tirsdag 29. september 2009

Tidlig vinter

Javel, vinteren kom sikkert overraskende på mange, det er fortsatt september og lenge til vinteren skal overta for høsten, men snøen kom den enkelte steder sist døgn og jeg lar meg provosere av at menneskeliv gikk tapt på såpeføre - igjen- i Oppland.
I Aftenposten kan man i dag lese at veien ikke var strødd, at det ikke uansett hadde hatt noen hensikt siden snøen lavet ned, men fortsatt mener jeg at det ikke er unnskyldning for ustrødde veier. Få ut mannskapet og trygg veiene!!!

Jeg og min familie har opplevd det, andre har opplevd det og en tenker, la det aldri skje igjen. Ikke la liv gå tapt på grunn av manglende salting/strøing av vinterveier. Snart er det sju år siden min far ble drept på usaltet vei, som på den tiden av døgnet burde vært saltet for lengst. Og i dag morges skjedde det igjen, i vinterfylket Oppland. Nå er vinteren på en måte erklært åpen, alt kan skje i et lite stykke Norge som det så fint heter i Freiareklamen. Så jeg håper at rette vedkommende heretter er beredt, både i Oppland og resten av Norge.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3293968.ece

mandag 28. september 2009

Julegaven



Jeg har i en god stund nå vridd hjernen for å finne på den perfekte julegaven til min perfekte kjæreste. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har tenkt så det har knaket og så, dukket den opp. Om det er en perfekt julegave vites ikke, men det ligger mye kjærlighet bak den og jeg håper at når juleaften kommer så vil mottakeren sette pris på gaven som jeg faktisk har brukt masse tid på.

Jeg gleder meg i hvertfall veldig til å gi den bort.

torsdag 24. september 2009

Så ble det stopp

Tirsdag var fridagen min, det var dagen da alt skulle ordnes og fikses og klargjøres utendørs, men sånn ble det ikke. Jeg var ikke i så bra form da jeg fikk sovet en ekstra dose, snarere tvert i mot. Det kjentes som om noen hadde fylt bly i kroppen på meg mens jeg sov og røsket meg skikkelig i ryggen. det verket og ilte nedover i låret og gjorde så jeg ikke visste om jeg skulle ligge mer, stå, gå, sitte var på en måte umulig. Det var det vondeste.

Tirsdagkveld var det så vondt,det er jo egentlig ikke i ryggen jeg har vondt, det er jo nedover fra ryggen og ut i beinet, men det var så vondt at jeg faktisk grein her. Da krevde eldstemann at jeg ringte legevakten for å få satt en stopper for det vonde. Mens snørr og tårer rant ringte jeg og fikk beskjed om det var min fastlege som hadde vakt, og at legevakten ikke normalt skriver sykemeldinger. Min fastlege skriver ikke sykemeldinger fra kontoret sitt eller han så innså jo at jeg mest sannsynlig måtte en; gå på jobb klokka sju dagen etter, to; bruke en egenmelding fordi jeg rett og slett ikke orket tanken på å sitte i kassa i sju timer dagen etter. Men han viste seg fra sin barmhjertige side. Ba meg komme på kontoret hans dagen etter, der han hadde legejournalen min. De siste tårene tirsdagskveld var nok mest av lettelse. Endelig bli trodd. Selv med bilder som beviser at jeg har en prolaps i ryggen har jeg på en måte følt meg som en hypokonder. Men jeg kjenner min kropp og jeg har kjent på vondt lenge før jeg oppsøker en lege. Det går sikkert over, har jeg tenkt. Og ofte er det det som skjer. det går over, like umerkelig som det dukket opp. Men denne ryggen har jeg kjent på lenge, og da mener jeg lenge. Det var først i våres da jeg sleit med å komme meg ut av sengen jeg forstod at det kanskje ikke ville gå over av seg selv. At det kanskje var noe mer enn en langvarig strekk. Den påfølgende mr'en påviste en prolaps, og medisinen var ibux/paracet, jobbe, trene og fysioterapi. Sist tirsdag sa fysioterapeuten at hans behandling ikke ville gjøre meg bedre og ønsket meg lykke til. Og uke etter kollapser hele greia.

Nå skal jeg være hjemme ut uka. Jeg skal være i bevegelse, tenke på holdningen og åssen jeg sitter. Det er det som er det største problemet, jeg sitter ikke som andre folk, har vel knapt gjort det noen gang, bortsett fra når jeg er på fremmede steder og ikke føler meg helt "hjemme", og i bilen når jeg kjører....jeg ligger jo, men det er greit i følge fysioterapeuten, ellers så har jeg de underligste sittemåter. Som jeg de siste månedene har forsøkt å endre, være bevisst på, men jeg merker at jeg sklir tilbake til gamle sittemåter etter en tid. Sitte ordentlig er slitsomt, rett og slett.

Er jeg ikke bedre mandag kunne jeg ringe tilbake til legen, men jeg gjør det nok neppe. Uansett hvordan jeg føler meg så skal jeg tilbake til jobb da, ellers er jeg redd det blir vanskelig å sette i gang igjen, med ryggsmertene som mest sannsynlig ikke går bort. Jeg nekter å føle meg arbeidsufør, og selv om arbeidsdagen til tider er stressende og tung så tror jeg det er bedre enn å gå hjemme. Og håpe at det dukker opp en jobb som er snillere med kroppen enn den jeg har nå. Legen ba meg også kontakte nav for å høre om omskolering og jeg skal det, snart, men ikke i dag. Jeg er sliten og orker liksom ikke helt å ta tak i det problemet nå. Først prøve å finne noe sjøl, selv om det er lite jobber der ute så kan det jo hende det dukker opp noe som passer meg, snart.

tirsdag 22. september 2009

Høsten er her

Et skikkelig ruskevær er det nå. Det blåser, det regner og det er en utrolig flott vær og sitte inne og se ut på. Eller enda bedre, det jeg har tenkt å gjøre nå straks. Gå å legge meg igjen, slumre vekk et par timer før jeg gyver løs på ett eller annet, kanskje. Planen var å få ryddet opp og satt bort ute i dag og kan hende det er det jeg gjør, selv om noe plenklipping ikke er aktuelt nå. Hagemøblene skal inn, og noen av plantene skal reddes fra kuldedøden for om mulig kunne tas fram igjen neste år. Og luker skal tettes for kulden. Men vi får nå se, hvor opplagt jeg er når jeg får sovet. Jeg er sliten om dagen og synes ikke jeg får hentet meg inn igjen, forkjølelsen som har kommet ligger bare der og ulmer, den bryter ikke skikkelig ut, men den blir liksom ikke bedre eller. Og det er slitsomt, hverken fugl eller fisk, men helt i tråden med høstens ankomst.

Mons er heller ikke så glad i høstværet. Han vil ut på den ene siden og mjauer og bærer seg på den andre siden av huset for å komme inn igjen, jeg for min del skjønner ikke at han vil gå ut i det hele tatt.

mandag 21. september 2009

Alle gode ting er tre

To helger nå har jeg greid å prikke 11 riktige inn på fotballkupongen. Bare den ene markeringen som har vært feil og utbetalingene har dermed blitt minimale. Nå spørs det jo da, hva tolver'n hadde blitt på om jeg hadde truffet, kanskje det hadde vært mer favorittrekka og ikke ville hatt stort større utbetalinger enn ved en elver og og noen tiere. For jeg har hatt 12 riktige en gang før, for svært lenge siden, da tror jeg det var 1200 kroner jeg vant.

Men jeg prøver igjen, og håper at alle gode ting er tre. Neste helg satser jeg på 12'ern!!!

fredag 11. september 2009

Nærmer seg

Etter måneder med forberedelser er det snart finale, min datters store dag er nå bare et drøyt døgn unna.

