enn nå ble de invitert med til London av deres reservepappa (han er dessverre ikke lenger blant oss, men vi kunne tøyse litt av denne historien i ettertid) Han var ikke lenger en del av livet vårt på samme måte som tidligere, men fortsatt en bauta i ungenes liv! Dette var en slags julepresang fra han til dem.
Det var først mange måneder etter de kom hjem de fortalte meg om avreisen fra London til flyplassen, også den gangen Stansted.  Dårlig tid og dører som lukket seg mens frøkenen stod igjen på utsiden. Dører som ble tvunget opp av reservepappan og alle tre samlet for felles togreise til flyplassen.

Jeg fikk gåsehud bare av og høre om det flere måneder senere. Jeg så for meg et tog som kjørte avgårde med datteren stående igjen på perrongen, i England, med en mobil som hadde slått seg vrang og ikke virket.

Heldigvis gikk det greit, og jeg er glad jeg ikke var der for dette er nok noe av det jeg ser på som et skrekkscenario.

Bildet er lånt her:

Det lille lokket

Det lille lokket som sitter på kremkrukkene, skal det kastes, eller har det en misjon og skal sitte der etter at man har åpnet krukka?
Er det en slags ekstra beskyttelse, eller en rent praktisk transportinnretning? Jeg bare spør, for jeg er neimen ikke sikker og gjør begge deler, beholder en stund og kaster etterhvert.
Dette lokket på viste krukke følger med opp sammen med det ordentlige lokket og har falt ned i vasken noen ganger, med "smørsida" opp, men om det skulle snu seg på veien ned så er det vel ikke lenger like rent liksom.
Så hva gjør dere andre, kaster dere det eller beholder dere lokket?

Datoen

Det gikk en serie på NRK som het Datoen, jeg har en venninne som var med i den første episoden, hun er født på samme dag som Jens Stoltenberg. Hun ble faktisk nominert til Årets deltager - og vant- i Gullruten 2016 for sin åpenhjertige historie.
Men det er ikke det dette innlegget skal handle om, det var bare innledningen.

Jeg er ubrukelig til å huske datoer, men kjenner noen som husker alt av datoer når de bare har hørt om dem. Jeg hadde for eksempel en onkel som var rå på datoer, fødslesdager, bryllupsdager osv.

Selv husker jeg ungenes fødselsdager, familie og ofte dagen til nære, gode venner, men jeg er glad for facebook som gir påmunnelser på de fleste, sånn for sikkerhetsskyld.

Men om noen spør meg om jeg husker dagen jeg ble gift i sin tid så må jeg tenke godt etter, plassere et par bursdager og da, vips, vet jeg,  jeg skulle hatt bryllupsdag førstkommende søndag om jeg fortsatt hadde vært gift..


Slik som jeg husker noen andre datoer, 8. november 2014 er en dato jeg husker, det var en god dato, da vet jeg også at Liverpool spilte kamp mot Chelsea, men om noen spør når jeg har vært tilstede på Anfield og sett kamp så kan jeg kun huske måneden jeg var der, ikke datoen.

Jeg har andre datoer som huskes også, dager som huskes, på godt eller vondt, jeg skal ikke nevne alle dem her, men er det ikke litt rart dette med å huske/ikke huske når ting skjedde? At noen bare er helt rå på det, mens andre -som meg- er helt ubrukelig?

Det ska ikke være lett....

Jeg kan glemme at jeg har fri på en torsdag, og bør også ha alarm som forteller at det er fri.

Ut av komfortsonen

Pushe grenser har aldri vært min sterkeste side. Det er lett å holde seg til det trygge og sikre, men av og til våkner det en liten rebell i meg og jeg tar initiativ til ting som er så langt fra min komfortsone at jeg ikke skjønner hva jeg tenkte på. Som å invitere med meg tantunger til Høyt og Lavt klatrepark på Sørum. Og faktisk tro at jeg skulle gjennomføre!

Da vi fikk utdelt sikkerhetutstyret og hjelmen var jeg ikke lenger like overbevist. Og det lille kurset vi fikk i forkant av klatringen gjorde ikke situasjonen så mye bedre. Turte jeg dette? Jeg sliter jo med konsentrasjonen og var livredd for å miste viktige opplysninger, men jeg greide å få med det viktisgte tror jeg. Aldri være usikret i høyden, løsne aldri begge to krokene, den ene skal alltid være festet!

Prøveløypa gikk ikke høyt en gang og i mål med prøveklatringen var jeg ikke like kjepphøy, men gikk allikevel og kjøpte handsker siden jeg på et underlig vis hadde greid å få frem blod på hendene under generalprøven. Og jeg var jo fast bestemt på å klatre. Pushe grenser, komme meg ut av komfortsonen og gjøre ting jeg ikke kan, ikke sant?
Første forsøk endte på på denne måten som dere kan se på bildet under. Jeg klatrer ned, ikke opp....

Ingen skam å snu, men ikke pokker om jeg gir meg!

Før jeg kom til klatreparken trodde jeg det var zipline som var det mest gufne, men nå vet jeg at det ikke er det som er skumlest.

Der vet du at du skal skli avgårde og du vet du er festet med seler og kroker. Jeg synes følelsen av å glippe taket i høyden på en eller annen vinglete stige var det verste, selv om jeg var sikret så var tanken på å bli hengende ufrivillig i disse krokene og kave det aller skumleste.
Nummer en og tre under synes jeg lite om, og enern ble rangert som den skumleste. :) der var jeg i ferd med å gi opp....

Jeg gikk ned før løypa var slutt, men da hadde jeg fått prøvd meg. Merker at jeg holdt litt igjen på grunn av hofta, men gir meg selv ( og alle de som var med meg i dag) klapp på skulderen for vel gjennomført!

I mitt neste liv vil jeg bli født tøffere og litt mer aktiv.

Et halvt år med nyhofta!!

I dag feirer jeg et halvt år med titanhofta!
Når jeg først hadde fått gjort dette byttet og ting kom på stell så har det jo gått greit framover. Stramme og støle muskler har blitt massert og tøyd hos fysioterapeut og sakte, men sikkert har muskler blitt mer fleksible og samarbeidsvillige.

Men fremdeles er det noen ting som er vanskeligere å gjøre nå enn før. Det er ting jeg ikke lenger greide før operasjonen som jeg klarer med letthet igjen, og det er greier jeg ikke helt tør å gjøre foreløpig.

Jeg tar på meg sokker og sånn uten hjelpemidler, men ikke uten litt ekstra tilrettelegging. Det høyre benet mitt er nok tross alle timene med trening fremdeles noe satt tilbake. I dag, seks måneder etter operasjonen lurer jeg litt på om det noen gang vil bli annerledes? Kanskje jeg aldri blir så føyelig på den siden igjen  og at sokker, negleklipping og neglelakk liksom for alltid vil være en liten utfordring? Uansett så lever jeg godt med det, for dagene og for ikke snakke om nettene er himmelrike når jeg sammenligner med året før operasjonen! :)

Da jeg var hos tannlegen i dag var det nesten enkelt å ta på posene på skoene, men helt uproblematisk er det ikke, dog har man lært seg noen knep som kan være nyttige å kunne.

Misbruk av tiden

Man kan si hva man vil om Ryan Air har jeg alltid sagt, men punktlige det er dem! Helt til i går
Aldri har jeg opplevd og ikke høre fanfaren når flyet har landet. For de har alltid vært på tiden. Javel, du sitter trangt, du betaler for bagasjen, men presise det er dem!

I dag kom vi som de pliktoppfyllende passasjerene vi er to timer før avgang. Når sant skal sies var vi der to timer og ti minutter før. Jeg er som kjent veldig nøye på å komme tidsnok. Oppe i otta, dvs sånn omtrent halv tre på natten for å fly til London, engelsk frokost og masse shopping på fredag og fotball på Wembley i dag sammen med mine håpefulle.

Vel fremme på Rygge og i innsjekkingen til bagasjen får vi beskjed om at flyet er forsinket. Jøss, et Ryan Air som er forsinket, tenkte jeg før jeg hørte damen sa at avgang ble 15.20! Fra 07.10 til 15.20!
Gode råd var ikke dyre, å kjøre hjem ble litt uaktuelt, langt, trøtte var vi og det regnet noe fryktelig og det var ganske ubehagelig å kjøre (tror jeg, junior kjørte).
Vi fant ut at å sove i bilen noen timer fikk duge. Og det klarte vi og med mer eller mindre hell, mens det bøttet ned ute og dugget ned inne i bilen. Vi greide faktisk å tyne tiden til 10 ( mer våkne enn sovende) da Mosseporten kjøpesenter åpnet!! I stedet for engelsk frokost ble det frokost på Mc Donald, en grei erstatning, men langt fra frokosten jeg hadde drømt om 😖.

Jeg savnet en sms, det virket som om de hadde visst om forsinkelsen en tid, jeg har sikkert huket av at jeg ikke vil ha noen sms, dere vet, alle de du må si neitakk til, bil, hotell, forsikring og parkering, og sikkert opplysninger om forsinkelser.... Vet ikke om det er til deres forsvar at det var kommet en mail, klokka 09.20 med bekreftelse på at den var mottatt. Hadde sjekket x antall ganger første timen etter vi fikk beskjed på flyplassen så denne så jeg da vi stod på gaten og hørte noen nevnte at de hadde fått en mail tilslutt.

Men flyet lettet tilslutt og selv om vi mistet nesten en hel dag og engelsk frokost i går så får vi håpe at vi rekker det meste allikevel.

Jeg tror jeg hadde skreket, protestert og sikkert virket gal om de hadde gitt seg fanfare på Stansted i går når de faktisk landet på riktig tid i forhold til sånn avgangen fra Rygge ble. Den kom heldigvis ikke! 

Aldri mer

Denne teknologien. Aldri mer trenger jeg og lese av strømmåleren min!
Nest siste dag av ferien var det dags for vekkerklokka igjen da det skulle komme noen og bytte ut måleren i sikringsskapet mitt. Mellom 07.30 og 09.30 var vedkommende ventet, og hadde ikke verdens best margin med klokke som ringte ti på halv åtte. Men innrømmer at det eneste som stod i hodet på meg akkurat da og særlig når jeg så ut på været var og få sove mer.

Jeg rakk og kaste på meg klærne fra i går, lage en kaffekopp og åpne laptopen, inne på kjøkkenet for å ha oversikten når vedkommende dukket opp. Syntes jeg hørte noe banking før halv åtte, men så ingen utenfor mitt vindu ig egentlig ingen da jeg tittet ut i stua mot verandadøren heller....Merkelig, det var nesten så jeg trodde det spøkte her en liten stund, for Mons oppførte seg rart han og.
Vel tilbake på kjøkkenet banket det igjen og da stod det en lang, tynn og gulkledd elektriker utenfor verandadøra.
Dette var nok en med spesiell interesse for sikringsskap, for han mumlet fornøyd da han åpnet døra til herligheten.
-Perfekt, tror jeg han sa.
Måleren ble byttet ut på den tiden de hadde sagt det skulle ta, en halvtime og så var det gjort. Jeg glemte å drikke kaffen min da nettet nødvendivis forsvant med strømutkoblingen og er fremdeles like trøtt så jeg skal rett og slett unne meg en time til med søvn, før jeg står opp igjen og begynner å tenke på pakkingen til feriens happening, London og treningskamp mellom Liverpool og Barcelona på Wembley lørdag!

Ha en god torsdag!

Slik ser den ut, måleren i sikringsskapet som skal ta fra norges befolkning oppgaven med å lese av måleren.