tirsdag 19. februar 2013

Ventmegihjæl

På søndag da vi skulle hjem fra mor, bestemte Mr. Peugeot seg for at nå var det nok når vi kom nesten til Hov. Bilen fusket og hoppet og da vi fikk hoppet oss til Statoil i Hov virket det som om motoren helst ville hoppe ut av motorommet.
Viking ble tilkalt, eller Innlandet Bilberging var det som dukket opp, men en kar som ikke hadde annen logisk forklaring enn at det var røket en coil. Jeg kunne IKKE kjøre 18 mil til Hemnes med bilen. Les; hoppe til Hemnes.

Så der stod vi på Statoil i Hov, mine to voksne barn, storesøster, to katter, tre bager, en tv, en ballkjole og meg. Snille mor kom med bilen sin som vi fikk låne og vi kom oss hjem, om noe senere enn tenkt.
En vond natt til mandag, med tanke på bilen min som var blitt tauet et sted på Dokka. Kunne de få fikset den raskt mon tro? Det ville jeg først få svar på klokka åtte mandag. Om ikke de kunne ordne den skulle bilbergingsfyren taue den videre til noen andre var avtalen. Nå kunne heldigvis det første verkstedet reparere bilen relativt raskt, puh! I dag, lovet de i går og ble dermed mine helter. men det var i går. Etter avtale skulle jeg ringe før jeg dro oppover. Ca ti i dag, da kunne de gi meg et svar på om del var kommet og om bilen var ordnet. Jeg er jo kjent for å være stresset så ringte jo litt før da, og delen den hadde kommet den, men hadde de sett på den?
- Nei, så du får vente med å dra, vi vet jo ikke om det virker ennå.
- Men dere ser på det snart da? Har noen timer å kjøre, vet du, smisker jeg.
-Joda, ser på det snart og ringer deg.
Så da sitter jeg her da, registrerer at klokka nå har passert 11.00. Jeg kjenner jeg begynner å bli skikkelig stresset, det klør og vrir seg i magen og det er lite jeg kan gjøre.
Forbannet? Njai.
Irritert? Ja

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv