Dagen i dag

Jeg jobber sent i dag, men stod nå tilslutt opp. En utrolig dårlig natt er over, våken, sove, våken, sove, våken, våken, slumre, våken sove og slik går nå natten.

Hva som har holdt meg våken er ikke godt å si, det har vel vært mange ting. Som at jeg ikke registrerte at junior kom hjem fra jobb, at Mons skulle ut eller inn og ut og inn igjen. At det har regnet så jeg har trodd himmelens sluser har åpnet seg, det har vært for varmt, det har vært for kaldt, varmepumpa fra stua ble etterhvert også veldig hørbar og måtte skrus av.
Nå på morrasida var det en sms om en detalj som var blitt glemt i går på en jobb jeg  hadde gjort som gjorde at jeg våknet skikkelig til. Mest fordi jeg allerede hadde sendt saken fra meg og prøvde å finne ut hvordan jeg best kunne få flettet denne detaljen  inn. En sms videre til oppdragsgiver ble sendt, men jeg greide ikke å slappe av med det så nå er jeg oppe og har ringt vedkommende. :) Det blir ordnet. Av mannen i avisa som jeg forsatt har dårlig samvittighet for. I dag er det 10 år siden jeg høvlet han inn fordi han ringte for å spørre om jeg kunne ta en avisjobb den påfølgende lørdagen. Jeg hadde nettopp fått telefonen om at far var død i en bilulykke og kan vel ikke beskyldes for å handle veldig rasjonelt. Men stakkars mannen som ringte visste jo ikke det.
Jeg har bedt om unnskyldning for lenge siden og selvfølgelig hadde han forstått min reaksjon. Men det er noe av det jeg husker godt fra den dagen for ti år siden.

Nå ti år etter er savnet like stort, det er ikke en dag uten at jeg tenker på far som døde så altfor tidlig og så altfor brått 18. oktober i 2002. Det har gått ti år, ti uten vår kjære far, min mors livsledsager, ungenes bestefar. Det har vært ti år med savn og sorg, men også gleder. Og  Far lever videre i hjertene og minnene våre - alltid.