søndag 29. november 2015

Når sengen blir en fiende

I natt var sengen min fiende. Jeg sovnet ganske raskt mens tablettene fremdeles virket, men våknet etter mindre enn en halvtime og da startet marerittet. Det i våken tilstand, da du ikke får sove og vet at selv om det er søndag i morgen så hjelper ikke det deg siden det er jobbehelg. Jeg MÅ sove!! Men i natt var det ikke mulig å finne noen stilling som ga så mye lindring på hofta så jeg greide å sovne igjen i noen timer. For jeg sover jo aldri lenger en hel natt, er det ikke katta så er det hofta og rett skal være rett, de siste nettene har hofta vært mer plagsom enn Mons. Dog allikevel ikke så ille som i natt. Jeg har slumret litt, på min mest unaturlige måte å sove på, på ryggen, men kanskje det er det som blir redningen framover?
Uansett, i dag var det en befrielse å stå opp og komme seg i gjenge, men hvordan dagen blir utover, det gjenstår jo og se, for spesielt våken er jeg ikke.


onsdag 18. november 2015

Walkabout

Sitter og ser på Walkabout, de er i England og hjemme hos en fyr som plukker opp på påkjørte dyr og legger i fryseren. Han tilbereder og lager mat av disse dyrene, og fryseren var full av de underligste dyr, som grevling.
De to nordmennene blir invitert på middag, grevling, som tydeligvis blir kokt med rått og røti. Øyer og testikler, alt skal spises.

Jeg tror det er Nils som smaker på øyet og svelger det helt, og ja, jeg skjønner han jeg. Når jeg skal spise noe jeg ikke tror jeg liker gjør jeg akkurat det samme. Med mer eller mindre hell.

En gang skulle jeg smake på snegle, og fikk beskjed om at det var ikke verdt å spytte ut, neivel, allerede på vei inn i munnen forstod jeg at dette ikke var noe jeg egentlig hadde så lyst på så da var det bare å la det stå til og svelge den hel, jeg ble allikevel vàr konsistensen.

Jeg gjorde det samme da jeg som journalist skulle skrive om en sjuretters middag, der den røde tråden var hjort, selvfølgelig måtte det komme hjortehjerte som en rett. Etter og ha sett på de andre menneskene spise, gjorde jeg som med sneglen, svelge uten å smake.

Som regel går det bra, men en gang var jeg ikke like heldig. Jeg var en del yngre enn nå, men voksen, hjemme hos mor og far på søndagsmiddag og hønsefrikassè. Jeg var ikke så glad i høne og hva gjør jeg med mat jeg ikke liker? Jo, jeg bare lar være å smake, men denne gangen gikk det ikke så bra, for i høner er det bein og det var det i denne biten jeg hadde tatt. Jeg husker bare kvelningsfornemmelsen og at jeg spurte: - Er det bein i denne fuglen?
Hvordan jeg fikk beinet opp igjen husker jeg ikke, men jeg har aldri spist høne etter den gangen og kommer nok aldri til å gjøre det igjen heller.
Og så kan man jo spørre seg da, hvor smart er det egentlig å svelge maten hel?





fredag 13. november 2015

Kontaktlinser til besvær

Alle som har begynt med linser vet sikkert hvor vanskelig det er å ta dem ut igjen den første gangen, alene, hjemme. Det som gikk så glatt hos optikeren viser seg og være et sant lite hjemme på badet.
Som linsebruker de siste 33 årene skjønner jeg ikke hvordan det kan oppfordres til å se i speilet når linsene skal ut. For blingser man ikke litt ekstra da? Jeg tror det og dermed blir det vanskeligere å få tak i linsa og få tatt ut før en er så rød at det ser ut som man har vært på fylla minst den siste uka.
Jeg bruker aldri speil lenger, hverken når linsene skal inn, eller når linsene skal ut.

Da jeg begynte med linser for ja, sånn ca 33 år siden ble jeg utstyrt med harde linser og en liten sugekopp til å ta linsene ut med på kvelden. Jeg var ikke så veldig bevandret i linsenes verden og kjente kun to jeg visste brukte linser og begge disse hadde myke linser som de kokte i et dertil egnet apparat om natten, men jeg ble sendt hjem med små harde linser som skulle gnukkes og gnis i to forskjellige rensevesker før de ble lagt i beholderen sin for natten.

