En av disse dagene

Det er en av disse dagene da man egentlig skulle ønsket at man kunne bli i senga.
Du vet når klokka ringer at dagen vil bli lang. Når hodepinen fra kvelden før er
der i det du slår opp øynene, ikke det spor bedre enda jeg la meg veldig tidlig,
nettopp på grunn av hodevondt.

Natten har vært som den bruker, sove-våkne-sove-våkne-snu seg den ene veien og
snu seg den andre veien. Ingen sovestilling er i stand til å gi meg den nødvendige
hvilen, den som gjør at du kjenner deg uthvilt og klar for en lang arbeidsdag. Når
det å våkne er en befrielse da er det noe galt, noe riv ruskende galt. I dag
kjempet hodepinen mot kroppen, hodet ville hvile mer, kroppen ville opp og
arbeidsmoralen er vinneren. Jeg er jo ikke syk, jeg har bare så innmari vondt. :) 

Det som holder en oppe er troen på bedre dager, snart er fire operasjoner i kjeven
unnagjort, nå tror jeg riktignok den verste gjenstår, men det skal bli godt å bli
ferdig. 
På nyåret vil hofta bli byttet ut og da skal jeg jo på sikt bli så god som ny,
og bare tanken er så god at den kan ikke beskrives.

Jeg forstår at noen setter spørsmålstegn ved hoftebytte. Jeg trener jo, løper
eller gogger, kall det hva du vil. Jeg prøver ikke å halte og noen greier jeg
sikkert å lure, jeg trenger ikke krykker, men må gå som en krabbe opp og ned
trapper. Man lærer seg måter for å kunne fungere i hverdagen. Men så har jeg
noen greier som blir vanskeligere og vanskeligere å gjøre. Ta på truse, sokker,
bukse og sko på høyre side er vondt, rett og slett . Også det å løfte høyre
ben er tårevondt. Du må jo gjøre det, men hadde helst sett man slapp. Men jeg biter tennene sammen (foresten ikke så mye av det om dagen pga tidligere nevnte operasjoner og har bestemt meg for å stå løpet ut. Og jeg vet at min syting i seg selv ikke gir meg ny hofte, det er det kun slitasjen av den jeg har som gjør.

Men skinnet bedrar, jeg ser nok bedre ut for alle utenforstående enn jeg faktisk
er, og nettene de tror jeg ingen ville ha byttet med meg.