I dag lot jeg fornuften seire

Det er deilig å sparke i gang mandagen med en løpetur, og for meg ganske nødvendig når jeg ikke har jogget siden fredag.

Jeg fant fram alt i går, ullundertøy, ullstillongs, ulltrøye, vintertights, løpegenser, lue, vanter, buff, kuldemaske og jakke, for jeg visste det var spådd mange kuldegrader.
Jeg bestilte sågar vekking av kjæresten før han går på jobb, det er så mye bedre å bli vekket av han enn klokka :) Men da jeg stod opp og så at det var 18 minus her i andre etasje, visste jeg at det er minst 20 nede på bakken ( gradestokken vår viser alltid to mindre enn i bilen).
Jeg tok en sjefsavgjørelse og utsetter joggingen til i morgen, nekter å tro at det er like kaldt to dager på rappen.
Selv med kuldemaske tør jeg ikke utsette meg sjøl for en så iskald løpetur, jeg har gjort det før, og endskapen på den visa ble at jeg nå er avhengig av astmamedisin hver gang jeg skal ut og løpe, sommer som vinter. Derfor tok jeg i dag denne avgjørelsen og har plutselig et hav av tid før jeg skal på jobb.

Tidligere ville denne avgjørelsen aldri bli tatt, står det joggetur på planen så har turen blitt gjennomført med nesten 99,9 % sikkerhet, om jeg av en eller annen grunn har måttet avlyse så har jeg hatt en klende følelse innvendig hele resten av dagen så nå er jeg godt fornøyd med meg selv, jeg er tydeligvis ingen slave av treningen lenger, når fornuften kan vinne, og det er faktisk veldig greit, jeg kommer uansett ikke til å slutte å løpe om jeg en dag bestemmer meg for å la det være, selv om det stod på planen.

Det klør ikke i magen nå, jeg vet at jeg gjorde det som var fornuftig.

På msn' startside var det enda kaldere enn på gradestokken og telefonappen...

Opptur

Jeg trener og trener, jeg løper og løper, men farten har blitt merkbart dårligere det siste året.
Astmamedisin før løpeturer ser ikke ut til å virke, ei heller intervalltreninger har gitt meg mer fart. Kanskje jeg løper intervaller for skjelden, kanskje jeg ikke presser meg nok, kanskje, kanskje?
Kanskje jeg egentlig ikke er bygget for fart? Uansett, jeg nekter å gi opp, jeg fortsetter å løpe mine korte turer, i spedd noen litt lengre turer jeg har bedre tid og håper at nå, nå skal jeg få opp farten. Det skjer liksom ikke, jeg løper i motvind og tror jeg skal få medvind hjem, men det viser seg at det har vært en slags sidevind og som ikke hjelper det granne på oppdriften på tilbaketure. Klarer jeg kilometeren på sju minutter bør jeg være kjempefornøyd liksom. Derfor er dager som i dag , da endomondo betegner tiden 6.49 som skilpaddefart en seier for meg! Når det er dårligste etappetid da kjenner jeg på gleden over å fortsette å løpe, da får jeg min kortvarige lønn for alle mine tilbakelagte kilometer. Jeg vet at langt der inne finnes det mer og hente ut, om jeg greier å presse meg det lille ekstra, greier og ta i så det ikke er mer og gå på når jeg er tilbake på trammen hjemme, når jeg hiver etter pusten og svetten siler. Når jeg stopper klokka og ser at jeg har løpt årsbeste, da vet jeg at ikke kommer til å gi meg med løpingen, uansett om dagens løpetur er unntaket og at jeg i morgen mest sannsynlig er tilbake i gamle takter.