Korpstanker

I dag hadde jeg en sånn dag, ahh...er så trøtt, orker vel egentlig ikke å reise på korpset i kveld.
Gjennom hele dagen har jeg forsøkt å overtale meg selv til at jeg skal på spilling. All den tid jeg vet at de to neste mandagene er i politikkens tegn og jeg derfor ikke får dratt på de to neste øvelsene så nektet samvittigheten meg å reise hjem etter jobb. Uten å stanse på øvelseslokalet i to timer først.

Fornuften vant altså, for å dra hjem og tenke at man skal slange seg på sofaen etter en søvnløs natt er ganske dumt. Hva om jeg rett og slett sluknet et time eller to? Ville jeg få sove godt til natten da kanskje? Neppe. Så da var det smarteste i dag og reise på korps. Og takk for det.

Som vanlig når uviljen har vært stor så blir øvelsen bare så bra. Det er sånn at jeg gjerne kunne reist hjem og fortsatt og øve, for det har vært så moro. Det er også da jeg tenker at jeg skulle ringt far og skrytt litt av meg selv og korpset, han er den jeg alltid tenker på når jeg har den gode godfølelsen etter spilling, og det er da jeg skjønner hvorfor jeg fremdeles holder på med dette her, etter at jeg begynte for 40 år siden.

Slengte med dette bildet fra Liverpool og i dag.

Om det blir 40 år til er nok tvilsomt, men jeg fortsetter nok enda noen år.

17.mai

Ved et par anledninger har jeg dratt til Sverige etter at oppdrag korps er utført 17. mai.
Og hver ganger tenker jeg på Aldo Monrad i Arne Berggrens bok; Kornetten.

Nå har ikke jeg lignende opplevelser som Aldo Monrad å vise til, det er ikke derfor jeg reiser over grensen på 17.mai, og selv om det er mange år siden jeg leste denne boka sist nå så flirer jeg fremdeles ved tanken på boka som anbefales å lese - av alle. Korpsmusikant eller ikke. Den er rett og slett ustyrtelig morsom, og første gang jeg leste den lo jeg så jeg grein, nesten fra første avsnitt. Jeg finner dessverre ikke igjen boka mi i bokhylla, hadde jeg det skulle jeg ha prøvd meg på en bokomtale, men overlater derfor det til noen andre, som for eksempel Larvik folkebibliotek;

Aldo Monrad skal begynne i korps. Han vil spille trompet. Han får en kornett, som det skal vise seg svært vrient å få lyd ut av. Skalaen er vanskelig og strekene med fluelort, eller noter, får han lite ut av. Men Aldo vet råd. Når de andre kornettene spiller, later han som han spiller, og dette fungerer meget bra. Men så blir han bedt om å spille nasjonalsangen foran hele skolen på 17. mai. . . .Historien fortelles i ettertid av en plaget ung mann som får kraftige brekninger bare han ser en kornett. Det er et oppgjør med notestativets vesen, løpenoter, Gammel Jægermarsj og alle velmenende og ærekjære foreldre. Men det fortelles også med mye humor og varme om vennskap, kjærlighet og gryende ungdom. Anbefales alle som liker korps - og alle de som ikke gjør det.

Bildet er lånt sammen med bokomtalen på:

http://www.larvik.folkebibl.no/

Noen korpstanker en mandagkveld

Kveldens korpsøvelse svirrer fremdeles i hodet på meg. Helt på tampen i dag fant vi fram igjen yndlingstykket mitt for å bruke på jubileumskonserten, og jeg blir skikkelig høy når korpset spiller det stykket. Det er da jeg føler at nå, nå skulle jeg ha snakket med far etter øvelsen, om øvelsen, om stykket og om gleden jeg føler ved å være med å spille. Takknemligheten for at han fikk meg til å være med i korps er veldig stor på dager som denne.

Jeg er høy

Jeg har vært på korpset for første gang etter sommerferien og er skikkelig høy på korps akkurat nå.
Vi går inn et jubileumsår og allerede nå har vi startet så vidt med noe som etterhvert skal bli et program til konserten vi skal ha neste år.

Før i tiden, eller da far fremdeles levde ville jeg ha ringt han på veien hjem fra korpsøvelsen i dag. For det måtte ut, jeg måtte snakke med noen om hvordan jeg følte det etter høstens første korpskveld. Siden far ikke lenger er her måtte det bli min et år eldre søster som fikk den telefonen. Hun og jeg er de eneste av oss fem søsknene som har fortsatt å spille i korps. Hun på et mye høyere nivå enn meg, og selv om hun nå har tatt et hvileår fra korpset, vil hun fortsatt være min mentor.

Korpset er noe vi har fått inn med, ikke akkurat morsmjølka, det var far som var pådriveren. Han var med å starte skolekorpset hjemme og vi alle fem ungene startet korpskarrieren der. Far ble etterhvert med og spilte han og og i tur orden avanserte far og søsknene mine til et voksenkorps. Ikke jeg da, jeg måtte vente. Var vel ikke den ivrigste av oss seks, jeg. Og ikke den flinkeste, men som oftest syntes jeg det var morsomt. Og gleden var stor da jeg fikk bli med i korps nummer to med de andre.

Jeg "sluttet" når jeg flyttet hjemmefra, eller en periode var jeg med når jeg var hjemme, men det stoppet seg selv etterhvert. Og egentlig hadde jeg vel tenkt at nok var nok da. Men snart traff jeg noen som spilte og dermed var jeg i korpsmiljøet igjen. Jeg sluttet og begynte, sluttet og begynte. Og flyttet hit.

Her har jeg også vært innom noen korps, og gleden ved å spille er nok større nå enn noensinne. Akkurat da far døde holdt jeg på å kutte det ut. Korps var så far. Jeg kunne ikke skjønne åssen jeg skulle kunne fortsette med korpset som hadde vært mer enn halve livet til min kjære far. Selv i begravelsen hans var korpsene han spilte i veldig tilstedeværende og stod æresvakt på vei ut av kirken.

Jeg trodde jeg sluttet da i oktober 2002, i korpset her jeg spilte viste de forståelse for valget jeg tok og holdt plassen åpen for meg. De spurte forsiktig om jeg ville være med å spille jula inn i kirka det året og jeg lovte å prøve. På den julespillingen spilte jeg for far. Snørr og tårer rant da vi spilte Deilig er jorden og jeg visste at far aldri hadde ønsket at jeg skulle slutte i korpset. På nyåret var jeg tilbake for godt, siden har jeg vært med som "støttemedlem" i skolekorpset.

Ungene har også hatt en karriere i korpset, men de har forlengst kastet inn håndkle. I mitt stille sinn håper jeg fortsatt at de skal spille igjen, og kanskje en dag er de tilbake. har du engang lært å spille så kan du det . Det er en hobby for livet, ingen reservebenk og plass for alle. Nå er 36 år siden jeg begynte med korps. :)
Jeg er høy på korpset og gleder meg til neste mandag...

Trombonen min, eller en av mine to, og den jeg bruker når jeg spiller.