Dagens løpetur kjennes fremdeles i form av prikking på leggene. Ikke i, men på. Med løpenekt på asfalt må jeg jo ty til andre arenaer, på grusvei og gjennom åker og eng. Og det er akkurat den biten gjennom eng som merkes nå, og som jeg hadde glemt var så ubehagelig. Brennesle. Som barn så var en rett som det var i nærkontakt med den forhatte planten. Som voksen har det blitt mye mindre, rett og slett fordi jeg ikke har så mye å gjøre på igjengrodde stier. Før nå, da jeg av og til løper gjennom åker og eng og som i dag, med shorts..
Leggene er fulle av små blemmer, mins og huske at det klødde da jeg var unge, men det gjør ikke det nå, nå prikker og brenner det bare og det er vel kanskje derav navnet brennesle?
Det går jo over, men akkurat nå er det ganske ubehagelig.
Leggene er fulle av små blemmer, mins og huske at det klødde da jeg var unge, men det gjør ikke det nå, nå prikker og brenner det bare og det er vel kanskje derav navnet brennesle?
Det går jo over, men akkurat nå er det ganske ubehagelig.
 |
| Bildet er lånt på http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/urti_dio.htm |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar