mandag 29. februar 2016

Korriodorpasient for en time

Jeg la merke til en ting i dag. At folk er ganske nysgjerrige. Noen mer litt mer diskre enn andre, mens noen ikke en gang forsøker å skjule at de ser.

I dag måtte jeg tilbake på sykehuset. Disse krampene bak i såret skremmer meg og setter meg veldig ut av spill, krampen rett før jeg skulle legge meg i går var intet unntak. Jeg besvimte ikke nå, men trengte hjelp for å komme meg til sengs. Og vel i seng, mens jeg ventet på at kveldens siste dose med to pinex forte skulle virke var jeg desperat etter å finne en måte å få dempet smertene og ubehaget. Pute inder benet? Nei, ja, nei, ja, ta den vekk, legg den litt lenger ned, nei lenger opp, ubesluttsomheten skyldes nok at det ikke virker. For jeg vet ikke hvordan jeg skal få vekk denne krampa når den setter i gang, jeg vet bare at det er det vondeste jeg noengang har kjent. Barnefødslene mine har vært barnemat i forhold, det er til og med vondere enn ørebetennelse! Og det må bare gå sin gang virker det som, og etter at det har gått sin gang har jeg blitt satt tilbake i rekonvalesensen og jeg vil trenge nye dager på å komme meg opp dit jeg var igjen.

Vel. tilbake til dagens sykehusbesøk. Jeg ringte inn på morran og fikk beskjed om å komme til kontroll. Uten noe ordentlig time sier det seg selv at det kan bli venting. Joda, det fungerer greit en stund, å sitte å vente, men jo lenger jeg ventet, jo mer smerter fikk jeg, så min kjære sønn/sjåfør/sykepleier/ledsager gikk for å spørre hvor lang tid det kunne ta. Og vips så kom en søt svensk sykepleier og tryllet fram en seng til meg ute i gangen, med skjermbrett som skjulte overkroppen og en stol til ledsageren min. Det som forundrer meg er alle de som stirrer på meg som lå der. De som går forbi og kaster hodet rundt for å se i det de har passert, de som ikke skjuler at de ser på deg og de som prøver å kikke uten og vise at de gjør det. Den beste var den eldre damen som stanset og sa at hun på de 15 årene hun hadde vært pasient på Martina Hansen aldri hadde sett noen pasient i seng på gangen, det synes hun var kjekt. At jeg egentlig bare lå der i stedet for å sitte på venteværelset tror jeg ikke helt hun forstod, men det var jo ikke mer dramatisk enn som så, selv om det tydelig vekket manges nysgjerrighet.

lørdag 27. februar 2016

Nød lærer naken kvinne og spinne

Vet ikke om det kan kalles nød, og det er vel ikke så veldig revolusjonerende, men det å komme seg fra A til B med krykker er jo ganske greit. Problemet oppstår når en ønsker å frakte noe med seg fra A til B, uten og måtte be om hjelp.
Fremdeles er jeg veldig avhengig av hjelp til mye. Hvis noen for en drøy uke siden hadde sagt til meg at jeg skulle føle det som en seier å ta på sokkene selv ville jeg mest sannsynlig flirt av vedkommende. Tanken slo meg at det kunne bli vanskelig, men ikke at det skulle være på grensen til umulig. Derfor kom dette hjelpemiddelet godt med, sokkepåtreer:
Kjekk sak jeg forstod jeg trengte
De første dagene var selv dette hjelpemiddelet overflødig, rett og slett fordi jeg ikke hadde krefter til å få det til. Nå litt over en uke etter at jeg byttet hofte er jeg nok litt mer pigg og stadig mer selvhjulpen. Selv om krykkene er i veien, hele tiden, det i seg selv er jo en kunst, å lære seg hvor man gjør av dem når man skal putte kaffekoppen oppe i sekken for å kunne bære denne med seg ut i stua. siden jeg ikke skal bøye meg så blir jeg ganske hjelpesløs om begge krykkene detter ned samtidig og jeg ikke har klypen med meg, og krykkene detter ofte, vet det finnes et bånd og henge rundt halsen og så henge krykkene i hempene som er i enden på dette, men to små skritt i dag uten krykker gir meg et lite håp om at jeg skal klare meg uten denne snoren, mens sekken nok blir mer og mer brukt for å frakte fra A til B.
Med tiden regner jeg med at det stadig vil dukke opp enklere måter og være handikappet på, at man rett og slett lærer så lenge man  lever. Og jeg er tross alt heldig, jeg vet at dette kun er for en kort periode.

Kaffekopp i sekk, fungerer så det griner.
Slenger med et bilde av hvordan jeg så ut fredag kveld.

onsdag 24. februar 2016

Dag seks etter operasjonen

Jeg kom meg også omsider hjem på mandag ettermiddag. Sliten, men hjemme, oppdaget at det måtte noen justeringer til hva hjelpemidlene angikk, men fant tilslutt en grei måte å komme meg opp i sengen på, en nogenlunde grei måte og ligge på også videre. Det er jo greit, for det er der jeg har tilbragt mesteparten av tiden siden jeg kom hjem.

I går følte jeg meg ganske kvikk og rask, og blek. Blodprosenten hadde sunket igjen mens jeg var på sykehuset etter blodoverføringen, men jeg skulle få tak i jern og var ikke et sekund bekymret for tilstanden min. Da ungene skulle på butikken tenkte jeg at litt frisk luft og en tur ut det er sikkert bra.... Som tenkt så gjort, kreket meg inn i bilen i liggende stilling og ut, gikk med krykkene og bar pekte på ting vi måtte ha. Snakket med folk og joda, alt var bare velstand, til vi nærmet oss kassa, mellom sjokolade og potetgull hylla kjente jeg igjen smertene fra lørdag etter en liten tur med krykker. Smerten som tvang meg i rullestol tilbake til rommet og da jeg rett og slett besvimte tilslutt. Fikk av meg jakka for svetten haglet og gitt beskjed til prinsessen om at jeg trenger en stol, og det litt kvikt. Stol kom og det i grevens tid, for da forsvant jeg visst en stund, husker vann og kalde kluter og en bekymret junior som ber meg bli her hos dem. Våkner såpass at jeg kommer meg ut til bilen og hjem, med følelsesløs fot, smerter som jeg ikke kan beskrive og litt redde pleiere som aldri har sett noe sånt før. De ordner opp, ringer sykehuset, blant annet, der jeg får kjeft for min heltemodighet...jeg har vært gjennom en stor operasjon må vite, du går ikke på butikken på dag fem... Heldigvis lærer man så lenge man lever, og jeg innser at gårsdagens stunt var dumt, jeg får gi det litt mer tid.

Resten av ettermiddagen og kvelden ble tilbragt i sengen, med benet høyt og vondt, følelsen kom tilbake og jeg fikk besøk av verdens snilleste Berit. Små turer opp av sengen kostet såpass mye krefter at intensjonen om å sitte oppe og se på tv forsvant ganske raskt.

Ser ikke så bra ut egentlig og verre kan det visst bli, dette var før jeg reiste på butikken i går.
Jeg innser at jeg kanskje ble satt en dag eller to tilbake i går og det har jeg ikke tid til, så i dag blir det små turer opp, litt øvelser, veksle mellom stol og seng og samle disse kreftene jeg ikke helt ser at jeg trenger eller får brukt nå. Selv med sokkepådrager og klype trenger jeg hjelp til påkledningen, trusa går, ikke greit, men for å beholde litt verdighet så setter jeg inn litt ekstra krefter akkurat der.

Nå sitter jeg her da, og gleder meg til resten av kebabrullen fra i går, tror det passer bra med en liten matpause.



lørdag 20. februar 2016

Dag to etter operasjon

I går var jeg skikkelig uvel etter operasjonen. Men da ble det ikke forventet annet enn prekestol og ingen synes at det var så rart jeg holdt på og faktisk besvimte opptil flere ganger.
I dag skulle derimot alt bli så mye bedre. Ikke minst skulle svimmelheten bli mindre, krykker skulle erstatte prekestol og tanken var å komme hjem i morgen som romkameraten min.
Men dag nummer to ble ikke som tenkt, svimmelheten vedvarte og måtte ydmykende nok ringe på hjelp etter morgenstellet mitt. Ikke sjans i havet å få på seg tøy selv. Kvalmere og kvalmere, mer og mer ør.... Opp i senga. På med blodtrykksmåler og o2 og få roet ned.
Dobesøk har vært kvalmende affære, drikk mer for å få opp blodprosenten, sa de, men jo mer jeg drikker, jo mer må jo ut igjen og svimmelheten ville ikke gi seg.
En hemoglobinmåling i kveld viste lave verdier, så lave at de tenkte det måtte være feil og kontrolleres   Og nå ligger jeg her med blodpose nummer to, og satser på at nå, nå går det veien!!

Karius og Baktus

Det var jo spinalbedøvelse, lokalbedøvelse og noe å sove på som gjaldt under hofteoperasjonen min. Jeg må ha sovnet fort denne dagen for husker knapt jeg la meg på siden. Egentlig husker jeg bare jeg snøvlet noen spørsmål som jeg ikke husker jeg fikk svar på heller. Tror egentlig det var bare vås og. Men det jeg derimot husker er bankelyder, banking i stål så jeg må ha vært litt våken under operasjonen. Etterpå fikk jeg høre at det ikke var brukt sement så har fått en hofte for unge mennesker!!
Da jeg kom til meg selv på postoperativen så husket jeg denne bankingen og da kom jeg på barndommens historie om Karius og Baktus. Var det ikke Baktus  som bygget seg hus høuy oppe i hjørnetanna til Jens? Den bankelyden jeg hørte under operasjonen var faktisk som i Torbjørn Egner sitt eventyr  med Ivo Caprino sine figurer.


Bankelydene fra hofteoperasjonen minnet meg på Karius og Baktus.

torsdag 18. februar 2016

Hofteoperasjon dag en

Jeg var jo heldig og var blant de første som ble operert, de sa det på postoperativen og, de var glad jeg var blant de første. Da var vel klokken sånn omtrent fire.... Hadde jeg vært i en senere pulje ville det blitt sent også for dem
Dosen med spinalbedøvelse satt, sammen med lokalbedøvelsen, lenge i høyre fot. Operasjonen tok mindre enn en time.


Før jeg kunne komme tilbake på rommet måtte jeg ha førlighet på høyre side, ikke bare på venstre,   samt kunne komme meg ut av senga, neie tre ganger og ta to skritt til venstre. Først 16.45 hadde jeg førlighet til at det var forsvarlig, måtte ha litt støtte på kneet, og denne prekestolenda, men klarte dagens øvelse og fikk dermed komme tilbake på rommet. Og fikk endelig litt mat, på sykehus er litt mat det, litt, to skiver brød, men bra pålegg da, om noen hadde spurt om jeg ville hatt mer mat hadde jeg ikke takket nei.....

Må snart ringe på noen, jeg vil gjerne se på tv, men skjermen er skjøvet langt vekk, jeg har ikke sjans å få tak i den med alle disse ledningene jeg fortsatt er koblet til. Liker dårlig å være så hjelpesløs, men i dag får jeg vel bare være pleietrengende. I morgen, da er det opp og hopp, i allefall opp å gå.

Ser ut som jeg har bart! Fortsatt ikke skjønt hvorfor jeg får oksygen. Men veldig stolt da jeg på et tidspunkt hadde hvilepuls på 52!



Blodtrykksmåler over to blodprøvehull fra i går lagde stygge flekker.


onsdag 17. februar 2016

Her er det snakk om å gruglede seg

Dette har vært en særdeles lang dag, med mye venting, blodprøver, venting, røntgen, venting, venting, samtaler, enda en blodprøve og enda mer venting. Men fikk tilslutt et rom og vente på neste beskjed på. Da benyttet jeg sjansen og sov litt, og ble nokså skuffet da jeg våknet etter mindre enn en halvtime.

Etter en dupp og enda litt mer venting, har tv på senga og det er jo fint da, fikk jeg beskjed om operasjonstid i morgen. Jeg var kommet gjennom nåløyet, tiltross for litt feber målt hos sykepleieren! Og jeg er førstemann ut i morgen, 07.55 blir jeg hentet og kjørt til operasjonsstua. Jeg kjenner nå på følelsen av å glede og grue meg på en gang.
Har sittet utenfor rommet lenge nå med "samboeren" min og studert noen som allerede har skiftet hofte. Her finnes ingen fasitsvar, noen eldre damer, operert i går virker spreke, andre ganske skrale, det er ikke så mange unge her, men av de få som er her så er det litt ymse på sprekhetsgraden. Så spørsmålet er jo hvor jeg havner da, jeg tenker positivt og har trua på rask fremgang.

De har fjernet hår på høyre bein, etterhvert skal jeg dusje etter et strengt regime. Toalettforhøyer vant glatt over klux og så er det faste fra midnatt, men da sover jeg allerede forhåpentligvis.

En sms med oppfordringen om å stao pao virket veldig oppmuntrende og det har jeg tenkt å gjøre! Jeg lover!!

Jeg regner med at fortsettelse følger :)


Skulle ha lagt ved bilder, men paden vil ikke gjøre helt som jeg vil med å finne bilder.



tirsdag 16. februar 2016

For lite bad og tålmodighet

Det nærmer seg dagen for hofteoperasjon, og jeg har "testet" ut hjelpemidlene mens jeg ennå er frisk og rask, ehhh... 

I går satt jeg på arbeidsstolen og hengte opp klær, med den klypa til å ta opp det som datt ned med. Noe så tungvint da, gitt.
Doforhøyeren ble satt inn på søndag, og har forårsaket forstoppelse, siden jeg strengt tatt ikke trenger den ennå kunne jeg i dag flytte den vekk og få gjort det jeg skulle. Jeg tror ikke den blir stående inne veldig lenge etter operasjon. 
Dusjkrakken som jeg egenhendig har vært og byttet til en mindre (den minste jeg fant) på hjelpemiddelsentralen viste seg også å være altfor stor og klønete og bruke og fikk i dag være med på mindre enn halve dusjen.
Litt usikker på hvordan dette blir når jeg kommer hjem med ny hofte, lite bad og liten tålmodighet, og sikkert lite bevegelighet også. Kanskje ting blir enklere når en faktisk er bevegelseshemmet? Jeg heier på det, og skal gjøre det som står i min makt til å raskest mulig klare meg uten både det ene og det andre hjelpemiddelet! :)


mandag 15. februar 2016

Alltid er det noen valg man må ta

Jeg driver og prøver å tenke litt på pakking til sykehuset og tilrettelegger litt for tiden etterpå da jeg kommer hjem. Greit og ikke ha full skittentøysdunk og tørkestativ fulle for eksempel. Jeg har mens jeg hengte opp klær faktisk testet arbeidsstolen, og klypa. Går ut fra at det blir enklere når en må, for nå glemte jeg meg hele tiden og gjorde som jeg ville gjort ellers, bøy og tøy.

Jeg er snart ferdig med å pakke, men jeg innrømmer at jeg ikke vet helt hva man pakker med seg fr sykehusbesøk der en ikke vet helt hvor lenge en blir. Vi ble oppfordret til å raskest mulig komme i eget tøy for velværet sin skyld, og buksene skulle være vide... Joda, ny har kjøpt ny joggebukse som kan brukes på treningsenteret etterpå, jeg har en vid olabukse og overdeler i bagen, men er det for mye? Sko? Slippers var greit visst, men ikke optimalt og burde ikke være eneste alternativ, vips så er det to par sko (inklludert adilettene) i bagen.
Medisiner skal med, i orginalesken, men ikke brukes på sykehuset, der ville jeg få av deres lager....
Så kommer vi til sjefsspørmålene. Veske, jeg vet at jeg etter operasjonen ikke vil være i stand til å bære med meg meg noe på grunn av krykkene, er det da noen grunn til å ta med håndveska som er så stor som en bag? Og velger jeg å ta med nettbrett eller laptop? Av samme grunn, vanskelig å frakte med seg begge to. Jeg foretrekker egentlig pc, men ser at den krever mer, både plass og strøm angår.

Noen som har noen gode tips å komme med til noen som ikke kjenner sykehusrutine, har jeg glemt noe viktig? Er det noe jeg overhodet ikke trenger? Hva må jeg tenke på som jeg ikke har tenkt på





søndag 14. februar 2016

Min kjøkkenhjelper

Jeg er ikke noen kokk, periodevis synes jeg det er moro å lage mat, men som oftest er det et ork, og jo, jeg kunne nok fint levd på gatekjøkkenmat uten at det ville plaget meg nevneverdig.

