torsdag 29. oktober 2015

Ikke første gang, og helt sikkert ikke siste

"Ops, i did it again" sang Britney Spears, og i dag gjorde jeg det igjen. Dro på jobb og hadde fri.
Det er så irriterende når det skjer. Jeg rakk mye jeg i dag før jeg skulle på jobb, men hadde jeg visst at det var en fridag hadde jeg 1.) Ikke hatt klokke på ringing, 2.) Jeg hadde ikke løpt den korte turen, men kommet meg inn i skogen, 3.) Jeg hadde ikke laget middag og puttet i matboks 4.) Og jeg hadde ikke kjørt 30 kilometer for å snu og kjøre hjem.

Joda, jeg skriver opp vaktene mine i den gode gammeldagse almanakken min, men den eneste gangen jeg har den framme er når jeg skriver inn vaktene og teller reisedager i forbindelse med skatteoppgjøret. En periode hadde jeg fri på torsdag når jeg jobbet helg, men i det siste har jeg jobbet, men i dag hadde jeg plutselig fri igjen.

Gjort er gjort, jeg hadde lettvinn middag klar når jeg kom hjem og hadde gjort en del husarbeid før jeg dro så sånn sett ble det jo en ok fridag allikevel, men det er ganske sløvt, for ikke si ergerlig.





fredag 23. oktober 2015

Beste med vinteren

Nå da vi beveger oss inn i den kalde og mørke tiden har jeg lurt på hva er så bra med det vi har i vente.
Beklager, jeg har ikke funnet så mange bra ting, enda jeg har grublet lenge på spørsmålet.
Den ene er at man må gjennom denne tiden for å komme seg inn i våren og varmen igjen, det er opplest og vedtatt så lenge man bor i Norge som har fire årstider med forskjellige værtyper og varmegrader.
Vel, jula er bra, men jeg trenger ikke vinter for å kunne feire jul, man feirer da jul andre steder der det er sommer, og det funker jo det også.
Det eneste jeg kommer på akkurat nå er det som skjer i helgen, nemlig tilbakeføring av timen som ble tatt fra meg i vår. Jeg rett og slett digger når den timen skal tilbake og inn på kontoen min, Avskaff hele sommertiden hadde vært det greieste. Jeg skulle kanskje gladelig gitt avkall på den timen også dersom man bestemte seg for å kjøre sommertid hele året, men inntil det skjer så gleder jeg meg max over at jeg natt til søndag kan sove en hel time lenger!


Er nok ikke så lenge til man opplever akkurat dette.

mandag 19. oktober 2015

Å legge bort uvaner



Det er neimen ikke lett å slutte med ting, eller uvaner om du vil, som man har gjort i "alle" år.


Spesielt de som har jobbet sammen med meg vet at jeg har problemer med å ha begge bena plantet i bakken. Når jeg sitter så sitter jeg veldig ofte på det høyre benet, alltid det høyre, og da kan en jo lure på om det er årsaken til at det er den høyre siden som er ødelagt og slitt også. Må jeg stå, står jeg som en stolt hane, på et ben, det andre plassert omtrent ved kneet på benet som har kontakt med underlaget. Jeg har alltid likt å stå sånn om jeg må stå rolig på et sted å jobbe så det har blitt en vane/uvane. En enklere variant er den der det ene benet hviler på skoen til benet med bakkekontakt. Det er den jeg oftest bruker nå på jobb, og en skulle vel ikke tro at det voldte store plager, men det er en av de tingene som er kjempevondt for lysken/hofta, særlig når jeg skal sette høyre benet ned igjen, og vi snakker maks fem centimeter så knekker det sånn ekkelt og gjør sinnsykt vondt. Prøver å legge av meg uvanene, det er neimen ikke lett kan jeg fortelle, men plutselig skjer det! Tror jeg.....



fredag 16. oktober 2015

En av disse dagene

Det er en av disse dagene da man egentlig skulle ønsket at man kunne bli i senga.
Du vet når klokka ringer at dagen vil bli lang. Når hodepinen fra kvelden før er
der i det du slår opp øynene, ikke det spor bedre enda jeg la meg veldig tidlig,
nettopp på grunn av hodevondt.

Natten har vært som den bruker, sove-våkne-sove-våkne-snu seg den ene veien og
snu seg den andre veien. Ingen sovestilling er i stand til å gi meg den nødvendige
hvilen, den som gjør at du kjenner deg uthvilt og klar for en lang arbeidsdag. Når
det å våkne er en befrielse da er det noe galt, noe riv ruskende galt. I dag
kjempet hodepinen mot kroppen, hodet ville hvile mer, kroppen ville opp og
arbeidsmoralen er vinneren. Jeg er jo ikke syk, jeg har bare så innmari vondt. :) 

Det som holder en oppe er troen på bedre dager, snart er fire operasjoner i kjeven
unnagjort, nå tror jeg riktignok den verste gjenstår, men det skal bli godt å bli
ferdig. 
På nyåret vil hofta bli byttet ut og da skal jeg jo på sikt bli så god som ny,
og bare tanken er så god at den kan ikke beskrives.

Jeg forstår at noen setter spørsmålstegn ved hoftebytte. Jeg trener jo, løper
eller gogger, kall det hva du vil. Jeg prøver ikke å halte og noen greier jeg
sikkert å lure, jeg trenger ikke krykker, men må gå som en krabbe opp og ned
trapper. Man lærer seg måter for å kunne fungere i hverdagen. Men så har jeg
noen greier som blir vanskeligere og vanskeligere å gjøre. Ta på truse, sokker,
bukse og sko på høyre side er vondt, rett og slett . Også det å løfte høyre
ben er tårevondt. Du må jo gjøre det, men hadde helst sett man slapp. Men jeg biter tennene sammen (foresten ikke så mye av det om dagen pga tidligere nevnte operasjoner og har bestemt meg for å stå løpet ut. Og jeg vet at min syting i seg selv ikke gir meg ny hofte, det er det kun slitasjen av den jeg har som gjør.

Men skinnet bedrar, jeg ser nok bedre ut for alle utenforstående enn jeg faktisk
er, og nettene de tror jeg ingen ville ha byttet med meg.


fredag 9. oktober 2015

Si meg hva du ser på

- og jeg kan si deg hvem du er. Selvfølgelig kan jeg ikke det, men er det sånn, at valg av underholdning på tv kan si noe om hvem du er?
Valg av tvkanal likeså, sier det noe om hvem man er?

Jeg liker humor, gjerne norsk humor, som Side om side, Helt Perfekt med Thomas Gjertsen og Neste sommer, disse går på to forskjellige tvkanaler....hva sier det om meg? Og så liker jeg Alt for Norge, og engelsk fotball. Men gullrekka på NRK synes jeg er blitt langt fra en gullrekke.

Det er jo ofte sånn at man finner seg en kanal som blir stående på... jeg gjør det, skulle nesten tro jeg ikke hadde fjernkontroll når jeg av og til slår på tv. Nå står tven på, og den står på NRK3, en kanal jeg forbinder litt med P3, en litt ungdomskanal, men jeg vet ikke. Det var den kanalen som fenget mest da jeg begynte på en og klikket meg oppover, til åtte der NRK3 ligger...da stoppet svitsjingen for denne gang.

Om noen har en teori eller et svar så tar jeg i mot med takk, for det er litt interessant om det kan si noe om noens personlighet...


Bildet er lånt hos: www.eventplanner.tv

fredag 2. oktober 2015

Hvil i fred

Dette er ikke lett å skrive, ikke fordi det ikke finnes noe godt å skrive om deg, men rett og slett fordi det er så meningsløst og vondt at du ikke lenger er her blant oss. Blant alle som respekterte deg, fordi du var akkurat den du var.

Sjelden er det vel så mye fint å si om et menneske som om deg, og hvert eneste ord er sant. Du er et av de klokeste menneskene jeg har møtt, men med humor, omtanke, godhet og rettferdighet for alle. Og da mener jeg alle.


Jeg har så mye å takke deg for, først de årene jeg fikk være kjæresten din. Alle minnene fra den tiden. Morsomme, rare, klønete og spennende minner, men aldri kjedelige. Du likte at det skjedde noe og satt sjelden stille. Når du var ferdigtrent hadde du masse energi igjen og dro meg og ungene med ut for enda mer fysiske aktiviteter. Du var et oppkomme av positiv energi, du!

Ungene mine ble dine, du var alltid påpasselig med at pappaen deres aldri skulle føle at du tok hans plass, men du fylte ut tomrommet for en pappa når vi var sammen. De forgudet deg, de elsket at du hadde tid til dem, alltid, og at du fulgte opp aktivitetene deres, ja, kanskje ikke når de en sjelden gang øvde på instrumentene sine da, det synes du var bare fælt og bråkete, men var det fotball, bading, ballspill, eller noe der man kunne bruke krefter, ja, da var du med, eller når en barnebursdag skulle feires. Du tok alt på strak arm og var den aller, aller beste stefaren ungene mine kunne fått. En oppgave du tok like alvorlig etter at det var slutt mellom oss og du fikk ny kjæreste, jeg hadde ny kjæreste og det mellom oss var gått over i vennskap. Du ga aldri opp å være reservepappan til Josefine og Joakim, aldri, en oppgave du hadde tatt på deg i kraft av vårt forhold og som du holdt fast ved, helt til du døde så altfor tidlig.

En mer rettferdig mann enn deg tror jeg knapt finnes, du forstod og hadde så mange gode råd å komme med, hvem skal jeg nå spørre når jeg vil ha saklige, ordentlige svar, rett fra leveren, men aldri dømmende.

Jeg har enda mer og takke deg for, ikke minst innsatsen din for ungene.
Huset, for eksempel, uten din hjelp hadde jeg nok måtte fortsatt med nomadelivet lenge. Leie og flytte fordi leiekontrakter gikk ut, eller husene ble innvadert av mus. Du gjorde dette mulig for ungene og meg.
Du lærte meg det jeg kan om journalistikk, jeg kommer aldri å nå deg til anklene, men jeg tror jeg stort sett leverer greie artikler. Når jeg skriver tenker jeg nesten alltid på deg og det du lærte meg om oppbygging av saken. Og når jeg føler jeg har levert noe riktig bra, ja, da skulle jeg gjerne ønsket din tilbakemelding.
Når jeg ble bitt av treningsbasillen og slengte meg på joggetrenden var det ekstra moro når vi møttes, ta i mot alle dine treningsråd, diskutere løpesko og styrektrening, du synes kanskje ikke alltid det var like moro, men du delte allikevel på kompetansen du hadde opparbeidet deg gjennom ditt 41 årige liv. Den mest tarrige joggeren jeg noen ganger kommer til å ha kjent.

Onsdag fikk vi den sjokkartede og brutale beskjeden om at du var gått bort, Og når sjokket nå begynner å legge seg går det også opp for meg at jeg aldri mer skal snakke med denne gode vennen min igjen. Takk for at du var en del av livet vårt og takk for at vi fikk lære deg å kjenne.

Lyser fred over Abrahams minne.



Bloggarkiv