I går på korpsøvelsen var vi som seg hør og bør mindre enn en uke før 17. mai ute og øvde på marsjering. Man skal jo både spille fint, marsjere pent og gå i takt på den store dagen.
Så i går la vi i vei, med fane og duskebærere, i et tempo som jeg trodde skulle tvinge meg ut av plassen min i rekka og hjem. Med ørsmå museskritt gikk vi og tårene spratt i øynene ( jeg innså at min slitasjegikt ikke er noe som kom i fjor i februar, men for lenge, lenge siden. Jeg husket brått at dette ikke var hverken første eller andre året det har vært fryktelig vondt å gå med så små skritt).
Tiltross for føre var med smertestillende før marsjering forstod jeg at jeg måtte si fra om korpset vil ha meg med å marsjere. Heldigvis var korpset lydhøre for det, så med smertestillende og et litt annet tempo skal jeg greie å være med 17. mai jeg også.
Så i går la vi i vei, med fane og duskebærere, i et tempo som jeg trodde skulle tvinge meg ut av plassen min i rekka og hjem. Med ørsmå museskritt gikk vi og tårene spratt i øynene ( jeg innså at min slitasjegikt ikke er noe som kom i fjor i februar, men for lenge, lenge siden. Jeg husket brått at dette ikke var hverken første eller andre året det har vært fryktelig vondt å gå med så små skritt).
Tiltross for føre var med smertestillende før marsjering forstod jeg at jeg måtte si fra om korpset vil ha meg med å marsjere. Heldigvis var korpset lydhøre for det, så med smertestillende og et litt annet tempo skal jeg greie å være med 17. mai jeg også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar