Dette er ikke lett å skrive, ikke fordi det ikke finnes noe godt å skrive om deg, men rett og slett fordi det er så meningsløst og vondt at du ikke lenger er her blant oss. Blant alle som respekterte deg, fordi du var akkurat den du var.
Sjelden er det vel så mye fint å si om et menneske som om deg, og hvert eneste ord er sant. Du er et av de klokeste menneskene jeg har møtt, men med humor, omtanke, godhet og rettferdighet for alle. Og da mener jeg alle.
Jeg har så mye å takke deg for, først de årene jeg fikk være kjæresten din. Alle minnene fra den tiden. Morsomme, rare, klønete og spennende minner, men aldri kjedelige. Du likte at det skjedde noe og satt sjelden stille. Når du var ferdigtrent hadde du masse energi igjen og dro meg og ungene med ut for enda mer fysiske aktiviteter. Du var et oppkomme av positiv energi, du!
Ungene mine ble dine, du var alltid påpasselig med at pappaen deres aldri skulle føle at du tok hans plass, men du fylte ut tomrommet for en pappa når vi var sammen. De forgudet deg, de elsket at du hadde tid til dem, alltid, og at du fulgte opp aktivitetene deres, ja, kanskje ikke når de en sjelden gang øvde på instrumentene sine da, det synes du var bare fælt og bråkete, men var det fotball, bading, ballspill, eller noe der man kunne bruke krefter, ja, da var du med, eller når en barnebursdag skulle feires. Du tok alt på strak arm og var den aller, aller beste stefaren ungene mine kunne fått. En oppgave du tok like alvorlig etter at det var slutt mellom oss og du fikk ny kjæreste, jeg hadde ny kjæreste og det mellom oss var gått over i vennskap. Du ga aldri opp å være reservepappan til Josefine og Joakim, aldri, en oppgave du hadde tatt på deg i kraft av vårt forhold og som du holdt fast ved, helt til du døde så altfor tidlig.
En mer rettferdig mann enn deg tror jeg knapt finnes, du forstod og hadde så mange gode råd å komme med, hvem skal jeg nå spørre når jeg vil ha saklige, ordentlige svar, rett fra leveren, men aldri dømmende.
Jeg har enda mer og takke deg for, ikke minst innsatsen din for ungene.
Huset, for eksempel, uten din hjelp hadde jeg nok måtte fortsatt med nomadelivet lenge. Leie og flytte fordi leiekontrakter gikk ut, eller husene ble innvadert av mus. Du gjorde dette mulig for ungene og meg.
Du lærte meg det jeg kan om journalistikk, jeg kommer aldri å nå deg til anklene, men jeg tror jeg stort sett leverer greie artikler. Når jeg skriver tenker jeg nesten alltid på deg og det du lærte meg om oppbygging av saken. Og når jeg føler jeg har levert noe riktig bra, ja, da skulle jeg gjerne ønsket din tilbakemelding.
Når jeg ble bitt av treningsbasillen og slengte meg på joggetrenden var det ekstra moro når vi møttes, ta i mot alle dine treningsråd, diskutere løpesko og styrektrening, du synes kanskje ikke alltid det var like moro, men du delte allikevel på kompetansen du hadde opparbeidet deg gjennom ditt 41 årige liv. Den mest tarrige joggeren jeg noen ganger kommer til å ha kjent.
Onsdag fikk vi den sjokkartede og brutale beskjeden om at du var gått bort, Og når sjokket nå begynner å legge seg går det også opp for meg at jeg aldri mer skal snakke med denne gode vennen min igjen. Takk for at du var en del av livet vårt og takk for at vi fikk lære deg å kjenne.
Lyser fred over Abrahams minne.
Sjelden er det vel så mye fint å si om et menneske som om deg, og hvert eneste ord er sant. Du er et av de klokeste menneskene jeg har møtt, men med humor, omtanke, godhet og rettferdighet for alle. Og da mener jeg alle.
Jeg har så mye å takke deg for, først de årene jeg fikk være kjæresten din. Alle minnene fra den tiden. Morsomme, rare, klønete og spennende minner, men aldri kjedelige. Du likte at det skjedde noe og satt sjelden stille. Når du var ferdigtrent hadde du masse energi igjen og dro meg og ungene med ut for enda mer fysiske aktiviteter. Du var et oppkomme av positiv energi, du!
Ungene mine ble dine, du var alltid påpasselig med at pappaen deres aldri skulle føle at du tok hans plass, men du fylte ut tomrommet for en pappa når vi var sammen. De forgudet deg, de elsket at du hadde tid til dem, alltid, og at du fulgte opp aktivitetene deres, ja, kanskje ikke når de en sjelden gang øvde på instrumentene sine da, det synes du var bare fælt og bråkete, men var det fotball, bading, ballspill, eller noe der man kunne bruke krefter, ja, da var du med, eller når en barnebursdag skulle feires. Du tok alt på strak arm og var den aller, aller beste stefaren ungene mine kunne fått. En oppgave du tok like alvorlig etter at det var slutt mellom oss og du fikk ny kjæreste, jeg hadde ny kjæreste og det mellom oss var gått over i vennskap. Du ga aldri opp å være reservepappan til Josefine og Joakim, aldri, en oppgave du hadde tatt på deg i kraft av vårt forhold og som du holdt fast ved, helt til du døde så altfor tidlig.
En mer rettferdig mann enn deg tror jeg knapt finnes, du forstod og hadde så mange gode råd å komme med, hvem skal jeg nå spørre når jeg vil ha saklige, ordentlige svar, rett fra leveren, men aldri dømmende.
Jeg har enda mer og takke deg for, ikke minst innsatsen din for ungene.
Huset, for eksempel, uten din hjelp hadde jeg nok måtte fortsatt med nomadelivet lenge. Leie og flytte fordi leiekontrakter gikk ut, eller husene ble innvadert av mus. Du gjorde dette mulig for ungene og meg.
Du lærte meg det jeg kan om journalistikk, jeg kommer aldri å nå deg til anklene, men jeg tror jeg stort sett leverer greie artikler. Når jeg skriver tenker jeg nesten alltid på deg og det du lærte meg om oppbygging av saken. Og når jeg føler jeg har levert noe riktig bra, ja, da skulle jeg gjerne ønsket din tilbakemelding.
Når jeg ble bitt av treningsbasillen og slengte meg på joggetrenden var det ekstra moro når vi møttes, ta i mot alle dine treningsråd, diskutere løpesko og styrektrening, du synes kanskje ikke alltid det var like moro, men du delte allikevel på kompetansen du hadde opparbeidet deg gjennom ditt 41 årige liv. Den mest tarrige joggeren jeg noen ganger kommer til å ha kjent.
Onsdag fikk vi den sjokkartede og brutale beskjeden om at du var gått bort, Og når sjokket nå begynner å legge seg går det også opp for meg at jeg aldri mer skal snakke med denne gode vennen min igjen. Takk for at du var en del av livet vårt og takk for at vi fikk lære deg å kjenne.
Lyser fred over Abrahams minne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar