lørdag 27. februar 2016

Nød lærer naken kvinne og spinne

Vet ikke om det kan kalles nød, og det er vel ikke så veldig revolusjonerende, men det å komme seg fra A til B med krykker er jo ganske greit. Problemet oppstår når en ønsker å frakte noe med seg fra A til B, uten og måtte be om hjelp.
Fremdeles er jeg veldig avhengig av hjelp til mye. Hvis noen for en drøy uke siden hadde sagt til meg at jeg skulle føle det som en seier å ta på sokkene selv ville jeg mest sannsynlig flirt av vedkommende. Tanken slo meg at det kunne bli vanskelig, men ikke at det skulle være på grensen til umulig. Derfor kom dette hjelpemiddelet godt med, sokkepåtreer:
Kjekk sak jeg forstod jeg trengte
De første dagene var selv dette hjelpemiddelet overflødig, rett og slett fordi jeg ikke hadde krefter til å få det til. Nå litt over en uke etter at jeg byttet hofte er jeg nok litt mer pigg og stadig mer selvhjulpen. Selv om krykkene er i veien, hele tiden, det i seg selv er jo en kunst, å lære seg hvor man gjør av dem når man skal putte kaffekoppen oppe i sekken for å kunne bære denne med seg ut i stua. siden jeg ikke skal bøye meg så blir jeg ganske hjelpesløs om begge krykkene detter ned samtidig og jeg ikke har klypen med meg, og krykkene detter ofte, vet det finnes et bånd og henge rundt halsen og så henge krykkene i hempene som er i enden på dette, men to små skritt i dag uten krykker gir meg et lite håp om at jeg skal klare meg uten denne snoren, mens sekken nok blir mer og mer brukt for å frakte fra A til B.
Med tiden regner jeg med at det stadig vil dukke opp enklere måter og være handikappet på, at man rett og slett lærer så lenge man  lever. Og jeg er tross alt heldig, jeg vet at dette kun er for en kort periode.

Kaffekopp i sekk, fungerer så det griner.
Slenger med et bilde av hvordan jeg så ut fredag kveld.

4 kommentarer:

  1. Da jeg hoppa på krykker etter kneoperasjonen, så var det å få spist en middag i ok sittestilling i stua en utfordring. Løsningen ble nudler i kopp, koke opp vann som jeg hadde over i en termos og putta i en pose før jeg humpa meg tilbake til stua. Det gikk på et vis. God bedring.

    SvarSlett
  2. Takk, Martine! Man lærer seg noen knep sånn litt etter litt. Men du som jeg ser fram til å være ferdig med dette her.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det forstår jeg veldig godt, veldig merkelig følelse og plutselig være så hjelpesløs og avhengig av andre.

      Slett
    2. Ja, fra den ene dagen til den andre liksom :)

      Slett

Bloggarkiv