Sitter og ser på Walkabout, de er i England og hjemme hos en fyr som plukker opp på påkjørte dyr og legger i fryseren. Han tilbereder og lager mat av disse dyrene, og fryseren var full av de underligste dyr, som grevling.
De to nordmennene blir invitert på middag, grevling, som tydeligvis blir kokt med rått og røti. Øyer og testikler, alt skal spises.
Jeg tror det er Nils som smaker på øyet og svelger det helt, og ja, jeg skjønner han jeg. Når jeg skal spise noe jeg ikke tror jeg liker gjør jeg akkurat det samme. Med mer eller mindre hell.
En gang skulle jeg smake på snegle, og fikk beskjed om at det var ikke verdt å spytte ut, neivel, allerede på vei inn i munnen forstod jeg at dette ikke var noe jeg egentlig hadde så lyst på så da var det bare å la det stå til og svelge den hel, jeg ble allikevel vàr konsistensen.
Jeg gjorde det samme da jeg som journalist skulle skrive om en sjuretters middag, der den røde tråden var hjort, selvfølgelig måtte det komme hjortehjerte som en rett. Etter og ha sett på de andre menneskene spise, gjorde jeg som med sneglen, svelge uten å smake.
Som regel går det bra, men en gang var jeg ikke like heldig. Jeg var en del yngre enn nå, men voksen, hjemme hos mor og far på søndagsmiddag og hønsefrikassè. Jeg var ikke så glad i høne og hva gjør jeg med mat jeg ikke liker? Jo, jeg bare lar være å smake, men denne gangen gikk det ikke så bra, for i høner er det bein og det var det i denne biten jeg hadde tatt. Jeg husker bare kvelningsfornemmelsen og at jeg spurte: - Er det bein i denne fuglen?
Hvordan jeg fikk beinet opp igjen husker jeg ikke, men jeg har aldri spist høne etter den gangen og kommer nok aldri til å gjøre det igjen heller.
Og så kan man jo spørre seg da, hvor smart er det egentlig å svelge maten hel?
De to nordmennene blir invitert på middag, grevling, som tydeligvis blir kokt med rått og røti. Øyer og testikler, alt skal spises.
Jeg tror det er Nils som smaker på øyet og svelger det helt, og ja, jeg skjønner han jeg. Når jeg skal spise noe jeg ikke tror jeg liker gjør jeg akkurat det samme. Med mer eller mindre hell.
En gang skulle jeg smake på snegle, og fikk beskjed om at det var ikke verdt å spytte ut, neivel, allerede på vei inn i munnen forstod jeg at dette ikke var noe jeg egentlig hadde så lyst på så da var det bare å la det stå til og svelge den hel, jeg ble allikevel vàr konsistensen.
Jeg gjorde det samme da jeg som journalist skulle skrive om en sjuretters middag, der den røde tråden var hjort, selvfølgelig måtte det komme hjortehjerte som en rett. Etter og ha sett på de andre menneskene spise, gjorde jeg som med sneglen, svelge uten å smake.
Som regel går det bra, men en gang var jeg ikke like heldig. Jeg var en del yngre enn nå, men voksen, hjemme hos mor og far på søndagsmiddag og hønsefrikassè. Jeg var ikke så glad i høne og hva gjør jeg med mat jeg ikke liker? Jo, jeg bare lar være å smake, men denne gangen gikk det ikke så bra, for i høner er det bein og det var det i denne biten jeg hadde tatt. Jeg husker bare kvelningsfornemmelsen og at jeg spurte: - Er det bein i denne fuglen?
Hvordan jeg fikk beinet opp igjen husker jeg ikke, men jeg har aldri spist høne etter den gangen og kommer nok aldri til å gjøre det igjen heller.
Og så kan man jo spørre seg da, hvor smart er det egentlig å svelge maten hel?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar