Foregripe begivenhetens gang

Jeg har en mer enn velfylt bokhylle hjemme, den er stappfull og enkelte steder står det dobbelt lag med bøker. Bøker jeg innimellom tenker å begynne å kvitte meg med om noen skulle dukke opp og ville kjøpe bøkene.

Nå låner jeg bøker på ebokbib og tenker heretter ikke å kjøpe annet enn bøker som har en spesiell betydning for meg ( Les; Liverpoolbøker og bøker som folk jeg kjenner gir ut, som for eksempel  Forfatter Randi Landmark :) )

Jeg leser nemlig aldri en bok to ganger. (Jeg kjøpte for litt siden bøkene om Kristin Lavransdatter siden jeg ikke hadde de i bokhylla, og tenkte jeg skulle lese serien på nytt etter at det var gått 30 år siden sist, men jeg orket ikke, rett og slett fordi de var lest før.)

Nå står bøkene jeg har kjøpt gjennom livet egentlig bare og støver ned, før så jeg på bøkene som en del av interiøret, men nå tenker jeg vel mer at det kun tar opp masse plass og er litt rotete.

Jeg foretrekker å lese krim, og har lest mye forskjellig, svak for nordisk krim, og gjerne der samme etterforsker dukker opp i bok etter bok. Nå har jeg gjort en liten brøler, og lest en bok som kom før en annen, Sandmannen burde vært lest før Stalker, av Lars Kepler som jeg leste for noen år siden :(
Da jeg fant Sandmannen av samme forfatter på Ebokbib sist uke, koblet jeg ikke at det kunne være en bok som burde vært lest før Stalker før jeg var ferdig. Nå er Stalker lastet ned på paden og jeg tenker og prøve å lese den på nytt etter at jeg avsluttet Sandmannen i går...

Vi får jo se hvordan det går siden boken er lest før, og klarer jeg ikke så får jeg vente på en ny bok da, og håpe den ikke er så altfor langt unna....

Så kom snøen

Oktober er snart forbi, en oktober som har tidvis vært så kald at ulltøy og dunjakke har måttet fram fra glemselen, eller fra skapet om du vil. Jeg har tenkt at hva skal jeg bruke når vinteren kommer for alvor når jeg allerede nå har tatt i bruk vinterklærne, men bestemt meg allikevel for ikke å fryse meg gjennom oktober bare fordi det ikke er ordentlig vinter ennå.

I dag våknet jeg til hvitt teppe så langt øyet kunne se, jeg kledde på meg for løpetur og priset meg lykkelig for at jeg ikke trenger å kjøre bil til jobb senere i dag, men benytte meg av kollektivt. Jeg løp i snø til anklene og syntes det var tungt, men dog greit.
Etterpå er det ut og vandre i snøen som sikkert blir slaps etter hvert, og som igjen kan bli til is, og det er det verste med vinteren, rett og slett. Tar gjerne vinter jeg, men spar meg for hålka.

En dag uten trening

…. er det en dag uten mening?

Det sies så og akkurat nå er jeg tilbøyelig til å være enig, litt sånn smårastløs og stresset over at jeg i går kveld bestemte meg for å sove lenger og la løpeturen i dag utgå. Enda jeg vet at jeg skal gå masse, også i dag, så føles det plutselig ikke så greit og ikke ha jogget først.

Jeg trener ikke hver dag, jeg trener ganske mye mindre enn før faktisk nå da styrketreningen er blitt mer eller mindre en sagablott (sånne små skippertak innimellom som ikke gir så mye annet enn litt bedre samvittighet) og jeg har kun løpingen igjen, men jeg har gjort det til en (god) vane å løpe på morgenen på ukens hverdager, før jobb, fordi jeg synes det gir en god start på arbeidsdagen og dagen forøvrig. En slags restart av hjernen liksom.
Men av og til blir behovet for en time mer søvn stort, større enn behovet for denne ene løpeturen, og da forfølger rastløsheten meg gjennom dagen. Selv om det var planlagt treningsfri. :)

Vel, i morgen er jeg oppe før fuglene igjen og tar mine kilometere før jobb, vær du sikker!

Morgenfugl, eller bare rett og slett for tidlig våken?

I dag våknet jeg 03.52, en time før klokka skulle ringe. Det var ikke mulig å klare å sove igjen, så etter en drøy halvtimes, forgjeves forsøk var det like greit å bare stå opp. Opp og hopp, liksom. Eller i allefall ut og løp.
Mine kilometere ble tilbakelagt på nokså ensomme veier, så jeg en bil, maks to :) og ferdigløpt da kjæresten stod opp, ti på halv seks.

God start på dagen, det skal sies, men, nå, litt før halv sju kjenner jeg at øya begynner å bli trøtte og at jeg kommer til å sove på bussen innover i dag det er nok bankers. En halvtimes tidligere buss enn jeg strengt tatt skulle behøvd å tatt, men etter at ferien var over for de fleste har køen mot Fetsund (les glommakrysning) blitt vond som et langt år, men nå er det stopp på å sitte og irritere meg med tilløp til magesår hver dag. Slutt på å bekymre meg over at jeg kommer ti minutter og mer (avhengig av hvor jeg skal møte) for sent på jobb hver dag på grunn av stanging i kø. Jeg kapitulerer og reiser før. Når bussen fra Bjørkelangen kan ta over en time og tjue minutter da tenker jeg at flere burde kjørt kollektivt, selv sitter jeg heller trang på bussen enn å sitte på bussen i kø.

Det er forresten ikke så mye bedre hjem om ettermiddagen, noen ganger verre. Jeg kommer aldri til å lære meg å leve med at jeg er dømt til et liv i kø, men biter tennene sammen og holder ut og legger til rette..... som å duppe litt av på bussen.

Min kjære røde telefon

Min klumsete måte å ta deg fram i går, endret følelsene mine for deg.

Da du gikk i bakken, med fronten først og ødela ditt perfekte ytre ble jeg egentlig mest irritert på deg da jeg tok deg opp og så at du var full av sprekker. Enda det ikke var din skyld at du landet med fronten ned... Til tross for beskyttelsesglass foran så ble singel for mye for ditt sarte ytre. Jeg trodde (og håpet) lenge at det bare var beskyttelsen som var knust og at det under den skulle befinne seg en like hel og pen telefon, men denne gangen hadde jeg greid det også. Knuse telefonen min. Som var så ung (drøye tre måneder), rød og fin og som jeg var så avhengig av og glad i. Jeg har passet så godt på den også så dette ble en skikkelig nedtur. Og når jeg nå ser at den stadig sprekker mer så får jeg mindre og mindre lyst til å ha noe med den og gjøre.