Tiltross for manglende interesse for det rommet kalt kjøkken, har også jeg en del hjelpemidler som er kjekke og ha, Kenwood kjøkkenmaskin, ervervet den gangen jeg trodde på ekteskapet og giftet meg. En liten mixmaster har jeg også, og jeg har blender, den fjerde eller femte i rekken, jeg har juicepresse som ble mye brukt i starten, men som nå står og samler støv, og jeg har den aller siste ervervelsen, en stavmikser! Ikke den første jeg har i hus, men den beste av de tre jeg har skaffet meg. Den første kjøpte jeg på Ellos for mange år siden, og den greide ikke gjøre jobben sin, mykt smør og sukker tok rett og slett livet av hele shiten og jeg sendte den i retur i sinne, med smør og sukker, for det hadde stått at den skulle være så sterk at slik jeg hadde lest det så skulle den faktisk være i stand å røre smør og sukker hvitt.

Det gikk mange år før jeg kjøpte en ny, veldig mange år, Men da jeg kjøpte nummer to hadde jeg en liten periode med interesse for mat og så på investeringen som hjelp til selvhjelp. En billig utgave som var nesten umulig å få ren, enda har jeg ikke skjønt hvordan man får den fra hverandre og kan vaske mikserdelen, ordentlig, for så lenge alt henger sammen så synes i allefall jeg at det er vanskelig å få vasket det skikkelig, la gå, trenger ikke ta den i oppvaskmaskinen, men med ledningen så tar jeg den heller ikke i oppvaskkummen liksom.

Men så vet du, hadde Coop medlemstilbud for en tid tilbake på Wilfa stavmikser, full pakke, mikser, visp og hakker, det er denne hakkeren som har blitt min aller beste venn på kjøkkenet! Jeg rett og slett digger den, den hakker for eksempel hvitløk på to sekunder! Og delene kan vaskes i oppvaskmaskinen. Det er jo bare helt fantastisk!

Jeg bruker ikke mer tid på kjøkkenet på grunn av denne, men det har så absolutt blitt min aller beste venn på kjøkkenet og det meste som skal kuttes går unna som hakka, tja....

Hvilke redskap på kjøkkenet kan ikke du leve uten?



lørdag 13. februar 2016

Hei, hvordan går det?

Et vanlig spørsmål man stadig blir stilt. Hvordan går det? Som oftest svarer en, joda, det går bra. Den siste tiden har jeg slengt på at nettene er verst, men nå orker jeg ikke late som lenger. Dagene er ikke bra de heller, om natten tar jeg smertestillende og innsovningstabletter som ikke virker mer enn et par timer. Manglende søvn gjør meg ikke mer opplagt akkurat og når jeg på dagen ikke kan ta tabletter med trekant på og noe annet  virker i hvertfall ikke, så må en på jobben komme seg gjennom dagen på best mulig vis. Bite tennene sammen, ignorere spørsmål som er du sur eller? Og tenke at det snart må bli bra.

Med det meste på stell hva hodet og hjerte angår så er jeg ikke redd for operasjonen som finner sted torsdag. Jeg tror ikke jeg kan få mer vondt enn jeg har nå. Det må i såfall være fordi jeg må ligge på ryggen en periode og ikke kan sitte som jeg bruker, med beina i kryss, et bein under rumpa, eller sitte på begge.... Nei, Jeg bare gleder meg til å ta fatt på opptreningen og dagene da jeg begynner å kjenne at hofte og lyske ikke lenger gjør vondt.

Rekreasjon på Vestlandet høres ikke det flott ut forresten? Jeg skal nemlig dit på min lille private opptrening ganske raskt etter operasjonen :) og ja, jeg gleder meg til at folket og stedet skal være med å bygge meg opp igjen mens jeg samler krefter til neste store happening i mars!





torsdag 11. februar 2016

Hjelpemidler

Da jeg kom hjem fra jobb i går var stua mi forvandlet til et lager for hjelpemidler. Hjelpemiddelsentralen hadde vært der med utstyr som skal gjøre hverdagen enklere etter hoftebytte. Jeg visste jo at de skulle komme, men det gjorde operasjonen veldig mer virkelig da. Og jeg innrømmer at spesielt et av hjelpemidlene bøy meg skikkelig i mot, jeg grøsser ved tanken faktisk.
Regner med at jeg om en uke er ferdig operert på denne tiden. Sikkert groggy, men så begynner opptreningen og hverdagen. Historier om folk som kastet krykkene etter noen uker suger jeg til meg. Det er musikk! Når andre sier at nå får du ta det med ro og bruke tiden så du ikke ødelegger for deg selv så tenker jeg at vi får se da vet du. Hvorfor skal ikke jeg være av dem som kommer seg "fort"? Jeg har nemlig tenkt å være en av dem, og jeg har inngått en  avtale om halvmaraton på Beitostølen, men om jeg er klar til årets den 28 mai skal vel kanskje holde hardt, men det er lov å drømme, ikke sant?

Jeg har ikke tenkt å bli noen langvarig bruker av disse hjelpemidlene :)

mandag 8. februar 2016

Et slags persilleblad

Den siste tiden har jeg tatt flere forholdsregler enn noensinne. Listen over hva jeg tør gjøre for ikke og ødelegge for hofteoperasjonen blir stadig lengre. Etter at jeg trynet på hofta på en issvull løper jeg for eksempel ikke ute lenger.
Syk er jeg knapt, men siste måneden har jeg hatt sti på øyet, ingen fare for operasjon. Etter årsmøtet i grillhyttehar jeg fått noe av det verste jeg kan pådra meg, urinveisinfeksjon. Begynte på antibiotika torsdag og skulle vært bra i dag med kur som er ferdig i morgen. En sterk kur for å være sikker, sa legen. I morgen må jeg tilbake og levere ny prøve, for om jeg ikke har vondt så er jeg faktisk heller ikke frisk. Jeg tar mine tabletter med mer vann enn anbefalt, drikker juice, knasker tranebærkapsler og drikker generelt mer enn vanlig, også eplesidereddik som jeg synes smaker skikkelig fælt, men hva gjør man ikke?
Det siste nå er starten på en forkjølelse eller noe, jeg nyser og nyser og nyser og drikker ingefær/sitron/hvitløk med honning sammen med alle de andre remediene for å kaste det av meg, jo før, jo heller.

Dog tror jeg moralen må være, som en bra mann har sagt til meg, du må ikke tenke på det som kam skje, for da tror jeg du kan tro deg til alt som ikke kan skje. Jeg begynner å tro han har rett, for jeg vet og alle vet, jeg er jo ikke et persilleblad.


Bildet er lånt hos: http://krydderurter.dk




onsdag 3. februar 2016

Hva gleder jeg meg mest til akkurat nå?

Hva jeg gleder meg aller mest til nå, etter og få byttet hofta er rett og slett det og slippe å våkne på natten og lure på hvordan jeg skal best få snudd meg. Snudd meg uten de intense smertene i lysken. Når jeg har sovnet og lagt meg på en måte som gjør at det og skifte stilling kjennes ut som å rive ut en tann som sitter fast uten bedøvelse. Slippe å lirke seg rundt, kjenne etter hva som gjør minst vondt for å ende opp med å la det stå sin prøve. Det finnes nemlig ingen måte og gjøre det på uten denne smerten. Har vel forsøkt alle måter det kunne vært gjort på, og alle gjør like forbannet vondt på det siste kneppet.
Det er ikke lenger overraskende at det var lysken som fortalte meg at noe var galt for to år siden. Da jeg var redd for å gå til legen fordi jeg var redd for å få løpeforbud. Et løpeforbud kroppen selv satte midlertidig et år senere da hofta også låste seg sammen med lysken og jeg rett og slett ikke turte å legge ut på noen løpetur de neste ukene.

Nå er det kun to uker til jeg legges inn for å bytte denne slitte hofta, det er kanskje også derfor jeg kjenner at jeg hadde ikke orket så mye som en måned til, med disse smertene, særlig om natten, i lysken da jeg må snu meg.

(Skriblet ned klokka 01.30 i natt da jeg våknet og måtte snu meg)


Bloggarkiv