Utøya

Jeg vet ikke om jeg kommer til å poste dette. Men tankene mine krever at jeg skriver ned det jeg føler eller følelsene jeg har akkurat nå.

Jeg har akkurat sett gårsdagens Brennpunkt på NRK, om tre som overlevde Utøya, men som mistet noen og noe.

Jeg tenker nå at jeg kanskje ikke bør utsette meg for dette, det er rett og slett for tøft og vondt å sette seg inn i hvordan de som var der/pårørende opplevde marerittet og tiden etterpå.

En hel nasjon reagerte med sjokk, sorg og vantro da terroren rammet Norge, et helt land sørget. Og det er ikke mulig å glemme for noen av oss uansett hvor vi var da det skjedde. Men kanskje det er fordi jeg vet at datteren min tenkte på å dra på fjorårets sommerleir at jeg ikke klarer å distansere meg fra det grusomme? Jeg er ikke i stand til å tenke den tanken ut, men jeg lurer på om det er en av grunnene til at jeg faktisk reagerer som jeg gjør når jeg leser/hører om Utøyaofrene.

Jeg føler med alle de som mistet noen den 22.juli.
Jeg føler med og beundrer alle som står fram og forteller om redselen og tankene de har/hadde. Det står det respekt av.