Jeg byttet beskyttelse foran i går, hadde droppet det om jeg hadde visst at skaden på skjermen var under, jeg tror ikke telefonen hadde godt av og bli presset litt mer for å sette på ny. Bortskastede penger var det også siden jeg allikevel må få byttet skjermen - snart- jeg fikser jo knapt å se på telefonen min nå. :) Det blir nok ikke i dag, ikke i morgen heller, men inntil jeg kommer meg på Apple får jeg sikkerhetskopiere og passe på at alt er på stell til dagen jeg får levert den inn.

Morgenstund

Det er tidlig, ikke tidligere enn på vanlige hverdager, men jeg sitter her og "hører" på stillheten. Det hersker en slags ro, kanskje en indre ro?

Kjæresten sover, han startet ferien i går, min ferie starter etter jobb i dag. Og sammen skal vi på vår første ordentlige ferietur sammen! Jeg gleder meg. :)
En drøy uke som skal fylles med bryllup, besøk, Almanberget (vi gjør et nytt forsøk på å nå toppen) og Urbane Totninger.

Alt er nesten pakket og klart til jeg kommer hjem i ettermiddag, vi har ikke noe stress på oss, og skal ta livet med ro. Ha ferie, rett og slett. Selvfølgelig har jeg pakket alt for mye, toalettmappen min er nesten like stor som bagen, men med bil så går det greit, ikke sant?

Første stopp er Trondheim, en by jeg aldri har besøkt og som jeg gleder meg veldig til å besøke, formålet med dette stoppet er bryllup lørdag og jeg kjenner at jeg gleder meg til å møte bruden og brudgommen. Etter Trondheim blir det Oppdal og tilslutt Ligarda, og det er lov å håpe på at sommeren kommer sterkt tilbake i løpet av ferieuka.

Øyet som ser

Noen dager ser jeg bedre enn andre. I dag er en sånn dag.

Med ny type linser trodde jeg at synet ville bli bedre. Mindre tåke og et klarere blikk. Altså, sett bort fra all nærsynthet og den kommende alderslangsynheten som plutselig kom snikende foe noen år tilbake. Hvor ble det av alle lovnadene fra da jeg var ung og synet mitt bare forverret seg mer og mer? Da det ble sagt at jeg fikk se positivt på det. Langsynt ville jeg aldri bli når synet begynte å gå tilbake. Men det har aldri gått tilbake. I dag har jeg minus åtte på både høyre og venstre øye. Og har blitt litt langsynt i tillegg. Progressive linser er prøvd og forkastet. Briller fra Nille eller annen billigbutikk funker sånn utenpå linsene, men det er et mas og finne fram disse, ta dem av og på ettersom hva og hvor jeg skal se til enhver tid, så i stedet myser og konsentrerer jeg meg ofte for og lese det med liten skrift. Det blir for mye styr liksom.

Men i dag er synet klart og jeg kan lese greit det som står med liten skrift når telefonen er passe langt unna. Tenk om alle dager kunne vært sånn!

Tungt

Tung i beina, tung i kroppen, tom i hodet. 

Tiltross for at livet mitt er bra, bedre enn på lenge,  (sett bort fra noe gruff)har jeg en blytung dag. Dagens løpetur, kort, sitter som bly i leggene. Og bare det å gå opp trappa til perrongen føltes blytung i dag.  Og tanken på å skulle vandre mange kilometer på jobb skremmer litt. Kroppen kjentes tung ut den og. Dette enda jeg vet at den ikke er så tung :) den har minket masse det siste året. Fordi jeg har det så bra. 

Hodet som føles tomt, kanskje det er bra. Med tanke på at jeg skal skru det på når jeg kommer meg på jobb. 

Været er tungt det også. Det forventes regn. Og muligens er det været som gjør at dagen føles tung før den i det hele tatt har startet skikkelig. Eller er det første utslag av begynnende ferieutladning? En uke igjen til den første ferieuka som jeg på grunn av dens innhold har gledet meg til i mange uker. 

Livet er ikke det verste man har

Pakket og klar for nok en arbeidsdag ute i felten. En brødskive og to kaffekopper i magen. I sekken en matpakke med rester fra gårsdagens middag, amerikansk brokkolisalat- yummi- en snau halvannen liter frossen vann/saft, fulladete pader, en til jobb og en til bok. Jeg har nemlig oppdaget eBokBib og lånte min andre bok i går. 

Jeg har jogget dagens runde og er klar for flere kilometere. Jeg går til bussen. Jeg går på jobb, jeg går hjem fra bussen som jeg som oftest har måttet løpe for å rekke. Kanskje går vi en tur igjen etter middag også. Jeg rett og slett går mye for tiden. Bilen kan faktisk stå i dagesvis uten å bli brukt. 

Min hverdag har endret seg veldig siden jeg byttet jobb. Jeg merker jeg har fått mer rutiner. Spesielt på morningen. Man går tilslutt på autopilot og blir ferdig akkurat i tide. Og selv om det virker veldig forutsigbart så er det også veldig greit synes jeg. 

Jeg angrer ikke på at jeg byttet jobb. Jeg elsker og ha kollegaer og har tilpasset meg gjengen med folk. Dagene flyr avgårde og brått er det helg igjen. Jeg nyter hver eneste en av dem. Jeg setter stor pris på å slippe og jobbe kvelder, helger og røde dager og kan ikke se for meg å gå tilbake til det overhode. 

Kort oppsummert. Livet er herlig.

Forskjell på folk?

Jeg har et hus i Hemnes, og som de aller fleste i Norges land er jeg avhengig av tjenester, fra strømleverandører, nettleverandører osv. Og det er nettleverandørene jeg sikter til nå.

Jeg vet jeg i min tid lovte aldri å klage på nettet dersom noen kunne gi meg bredbånd, men jeg har ikke holdt det, for det har vært feil, og jeg betaler jo tross alt for dette.
Og veldig ofte når noe skjer med nettet mitt hjemme på Hemnes må jeg vente på å få det rettet. Noen ganger, det skal de ha, har de forsøkt å rette det fra kontoret eller hva det kalles, de har også kommet om noen har vært tilgjengelige i åpningstiden, andre ganger må de ut og da kan det gå opptil flere dager før feilen blir funnet og rettet. Men jeg lærte meg å leve med det, det var vel sånn det var da.

I dag da jeg stod opp, gikk ut og jogget for så å komme inn igjen og legge inn dataene fra løpeturen, sjekke nettbank, facebook, snap og sånn, da hadde jeg ikke nett her jeg er nå. Slo av og på modem, men like dødt, gikk inn og sjekket feilmeldinger og så at joda, det var en kjent feil og mannskap var sendt ut og feilen var beregnet til å være rettet til klokka sju.

