torsdag 28. juli 2016

Klin kokos

Det er noe med lukten av kokos som trigger meg. Jeg tror kanhende det er lukten av sommer som gjør at jeg simpelthen elsker denne lukta. Solkrem eller sololje med duften av kokos, jeg kan ikke tenke meg noe mer sommerlig, (sololjene fra Piz Buin kommer nok på en god andreplass.)
Men som sagt, kokos er den optimale sommerduften.
Derfor digger jeg å bruke dusjsåper, bodylotion, shampoer og balsamer med kokoslukt, hele året, og kanskje spesielt om vinteren fordi den minner så om sommer?

Er glad i smaken av kokos også da, som kokosboller, kvarg med kokos, kokosmelk og skolebrød med kokos på.

Kokosnøtter har jeg derimot aldri fått helt taket på, men jeg har aldri gått så drastisk til verks som det Leif Juster synger om her:


onsdag 27. juli 2016

Små gleder

Jeg har aldri vært spesielt rask når jeg løper, men så lenge jeg finner glede i og løpe så bekymrer ikke det meg så mye. Selvfølgelig hadde et vært morsomt å vært blant de raskeste, men hva kan man egentlig forvente seg når en begynner løpekarrieren i en alder av 45 år?

Nå er jeg 50, med en høyrehofte som er drøye fem måneder gammel. :) og løpekarrieren har hatt en ufrivillig pause. Som jeg nå prøver å løpe i gang igjen, lykkefølelsen da jeg fikk klarsignal har jeg nevnt før i Som tiden flyr. Og jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om lenge, eller i hvertfall noen ganger. dog ble fristelsen for stor til å tøye det litt på femårsdagen for første sammenhengende to kilometer. Da jeg begynte å løpe i i 2011 var det vekselsvis gå og jogge, og første gang jeg klarte å løpe hele veien var den 22. juli. Derfor gikk det litt sport i å klare det igjen på femårdagen, og det gjorde jeg. Tiden på fredag var vel ikke så mye å skrive hjem om, det har det forsåvidt ikke vært på flere måneder, så da jeg i dag klarte å jogge to kilometer, med litt gange de første metrene på en tid som jeg ikke har sett siden desember 2015 da gir jeg meg selv et klapp på skulderen, og tenker at dette går veien.
Tålmodighet er et ord jeg har hørt gjentatte ganger siden hofteoperasjonen, og med litt tålmodighet så lover jeg meg selv at jeg skal løpe både lenger og langt, sånn etterhvert.

fredag 22. juli 2016

Englandsbøssa

Siden tidlig på 2000 tallet, kanskje på slutten av 90-tallet har ungene og jeg spart penger til Liverpooltur. Vi kalte sparebøssen "englandsbøssa" og den var hellig. Det ble aldri tatt en krone derfra om det manglet litt småpenger til noe, og det var det det var på bøssa, mest småpenger. Pantepenger og lommerusk ble puttet oppi boksen og av og til gikk jeg i banken og satte dem på en konto kalt Liverpoolkonto.

Første gang vi tømte kontoen var i 2003, vi skulle på ferie til Frankrike og da var dette kjekke lommepenger på turen. For syns skyld lot vi litt stå igjen på kontoen, for drømmen om Liverpooltur den levde videre. Og vel hjemme begynte vi å spare på nytt.

Året etter skjedde det igjen, en annen ferietur, til Italia den gangen, bøssa og konto ble igjen kjærkommen som lommepenger, og dette gjentok seg hvert år, før vi i 2012 endelig kunne bruke pengene fra Englandsbøssa og Liverpoolkontoen på Liverpooltur og vår første kamp på Anfield.

Etter det har kontoen forsvunnet, men englandsbøssa har fått bestå, navnet blir den nok ikke kvitt. Fremdeles er det kun lommerusk og pantepenger og nå har den fått en solid dose igjen etter og ha vært i Sverige og pantet for 350 kroner, dersom jeg noensinne greier å pante oftere så kan det hende det blir slutt på sparingen, og jeg lover, jeg tenker det hver gang jeg panter. At neste gang da skal jeg ikke vente så lenge før jeg oppsøker panteautomaten. Føler meg ganske dum og ofte uglesett når jeg står foran panteautomaten med 3-4 søppelsekker... Men enn så lenge lever englandsbøssa, Og så får vi se om ikke "ungene" og jeg kan knerte den sammen igjen, kanskje allerede om to uker d vi skal til London og se Liverpool mot Barcelona på Wembley?
Englandsbøssa våres er hellig den dag i dag.

Fra en Londontur min lille familie var på for et par tre år siden.

torsdag 21. juli 2016

En sang på hjernen

Hvor mange har ikke opplevd å få en strofe av en sang på hjernen? Som regel går det over, i hvertfall i løpet av en dag, ikke sant?
Jeg har hørt at det skal hjelpe å tygge tyggegummi når dette skjer, men jeg har ikke prøvd det nå, og kanskje det er derfor jeg fremdeles har denne sangen på hjernen, nå en ukes tid etter at jeg hørte den?
Jeg våkner med den ene strofa i hodet flere ganger om natten og den er der da jeg våkner om morgenen, og med både jevne og ujevne øyeblikk kommer den i løpet av dagen. Og det er det siste som surrer i hodet mitt før jeg sovner.

Bevare meg vel, sangen er artig den, men kanskje ikke den samme strofa hele tiden? Om igjen, og omigjen.

Og hvilke strofe er det som har festet seg? " For det vil alltid komma en kar i fra Mengshol.

Kanskje den blir borte nå? Jeg håper det.

Bildet er lånt herfra



Vi dreit øss ut no helt forferdelig en gong bort på mengshol
Vi var på fæst, og erte på øss hele bygda bortpå der.
Men uansett å hen vi reiser...

Så vil det alltid kommå en ifrå Mengshoel
Ja det vil alltid vara en ifrå Mengshoel
En diger hardhaus som vil krangle og sløss
Og vi som bære morer øss

Dreg vi på fest, en plass på Bøverbru hell langt oppi Kolbu
Og får litt drag på pene damer som vil tala litt ved øss
Men i en krok ned ved dassen.

Der vil det alltid stå en kar ifra Mengshoel
Ja det vil alltid kommå en ifrå Mengshoel
En diger hardhaus som vil krangle og sløss
Og vi som bære morer øss

Folk læs i blar om kjente popstjerner med rikdom og suksess
Glitter og stas der ælle vasser rundt i evig lykkerus
Men ingen veit den hele sannhet...

At det vil det alltid kommå en ifra Mengshoel
Ja det vil alltid kommå en ifrå Mengshoel
En diger hardhaus som vil krangle og sløss

For det vil det alltid kommå en ifra Mengshoel
Ja det vil alltid kommå en ifrå Mengshoel
En smellfeit næsning som vil krangle og sløss
Og vi som bære morer øss



0 FavoritesShare

søndag 17. juli 2016

Dialekta mi

Jeg merker at dialekta mi er blitt mer avslept. Etter og ha bodd borte fra Oppland siden 1985 så har dialekta mi blitt mer og mer borte.
I Oslo på den tiden jeg flyttet hjemmefra, ville liksom ikke folk skjønne hva du sa på den tiden om du ikke snakket bokmål. De så rart på deg når du pratet, for det er det vi gjør "heme", prater, vi snakker ikke. Litt etter litt forsvant et ord, to ord, tre ord og ble erstattet med bokmålsspråket.
Kanskje jeg hadde noen av de sammen fordommene mot nynorsk, men i dag synes jeg vel strengt tatt at alle som snakker nynorsk har det absolutt fineste talespråket i Norge.

Vaselina Bilopphøggers gjorde iallefall dialekta mi mer legalisiert. Det ble akseptert og ha sånn type totendialekt, eller lænding som er min kalles.

Men som sagt, dialekta mi har blitt mer og mer borte, selv ikke etter over 20 år i Aurskog-Høland har jeg klart å finne igjen, eller beholde den jeg vokste opp med. Her sier de forresten ikke heme, men hime, eller skje, men skji... Sånn kan ikke jeg snakke :)

Etter sporadisk og ha fulgt med på Skibladner minutt for minutt på NRK den siste uka, sett på deler av Sommeråpent og hørt dialekta mi gjentatte ganger har jeg bestemt meg for at jeg skal prøve å finne igjen min medfødte dialekt. Den er jo pen!! Ikkesant?

Bildet er lånt herfra:

lørdag 16. juli 2016

Som tiden flyr

Som tiden flyr, dager kommer og dager går.

Jeg jobber og restituterer meg. Fremdeles med snev av halting, men mye mindre nå enn for en måned siden. Jeg trener styrke og tenker mye på å bli sterkere på den opererte siden og jeg har fått lov å knytte på meg løpeskoene igjen :) og ta det pent.
Jeg skulle gjerne lagt ut på en skikkelig tur, men jeg holder igjen, ganske enkelt fordi jeg ikke har noe valg. Jeg har også erfart at mine løpeturer på morgenen neppe lenger er mulig å gjennomføre, kroppen, eller hofta må få lov å våkne litt før jeg jogger i vei.

Jeg begynte langt fra der jeg slapp, mindre vondt, men helt uten kondisjon. Min løperute før operasjonen er jo der fremdeles og det er den jeg er tilbake i, enn så lenge.

De første løpeturene fulgte jeg fysioterapeutens ordre; Gå hundre meter og så løpe like kort. Gå-løpe, gå-løpe.... Ikke tenke distanse eller tid, jeg er den første til å innrømme at det ikke er så lett.
Men jeg øver meg på det.
I fremtiden skal fokuset være på å komme meg ut å løpe, ikke hvor langt eller hvor fort. Noen rask løper hat jeg aldri vært og jeg kommer heller aldri til å bli det med denne titanhoften, men så lenge jeg holder meg vekk fra asfalten (har fått tillatelse til å bruke det som en slags transportetappe for å komme meg til skogs da, sånn etterhvert) så har jeg bevist at jeg kan fortsette å løpe i enda noen år.
Så fem måneder etter operasjonen er jeg på vei tilbake, snart skal jeg ha ferie og etter ferien er jeg også tilbake i jobb hundre prosent. Det føles litt uoverkommelig nå, men jeg tror det blir bra.

Nye løpesko ble kjøpt for lenge siden, nå er de tatt i bruk, me like.

Bloggarkiv