Fotograferingen er unnagjort i dag, gaven fra bror, mor og mors kjæreste er innviet, og hun var ganske stolt da hun troppet opp i bunaden sin som bare jeg har maken til her vi bor.

I morgen er det kakeinnhenting etterfulgt av bordpynting i lokalet der selskapet skal holdes. Blomster er kjøpt, bordkort er lagd om ikke etter alle kunstens regler så er de hjemmelagd og i fargen konfirmanten ønsker. Om jeg noen gang har hatt en skjønnskrift er den borte, men folkene greier nok å lese kråketærne mine og skal nok finne plassene sine.

Jeg ser fram til å komme til søndag nå, og starte feiringen, senke skuldrene og håpe dagen blir minneverdig for datteren og gjestene.

torsdag 3. september 2009

En stjerne har sloknet

I dag har jeg vært i begravelsen til min kusine som tapte kampen mot kreften forrige onsdag. 41 år gammel og så alt for tidlig. I 12 år har hun kjempet mot sykdommen, og de siste åtte årene hadde min kusine og jeg blitt svært gode venninner.

Hun var ei som alltid så lyst på livet, en ble rent flau når en snakket med henne og klaget over bagateller, men hun var så positiv og når en la på telefonen med henne så hadde man en helt annen sinnstemning enn den man av og til hadde før samtalen.

Hun var historieforteller av rang, og husket masse fra barndommen blant annet, som jeg har glemt. Hun kunne forteller om små episoder, som for eksempel den gangen vi kom ned til familien hennes på campingen og jeg hadde spilt en låt med Queen og David Bowie. Hvem går rundt og husker sånt? Hun gjorde, dette og masse annet har blitt fortalt om igjen de siste årene, for korttidsminnet var blitt redusert etter kreftsykdommen, hun husket godt det som hadde skjedd for lenge siden, men kunne glemme at hun hadde fortalt en ting for fem minutter siden. Den levende måten hun fortalte på fikk en også til å leve seg inn i historiene, hun var rett og slett ett unikum.

For snart syv år siden ringte hun meg, dette var rett etter at faren min døde, og hun ringte for å høre hvordan det gikk etter begravelsen. Underveis i samtalen forteller hun at svulsten hennes har kapslet seg inn og omsider begynt å krympe. At dette på en måte opphevet dødsdommen hun hadde fått hadde hun aldri reflektert over. Hun forstod ikke at alle begynte å gråte da hun fortalte dette. "For det er jo en gladmelding, er det ikke?" Men sannheten var at hun aldri egentlig hadde forstått at med svulsten voksende i hjernen ville det kun dreie seg om tid før hun tapte.

Men hun ville ikke tape, hun levde livet og så hele tiden livets lyse sider. Hun hadde masse å gi til alle og var en omsorgsperson som hele tiden ga. Hun var sprudlende og hun var høyst levende.

Snart et år har gått siden svulsten i hjernen blusset opp igjen, men selv ikke da ga hun opp. Hun fortsatte å legge planer for framtiden og fortsatte å gi av seg selv. Etterhvert ble det tyngre å snakke med henne, hun gjentok seg stadig oftere og kunne i løpet av samtalene stoppe helt opp, noen ganger fordi hun ikke fant ordene, andre ganger fordi hun rett og slett ble borte. Nå er det noen måneder siden jeg traff henne siste gangen, det var også siste gangen jeg snakket med henne. Etter det ble det vanskeligere for henne å ta telefonen når den ringte, så mange samtaler gikk nok tapt. Hun som elsket å snakke i telefonen. Jeg ville så gjerne tro at det skulle skje et under, men dessverre det kom aldri. Min kusine måtte tilslutt slippe taket i livet hun var så glad i. Kanskje har hun det bedre nå, fri for alle plager, men det var for tidlig.

Jeg lyser fred over min kusines minne.

Bloggarkiv