Korpstanker

I dag hadde jeg en sånn dag, ahh...er så trøtt, orker vel egentlig ikke å reise på korpset i kveld.
Gjennom hele dagen har jeg forsøkt å overtale meg selv til at jeg skal på spilling. All den tid jeg vet at de to neste mandagene er i politikkens tegn og jeg derfor ikke får dratt på de to neste øvelsene så nektet samvittigheten meg å reise hjem etter jobb. Uten å stanse på øvelseslokalet i to timer først.

Fornuften vant altså, for å dra hjem og tenke at man skal slange seg på sofaen etter en søvnløs natt er ganske dumt. Hva om jeg rett og slett sluknet et time eller to? Ville jeg få sove godt til natten da kanskje? Neppe. Så da var det smarteste i dag og reise på korps. Og takk for det.

Som vanlig når uviljen har vært stor så blir øvelsen bare så bra. Det er sånn at jeg gjerne kunne reist hjem og fortsatt og øve, for det har vært så moro. Det er også da jeg tenker at jeg skulle ringt far og skrytt litt av meg selv og korpset, han er den jeg alltid tenker på når jeg har den gode godfølelsen etter spilling, og det er da jeg skjønner hvorfor jeg fremdeles holder på med dette her, etter at jeg begynte for 40 år siden.

Slengte med dette bildet fra Liverpool og i dag.

Om det blir 40 år til er nok tvilsomt, men jeg fortsetter nok enda noen år.