mandag 25. februar 2013

Koselig treff

Ski eller løpe? Det var dagens spørsmål etter unnagjort styrketreningsøkt.
Jeg veide fram og tilbake, været var strålende og ut skulle jeg, men med joggesko eller skisko.
Hentet inn skiene og fjernet gammel smurning, la på ny og veide for og i mot, igjen. Tilslutt vant skiene.
Og kanskje var det rett og slett forutbestemt? I går tenkte jeg på og nevnte en gammel, ikke sånn gammel, men en venninne som jeg hang mye med før og som kontakten dessverre ble mindre og mindre med. Til den tilslutt var et hei på butikken når vi traff hverandre der. Jeg tar meg av og til i å savne denne venninnen og som sagt, i går tenkte jeg på henne.

Jeg la ut på ski, tenkte å komme meg inn på mila og gå runden, og gleden ble stor da jeg oppdaget oppkjørte løyper der jeg fredag tråkket løypene selv. Ikke mye snø, og åker og eng stakk igjennom og fjernet sakte og sikkert dagens smurning. Skiene ble mer og mer glatte, bakglatte.
Kom meg dog til skihytta, skrev meg inn i boken (det er viktig!) og fortsatte mot traseen som skulle føre meg inn igjen på mila, et lite skritt fram og et langt tilbake, et lite skritt fram og langt tilbake. Ut i fiskebein og selv da gikk det en vei, bakover.
Gir opp!
Snudde og i godt driv mot skihytta og løypa jeg kom fra igjen, og der ved hytta stod denne venninnen min! Med like bakglatte ski som meg og skrev i boken!
Det ble en hyggelig halvtime utenfor skihytta før vi gikk hver til vårt, jeg tilbake samme vei som jeg kom, hun en annen vei.

Jeg tror det var bestemt at jeg skulle somle og velge skitur i dag, jeg!

søndag 24. februar 2013

I Går - I Dag - I Morgen


Det er mulig jeg har lagt ut dette på bloggen tidligere, men siden det dukket opp i tankene mine da jeg ble liggende våken i natt så måtte jeg hente det fram igjen. 

I Går - I Dag - I Morgen

Det er to dager vi ikke skal engste oss for; to dager som vi kan holde fri for frykt og engstelser:

En av disse dagene er Gårsdagen, med dens feil og bekymringer; dens forseelser og tabber; dens hodepiner og lidelser: Gårsdagen har for alltid passert oss.
All verdens penger kan ikke gi oss Gårsdagen tilbake. Vi kan ikke gjøre ugjort en eneste handling, vi kan ikke få usagt et ord.

Gårsdagen er forbi.

Den andre dagen vi ikke skal engste oss for er Morgendagen.
Frykt og engstelse vil ikke kunne forandre den.
Gleden og sorgen er ukjent i den ukjente Morgendagen.
Den er hinsides vår umiddelbare kontroll.

I morgen vil solen stå opp, enten synlig eller bak et skylag, men den vil stå opp.
Men før den gjør det - har vi ingen formening om Morgendagen, for den er ikke født ennå.

Det tillater kun En dag ? Dagen i Dag. Enhver kan utkjempe en strid og overleve prøvelser av En dags  varighet.
Det er bare når du og jeg legger sammen byrdene av  disse to fryktinngytende evigheter - I Går og I Morgen at vi bryter sammen.

Det er ikke opplevelser på en dag som får et menneske til å bli gal ? det er summen av bitterhet over noe som hendte I Går, og frykten for hva Morgendagen kan bringe.

I Dag er I Morgen den engstelige Gårsdagen.

La oss derfor leve - En Dag Av Gangen

lørdag 23. februar 2013

Så vakkert

Åtte rådyr på jordet :) stod og så på dem en stund før jeg gikk for å finne kamera med 210mm linsa...da var de borte da jeg kom tilbake. Det eneste som var igjen var et tomt jorde. :(



 Men med langlinsa på kameraet fikk jeg tatt bilder på foringsplassen til småfuglene også.





torsdag 21. februar 2013

Svar på prøver

Jeg visste det vel selv, det var jo derfor jeg dro for å ta disse blodprøvene sist uke.
B12-verdiene var for lave, men hvor mange injeksjoner det er for lite får de svar på først en uke etter blodprøven, altså i dag. Er jeg heldig holder det med en, er jeg uheldig må jeg ta fem over ti dager. Tabletter? Nei, det kunne jeg visst bare glemme. Tar for lang tid,
Kolesterolet, jeg trodde jo at livsstilen min, med mat og all trening holdt det i sjakk etter at jeg stoppet med tablettene, men, neida, den gang ei, så da er det å huske denne lille pillen igjen før jeg legger meg da.
Folatmangel. Jaha, og hva er nå det? Det var tabletter å få på apoteket uten resept og som jeg måtte  kjøpe for å få opp igjen denne mangelen. Hva denne mangelen gjør for meg det vet jeg ikke, men jeg får gjøre som han sier og ta en tur innom apoteket.

Og så må jeg huske og legge inn huskelapp på ny kolesterolmåling om tre måneder.

Ha en flott torsdag!

tirsdag 19. februar 2013

Ventmegihjæl

På søndag da vi skulle hjem fra mor, bestemte Mr. Peugeot seg for at nå var det nok når vi kom nesten til Hov. Bilen fusket og hoppet og da vi fikk hoppet oss til Statoil i Hov virket det som om motoren helst ville hoppe ut av motorommet.
Viking ble tilkalt, eller Innlandet Bilberging var det som dukket opp, men en kar som ikke hadde annen logisk forklaring enn at det var røket en coil. Jeg kunne IKKE kjøre 18 mil til Hemnes med bilen. Les; hoppe til Hemnes.

Så der stod vi på Statoil i Hov, mine to voksne barn, storesøster, to katter, tre bager, en tv, en ballkjole og meg. Snille mor kom med bilen sin som vi fikk låne og vi kom oss hjem, om noe senere enn tenkt.
En vond natt til mandag, med tanke på bilen min som var blitt tauet et sted på Dokka. Kunne de få fikset den raskt mon tro? Det ville jeg først få svar på klokka åtte mandag. Om ikke de kunne ordne den skulle bilbergingsfyren taue den videre til noen andre var avtalen. Nå kunne heldigvis det første verkstedet reparere bilen relativt raskt, puh! I dag, lovet de i går og ble dermed mine helter. men det var i går. Etter avtale skulle jeg ringe før jeg dro oppover. Ca ti i dag, da kunne de gi meg et svar på om del var kommet og om bilen var ordnet. Jeg er jo kjent for å være stresset så ringte jo litt før da, og delen den hadde kommet den, men hadde de sett på den?
- Nei, så du får vente med å dra, vi vet jo ikke om det virker ennå.
- Men dere ser på det snart da? Har noen timer å kjøre, vet du, smisker jeg.
-Joda, ser på det snart og ringer deg.
Så da sitter jeg her da, registrerer at klokka nå har passert 11.00. Jeg kjenner jeg begynner å bli skikkelig stresset, det klør og vrir seg i magen og det er lite jeg kan gjøre.
Forbannet? Njai.
Irritert? Ja

mandag 18. februar 2013

Funnet sin plass

I sofaen.
Hvem har vel ikke det?
Far, han hadde en egen plass og et lite blikk og litt vifting med fingrene var nok til å skjønne at en hadde tatt fars faste plass. :)
Vi var fem søsken som på et langt tidspunkt alle bodde hjemme samtidig. Mor sydde puter til oss som vi lå på golvet med og så tv, til vi sovnet, og far bar oss i seng. Er det rart han ble gær'n i ryggen?
På golvet lå vi nok stort sett mest tilfeldig, hvem fikk lagt ned puta først, for lå puta der så var det det samme som at eieren lå der. Vi hadde nok mer eller mindre faste plasser rundt spisebordet, men ellers i sofaen eller bilen var det ikke sånn.  Men en setning som ga den som sa det den plassen en ville ha var:
- Fast plass, en, to, tre!
Da var den plassen fredet og de andre måtte huge ut det samme for å få nestbeste plass osv.
I bilen gikk det mer på rundgang. Med sjuseteren så var det ingen fordel å være liten, da hadde en fast plass bakerst, der plassen til bena var minimal, men det hendte nok vi tre eldste også måtte krype bak der. Særlig når bilen ble fylt opp med flere, ofte fettere som skulle sitte på til korpset eller  at bestemor og bestefar skulle være med på tur. Det var faktisk ikke noen begrensninger på hvor mange en kunne dytte inn i en bil før i tiden. Da barnesikring var lik 0 og bilbelter var totalt fraværende.
Her hos oss er det faste plasser rundt kjøkkenbordet, i sofaen også til en viss grad, det er visst sånn det bare blir.
Når jeg kommer bort til folk som jeg besøker litt mer enn en gang også så ender jeg som regel opp på samme plass når jeg kommer på besøk andre gang, tredje gang osv.
Nå sitter jeg på min faste plass i sofaen, under pleddet, det var visst der jeg endte opp i kveld også.

tirsdag 12. februar 2013

Hva hadde jeg gjort uten nettet?

Da ville jeg ikke få sovet i natt, for plutselig fikk jeg en sang fra barndommen på hjernen. Jeg husket melodien, og bruddstykker av teksten. Men takk til google og vårt kjære internett. Nå har jeg fått gaulet ut denne småtriste sangen og kan gå til ro.
Og her er teksten for dere andre:

Hvis jeg var en fugl

Når jeg går til ro,og dagen er endt,
og tusen små stjerner på himmle`n er tent.
Da sovner jeg inn og drømmer i fred,
om pappa der ute på havet et sted.

Refr: Hvis jeg var en fugl,
med vinger og fjær,
jeg fløy over havet der pappa`n min er.

Han sa da han dro,min reise blir lang,
men jeg er tilbake til våren en gang.
Så fikk vi et brev,og jeg ble så lei.
For først neste sommer er pappa hos meg.

Refr: Hvis jeg var en fugl,med vinger og fjær,
jeg fløy over havet der pappa`n min er.

Refr: Hvis jeg var en fugl,med vinger og fjær,
jeg fløy over havet der pappa`n min er.

torsdag 7. februar 2013

Jeg forstår visst polsk :)

I allefall om en skal tro på beskjeden jeg fikk da jeg skulle inn på Norsk Tipping sin side:



Jeg valgte og ikke oversette.

onsdag 6. februar 2013

Utmattet

Jeg er helt ute av fokus om dagen. Jeg går fra det ene til det andre. Mye mer enn vanlig, jeg holder på med en ting, går vekk og begynner med noe helt annet. Jeg gikk for å finne fram skitøy og begynte, plutselig brettet jeg tøy en stund, før jeg endevendte puffen i gangen, etter hva? Det aner jeg egentlig ikke. Så satt jeg her igjen, og lurte på hva jeg holdt på med. Men kjente intense smerter i korsryggen og tenkte at jeg fikk ta pillene som virker på ryggen for å orke og holde ut på jobben i kveld, og hva har jeg med meg ut igjen i stua? Mat. Tablettene, nei, det glemte jeg.

Tilbake til skiutstyret en stund, men ender opp med å henge opp tøy fra vaskemaskinen som jeg oppdaget at jeg hadde satt på før jeg stakk ut på løpetur. Løpetur og løpetur, det går jo bare saktere og saktere nå. Det eneste som gjør at jeg fortsetter å løpe er rett og slett siste rest av trass. Men selv ikke trasset gjør at jeg denne uka greier mine to fastsatte mil, ikke på vilkår, til det har jeg litt for tett timeplan, lange og mange ekstravakter denne uka, i tillegg til totalt fraværende guts.

Jeg går bare rundt meg sjøl, og kjenner stresset i kroppen. Ikke er jeg spesielt glad heller merker jeg, akkurat nå er det bare å komme seg fra en dag til neste for å komme nærmere en dag jeg kan sove lenge. Selv om jeg ikke greier det når anledningen byr seg. Da tæres jeg opp av stresset og alt som må/burde/skulle/kunne gjøres.

Jeg er inne i en ond sirkel nå føler jeg, og prøver å finne årsaken. Bestilt blodprøve for å sjekke nivået av b12, for forhåpentligvis er det så enkelt som det. Selv om det er et styr med sprøytene jeg eventuelt må ta.

Lånt hos: http://bitavkake.files.wordpress.com

mandag 4. februar 2013

Samhold

Sitter og ser på Sirkus Northug og ser Petter og familien skal bo sammen hos en familie under Toppidrettsveka. Petter sier han setter pris på at familien samles på den måten.
Jeg nikker gjenkjennende.
Husker da jeg var barn/ung og spilte i korpset, og hele familien- mor. kunne øve sammen.
Samholdet vi hadde når vi seks kunne samles rundt en felles interesse, korpset, og ha vårt eget lille minikorps, det var vel verdt hver eneste øvingstime sammen med korpset. Jeg var vel kanskje den ivrigste på akkurat det å øve sammen, men lykken var stor hver gang vi samlet oss ute i gangen og kunne ha samspill. Om jeg ble noe flinkere av det? Tja, neppe, men jeg spiller fortsatt. :)

Bilde lånt hos: http://www.aaf.no

fredag 1. februar 2013

Håndskriften

Min håndskrift er i ferd med å forsvinne. Joda, jeg skriver fremdeles noe med penn, men det er slettes ikke pent og heller ikke like lett å lese for andre. Når jeg rabler ned på en journalistblokk for eksempel, det er kun lesbart for meg. Skal jeg skrive en beskjed til noen prøver jeg å legge meg i selen for å skrive forstålig, men så er det stopp.

Jeg skriver fortsatt handlelapper (som jeg glemmer å ta med), men en trenger jo ikke det lenger heller nå, det finnes jo alltid en app og så kan en gå med mobilen i butikken og plukke fra hyllene. Siden jeg selv aldri har prøvd vet jeg ikke om disse appene er så smarte at de legger seg riktig i forhold til varehyllene?
Jeg skriver også noen ende få julekort til jul, men de fleste julehilsningene blir dog sendt elektronisk.

Da jeg begynte på skolen fikk vi utdelt Alibaba som første lærebok i norsk, den handlet om Ola, Eli og Are. Første bokstav vi lærte å skrive var sikkert ikke så tilfeldig, o for ola, nesten som å tegne, neste var l, da kunne vi plutselig skrive lo og når vi etterpå lærte a'en så kunne vi skrive to ord, ola lo!



Jeg går ut fra og håper at det gjøres på samme måte i dag? Selv om det parallelt brukes data som jo er en super ting, men til sin tid.

Husker like godt som Alibaba da vi fikk utdelt fyllepenn med navn på i fjerdeklasse, min var lilla og hadde navnet mitt i blokkbokstaver. Vi skulle lære å skrive skjønnskrift, sirlige bokstaver med riktig krøll på riktig sted. Det å skrive med fyllepenn var jo en kunst i seg selv, for hardt så kom det ofte altfor mye blekk som selv ikke trekkpapiret kunne rette opp i, ser det fortsatt for meg. En hadde kanskje skrevet en hel side og så kom denne flekken og ødela alt.

Fyllepennen ble ikke mye brukt etter at en var ferdig med skjønnskriftbiten, etterhvert fikk en jo lov til å bruke penn til å føre inn stiler og matteinnleveringer med, noe jeg husker skolen var streng på ganske lenge. Det var gråblyanten som gjaldt!
Nå er ikke alle kulepenner like gode å skrive pent med, og får en tak i en penn som "skriver" pent er det bare å niholde på den.
En jul fikk jeg i julegave av mor og far et sett med trykkblyant 0,7 og kulepenn fra Ballograf. Kvalitet og helt utrolig gode å bruke begge deler. Jeg har begge delene fortsatt, blyanten et eller annet sted i huset og pennen noe herpet nå, men så er den nok også over 30 år.

Opp gjennom tiden har jeg skrevet masse på papir, jeg hadde brevvenner som jeg brevvekslet med og jeg skrev dagbøker, men nå blir det som sagt sjeldnere og sjeldnere en skriver annet enn på tastaturet. Egentlig litt synd.


Bloggarkiv