Hjelpemidler

Da jeg kom hjem fra jobb i går var stua mi forvandlet til et lager for hjelpemidler. Hjelpemiddelsentralen hadde vært der med utstyr som skal gjøre hverdagen enklere etter hoftebytte. Jeg visste jo at de skulle komme, men det gjorde operasjonen veldig mer virkelig da. Og jeg innrømmer at spesielt et av hjelpemidlene bøy meg skikkelig i mot, jeg grøsser ved tanken faktisk.
Regner med at jeg om en uke er ferdig operert på denne tiden. Sikkert groggy, men så begynner opptreningen og hverdagen. Historier om folk som kastet krykkene etter noen uker suger jeg til meg. Det er musikk! Når andre sier at nå får du ta det med ro og bruke tiden så du ikke ødelegger for deg selv så tenker jeg at vi får se da vet du. Hvorfor skal ikke jeg være av dem som kommer seg "fort"? Jeg har nemlig tenkt å være en av dem, og jeg har inngått en  avtale om halvmaraton på Beitostølen, men om jeg er klar til årets den 28 mai skal vel kanskje holde hardt, men det er lov å drømme, ikke sant?

Jeg har ikke tenkt å bli noen langvarig bruker av disse hjelpemidlene :)

Et slags persilleblad

Den siste tiden har jeg tatt flere forholdsregler enn noensinne. Listen over hva jeg tør gjøre for ikke og ødelegge for hofteoperasjonen blir stadig lengre. Etter at jeg trynet på hofta på en issvull løper jeg for eksempel ikke ute lenger.

Syk er jeg knapt, men siste måneden har jeg hatt sti på øyet, ingen fare for operasjon. Etter årsmøtet i grillhyttehar jeg fått noe av det verste jeg kan pådra meg, urinveisinfeksjon. Begynte på antibiotika torsdag og skulle vært bra i dag med kur som er ferdig i morgen. En sterk kur for å være sikker, sa legen. I morgen må jeg tilbake og levere ny prøve, for om jeg ikke har vondt så er jeg faktisk heller ikke frisk. Jeg tar mine tabletter med mer vann enn anbefalt, drikker juice, knasker tranebærkapsler og drikker generelt mer enn vanlig, også eplesidereddik som jeg synes smaker skikkelig fælt, men hva gjør man ikke?

Det siste nå er starten på en forkjølelse eller noe, jeg nyser og nyser og nyser og drikker ingefær/sitron/hvitløk med honning sammen med alle de andre remediene for å kaste det av meg, jo før, jo heller.

Dog tror jeg moralen må være, som en bra mann har sagt til meg, du må ikke tenke på det som kam skje, for da tror jeg du kan tro deg til alt som ikke kan skje. Jeg begynner å tro han har rett, for jeg vet og alle vet, jeg er jo ikke et persilleblad.

Bildet er lånt hos: http://krydderurter.dk

Hva gleder jeg meg mest til akkurat nå?

Hva jeg gleder meg aller mest til nå, etter og få byttet hofta er rett og slett det og slippe å våkne på natten og lure på hvordan jeg skal best få snudd meg. Snudd meg uten de intense smertene i lysken. Når jeg har sovnet og lagt meg på en måte som gjør at det og skifte stilling kjennes ut som å rive ut en tann som sitter fast uten bedøvelse. Slippe å lirke seg rundt, kjenne etter hva som gjør minst vondt for å ende opp med å la det stå sin prøve. Det finnes nemlig ingen måte og gjøre det på uten denne smerten. Har vel forsøkt alle måter det kunne vært gjort på, og alle gjør like forbannet vondt på det siste kneppet.
Det er ikke lenger overraskende at det var lysken som fortalte meg at noe var galt for to år siden. Da jeg var redd for å gå til legen fordi jeg var redd for å få løpeforbud. Et løpeforbud kroppen selv satte midlertidig et år senere da hofta også låste seg sammen med lysken og jeg rett og slett ikke turte å legge ut på noen løpetur de neste ukene.

Nå er det kun to uker til jeg legges inn for å bytte denne slitte hofta, det er kanskje også derfor jeg kjenner at jeg hadde ikke orket så mye som en måned til, med disse smertene, særlig om natten, i lysken da jeg må snu meg.

(Skriblet ned klokka 01.30 i natt da jeg våknet og måtte snu meg)