søndag 29. januar 2017

Små kattespor

Jeg har av og til, den siste tiden,  observert en katt utenfor her. Ofte på steder der Mons likte og sitte og jakte. Katten er kjemperedd og løper så fort jeg prøver å rope på den. Og jeg aner ikke hvem som eier den. Jeg har tenkt at tenk om det er den som sloss med min høyt elskede og savnede katt, men noe sier meg at det ikke var denne her katten som tok livet sv min Mons. Naboene sier også det, at det var den svarte slåsskjempen, som jeg ikke har sett her etter at Mons døde,  ikke denne brune og svarte katten som jeg tenker var katten som i kveld hadde satt små kattespor i snøen ute her hos meg. Små spor som rev av skorpen på savnet etter Mons. <3 etter="" har="" i="" meg.="" mons="" nbsp="" p="" satt="" seg="" som="" spor="" store="">

Har ingen bilder av katten ute her, så blir et av fineste Mons etter en av slåsskampene hans. 

onsdag 25. januar 2017

Oppdatering

Denne burde selvfølgelig ha kommet allerede på mandag, men da gikk dagen i ett etter røntgen, lege og fysioterapeut.
Det er ikke noe galt med hofteprotesen!!!
Og jeg kan fremdeles løpe! Jeg liker når de jeg treffer sier at de forstår løpeturene mine er viktig for meg så det vil de ikke ta fra meg. :)

Noe rart er det i lysken, men det er muskulært og muligens har det vært sånn lenge, kanskje allerede fra før jeg merket at det var noe galt med hofta. Musklene fra lysken og ned var jo også de fysioterapeuten brukte lengst tid på etter operasjonen fordi de var så stramme. Etterhvert slapp det liksom taket, men det kan hende det fremdeles er litt for stramt?
Ryggen får visst også litt av skylden, jeg står feil, sitter feil og går som om jeg skal belaste hofta minst mulig.
Man kan ikke lære en gammel hund og sitte sies det, jeg er usikker på om jeg greier å endre meg selv, men jeg prøver, i allefall, og akkurat nå er det jo friskt i minne :) I dag la jeg inn øvelsene jeg fikk i styrketreningsprogrammet mitt, så jeg er på gang!! Så får vi se da, om lysken snart blir bedre.

Sånn skal jeg ikke stå....

mandag 23. januar 2017

En liten sjekk

Da har jeg sjekket inn på Martina Hansen Hospital igjen for en liten sjekk. Snart et år etter hoftebytte så er jeg tilnærmet frisk og rask, men lysken gir av og til fra seg noen smerter som jeg ikke helt liker.. Derfor ringte jeg for to uker siden og spurte om dette var vanlig, og vips så er jeg her! For bilder og en sjekk..

Jeg ser nok veldig rolig ut, men kjenner litt på en slags frykt, og den er forbundet med løpingen min, tenk om de sier jeg ikke kan løpe... alle andre beskjeder vil jeg ta som en mann, eller kvinne, men løpenekt.....


onsdag 11. januar 2017

Når lageret er tomt

Jeg hører vinden og regne utenfor når klokka ringer litt over sju for å stå opp å trene i dag. Normalt ville jeg ha stoppet klokka, stått opp og tatt fatt på dagens treningsøkt. Men ikke i dag, i dag slumret jeg først, før jeg stilte klokka fram og tenkte, jeg kan trene i kveld. Det er ikke første gangen de siste ukene at dette har skjedd. Og det er ikke fordi jeg er lei trening, nå kommer jeg til å gå på jobb i hele dag og kjenne at det er noe som er feil, at det er noe som mangler. Jeg liker best å trene før jobb, nemlig. Men når energien ikke rekker til både trening og jobb, da skjønner selv jeg at jeg må velge det ene fremfor det andre, og at da er jobben viktigst, for andre i det minste. Så i dag blir det kveldsøkt med siste rest av energi.

Med mitt aktivitetsbånd vet jeg at jeg nesten hver natt sover omtrent sju timer, pluss/minus. Uten dette båndet, men som kan bevise det, sover jeg faktisk veldig godt om natta nå, mange netter uten å være våken i det hele tatt, og det har jeg tenkt på som en skikkelig gave etter år med urolig og lite søvn, men når det ikke er nok for å føle seg uthvilt, da vet jeg ikke lenger.


Med jevne mellomrom har jeg jo slitt med B12-mangel, kanskje det er så enkelt som det denne gangen også, men nå har jeg stunder litt utpå dagen da hodet føles ullent, som om jeg er sulten, eller har tatt sterke smertestillende på tom mage, en utrolig rar og ekkel følelse, som riktignok går over, men lell. Det er ikke er det vondt heller, men jeg har bestilt legetime for å sjekke ut om det er mangler av noen viktige vitaminer eller noe sånn, for sånn som det er nå skal det ikke være.

I natt har jeg vært noe våken, men det er nok ikke derfor jeg er så himla sliten, for det har jeg vært lenge nå.



søndag 8. januar 2017

Kortreist trening

Jeg liker kortreist trening, det vil si, få på løpeskoene, gå ut, starte klokka og løpe. Jeg liker å bare gå til romaskinen min og starte treningen og jeg liker at styrketreningsutstyret er i rommet ved kjøkkenet. Kort sagt, jeg liker ikke og måtte sette meg i bilen for å trene, men må jeg, så må jeg.
Jeg kvittet meg med tredemølla for snart to år siden, og selv om jeg hatet hver eneste løpemeter på mølla så savner jeg å ha en mølle i hus nå. Enn så lenge har ikke vinteren bydd på de store utfordringene. Jeg har fått løpt mine kilometere, jeg. Kuldemaske, terrengsko eller piggsko gjør jobben, men kommer det mye snø så vet jeg ikke om nyhofta orker uteløpingen, jeg vet faktisk ikke om den liker løpingen overhode, men det orker jeg ikke og bekymre meg over akkurat nå. ( Har snakket med Martina Hansen om smerter i lysken og venter på svar derfra, i mens fortsetter jeg min kortreiste trening)



torsdag 5. januar 2017

Snakk om surrehue

Å blogge på telefonen er en liten utfordring, rett og slett fordi jeg ikke klarer å adde bilder i innleggene mine. 

I går morges våknet jeg med en idé som jeg ikke rakk å skrive før jobb, og tenkte at den kunne jeg banke ned (et uttrykk min gode, avdøde journalistvenn brukte) i en rolig stund på jobb. 
Det eneste jeg rakk før jobb, foruten den gode ideen var å finne et bilde som skulle kunne passe til innlegget - ja, det som er nederst i denne saken - og dermed kunne publisere med bilde selv fra telefonen.

Dagen i går ble aldri så rolig at det jeg fikk skrevet noe, og i går kveld hadde jeg faktisk glemt hvorfor jeg la til akkurat dette bildet, hva skulle det egentlig beskrive? Jeg vet fremdeles ikke, eller husker fortsatt ikke hva slags glup sak jeg hadde tenkt å skrive så da blir det et innlegg med vås denne gangen. Med et bilde av meg som ikke turte å klatre i akkurat dette hinderet i klatreparken Høyt og lavt og er på vei ned stigen, ikke opp... 
Kanskje det skulle handle om at det ikke er noen skam å snu? :)


søndag 1. januar 2017

Godt nyttår

Da er snart årets første dag over. Så er også jula. Det meste av pynt forsvant tredje dag, resten gikk i dag, julegardiner, juletre og dørpynt, og vips så var vi tilbake til hverdagen.

For eget vedkommende ble det en stille og rolig nyttårsfeiring. Jeg var deilig sliten etter årets lengste løpetur ( 8 km) og fornøyd med Liverpools resultat i kampen på årets siste dag. Entrecotén har aldri vært mer riktig tilberedt og desserten, tilslørte bondepiker, var digg. Hvorfor lager jeg ikke det oftere liksom?

En går inn i nytt år, noen med nyttårsforsetter og store planer. Jeg har bestemt meg for at jeg skal gi litt mer faen, men så langt inn i det nye året har jeg ikke greid å holde mitt nyttårsforsett. Jeg har for mye tanker rundt både det ene og det andre og noen av tankene setter meg i et tungsinn som jeg ikke hadde tenkt å ta med meg inn i 2017. Det var så mye jeg ville legge igjen i 2016, men det er jo ikke så enkelt, det er denne bryteren da, som en ikke har, da ville jeg nok ha brukt den for lenge siden.

Allikevel håper jeg at det nye året vil bli bra, for meg og for alle andre og at 2017 byr på noe revolusjonerende, og at når jeg sitter her neste år og tenker tilbake så kan jeg si at 2017 visket vekk de vonde tankene og etterlot seg gode minner fra en tid som er forbi.

Godt nytt år!


Jeg har trodd det har vært sånn, men er mer usikker på om egentlig er sånn.....

Bloggarkiv