søndag 29. mars 2009

Ti på

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Jeg hater tidstyven som er på ferde den siste helga i mars hvert bidige år. Jeg kan ikke fatte og begripe poenget, lengre kvelder, javel, men om man ikke hadde stilt klokka fram en time så hadde jo folk bare stått opp en time før og fått akkurat det samme ut av sommerkvelden. Og hvor blir det av sommeren forresten???

Mons er vanedyr, ti på ett eller annet skal han ut, samme hvilke dag det er, helg eller hverdag, det spiller ingen rolle. Som regel er det ti minutter før min klokke ringer (ikke i dag, da hadde jeg klokke som skulle ringe noe senere liksom)og hvis jeg ikke har lyst til å møte dagen som et offer for blind vold gjør jeg klokest i å stå opp å slippe han ut. I dag var den ti på ni da raptusene hans startet. Altså ti på åtte, og da er det ikke noe poeng i å legge seg igjen. Jeg våknet og og det kjentes ut som om jeg hadde vært på en durabelig heisatur i går, noe jeg ikke var. Jeg har bare blitt frastjålet en time, en time jeg så gjerne skulle hatt. En time jeg faktisk kunne brukt på søvn. Men om et par uker har vel kroppen innstilt seg på denne sommertiden og en glemmer hele greia, høstens tilbakebetaling kommer og gleder en like mye som rappingen ergret en.
Skrekken er jo at de skal bestemme seg for sommertid hele året, at jeg aldri skal få tilbake den timen de rapper, så skal vi kjøre på en tid hele året så heier ihvertfall jeg på vintertid!

torsdag 26. mars 2009

Dagshoroskop for Fiskene

I dag 26 mars:
Du er tappet for energi, og føler deg trøtt og sliten. Lytt til kroppens signaler, og ta vare på deg selv fremover. Egenpleie er stikkordet. En venn du ikke har hørt fra på lenge tar kontakt med deg.

Jeg trenger egentlig ikke noe horoskop som forteller meg at jeg er tappet for energi og sliten, og jeg tviler på at alle fisker føler det på samme måte i dag, men kanskje det er ment akkurat for meg dette dagshoroskopet? I så fall håper jeg at alt stemmer. Ikke bare det første.


(Bildet er lånt fra images.biip.no)

tirsdag 24. mars 2009

Snart voksen

Her ved siden av meg ligger beviset på at sønnen min er erklært tjenestedyktig i Forsvaret og at han er en del av forsvaret til han fyller 44 år. Men har han ikke blitt innkalt innen han er 28 så bortfaller plkten til militær førstegangstjeneste.

Han fikk brevet i posten for en tid tilbake, men masse spørsmål som skulle fylles ut, dette ble selvfølgelig liggende lenge og var ikke helt klart før han og faren i går dro opp til Hamar på sesjon. Rubrikken for om han selv anså seg som tjenestedyktig var nok den vanskeligste å fylle ut.

Nå er ikke jeg for hverken våpen eller krig, men anser militæret som en plass som gjør gutter om til litt større gutter. Og min gutt ville så absolutt ha godt av et år i forsvaret. Det er mye han tar for gitt, og det er mange ting han aldri har giddet å bry seg med. For mor ordner opp, et år i militæret vil nok forandre noen holdninger. Og selv om han etterhvert ville ha flyttet ut og sikkert lært en del på den måten så tror jeg at dette er det beste for min sønn.

- Dæven, så barnslige de var der, var hans første kommentar da jeg traff han i går etter sesjonen.
- De aller fleste var vel på din alder, mente jeg, men han ser nok på seg selv som litt mer voksen, tross alt. Det gamle ordtaket, riktig voksen er man ikke før man våger å være barnslig, klinger nok ikke like bra hos han som hos moren.

Nå er det en allikevel en viss sjansen for at han aldri vil bli utkalt, synet hans scoret han ikke bra på, så de hadde sagt at om han ikke fikk innkallelse så hadde de funnet noen med bedre syn enn han. Høyt blodtrykk hadde han visst også, men det føyset han av, legen hadde også sagt at det kunne være omstendighetene, så vi får håpe det var det og at det ikke var arvelige tendenser.

Uansett, min sønn er i ferd med å bli voksen, jeg har fått en liten påminnelse om at det ikke er lenge igjen før han som førstemann forlater redet, og jeg gruer meg til den dagen.



(Bildet er lånt fra cathycreatif)

søndag 22. mars 2009

Trist, men sant

man kan ikke flykte fra rastløsheten. Jeg har forsøkt nå i helga, men den forfulgte meg gitt. Selv omgitt av mor, mine kjære søstre og niese var tankene helt andre plasser.

I går da jeg etter en hel dag hadde gått hvileløst fra sted til sted, forsøkt å sove, fortsatt med min hvileløse vandring bestemte jeg meg for å reise hjem til mor. På vei oppover forsøkte jeg å spille vekk alle tanker, men så bra funket det vel egentlig ikke.

Tankene og rastløsheten ble med på lasset og selv om jeg i perioder greide å involvere meg i samtalen så merket jeg at det var så lite som skulle til før tankene vandret helt andre veier.

Etter 17 timer bar det hjem igjen med tankene og rastløsheten og her er jeg nå. Jeg går fra rom til rom, flytter på en ting, sover litt, tilbake til vandringen, setter meg her og bør vel egentlig snart ta kvelden. Men jeg har ikke lyst før jeg er så segneferdig at jeg bare kan legge meg og så sove. Jeg er sliten, men ikke sliten nok til bare å sovne og stenge tankene ute.

lørdag 21. mars 2009

Jeg skulle ønske at

jeg greide å legge akkurat denne sprettballen i hodet på meg død nå. Men hele tiden så er det så den vil sprette opp igjen og sette i gang et hvis om atte, dersom atte osv.

Jeg vil ikke la denne tanken gjennomsyre alt jeg gjør i stort flere dager enn det allerede har gjort. Jeg ønsker ikke å gruble på hvorfor ditt og hvorfor datt.

Jeg ønsker ikke lenger komme med vage svar når folk spør, i beste mening, selvfølgelig, når folk kommer med velmente råd vil jeg egentlig ikke ha dem. For jeg vet jo egentlig, uten å vite.

Jeg har nok heller ikke lært noen ting, jeg vil nok også i framtiden kaste meg ut i både det ene og det andre. Jeg vil også i fremtiden sprudle over og fortelle de rundt meg som jeg bryr meg om om kommende begivenheter, og jeg vil nok også i fremtiden måtte svelge den ene skuffelsen etter den andre og duknakket fortelle alle jeg bryr meg om at det gikk skeis - igjen.

Men mest av alt så ønsker jeg et svar, en forklaring, hva som helst som kan få denne ballen til å ligge død en gang for alle. Slik at jeg kan fortsette med livet mitt, oppdage gledene ved det å faktisk være til, med alle mine feil, mangler, tanker og ikke minst evige optimisme.


onsdag 18. mars 2009

Tanker

Det er ikke det at jeg tenker mindre om dagen, men det føles ikke helt naturlig å dele alle tankene som svirrer rundt nå. Men det kommer igjen, trangen til å utgi og dele, helt sikkert. Og jeg håper at disse tankene kanskje er noe å dele, på sikt..

Nå tenker jeg vel mest på at det snart er lyst, jeg trenger ikke legge inn et ekstra kvarter på turen til jobb på grunn av snø eller hålke, og det er godt. Jeg er om ikke mange timene ferdig med onsdagen og har bare to sånn kjekke vakter igjen denne uka, der jeg kan sitte oppe litt lenger kvelden før og sove litt lenger på morran. Liker det.

Uansett, det nærmer seg take off, nå er det så lyst at jeg med selvsyn kan konstatere at det ikke er is på frontruta og, jeg trenger ikke skrape, jeg kan bare gå ut da jeg skal dra og dra.

En fin onsdag til alle fra meg!

mandag 16. mars 2009

Min skytsengel?


(bildet lånt fra safari.til1000.net)

Omtrent sånn ser den ut den som av og til kommer sveivende over bilen, spesielt når jeg er trøtt og egentlig kjenner at øya er i ferd med å skli igjen. I natt så jeg den igjen, på vei hjem, tåkete, trøtt og egentlig ganske sikker på føret. Med ett så var denne hvite fuglelignende saken foran bilen min før den forsvant. Slik at jeg igjen følte meg veldig våken og bevisst på at jeg akkurat skulle kjøre inn i et parti der det bestandig er glatt om vinteren og alltid mye lenger enn andre steder.

Pussig, det er ikke første gangen, spesielt en gang hjem fra Sverige så jeg den opptil flere ganger, og alltid da jeg egentlig burde stanset for å sove litt. Den gangen måtte jeg til slutt gjøre det, men i natt holdt det med den ene hvite fuglen. Jeg kom meg trygt hjem.

torsdag 12. mars 2009

Familien Surrehue - det er oss

I morgen blir det på'n igjen med å ringe busselskaper og lete etter gjenglemt gymtøy. Begynner å bli nesten pinlig og jeg begynner å bli lei. Men så lenge jeg faktisk gjør det så blir det vel aldri noen endring på det.

I løpet av et år blir det mange gjenglemte ting eller mistede ting her hos oss. Jeg tror med hånden på hjertet at jeg kan si jeg er den minst distre i så måte, Sønnen glemmer, og datteren mister. Om nå jeg en gang skulle glemme eller miste noe setter jeg himmel og jord i bevegelse for å få igjen akkurat den tingen, sånn er ikke mine håpefulle, det er liksom bare, jaja, får kjøpe nytt. Og det er jo det som skjer da, om jeg ikke lykkes å spore opp igjen den tapte tingesten, hva det nå enn måtte være. Jeg tror det er uavgjort mellom ungene nå, han med sitt gjenglemte gymtøy, hun med sine, eller mine, mistede eyelinere..

Selv tror jeg det er noen år siden jeg mistet noe mer alvorlig enn et tvprogram jeg hadde tenkt jeg skulle sett, men det er kanskje greit vi ikke er like surrete alle sammen, og jeg tar det kanskje igjen på andre ting....

fredag 6. mars 2009

En ny verden

dukket opp da jeg i dag morges fikk fikset på merkene etter gårsdagens steinsprut på frontruta mi. Jeg burde sikkert ha skiftet hele frontruta, men inntil videre nøyer jeg meg med, ja, hva er det egentlig de gjør når de reparerer disse merkene. Han forklarte, men for meg så ble det litt gresk og det tok litt lenger tid enn de to minuttene jeg hadde trodd det skulle ta, men så var det en ny verden å dra derfra også da. Ikke fordi han hadde fikset de to steinsprutmerkene, men fordi han tydeligvis hadde et vidundermiddel som gjorde ruten min helt ren, både på innsiden og utsiden. Får nyte det så lenge det varer!



(Bildet er lånt fra www.mortens-billakkering.no/)

torsdag 5. mars 2009

Det blir ikke hull i en tann som er ren


Da kommer jeg fra tannlegen og kan igjen puste lettet ut. Selv om jeg kjenner at jeg har fått skikkelig behandling så slapp jeg nok en gang å borre. Selv om jeg nå ikke er så sikker på at fjerning av tannstein er så mye mindre vondt. Annet enn for lommeboken.

Sprøtt hvordan man kan grue seg, og når en er ferdig så synes i hvertfall jeg bare synd på meg sjøl. Følelsen av å ha gjennomgått noe forferdelige greier sitter lenge i. Det er faktisk så ille at jeg sitter her og er kald til margen på grunn av tannlegebesøket mitt.

Nå er det et år til neste gang og jeg lovte å være flink med tannstikkerne. Til mitt eget beste. Jeg foretrekker tanntråd, men tannlegen er av en annen oppfatning så nå skal jeg være flink, pirke og pirke..

tirsdag 3. mars 2009

Dyrt støv



Jeg kom aldri igjennom på telefonen, etter to timer, 21 minutter og ni sekunder ga jeg opp. Da hadde jeg trent i nesten en time på ventemusikken og etterhvert fått kontakt på chatten.

Men på grunn av alt støvet er det ikke lenger en reklamasjonssak - og vi må selv betale for kostnadene, om vi velger å reparere. Kostnadene for rens og nytt hovedkort var beregnet til 5788,64 NOK. Så da kan det virke som om min sønns laptop er historie. For for den prisen får han visst en helt grei stasjonær pc, så spørs om vi ikke bare skal få den sendt tilbake, med støv, hår og potetgull og det hele. Sønnen mener vi skal gi f i det og la være å hente den, men jeg mener at den skal hjem, selv om det koster noen kroner det og. Så vi får ta en liten runde på det her nå og bestemme oss. Kanskje den begynner å virke igjen om vi får bort skitten sjøl. Den virket jo før vi sendte den avgårde, da var det bare skjermen som var svart....

Vente, vente

Igjen sitter jeg og venter på å komme igjennom på zepto, ikke like høy i hatten i dag som i går etter at jeg fikk en mail av fra dem med noen bilder av den innleverte laptopen.

For en drøy måned siden sendte vi avgårde 17 åringens laptop som hadde hatt svart skjerm en lang periode. Den virket ellers, sammen med ekstern skjerm så det var jo snakk om å redde denne relativt dyre lille, rå saken. For det var en kraftig laptop sønnen hadde satt sammen.

Reparasjonen som skulle utføres i Danmark skulle ta maks 15 arbeidsdager, men det ble lovet fortgang i saken siden sønnen skulle selge laptopen etter at den var reparert og kjøpe en ny stasjonær før TG på Hamar i påsken. Men det varte og det rakk, jeg fikk en mail om at den var ankommet verkstedet i Danmark 2. februar og regnet da med at de ville sette i gang. Da det var gått 14 arbeidsdager forsøkte jeg å ringe, ikke svar og benyttet meg igjen av chaten som hadde fått meg i kontakt med dem før innlevering. Snakket med en hyggelig danske som kunne fortelle at nå, nå skulle de starte med vår laptop. Og jeg ville få beskjed.

