Jeg er høy

Jeg har vært på korpset for første gang etter sommerferien og er skikkelig høy på korps akkurat nå.
Vi går inn et jubileumsår og allerede nå har vi startet så vidt med noe som etterhvert skal bli et program til konserten vi skal ha neste år.

Før i tiden, eller da far fremdeles levde ville jeg ha ringt han på veien hjem fra korpsøvelsen i dag. For det måtte ut, jeg måtte snakke med noen om hvordan jeg følte det etter høstens første korpskveld. Siden far ikke lenger er her måtte det bli min et år eldre søster som fikk den telefonen. Hun og jeg er de eneste av oss fem søsknene som har fortsatt å spille i korps. Hun på et mye høyere nivå enn meg, og selv om hun nå har tatt et hvileår fra korpset, vil hun fortsatt være min mentor.

Korpset er noe vi har fått inn med, ikke akkurat morsmjølka, det var far som var pådriveren. Han var med å starte skolekorpset hjemme og vi alle fem ungene startet korpskarrieren der. Far ble etterhvert med og spilte han og og i tur orden avanserte far og søsknene mine til et voksenkorps. Ikke jeg da, jeg måtte vente. Var vel ikke den ivrigste av oss seks, jeg. Og ikke den flinkeste, men som oftest syntes jeg det var morsomt. Og gleden var stor da jeg fikk bli med i korps nummer to med de andre.

Jeg "sluttet" når jeg flyttet hjemmefra, eller en periode var jeg med når jeg var hjemme, men det stoppet seg selv etterhvert. Og egentlig hadde jeg vel tenkt at nok var nok da. Men snart traff jeg noen som spilte og dermed var jeg i korpsmiljøet igjen. Jeg sluttet og begynte, sluttet og begynte. Og flyttet hit.

Her har jeg også vært innom noen korps, og gleden ved å spille er nok større nå enn noensinne. Akkurat da far døde holdt jeg på å kutte det ut. Korps var så far. Jeg kunne ikke skjønne åssen jeg skulle kunne fortsette med korpset som hadde vært mer enn halve livet til min kjære far. Selv i begravelsen hans var korpsene han spilte i veldig tilstedeværende og stod æresvakt på vei ut av kirken.

Jeg trodde jeg sluttet da i oktober 2002, i korpset her jeg spilte viste de forståelse for valget jeg tok og holdt plassen åpen for meg. De spurte forsiktig om jeg ville være med å spille jula inn i kirka det året og jeg lovte å prøve. På den julespillingen spilte jeg for far. Snørr og tårer rant da vi spilte Deilig er jorden og jeg visste at far aldri hadde ønsket at jeg skulle slutte i korpset. På nyåret var jeg tilbake for godt, siden har jeg vært med som "støttemedlem" i skolekorpset.

Ungene har også hatt en karriere i korpset, men de har forlengst kastet inn håndkle. I mitt stille sinn håper jeg fortsatt at de skal spille igjen, og kanskje en dag er de tilbake. har du engang lært å spille så kan du det . Det er en hobby for livet, ingen reservebenk og plass for alle. Nå er 36 år siden jeg begynte med korps. :)
Jeg er høy på korpset og gleder meg til neste mandag...

Trombonen min, eller en av mine to, og den jeg bruker når jeg spiller.