Jeg jobber med saken

Jeg jobber med saken, og jeg jobber hardt med den.

De som kjente meg som ung vil kanskje ikke tro at dette er sant, men spør du ungene mine så vil nok de bekrefte at jeg har tvangstanker på akkurat dette området.

Jeg er ikke en spesielt ryddig person, men kan nok skryte av at jeg har orden i kaoset, jeg kjenner dog jeg blir veldig stresset om det blir for mye rot rundt meg der jeg oppholder meg, og det aller verste er beviset på at jeg/vi har spist.
Når jeg er ferdig med maten da er tallerkener, bestikk, glass og kjeler blitt rot, og jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å rydde vekk før alle er ferdig med maten. Noen ganger greier jeg det, andre ganger ikke. Er det bare meg er det jo greit, er vi flere er det ikke så hyggelig å bli sittende igjen mens jeg blir stresset på grunn av "rotet" på bordet. (laptop, blader, fjernkontoller, regninger osv kan fint ligge uten å skape det samme kaoset innvendig i meg)

Men siden jeg nå er bevisst på denne uvanen prøver jeg og endre på det, eller meg. Jeg prøver og ikke se rot når måltidet er ferdig, men kos, for så å la det stå en stund etter at jeg/vi er ferdige med maten. Det koster, for det krøller seg i meg til jeg får tatt det vekk, men hver gang jeg klarer og la det stå litt lenger er det en ørliten seier for meg.

Nå har frokosttallerkenen stått i ti minutter, på tide å få den vekk!!

Tvangstanker?

I går fikk jeg satt både stigefobien min og evnen til  se at noe ikke virker som det skal, uten å få ordnet det på prøve.

Jeg kan gjerne stå i en stige, men å bevege meg vekk fra stigen og inn på et noenlunde stødig underlag det sliter jeg med. Så det å skulle forlate stigen for å gå inn på taket og forsøke å fikse parabolen som hadde 0 signaler, det var for meg ganske vondt.

Jeg føler meg ikke veldig trygg på tak, jeg gjør ikke det, men problemet blir enda større når jeg skal tilbake på stigen for å komme meg ned igjen. Siden jeg dreiv med dette tidvis alene i går ble det vaklende noen turer opp og ned. Joda, jeg var nok litt sikrere på slutten, men valgte å gå inn vinduet da sønnen kom hjem for å prøve å hjelpe til. Da ble det færre turer i stigen, men like lite signaler.

Jeg vet jeg ser ikke mye på tv, svært lite, og jeg kan godt greie meg uten tv, men siden jeg nå har denne tven i hus så vil jeg at det skal virke. Ting skal virke, basta! Og det er her jeg kanskje muligens lider av en form for tvangstanker. jeg har alltid vært sånn, og det skal nok litt til for å endre på det. Jeg får helt vondt av at jeg mangler tvsignaler nå, selv om jeg ikke skal se på tv. Slik som jeg fikk krøll i magen da prinsessen på tirsdag sa:
- Jeg tror jeg skal ha med meg tennisrackerten min i gymmen i morra.
- Vet du hvor den er da, sier jeg.
- Nei, men jeg finner den nok, sier hun.
Og dermed er jeg klar for en storstilt leteaksjon, der og da, selv om frøkenen sier at det ikke haster og er heller ikke så viktig. Men for meg så er det viktig, og vite hvor ting er. Jeg greier nemlig ikke å slappe av om jeg ikke finner akkurat den tingen. Som sagt, jeg har alltid vært sånn. Om det er midt på natten spiller ingen rolle, om jeg skulle tenke på en ting da så må jeg finne den. Om pcen min ikke virker så legger jeg meg ikke før det virker. Sånn er jeg, sånn forblir jeg nok.

Som barn kunne jeg ikke leke om en del av "leken" manglet, skulle jeg for eksempel leke skole og det gule krittet manglet, javel, så ble det ikke noe lek før krittet var funnet.

Det er slitsomt å ha det sånn, det er sikkert slitsomt, irriterende og rart for omgivelsene mine også, men en får bare leve med det som best en kan og håpe at ting ikke forsvinner og ellers fungerer som det skal det meste av tiden. Og jeg tror at stigefobien er enklere å kurere enn angsten for forsvunne eller ødelagte greier.