Ferdig på badet litt over halv sju og joda, nettet var tilbake, og takk for det, og det var kjemperaskt ekspedert, men hadde de som bor på Hemnes opplevd det samme?
(Og da holder jeg meg selv utenfor med tanke på at jeg ikke får nettet mitt fra noe fiber.)

Stikke av fra regningen....

Man leser om det, man ser det på film, :) at man stikker fra regningen på en restaurant, men man gjør det ikke selv. Ikke før i går, og ikke med vilje.

Sent hjemme fra jobb, og ingen planlagt middag, derfor bestemte vi oss for å spise "ute" da jeg kom med bussen.
Valgene her er jo ikke så mange, og lommeboka ikke så stinn så vi endte opp på stedet vi traff hverandre på date første gangen (nærmer seg et år nå). Der vi har vært et utallige ganger siden den gang, for å spise eller bare ta noen øl.

I går for å spise ute mens sola varmet og for å slippe og stå over grytene som det så fint heter. Joda, vi tok sågar hver vår øl til maten også, men takket nei da vi ble spurt om vi skulle ha nye øl da den første var tom. Det var jo tross alt tirsdag..

Vi snakket en stund og gjorde oss klare til å bryte opp for etter hvert og rusle hjemover. Som tenkt så gjort, gikk samme vei ut som vi hadde kommet inn, via uteserveringen, men da vi fikk rundet hjørnet stod eieren ( jeg tror det er eieren) og gjorde oss oppmerksomme på at vi hadde glemt å betale.... PINLIG...

Vi prøvde ikke engang å løpe fra regninga, vi gikk sånn passe sakte, mette og fornøyde, og til vårt forsvar, ingen av oss tenkte faktisk på at vi ikke hadde betalt....

Noen ganger er det greit å slippe å lage maten selv.

Felles interesse - to lag

Det begynner å nærme seg et år siden jeg traff kjæresten min, og i mai kan vi feire ettårsdag!

Jeg hadde jo sett han en til to ganger i uka i fire år på jobben jeg hadde da, når han var innom for å levere tippelappene sine, og jeg hadde tenkt med meg selv, at det er den kjekkeste kunden jeg har.

Jeg visste og skjønte tidlig at han var opptatt av fotball, og at Manchester United var laget og jeg husker en gang en kamerat av han som jeg snakket og diskuterte mye med kom og ga meg nummeret hans og ba meg sende en sms, da mitt lag, Liverpool ledet tabellen; "We gonna win the leauge." Jeg husker ikke hva han svarte og glemte vel hele greia etter hvert. Ikke vant vi ligaen det året heller.

En annen gang kom samme kamerat og viste meg bilder av leiligheten hans, og sa at dette burde jeg se, og jeg fikk jo bekreftet at han ikke var noen b-supporter av dette Unitedlaget, langt derifra, men kjekk, jo det var han.

Så i fjor, en dag i mai (jeg tror sannelig det var en vakker dag i mai også jeg) kom han innom, uten å levere noe odds eller lotto, og spurte om vi skulle ta en øl sammen, jeg sa først nei, men heldigvis ga han seg ikke. Jeg sender deg en melding, husker jeg han sa, og tenkte at det gjør han jo ikke, nummeret mitt var jo ikke registrert på meg så hvordan kunne han det? Men fineste hadde faktisk spart på meldingen fra nesten tre år tilbake og hadde nummeret mitt han.

Da det etter hvert ble kjent at vi datet fikk vi veldig mange kommentarer, kanskje aller mest han, at han kunne finne seg en Liverpoolsupporter, gikk det an?? Men også jeg hørte en del, helst av Liverpoolsupportere, om at dette ikke var innafor, men sånn spør ikke kjærligheten om. Og nei, jeg kommer aldri til å bytte lag, ei heller han, en riktig supporter bytter ikke lag!!

Jeg hadde jo sett leiligheten hans på tidligere omtalte bilder, men ble vel mildest talt litt sjokkert første gangen jeg kom inn der. Min lille krok hjemme i gangen med supporterutstyr var jo til sammenligning ingenting, og da mener jeg ingenting. Jeg er en fislete supporter i forhold om man skal ta supportereffektene i betraktning.

Men vi har funnet hverandre, vi har det gøy sammen, vi trives i hverandres selskap og vi ser kampene våre sammen, vi har nok gjort en del spådommer til skamme. To ganger har lagene våre møttes siden vi traff hverandre, og vi har begge gangene vært venner og vel forlikte, også etter kamp. :)

I kveld spiller Liverpool første av to semifinaler i Champions Leauge, og jeg tror nok også han innerst inne håper sammen med meg at dette går veien om ikke annet så for min skyld.

Jeg falt pladask

- og så virker det akkurat nå som at sjansen har gått fra meg!

Lørdag dukket det opp en reklame fra Telia inne blant feeden min på Facebook. Rød IPhone 8!! Klikk og bli forelsket, liksom, så jeg gjorde. Jeg falt totalt og var inne og tittet opptil flere ganger mens jeg vurderte behovet for ny telefon.

Min gamle Iphone 6s fungerer som den skal, sliter litt med batteriet, men det kan like gjerne være overforbruket som at batteriet er dårlig, den er hel og pen og ser nesten ut som den røde åtteren jeg kom over, bare med feil farge, sølv. Snart to og et halvt år gammel, og har nok muligens lenge igjen, men den er ikke RØD!!! Og til mitt forsvar, over to år med samme telefon er ganske lenge til meg å være.

Jeg har gått runde på runde med meg selv her, både lørdag og deler av søndagen, den koster jo litt og telefonen jeg har fungerer som sagt, før jeg bestemte meg for at den måtte bli min, men da jeg skal bestille er den for det første midlertidig utsolgt og jeg får dessuten ikke gjennomført bestillingen min, uvisst av hvilke grunn.... Jeg prøvde i går, jeg har prøvd i dag, nå venter jeg vel egentlig bare på at Telia skal åpne sine telefonlinjer så jeg får ringt, kanskje det ligger en fire, fem bestillinger inne også for alt jeg vet, jeg trenger bare en, men jeg VIL ha den for aldri har jeg sett en så pen telefon!! :)

Må ha!!!

Den aller beste døra

I min nye jobb treffer jeg mange folk og siden jeg for det meste går på steder som er "ukjent" for meg, er menneskene jeg møter bak dørene jeg ringer på ukjente for meg. Jeg ringer på, framfører ærendet mitt, har noen gode samtaler, noen går raskt, mens noen tar lenger tid og jeg får et ja eller nei og går videre.

I går hadde vi dag to på et sted som jeg etter første dag simpelthen elsket og gå i. Det var noe med stedet og finværet som gjorde dette til et favorittsted også for framtiden.

Etter lunsj, en kollega og jeg deler gaten mellom oss denne dagen og vi kommer inn i en ny gate. Høyre eller venstre side, spør kollegaen min, Jeg er i ferd med å velge venstre side, men på kartet trykker jeg på feil pin, altså høyre side og et navn dukker opp. Jeg sier vi bytter, jeg vil ta høyre side for jeg tror jeg kjenner mennesket bak første dør på den siden. Og jammen hadde jeg ikke rett. Når døren åpnes der står en god venninne fra mange år tilbake og er bare et stort smil når hun ser hvem som banket på. Klem, kaffe og enda mer klemming før jeg må rusle videre gjør en god dag enda bedre.

Det er ca åtte år siden jeg så henne sist, jeg har knapt snakket med henne på de årene, en eller to ganger tror jeg og bortsett fra sporadiske meldinger på facebook har det vært minimal kontakt, og der står hun! Akkurat lik seg sjøl,

Jeg tror jeg har smil som kunne gått rundt, og erkjenner at dette var dagens høydepunkt. Jeg gliser når jeg går derfra og resten av dagen, kollegaen min påstår jeg ser forelsket ut :) og om det kanskje var litt i overkant så innrømmer jeg at jeg ble kjempeglad over dette korte møtet med den gode venninnen min. Den første jeg fikk som voksen, eller nesten voksen i 85. Hun var for eksempel et naturlig valg til forloververvet den gangen jeg giftet meg, det sier vel alt?

Nå skal kontakten tas opp igjen, og jeg håper vi greier det denne gangen.

Våre veier krysses, Et møte med en god, "gammel" venninne gjorde utrolig godt.

Den tiden av året

Vi er inne i april, og vips, så er skattemeldingen, eller selvangivelsen eller hva det nå heter nå, kommet på altinn.

Like spennende hvert år, først om en i det hele tatt får logget seg inn på nettstedet som det virker som alle skal inn på samtidig, og som derfor veldig ofte har hatt store problemer med å takle pågangen. Deretter for å se hvordan det gikk med skatten året før, blir det penger tilbake eller blir det smell?

Jeg har ofte fått smellen servert, liten eller stor, like surt hvert år, at jeg allerede har brukt opp pengene og på en måte lånt dem av staten, er en mager trøst, når alle rundt en snakker om tilbakebetalingene som venter. Og en tenker at det skulle ikke være mulig å få baksmell og legger skylden på ligningsvesenet som ikke greier å beregne riktig skattekort, en bestemmer seg også for å sette opp skatten resten av det året en er inne i for å unngå smell påfølgende år.

Jeg innrømmer at det ikke har skjedd så ofte, at jeg har husket å sette opp skatten, jeg betaler baksmellen og så blir det liksom glemt. Helt til det nærmer seg nytt år og tiden blir for knapp. Jeg har sittet i desember med kalkulatoren inne på altinn og prøvd å regne meg fram til neste års skatteoppgjør, og skjønt at baksmellen er et faktum og uten tid til å rette det opp....

De siste årene har jeg ikke brydd meg før selvangivelsen har kommet, men jeg er rask med å logge meg inn når det er klart. Så også i går, og endelig, etter mange år har også jeg greid å betale mer enn nok skatt og kan se fram til en hyggelig utbetaling en gang ut på sommeren!

Ehh, peppermakrell i rapsolje?

Jeg har som mange vet aldri vært spesielt glad i fisk, men som barn så syntes jeg makrell surret i rømme til middag var veldig godt, og det eneste fiskemåltidet som gikk an.
Jeg har derimot alltid digget makrell i tomat og kaviar, som er noen slags fisker det også.
Har nok neppe dekket behovet med nevnte pålegg, men har jo fått i meg litt fra havets matbord, uten å kjenne på fiskesmaken og miste lysta.

Ikke før i dag, på brødskiven til frokosten skulle jeg nemlig ha makrell i tomat trodde jeg, eller jeg visste allerede i går kveld at det kom til å bli i olje, fordi jeg hadde greid å raske med meg to feil bokser på butikken tidligere på dagen. Men siden jeg har blitt flinkere til å prøve nye smaker så ga jeg peppermakrellen en sjanse. Fineste sa i går at han hadde også tatt feil en gang og gledet seg til å smøre makrell i tomat på skiva på jobben og blitt kjempeskuffet, men at jeg sikkert likte det. Der tok han feil...

Det var ikke godt, og jeg kommer heretter til å sjekke de små boksene nøye før de går i handlekurven. De ser jo så like ut der de ligger i hyllene, men boksen kan bedra, og nå har jeg lært! :)

Ha en fin dag.

Det ble en halv skive før jeg bestemte meg for at peppermakrell ikke kan sammenlignes med originalen.

1-0 til viruset

I går måtte jeg kaste inn håndkleet.
Jeg prøvde, jeg var oppe før klokka ringte og tok febernedsettende og la meg igjen til klokka ringte, men det hadde ikke virket overhodet. Svetten haglet, øynene kjentes ut som de skulle eksplodere, i det minste sprette ut, med linser på ble det slettes ikke noe bedre, hosten var like tørr og skrall som den har vært de siste dagene, og for ikke å forglemme nettene. Og all hoste har gjort meg støl på steder jeg ikke har trent på langsomme tider.

Det var bare å innse at midlet fra legevakta ikke hadde funket, ei heller hostestillende jeg var innom et apotek på tirsdag og kjøpte, og alle disse kjærringrådene.... Men jeg prøvde allikevel alt før jeg innså at jeg ikke hadde noe på jobb å gjøre og fikk ringt og meldt meg syk.

Så da heiv jeg innpå enda mer kjærringrådmidler, paraceten ble kombinert med ibux på grunn av muskelsmertene, hostesaftene ble inntatt, linser ut, klær av og i seng. Og jeg sov til 11.00!!! Våknet ikke frisk, men kanskje litt mer uthvilt enn jeg hadde vært før jeg la meg.

Resten av dagen ble tilbragt på sofaen, stort mer orket jeg ikke, med jevnlige inntak av remediene mine før jeg bestemte meg for å ta en tur på apoteket og se om det fantes noe annet uten resept, som virkelig virker. Sittende på huk foran hylla, (hvorfor er disse legemidlene helt nederst?) ble jeg skikkelig uvel da jeg reiste meg opp, og holdt rett og slett på å segne om. Fikk nå tilslutt hjelp og gikk for det dyreste de hadde, som både skulle løsne slim og virke på tørrhoste. Om det er det eller det aller siste kjærringrådet som kjæresten min tipset meg om som har hjulpet vites ikke, men på ett eller annet tidspunkt i natt har hosten løsnet bittelittegrann. Det gjør fremdeles vondt å hoste, men det er fordi jeg er så støl, så i dag prøver vi oss på jobb. Kjenner meg ikke helt i vater, men jeg tar sjansen, i verste fall får jeg reise hjem med neste buss liksom.

Og i natt har jeg kunnet sove hele natten i senga. Var bare oppe og hostet halv fem :)

Og det siste kjærringrådet jeg prøve: Varm melk- huttetu- med pepper.
Varm melk smakte omtrent like fælt som jeg husket fra barndommen...

Virustider

Etter dager med streng kulde ville det kanskje være for godt til å være sant at jeg ikke skulle bli dårlig.

Jeg har greid meg vinter etter vinter, og kun ant antydning av forkjølelse, men nå, nå er det visst stopp på traneffekten. Det begynner å bli noen år siden jeg tok tran, og nå angrer jeg på det.
I hele helga har jeg hatt den ekle tørrhosten, og vondt i hodet, de to siste nettene har jeg endog lagt meg på sofaen for at andre skal få sove når hosten satte i gang for alvor ved leggetid og utover natta.
Jeg har brygget heksebrygget mitt (ingefær, hvitløk, sitronsaft og honningte)og utvidet med både pepper, chilli og gurkemeie, men ingenting har sett ut til å ta tørrhosten.

I går kveld, etter et møte i teknisk drift og kultur, med befaring på nyskolen, der varmen og treverket hadde fått meg til å hoste irriterende under hele befaringen og på det påfølgende møtet, dro jeg innom legevakta. Jeg orket rett og slett ikke en søvnløs natt til.
Legen var utkalt så måtte "nøye" meg med en av de som sitter i luka, (usikker på hvordan tittel hun har), hun målte crp, blodtrykk og metning og alt var visst bra, og fikk dermed diagnosen virus, men jeg fikk kjøpt et slimløsende produkt og begynte å merke effekten på morgenkvisten her. Når tørrhosten begynner å slippe og går over til slimhoste, for en følelse!! Er ikke helt bra enda, men mye bedre.

Jeg skulle etter planen ha jogget i dag, men tar ikke sjansen, jeg tror vel også at jeg har ørlite feber, for jeg svetter og har ikke bare småvondt i hodet, men veldig vondt i hodet. Jeg får være glad jeg orker og komme meg på jobb, tenker jeg, så får det bli dagens trim og jeg får komme sterkere tilbake ved neste korsvei, og i dag, i dag kjøper jeg tran.

Hålke

Alle jeg ser gå har den samme litt slepende gangen. Prøvende, litt små skritt for å kjenne på underlaget. All snø som har kommet har blitt gjort om til skummel is. Og vi husker vel alle hvordan det ble seende ut på fortauene da vinterens verste snøfall kom. Snø som ble til hard is som ikke fikk nok varmegrader til å tine og etterlate seg bare fortauer.

Jeg har den samme stilen når jeg er ute og går, om jeg da ikke er litt lur og setter på brodder, for her tar jeg ingen unødvendige sjanser. Spesielt ille er det ved fotgjengerfeltene. Der er det gjerne liten helling ned mot veien. Full av is og issvuller.

Nå begynner forhåpentligvis sola snart og varme selv om kuldegradene ikke helt slipper taket og en kan lange ut igjen, uten brodder og uten frykten for å gå på snørra.

Sikkert litt tabubelagt å snakke om

Jeg har nå fått meg en jobb der jeg kan være masse ute og få gått kjempemye, hver dag. Jeg rett og slett er kjempefornøyd.

Om jeg skal komme med noe som kanskje ikke er like bra i jobben har jeg kommet fram til at det må være en eneste ting.
Det er ikke hver dag en får kommet seg på do i løpet av arbeidsdagen. Noen ganger fordi det er helt umulig, eller andre ganger fordi en ikke måtte på do akkurat da det passet. Men jeg er flink å holde meg, jeg, så det går veldig greit. Selskapsblæren fungerer som den skal, og jeg merker ingenting om jeg ikke da bestemmer meg for å sette meg ned for en pust i bakken, da kan jeg kjenne at her kan jeg ikke sitte (selv ikke med sitteunderlag som alltid er med vinterstid), men når jeg nærmer meg inngangsdøra hjemme, da er det som om denne selskapsblæra skjønner at do er like rundt hjørnet. Og det må knipes igjen,  jeg må begynne og åpne buksa før jeg kommer inn, helst ha tatt av meg sko, sekk og jakke som kan hindre meg i å slenge meg raskt ned på toalettskåla når jeg når doen.

Det har gått bra hver gang, men det er sikkert ikke så innmari sunt og holde seg sånn....

I dag lot jeg fornuften seire

Det er deilig å sparke i gang mandagen med en løpetur, og for meg ganske nødvendig når jeg ikke har jogget siden fredag.

Jeg fant fram alt i går, ullundertøy, ullstillongs, ulltrøye, vintertights, løpegenser, lue, vanter, buff, kuldemaske og jakke, for jeg visste det var spådd mange kuldegrader.
Jeg bestilte sågar vekking av kjæresten før han går på jobb, det er så mye bedre å bli vekket av han enn klokka :) Men da jeg stod opp og så at det var 18 minus her i andre etasje, visste jeg at det er minst 20 nede på bakken ( gradestokken vår viser alltid to mindre enn i bilen).
Jeg tok en sjefsavgjørelse og utsetter joggingen til i morgen, nekter å tro at det er like kaldt to dager på rappen.
Selv med kuldemaske tør jeg ikke utsette meg sjøl for en så iskald løpetur, jeg har gjort det før, og endskapen på den visa ble at jeg nå er avhengig av astmamedisin hver gang jeg skal ut og løpe, sommer som vinter. Derfor tok jeg i dag denne avgjørelsen og har plutselig et hav av tid før jeg skal på jobb.

Tidligere ville denne avgjørelsen aldri bli tatt, står det joggetur på planen så har turen blitt gjennomført med nesten 99,9 % sikkerhet, om jeg av en eller annen grunn har måttet avlyse så har jeg hatt en klende følelse innvendig hele resten av dagen så nå er jeg godt fornøyd med meg selv, jeg er tydeligvis ingen slave av treningen lenger, når fornuften kan vinne, og det er faktisk veldig greit, jeg kommer uansett ikke til å slutte å løpe om jeg en dag bestemmer meg for å la det være, selv om det stod på planen.

Det klør ikke i magen nå, jeg vet at jeg gjorde det som var fornuftig.

På msn' startside var det enda kaldere enn på gradestokken og telefonappen...

Game over

Så er siste arbeidsdag på "gammeljobben" kommet. Om litt skal jeg dra ned for siste gang og gjøre en siste innsats, takke av.

I snart fem år har dette vært arbeidsplassen min, men alt har en ende, jeg har elsket og hatet, men etter at jeg ble sagt opp 50% prosent har jeg nok vært mest oppsatt på å finne noe annet og komme tilbake i en full stilling. Jeg tror ikke jeg hadde greid å skru hjernen tilbake om jeg var blitt tilbudt å få tilbake den fulle stillingen min heller, selv om jeg kanskje innerst inne håpet på det. Det er noe med at man vet hva man har, ikke hva man får, og at det kjente er det trygge.

Jeg har ikke lagd så mange millionærer som jeg hadde håpet på, jeg så for meg at det skulle strømme på med millionærdiplomer fra Norsk Tipping, men det har bare blitt en på disse årene som jeg hadde trykket på knappen til :) Håper allikevel at mange har hatt gleden av å ha meg der og vil savne meg litt når jeg nå blir helt borte.

Karene på sporten vil jeg nok savne masse, når en alltid er alene på jobb så vil liksom de bli kollegaene mine, og det har de vært, takk til dere!


Har et lite håp om at mange av de menneskene jeg har blitt litt glad i på disse årene kommer innom i løpet av arbeidsdagen min i dag, slik at jeg kan få tatt et farvel. Noen kommer jeg nok til å møte igjen, ta en kaffe med, i gatene, på butikken, på bussen, you name it, men kjenner på at følelsen av å si ha det kjennes litt sårt, akkurat nå.

Men, ting tar slutt, nå er det snart over, og på tross av alt så sitter jeg med en liten klump i brystet, og kjenner at tårene ikke er langt unna, rett og slett et vemod, over noe som tok slutt.

Et bilde tatt 4.februar i 2014, jeg hadde lagd kjørt ut en lottokupong til den første og siste jeg gjorde om til lottomillionær.

Linsetrøbbel

Det skjedde igjen i dag, jeg har opplevd det før, en gang, at linsene deler seg da de kommer inn på øyet. Sist, som nå trodde jeg at jeg hadde fått ut resten av linsa, men den gang ei.

Sist hadde jeg vel tur, da skulle jeg på linsekontroll dagen etter og hadde kjempevondt i det ene øyet, under undersøkelsen fant damen en halv linse og fikk plukket den ut. I dag fikk jeg ut en halv linse og trodde resten hadde forsvunnet i sluket i dusjen. Satte inn en ny linse og kjente ikke noe umiddelbart, men etter en halvtime merket jeg at jeg hadde noe på øye og forstod jo at det var resten av linsa. Når man er både nærsynt og alderslangsynt så blir sånne oppgaver vanskelig. Ut med linse, fram med speil og godt lys og begynne å vrenge øyelokk, dra finger over øyet og håpe at restene dukker opp.

Ting tar tid, men jeg fant til slutt resten og fikk også tilslutt et tak på linsa så den kunne tas ut, nå er jeg rød i øyet, tårene triller. Nå er dagens tredje kontaktlinse satt på venstre øye og jeg slipper og gå hele dagen med en og en halv linse.

Har billig linsetype, tror jeg skal vurdere å gå litt opp i pris dersom dette gjentar seg.

Farvel NAV, farvel dagpenger.....

.......jeg har fått jobb!!

Sitter her med siste meldekort, og der det skal krysses av for om jeg fortsatt ønsker å stå som arbeidssøker de neste to ukene, skal det hakes av på NEI! Jeg har jobbet fullt de siste ukene, både på stedet jeg snart forlater og det nye jeg skal gå inn og jeg har ikke krav på noen dagpenger for siste periode :)

Hvilken befriende tanke, hvilke deilig ting å gjøre.

Etter at jeg måtte gå ned på halv stilling har mye av dagen bestått av å tråle finn.no, nav og rekrutteringsbyråer etter jobb, skrive søknader, fikse på CV, legge inn nevnte CV på utallige jobbsøkersider og vente, vente på svar. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange søknader jeg har skrevet siden begynnelsen av september, men jeg tror jeg kun har fått tre eller fire avslag, uten å kommentere det noe nærmere....

Gleden ved og endelig komme på intervju var derfor stor, og når jeg forstod at jobben ble min, enda større. Lykkefølelsen det ga når noen hadde tro på meg og hadde tro på at jeg ville prestere løftet selvfølelsen flere hakk og selv om jeg trengte litt tid på å finne ut om jeg skulle satse så var jeg vel egentlig aldri i tvil.

Jobben jeg har hatt i nesten fem år er snart historie, men jeg skal ta med meg det jeg har lært og gå videre.
Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker, ikke minst kjæresten min. Og av den grunn ville jeg  aldri vært disse årene foruten, de har gitt meg mye, og muligens lært meg enda mer, om  meg selv og andre.

Men nå er det farvel til dagpenger og nav, til jobben, faste kunder og tilfeldige kunder, nå venter nye utfordringer og jeg gleder meg til å ta fatt for alvor fra 1.mars.

Siste meldekort er sendt!!

Som jeg lengter ut.....

...... når jeg er inne på jobben! Det er liksom som noe vil trekke meg ut, ut døra og ut i det fri. Snart er det en realitet.

Husker da jeg gikk som postbud, i allslags vær. Jeg elsket og hatet. Hatet når det var glatt og/eller kaldt, eller det regnet og posten ble våt, men visste at selv de dagene måtte med for å kunne oppleve de fine dagene.

Jeg skal ikke ut å gå med post igjen, men jeg skal ut. Jeg skal fryse og skli og bli våt. Jeg har allerede forsøkt alle tre. Og ja, jeg rett og slett koser meg! Samler skritt og tenker at snart er det vår og alt blir om mulig enda bedre.

Jeg gleder meg til å komme ut igjen, hver arbeidsdag skal jeg ut og gå og slippe å lengte ut!

Kø

Etter at jeg begynte å reise innover på morgenen har jeg fått føle på kroppen, eller i allefall sjela, hva køen ned mot Fetsundbrua betyr. 

Jeg har vært veldig heldig og ikke trengt å bekymre meg for den tidligere. Har jeg fått noen avtaler innafor har jeg forsøkt å legge dem til tider etter rushet og om det ikke har gått an, har jeg beregnet så god margin at det ikke har hatt noe å si. Selv om jeg er av den oppfatning at man ikke skulle behøve å kalkulere inn en time ekstra for å komme tidsnok på jobb eller til avtaler, rett og slett fordi tiden er dyrebar for de aller fleste. 

Ny Glommakrysning er et tilbakevendende tema og det er også det eneste som kan gjøre reisen over Fetsundbrua for de som kommer fra Aurskog-Høland og Indre Østfold til en litt mer behagelig opplevelse. 

Jeg vil om kort tid være en av dem som står i denne køen hver dag, med buss og jeg kjenner alt nå, etter noen prøvedager at dette ikke er optimalt, selv om jeg har god tid til å rekke det jeg skal, men bare fordi jeg tar «riktig» buss, altså den med sikkerhetsmargin for å være sikker på å komme tidsnok. 

Det løser seg opp etter Fetsundbrua og bra er det, men hjem så står det forbasket like stille opp mot brua den andre veien, kanskje ikke like tregt som på morgenen (kanskje litt avhengig av når på ettermiddagen en kommer dit) men forbasket er det. Når en vil hjem og slenge beina på bordet. 

Lurer på om jeg noensinne får oppleve at dette problemet løser deg, det har tatt alt for lang tid allerede og ingenting er vel heller klart. 

Klokka går så altfor fort

Stod opp 05.15. For å løpe før jobb. Bussen jeg må ta går 07.01. Jeg tror jeg har god tid, eller jeg vet at jeg må løpe fortere enn jeg bruker, men jeg tror tiden er innafor.
Helt til jeg har prøvd, og innsett at løpeturen må kortes ned for å rekke alt før kvart på sju.

Jeg ble ferdig, jeg har dusjet, spist frokost og drukket kaffe, og nå skriver jeg her, men jeg kjenner at jeg er stresset i kroppen, veldig stresset. Litt fordi jeg ikke fikk løpt så langt som jeg skulle, og litt fordi jeg må endre mønstrene mine betraktelig. Er det en ting jeg virkelig hater er det å måtte løpe for å rekke ting. Stikkordet er alltid god nok tid. Så derfor, så lenge jeg er bestemt på å løpe før jobb så må det bli sånn, og jeg må innrette meg og legge opp dagen etter det.

Forsøker å gjøre alt klart om kvelden, ellers vet jeg at jeg ikke villet få sove i det hele tatt, men ting tar den tiden det tar og jeg stresser meg opp, nå stresser jeg ned og senker skuldrene, rakk det i dag, men som sagt, på bekostning av en kilometer, og jeg kommer til å gå ut våt i håret :)

Allikevel er dagene gode, jeg teller ned og ser at februar snart er over, og det er vel det jeg har ventet på hele måneden. Går mot en ny jobbehelg (dessverre), jeg trodde og håpet en stund at det var den siste sist, men sånn ble det ikke, så da er det bare å gjøre det beste ut av det, bite tennene sammen, vente og tenke positive tanker. Snart er det lyst ute og snart er det pinadø vår!

Kan, hvis jeg vil

I mange år, ja, det har faktisk blitt noen år siden jeg ble bitt av løpebasillen, har jeg som kjent løpt litt hver uke. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg noen gang har vært rask, men jeg har vært raskere enn nå om dagen. :) Etter at jeg begynte å slite med hofta, så gikk det tyngre og tyngre, jeg slet mer og mer med å komme meg fram, men jeg bet tennene sammen og fortsatte. Og jeg fortsatte etter at hofta ble byttet, tenk, det er snart to år siden!

Det var viktig for meg å komme meg ut og i gang igjen, veldig viktig, og så innså jeg at farten kanskje lå igjen i den gamle hofta. Men jogge, se, det skulle jeg!

Jeg har blitt mer og mer bedagelig anlagt, må med skam melde at styrketreningen min er helt fraværende, jeg vet ikke om jeg noen gang kommer i gang igjen med den, annet et enn et skippertak en gang i blant, litt pushups og dips, er det ikke det det heter? Når grevinnehenget skal trimmes?

Når det gjelder joggingen så har jeg som sagt vært trofast og jeg vet ikke hva som skal til for å slutte med den. Det gir en god følelse og komme seg ut

som det første en gjør om morgenen, og slik blir dagen god. Selv om det tar lang tid, selv om jeg ikke orker å utfordre meg sjøl på lengre eller raskere distanser, men jeg kan hvis jeg vil!

I dag bestemte jeg meg nemlig for å pine meg litt, løpe kortere, men ha det litt vondt mens det stod på, og jammen greide jeg det ikke! Og ja, jeg er stolt, så får vi se om jeg faller tilbake til gammelt, bedagelig mønster på neste løpetur.

Velkommen februar

Januar kom - og gikk. Nå skriver vi februar og det er bare en liten stund til vår. Og akkurat i dag, eller nå får en nesten en vårfornemmelse. Det drypper fra taket og sola viste seg i noen få minutter for litt siden. Det er rett og slett deilig.

Januar var lang, men med spennende dager, og valg ble tatt (kommer tilbake til det i et senere blogginnlegg). Jeg vet at valget jeg har tatt er det riktige og jeg kommer ikke til å se meg tilbake når alle ting er på stell, om ikke så alt for lenge.

Jeg ønsker februar mer enn velkommen og raser snart på jobb, og i dag er det kebabtorsdag. Kanskje den siste? :)

En somlemorgen

Noen dager, eller morgener, er det helt innafor å ta det med ro. I dag er en sånn dag.

Jeg sov for det første lenge, lenger enn noen dager denne uka her, ingen jogging eller buss som skulle rekkes i dag. Bare en helt "vanlig" dag med jobbing to timer pga helgejobbing. Og jammen er ikke dette den nestsiste jobbehelgen min når jeg teller meg framover på kalenderen!!!

Jeg stod ikke opp da klokka ringte, bare lå og slumret, og satte heller ikke fart da jeg omsider stod opp. Ryddet litt her og litt der og leste saksdokumenter til neste kommunestyremøte, før jeg skjønte at jeg kanskje burde komme meg på badet og ingenting av det jeg gjorde gikk i noe rakett-tempo.

Alt er jo selvfølgelig innenfor tiden, for  jeg har aldri egentlig dårlig tid, og det er ikke fordi jeg er født før tiden, uttrykket som ofte brukes på dem som alltid kommer for sent, "født et kvarter for sent". Jeg tenker at de menneskene aldri har lært klokka eller er egoistiske, men nok om det.

Nå sitter jeg nå her, har klart, et for meg, viktig dokument og skal snart på jobb. Jeg sal fortsette dagen som jeg har gjort, og skynde meg langsomt, ikke noe stress i dag, i dag skal jeg kun ha senkede skuldre og tenke at denne dagen, den er et vendepunkt i livet mitt! :)

Ha en fin fredag!

Et gufs fra fortid og nåtid i en drøm

Nå, nesten en time siden vekkerklokka ringte, sliter jeg fortsatt med å få drømmen jeg våknet med ut av hodet. Drøm og drøm, mer et mareritt vil jeg kalle det, i hvertfall deler av drømmen.

Da vi var små så dro vi alltid på Sørlandet på ferie, leide hytte, badet og koste oss, vi familien.
I drømmen var alle med, sammen med avkommene, samboere og ektefeller. So far, so good.

Familien var bare en brøkdel av de som var inne i denne, ikke så altfor store hytta, leid av en treningsblogger jeg av og til leser. Hun og mannen var selvfølgelig også der i dette etter hvert marerittaktige dramaet. I tillegg var det noen øvrige familiemedlemmer av oss og noen snikgjester, noen helt ok folk, og noen som man tenker det er greit man ikke har mer med og gjøre.

Som halvt arbeidsledig, også i drømmen, måtte jeg jobbe denne korte helga her på hytta, (ut i drømmen får jeg høre at det tar 35 minutter til Grimstad, men hvilke retning det var aner jeg ikke.)

Det er nok ikke jeg som har bestemt at jeg skal jobbe, husker ikke Nav i drømmen, men antagelig er denne firetimersøkta jeg hadde fått på et postkontor i Grimstad en lørdag på ferie noe de hadde gitt meg :)
Jeg har jo jobbet i posten tidligere, og i dag, fredag, skal jeg jobbe fire og en halv time på jobben min nå, så regner med at det er et sammensurium av dette.

Dagen startet med bading i sjøen, rett fra verandaen omtrent, bare at denne hang over skarpe svaberg som måtte klatres opp eller ned, for å komme seg til vannet og tilbake til hytta. Her ble jeg nesten dyttet ned av noen som hadde det travlere enn meg på vei opp (husker ikke at jeg noen gang badet) men vel oppe så begynte tiden og nærme seg jobb. Badet var opptatt, så var bare og vente, og imens prøve å finne noen som kunne svippe meg på jobb. Telefonen klikket, ville bare åpne seg på snap, almanakken fra i fjor (sikkert fordi jeg lurer på hvor jeg kan ha gjort av den) var plutselig i hendene på et av disse menneskene som jeg ikke lenger ønsker å ha noe med å gjøre og som slettes ikke trenger å vite noe om fjoråret mitt, vedkommende satt der med fornærmet mine, bladde i almanakken og var mutt for at oppmerksomheten dreide seg om noe annet enn vedkommende. Da jeg rev til meg almanakken tilbudte vedkommende seg å kjøre meg på jobb for samtidig å reise hjem, puh!

Men å komme seg av gårde på jobb var ingen enkel sak, badet med to dører, begge uten lås, ble stadig invadert, og i drømmen gir jeg tilslutt opp og dusjer uten tanke på rennet av folk. Klokka er uansett i ferd med å gå fra meg, av de 35 minuttene jeg har fått høre det tar å kjøre er det nå bare fem minutter igjen og jeg ser for meg sparken og tap av dagpenger da vekkerklokka vekker meg fra denne slitsomme drømmen.

Nå er det snart jobb, i real life og så helg! Og helgen, den skal nytes!

Kjøre kollektivt

Jeg simpelthen elsker å reise kollektivt, og benytter enhver anledning til det, når jeg kan. Før så har ikke det blitt så ofte, for hjemme er kollektivtilbudet ubrukelig, men her hos kjøresten, her kan jeg ta buss!

Men jeg skjønner at jeg har mye å lære som bussreisende.

1) Kommer jeg på tidlig på bussen, prøv og ignorer blikkene som sier at jeg har tatt noens sete.
2) Jeg må ha tjukke sokker, i alle fall vinterstid, det er iskaldt på golvet i bussen.
3) Jeg bør ha en bok som fenger.
4) Alle lukter må ignoreres, parfyme, nystekt bakverk, kaffe og andre lukter som ikke lukter godt.
5) Jeg må alltid passe på at jeg har fulladet telefon og minst en fulladet powerbank.
6) Og det aller viktigste, jeg må lære meg å slappe av, og kanskje forsøke å sove.

Om disse punktene kan innfris, ja da er det godt å bli fraktet fra A til B uten å tenke på nediset, nedsnødd bil, bekymre seg for glatte veier, fart eller fotobokser.

Trøtt, eller trøtt

Og være trøtt på kvelden og trøtt om morgenen er definitivt ikke to sider av samme sak. 

På kvelden vet man at man kan legge seg og sove vekk denne trøttheten, tidlig på morgenen, som i dag, vet en at det er maaaaange timer før en kan stupe i seng og forhåpentligvis sove av seg det verste. 

Jeg aner ikke om dette skal bli en vane, og stå opp så tidlig, men det kan godt skje. Det er noe av det jeg skal finne ut av i dag, faktisk, så da prøver jeg så godt jeg kan og ignorere trøttheten og tenker positive tanker. Det er nok med på å holde meg våken!

Uansett. Om jeg skal bli en busser så bør jeg øve meg på å sove på bussen. Eventuelt bare lese bok. Batteriet på telefonen skal nemlig vare i mange timer før den og jeg kan settes på lading. Og i morgen er det en helt vanlig dag igjen. 

Så lat jeg plutselig ble

Dagen begynner å bli gammel, snart 11 og jeg sitter fremdeles i treningstøy som har tørket etter morgenens løpetur som var unnagjort litt over sju.

Noen telefoner har jeg tatt, styrt litt med å få lagt inn ny internettleverandør, bestilt en bursdagsgave, og fått lyst på å lage ertesuppe. Jeg har trent bittelitt styrke, spist restene etter middagen i går, besvart noen mailer, sett på finn.no etter jobb, men utover det har jeg ingenting gjort, bortsett fra å drikke kaffe som smaker kjempegodt i dag, jeg får liksom ikke nok kaffe.

Etter at jula var over begynte hverdagen for de fleste, for meg startet dager med fri fram mot jobbehelgen.... er så lei å gå sånn....

I et julebrev jeg fikk i 2016 stod det, "håper 2017 blir ditt år" og det ble det på mange måter. Jeg tror vel også at det å miste halve jobben medfører noe bra tilslutt, selv om vi nå skriver 2018. Men fram til da må jeg regne med late dager som jeg sliter med å fylle...

Tidligere denne uka var jeg hjemme, eller på hytta som vi har begynt å kalle det, og fikk ryddet vekk jula, da hadde magen slått krøll på seg for lenge siden siden den fremdeles var framme  :) ellers hadde jeg hatt et ærend hjem på en sånn lat dag som i dag, men nå var jo det gjort og ikke visste jeg at jeg skulle bli så lat og tiltaksløs som i dag...

Men nå skal jeg svinge meg rundt å komme meg i dusjen i det minste, så får jeg se hvordan dagen best kan fylles til kjæresten kommer fra jobb og vi skal dra på kino.

Lag dere en fin dag!