Skjedde det, nei. Men jeg lot dem få noen flere arbeidsdager før jeg ringte igjen, ikke svar, inn på chatten, men da ville plutselig ikke den danske supporten snakke med meg. Det var gått 18 arbeidsdager og han henviste meg til den internasjonale chatten. Dette var ikke deres bord. Da sydet det, men jeg prøvde, parallelt med at jeg ringte. Denne gangen fikk jeg svar på telefonen før jeg kom fram på chatten og det er jo enklere å snakke med folk på den måten, så det var greit. Og jeg fikk snakke med en nordmann som lovte å ringe opp om kort tid. Det skjedde aldri så en time før jeg måtte dra på jobb torsdag ringte jeg igjen. Og kom igjennom etter 45 minutter. Da var nordmannen forduftet og svensken jeg fikk snakke med påstod at dansk var enklere å skjønne enn norsk, han brukte bortimot et kvarter på å greie å skjønne RMAnummeret, syv er visst et vanskelig tall å skjønne. Sju, s-y-v. Jeg tror han forsøkte alle andre kombinasjoner enn med syvtallet der det skulle stå. Bor du på Kongsvinger? Nei, var det fire? NEI!!! Etter gjentatte gjetninger kom han fram til riktig RMAnummer, men da var tiden min oppbrukt og jeg måtte dra, og siden jeg ringte fra fatsttelefonen kunne jeg ikke ta samtalen med meg. Men han lovte å sende en mail da han hadde fått sjekket opp. Men vel hjemme fra jobb den kvelden var det fortsatt ikke kommet noe mail og da, ble jeg forbannet. Greit det var stengt da, men jeg sendte en krass mail, der jeg ba om et svar og gjorde det klart at denne ignoreringen den gjorde meg forbannet.

Fredag gikk, helgen gikk, da er de stengt, men mandag ringte jeg igjen og fikk igjen snakke med nordmannen, som la seg flat og beklaget at han dessverre hadde måttet stikke til Norge på torsdag og skjønte ikke hvorfor de ikke hadde gjort som de skulle de andre etter at han dro. Jeg var vel ikke i dårlig nok humør så han slapp billig. Og lovte å ringe meg før halv fire i går, da skulle han vite eksakt hvordan det lå an. Men noen telefon fikk jeg ikke da eller. Og da jeg i løpet av kvelden ringte hjem for å spørre om det var noen mail fra dem kunne ikke frøkenen finne noen så jeg begynte å lade opp til dagens tordentale. Det var helt til jeg selv kom hjem og så mailen fra zepto, da ble jeg bare flau. Bilder tatt av innmaten til 17 åringens laptop:




Så nå sitter jeg og venter på å komme igjennom på telefonen - igjen - 22 arbeidsdager etter at den ble registrert inn på zepto og er en smule ydmyk jeg kommer neppe til å høvle noen inn. Bare forsøke å ta rede på når vi kan forvente å få laptopen tilbake, støv og hårfri. Og med en skjerm som forhåpentligvis virker etter oppholdet i Danmark.

mandag 2. mars 2009

Snø, snø og mere snø

Den lykkefølelsen jeg har følt de siste dagene har helt klart vært knyttet til vårfornemmelsen, sol, lengre dager og bare veier. I dag er ingenting av det igjen, bortsett fra at det er lyst tidligere på morran da. Alt det andre er borte med nattens snøfall, og det bare fortsetter og fortsetter.

Kjenner at jeg i likhet med mange andre er godt forsynt av denne vinteren nå, i dag skriver vi 2. mars og det snør. Og nå er det nesten like ekkelt å kjøre igjen som det var da de enorme snømengdene kom for noen uker siden. Men snøen som falt i fjor var faktisk i ferd med å glemmes i takt med snøsmeltingen for mitt vedkommende. Jeg greide faktisk å se sjarmen ved vinteren nå da snøen kun lå på jorder og sola skinte. Det er bare å belage seg på pinglekjøring igjen, og når jeg ser at en måkebil kjører på veien her med skrapen oppe, da lurer jeg på om de kan ha hørt om Gro Harlem Brundtlands nyttelast. Kunne de ikke tatt med seg den snøen som var om det ikke var denne veien de var utkalt for å måke? Jeg ble så glad da jeg så denne bilen kjørte forbi rett før jeg skulle ut å kjøre 14 åringen til skolen, men jeg gledet meg for tidlig. Da jeg kom ned på veien var det faktisk bare de sporene der som bilene hadde kjørt opp. Imponert!!!

Jeg tror jeg drar dyna over huet igjen og sover en time eller to til, innen jeg skal på jobb kan det jo hende de har funnet det for godt å måke min vei og. Jeg kan i hvertfall håpe...

Bloggarkiv