Vel hjemme og klar for første uttak av linser, med store deler av familien rundt for å bivåne dette underet, som i det minste skulle ta vekk en av mobbegrunnene mine. Fram med speil og den lille lyseblå sugekoppen. Det gikk jo ikke, hver gang den nærmet seg øye ble fristelsen til å lukke øyet alt for stort og når jeg greide å holde det åpent så bommet jeg og traff alle andre steder på øyet enn på linsa. Hvordan jeg tilslutt fikk den ut husker jeg ikke, men det jeg husker er at det samme skjedde hver eneste gang til jeg fikk lov å gå over på myke linser etter første kontroll. Da gikk uttagningen som en drøm, jeg opplevde heller ikke det som junior styrte med i går, da han hadde linser på hjem for første gang. Da linsene endelig var ute lignet nok øynene veldig på broren min sine da han begynte med linser og skulle ta dem ut første gang. Med tre erfarne linsesøstre fikk alle samme telefonen, hvordan får man dem ut? Mulig vi hadde tre forklaringer, men husker fremdeles sms'en som kom en stund senere. " Fikk dem ut, kall meg bare rødøye."

Helt utenkelig for meg å leve uten disse siden jeg ikke kan opereres med laser.

onsdag 11. november 2015

Endelig noen som satte ord på det

Ja, jeg ser på Farmen, og lever meg inn i intrigene og alt som foregår de ukene de kjemper om hytte og bil.
Joda, favoritter får jeg også, noen ganger ryker favoritten ut, og det må fremskaffes en ny, for noen må jeg jo heie på! Andre ganger er det oppførselen til enkelte som gjør at de slutter å være favoritten min og det har skjedd under årets Farmen. Silje var ei jeg i starten så på som ei som ville være en verdig vinner. Men i kampens hete må det sies at min entusiasme for henne har sunket betraktelig.

Jada, jeg skynder meg å legge til at jeg vet at det er spill, men for noen som prøver å være ærlig og aldri bevisst har ønsket å dolke noen i ryggen forblir det skitne spillet et skittent spill. Jeg tenker det må være best å være venner og vel forlikte jeg da, men det er meg.
Og det er egentlig ikke det dette skal handle om.
Nei, det som fikk meg til å utsette leggingen enda litt til var at etter Farmen er det alltid en liten snutt på tv2 om det som vi irriterende nok ikke fikk se på Farmen. Og som så mange ganger før må jeg inn og titte. I dag en samtale mellom Jasdeep og Marte, om storbonden Silje.

Jeg har alltid lurt på hvorfor noen blir plukket ut til å bli mobbeoffer, hvorfor akkurat den personen plutseligskal være nødt til å forsvare seg mot en hel bande som går inn for å gjøre dens hverdag så fæl som overhodet mulig. Hvem er det som er i stand til å dra så mange med seg?
Jasdeep hadde den beste forklaringen, den jeg har lett etter.
"Hun er den den som på ungdomsskolen bestemte hvem som skulle være populær og ikke". Endelig noen som satte ord på dette for meg, så , takk Jasdeep, takk Farmen og takk tv2 for oppklaringen! :)

Takk, Jasdeep, sånn er det

mandag 9. november 2015

Rakfisk

I helgen ble igjen rakfiskfestivalen avholdt i Valdres. Jeg har aldri vært på denne rakfiskfestivalen, men har forstått at den er veldig populær. At rakfisk er delikatesse og snadder.
Vet ikke helt hva alle menneskene gjør på denne festivalen heller,  men regner med at de spiser rakfisk og drikker noe egnet drikke til.

For meg fører tankene på rakfisk meg tilbake til barndommens jul. Da juleaften var historie, og vi stod opp til 1.dag og førstedagsfrokost/lunsj. Med julepølser, lefser, sylte og bestefars rakfisk. Hjemmelaget med selvfisket ørret fra Randsfjorden.

En rett på bordet som luktet så vondt at en kresen unge aldri våget å smake på den. Men for de som spiste rakfisken var visst det nesten som å komme til himmelrike virket det som. Jeg tenkte nok mest at noe som luktet så hemskt, måtte smake likedan.
Far lurte meg en gang, lagde en lefsetåte, med rakfisk og sa det var julepølse. Det smakte ikke som julepølse, men greit, i dag kan jeg innrømme at det ikke smakte dritt heller :)

Som voksen har jeg smakt rakefisk en gang, uten lukt, men i lefse med noe løk og rømme tror jeg. Jeg overlevde det og.

Det blir nok aldri favoritten min, men vil for alltid sette meg tilbake til en svunnen tid, 1.dag jul og kjøkkenbordet hjemme med mor, far og mine kjære søsken.


lørdag 7. november 2015

En hel lørdag

Jeg har enda en hel lørdag igjen foran meg, en lørdag med bare en eneste plan, være lat.
Selvfølgelig vet jeg hva jeg sikkert burde har gjort, og enda bedre vet jeg hva jeg egentlig vil.
I stedet har jeg satt meg her på sofaen, nydusjet, etter dagens treningsøkt som har bestått av både en superkorløpetur og en liten styrkeøkt. Her var planen "lang" tur i skogen, men så vidt jeg kan skjønne har det regnet i hele natt, og da turte jeg ikke prøve meg på sleipe og våte skogstier med hofta. Har ikke sovet mest i natt heller, og på grunn av gårsdagens valg om å doble pilledosen for å kanskje greie å sove hele natten igjennom så våknet jeg med ullhodet i tillegg. Men man lærer, to paralgin forte, virker like dårlig som en paralgin forte sammen med denne celebraen og er derfor ikke noe alternativ, det blir jo bare dobbelt så "farlig".

Den følelsen jeg har nå, sittende/liggende her på sofaen er, hva kan jeg si? Merkelig, men jeg tenker fortjent. Bestandig er det ett eller annet som stresser en så en aldri finne denne roen, eller jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men jeg har det sånn. Jeg har litt vanskeligheter med å finne roen og unne meg den, uforbeholdent som jeg gjør nå. Jeg har ingenting jeg gjøre, dagen er min, rett og slett! Og akkurat nå gir jeg blanke i at sola kom og skinner på vinduene som Mons skitner til med det samme jeg har pusset dem uansett. Det får være.
Jeg velger og ikke la meg stresse av at det snart er jul heller og sikkert en fantastisk flott dag for å være husmor og begynne med julevasken på. Jeg vil ikke og jeg skal ikke det i dag! I dag skal jeg bare gjøre det som faller meg inn, om det betyr å lese en bok (neppe, jeg er så langt fra lesemodus om dagen at hver side jeg leser er et ork) eller om det betyr å sitte og surfe på nettet, se filmer, snakke i telefonen det spiller ingen rolle.

I morgen, da helgen er på hell vil jeg sikkert angre på at jeg ikke fikk mer ut av lørdagen, men den tid, den sorg.

Jeg har en hel dag uten en plan og det skal sannelig nytes!


tirsdag 3. november 2015

Tirsdagkveld

Jeg skulle ha lagt meg, selvfølgelig skulle jeg ha gjort det, men noen ganger er det så fint bare å sitte sånn og tenke at dette har vært en fin dag.
Jeg kommer ikke til å utdype hva som har vært så bra, men bare tenke at jeg tiltross for mye vondter og lang dag, først med jobb og så med skolering så har dagen vært en svært god dag. Og derfor er det liksom så kjipt å legge seg fra denne gode dagen, selv om jeg må, veldig snart. For i morgen er atter en dag, og klokka ringer før sju. Så jeg bør vel la fornuften vinne og ønske god natt.

mandag 2. november 2015

Korpstanker




I dag hadde jeg en sånn dag, ahh...er så trøtt, orker vel egentlig ikke å reise på korpset i kveld.
Gjennom hele dagen har jeg forsøkt å overtale meg selv til at jeg skal på spilling. All den tid jeg vet at de to neste mandagene er i politikkens tegn og jeg derfor ikke får dratt på de to neste øvelsene så nektet samvittigheten meg å reise hjem etter jobb. Uten å stanse på øvelseslokalet i to timer først.

Fornuften vant altså, for å dra hjem og tenke at man skal slange seg på sofaen etter en søvnløs natt er ganske dumt. Hva om jeg rett og slett sluknet et time eller to? Ville jeg få sove godt til natten da kanskje? Neppe. Så da var det smarteste i dag og reise på korps. Og takk for det.

Som vanlig når uviljen har vært stor så blir øvelsen bare så bra. Det er sånn at jeg gjerne kunne reist hjem og fortsatt og øve, for det har vært så moro. Det er også da jeg tenker at jeg skulle ringt far og skrytt litt av meg selv og korpset, han er den jeg alltid tenker på når jeg har den gode godfølelsen etter spilling, og det er da jeg skjønner hvorfor jeg fremdeles holder på med dette her, etter at jeg begynte for 40 år siden.
Slengte med dette bildet fra Liverpool og i dag.

Om det blir 40 år til er nok tvilsomt, men jeg fortsetter nok enda noen år.



Bloggarkiv