søndag 27. desember 2009

Mens kroppen våkner

I natt la vi oss tidlig, Roar og jeg, i hvert vårt hjem, og dermed våknet jeg svært tidlig i dag, lenge før klokkene skulle starte bråket sitt, og finnes det noe bedre enn det?

Men, det er et men, siden jeg nå ikke skal på jobb før senere i dag så trenger kroppen min ekstra lang tid på å våkne. Snart en time etter at jeg stod opp sitter jeg i treningstøy og håper snart kroppen vil bli med på litt trening, at kroppen vil følge meg rundt i huset mens jeg tar opp de tingene som tilsynelatende har blitt slengt igjen - av meg. Her har ingen andre vært hjemme på noen dager, så finnern er nok vinnern her nå. MEG.

Kanskje jeg må måke litt snø igjen og? Det har begynt å snø igjen, og jeg trenger en parkeringsplass til her ute. I dag fylles huset opp igjen, ungene kommer hjem og Roar kommer hit og da!!!

Jeg måtte la kroppen våkne videre på sofaen, nå tror jeg den vil lystre mine ordre og da er det bare å sette i gang å surfe på medgangsbølgen!

Ha en fin 3.dag jul, alle sammen!

tirsdag 22. desember 2009

Hvit jul


Sånn, da er det juleferie :)
Jobben er unnagjort og jeg har noen dager fri, noen dager jeg skal bruke sammen med kjæresten min før jeg må hjem og på jobb igjen og ungene kommer hjem.

Før jeg reiser har jeg planlagt julefrokost med ungene i morgen tidlig, forsøkte og invitere til gløggkos nå og datteren kom, men sønnen glimret med sitt fravær. Nå er gløggkjelen tom, pepperkakeboksen snart tom og det er en deilig julestemning her.

Jeg har skyhøye forventninger til denne jula, og for første gang på mange år virkelig gleder jeg meg. Jeg gleder meg til juleaften sammen med Roar rett og slett, uten at noen andre trenger å føle seg forbigått av den grunn, men jeg har de siste ti årene valgt å feire annenhver jul alene, nå er den tanken helt fjern. Jeg er overbevist om at det blir like koselig å være sammen med han og moren på julekvelden som det er å være sammen med ungene og min familie når jeg er det. Men i år er ungene hos pappa'n sin og det er ikke noen grunn til at jeg skal sitte hjemme alene og savne dem og tenke at jula er for ungene, ikke sant? Den er for meg og, meg og Roar. Vår første jul!

Julehabitten er funnet fram og jeg gleder meg som en unge, rett og slett.

Ønsker alle en deilig jul 2009.

søndag 20. desember 2009

Trodde de var borte jeg nå

Musene innomhus, men de er nok ikke det. Mons er båret opp for å gjøre den eneste jobben han har i huset her, nemlig jakte på de beistene. Og heldigvis tar han jobben sin svært alvorlig, heldigvis, det største problemet nå er at musa ikke lenger er der Mons sitter, jeg så den selv med mine egne øyne forsvinne ut av rommet og til et eller annet sted der oppe. Og heldigvis har Mons oppdaget at den forflyttet seg.

Nå er musa tatt....min kjære Mons kom nå ned med fangsten, og hva gjør jeg nå? Spyr? Prøver å få kastet ut fangsten som selvfølgelig ikke er drept? Kan jo ikke det, den må drepes først, annet er jo dyreplageri, men er det verre enn det Mons gjør med musa nå?

Uansett, jeg er nå inntil videre fanget her jeg sitter, med blikket stivt festet rett fram for å slippe å se det ufyselige kreket som jeg i tillegg synes synd på...







onsdag 16. desember 2009

Jeg trodde

det skulle bli en god, lang natt, men jeg er kvalm og får ikke sove...må snart gi det et nytt forsøk, for i morgen er atter en dag, enda en dag nærmere Roar, jul og julegavene, både de jeg skal gi og forhåpentligvis glede noen med, og ja, spenningen rundt de jeg får.

Adventstiden er snart over, vi er halvveis i desember og. Merker at forventningene bygger seg opp nå og jeg tror pinadø jeg skal satse på å få fram treet i morgen! Når jeg får sovet, om jeg får sove. Og det fake treet får en jul til..

søndag 13. desember 2009

Så er det igjen tid for savnet

Allerede før kjæresten min skal dra merker jeg at jeg begynner å savne han. Det føles som en evighet til neste gang vi skal være sammen og denne gangen er det virkelig det. Nå er det ti dager til vi møtes igjen - og det er lenge.

Nå er det veldig stille her, Roar har dratt, ungene er hos pappa'n sin og kommer ikke hjem før sent i kveld/natt, datteren skal på Luciaball og sønnen på konsert i Oslo, kan det være i Spektrum? Selv skal jeg om ikke så veldig lenge på en julekonsert på jobb for avisen og får på den måten kortet ned denne kvelden før det igjen er mandag og ny arbeidsuke.

Det har ellers vært en avslappende, deilig helg, fri for stress og mas, vi har sovet lenge og virkelig ladet batteriene begge to, tror jeg.

Nå skal den virkelige nedtellingen til jul startes, og mens jeg sitter her og venter skal jeg benytte tiden til å skrive ferdig julekortene mine, ikke så mange igjen, men det gjør seg ikke selv, og når en har tid og masse overskudd så er det faktisk et nokså koselig gjøremål.

onsdag 9. desember 2009

Ups, i did it again


Jeg har gjort det før, og jeg gjorde det igjen i dag og det er sikkert ikke siste gangen jeg gjør det eller. Drar fra minnebrikken til kameraet i kortleseren på pcen...Noe så flaut å dra opp kamera på jobb og få beskjeden, ingen cfkort. Det er nesten like flaut som å komme på jobb med tomme batterier i kameraet, for jeg har gjort det også, to tomme til speilreflekskameraet og den gang hadde jeg bare et til det lille kameraet, men også det var tomt. Det var flaut det. Jeg har noen flere minnekort, men det ene er så lite at det er plass til maks fem bilder med høy oppløsning, det andre hører til i det andre kameraet mitt og jeg har selv fått erfare at å ta et brukt kort fra det ene kamera over i det andre uten å formatere først ikke alltid er vellykket. I dag ble jeg nødt til å gjøre det -igjen. Lykken i dag var at det lille kameraet faktisk lå i kamerabagen og ikke i vesken min hjemme. Jeg forsøker nemlig alltid å ha et kamera med meg i tilfelle det skal dukke opp noen jobber og jeg ikke rekker å hente kamera hjemme, heldigvis hadde jeg surret der også nå. Men jeg fikk bildene mine, og jeg fikk saken min, og jeg tror at minnekortet ikke har tatt skade av byttingen fra et kamera til et annet. Puh.

mandag 7. desember 2009

Når nettene blir lange osv

- da er de ekle musene på plass igjen. Jeg har undret og gledet meg over at det har vært stille i vegger og tak og faktisk våget å tro på en vinter uten mus i hus. Men, det var for tidlig å glede seg. Før helgen ble det observert mus på sønnens rom, i en igjenknyttet søppelpose hadde en mus funnet sitt eldorado. Et så fantastisk sted at den etter tre dager fortsatt hadde noe i søppelposen å gjøre. Nå er vi ikke kjent for å være supertøffe hva mus angår og ingen hadde spesielt lyst til å gå ned i søpla med posen, men i går tok mor tak i problemet og kastet ut posen, gjennom vinduet og håpet at posen skulle seile fint ned på bakken. Det skjedde selvfølgelig ikke og ikke tok vinden den eller så jeg ba eieren av søppelposen ta langkosten å gi den et dytt...den ligger fortsatt der jeg kastet den...

Sent i går kveld ble en ny mus observert på min datters rom og da stengte vi Mons inne der en stund, da vi åpnet igjen ville han faktisk ikke ut igjen og han satt der musa var blitt sett. Jeg har også fått sovet i fred i natt, og da jeg gikk opp på morran satt katten omtrent på samme sted som han satt i går kveld, på jakt, eller vakt kanskje?

Jeg håper det ikke er så mange flere mus her nå, den ene jeg har kastet ut og den Mons forhåpentligvis har tatt, nå har han nemlig villet ut igjen og vel inne igjen har han lagt seg i sjefstolen, så kanskje de er utryddet???

lørdag 5. desember 2009

Kjærlighet er

- å kjøre langt og lenger enn langt for noen få timer sammen med kjæresten sin, når bilen i tillegg mangler varmeapparat.

Jeg vet ikke om jeg hadde gjort det for så mange andre, satt meg inn i en iskald bil som jeg visste ikke ville bli stort varmere enn den var og kjørt ni mil, spise en laaaaaang middag, og så sette meg i en like kald bil og dra hjem igjen, mens varmeapparatet harket og så vidt dro rundt og avga så vidt en liten lunk, som jeg måtte bruke på vinduene.

"Det kaller jeg kjærlighet," sa min kollega da hun kom og overtok etter meg i dag. Og fikk høre at jeg skulle kjøre i møte med kjæresten min, i kald bil, og i følge henne på skikkelig vondt føre.
Og ja, det er kjærlighet som sammen med savn fikk meg til å reise i dag, med fare for snø på veiene, og vissheten om kald bil etter at varmeapparatet sa takk for seg i går.

Nå har jeg time på verksted i morgen, men da er det nok bare termostaten som blir byttet, og mest sannsynlig er det ikke den det er noe feil med i det hele tatt....det er vifta som rett og slett ikke vil mer. I dag har jeg fått den til å virke igjen så vidt ved å gi den en lite spark, men det høres ikke bra ut, i den grad den høres i det hele tatt. Når jeg kjører vifta på fullt hører jeg normalt knapt hva jeg tenker, nå de siste dagene har den stått konstant på fullt, og jeg kan faktisk snakke i telefonen og jeg kan høre på radio uten problemer.

Jeg krysser fingre for at det blir ordnet i morgen, selv om det er feil del som er bestilt, jeg håper det går an å mekke noe midlertidig i det minste, det er tross alt vinter!!!

tirsdag 1. desember 2009

1.desember


Nå har jeg vasket golvet og jeg har båret ved, og jeg har fått ut tomflasker og papirhaugen med. Og jeg har fått ut fuglemat og julepyntet hus, fått ned trampolinen har jeg og, så nå kan jula komme og, tja, så enkelt er det vel ikke. Men jeg er i god rute til jul om jeg da slipper å rydde og rydde og rydde x antall ganger til før den 24. desember.

Uansett, jeg gleder meg til jul og har i dag endelig kunnet røpe min godt bevarte hemmelighet, begge ungene og også kjæresten min tror jeg ble litt overrasket over å få pakkekalender, det er jo noen år siden jeg sluttet med det på grunn av rotet som ble etter alle disse små pakkene, noen ble endog ikke åpnet og jeg kunne finne adventspakker til påske, men i år prøver jeg igjen. Denne gangen med en ekstra mottager. 72 små pakker ble pakket inn for noen uker siden og jeg har verket etter å endelig kunne si at nå kan den store rød pakken åpnes.

I dag har nedtellingen startet for alvor, i år skal det igjen bakes julekaker, ikke ni sorter, men jeg skal tørke støv av noen av de "gamle" oppskriftene og bake. Det er det enda flere år siden jeg gjorde, men overskuddet er tilbake og det må utnyttes, og bordstabell høres veldig fristende ut igjen, sammen med marsipan og bestemor sjokoladekuler, og kanskje jeg skal lage noen halve måner igjen også? Vi får se hva jeg rekker, det er tross alt bare 23 dager igjen til jul!!

tirsdag 24. november 2009

Ikke akkurat etter planen

Med gårsdagens gode morgenstund i minne var planen å gjøre det samme i dag. Våkne tidlig og ha en rolig stund sammen med fornøyde tenåringer som hadde god tid til å spise frokost, ordne seg og rekke bussen.

Men så hender det da at ikke alt blir som planlagt. Selv om jeg også i går kom meg relativt tidlig i seng og fint kunne klart sju timer med søvn, dersom jeg hadde sovnet, så skjedde ikke det. Vondt i ryggen og jeg ble liggende å vri meg for å finne en stilling det gikk an å sovne i, før jeg tilslutt kapitulerte å sto opp igjen for inntak av piller. Igjen var det å ligge å vri seg mens disse virket og tilslutt sovnet jeg. