Captain Fantastic

Et emosjonelt farvel med Steven Gerrard, Liverpools nummer 8, på Anfield i dag. Sett fra min egen stue, med et sterkt ønske om at jeg kunne vært der jeg også og tatt del i avskjeden, sammen med tusenvis av andre.
I stedet har jeg snufset og grått mine modige tårer her hjemme mens Gerrard fikk spille alle 90 minuttene i sin siste hjemmekamp som endte med et tap som en knapt enset i kveld.

Det er skrevet masse om Steven Gerrard, en levende legende. Jeg nøyer meg med å si takk Gerrard og lykke til videre. YNWA

Finnes det noe mer irriterende??

Hvordan kan man lage bukser uten lommer foran?
Når jeg får på meg min vinrøde olabukse uten framlommer, ja da blir jeg handicappet. Ikke har jeg noe sted å ha telefonen, for å putte den i baklomma blir feil for meg og ikke har jeg noe sted å dytte hendene når jeg ikke har noe annet sted å gjøre av dem... Nå går jeg egentlig ikke med hendene i lomma, i dag for eksempel, da jeg har bukse med lomme, har ikke behovet for å ha hendene i lomma meldt seg en eneste gang ennå :) men i går derimot..... Underlig, men jeg tør nesten banne på at om jeg tar på meg gårsdagens bukse igjen så kommer jeg til å ønske lommer for å putte hendene ned i.

Kanskje ikke verdens største problem, men irriterende nok, så kommer aldri mer å kjøpe bukse uten lommer foran!

Jukselommer er noe herk.

Marsjøvelse og hofteprat

I går på korpsøvelsen var vi som seg hør og bør mindre enn en uke før 17. mai ute og øvde på marsjering. Man skal jo både spille fint, marsjere pent og gå i takt på den store dagen.
Så i går la vi i vei, med fane og duskebærere, i et tempo som jeg trodde skulle tvinge meg ut av plassen min i rekka og hjem. Med ørsmå museskritt gikk vi og tårene spratt i øynene ( jeg innså at min slitasjegikt ikke er noe som kom i fjor i februar, men for lenge, lenge siden. Jeg husket brått at dette ikke var hverken første eller andre året det har vært fryktelig vondt å gå med så små skritt).

Tiltross for føre var med smertestillende før marsjering forstod jeg at jeg måtte si fra om korpset vil ha meg med å marsjere. Heldigvis var korpset lydhøre for det, så med smertestillende og et litt annet tempo skal jeg greie å være med 17. mai jeg også.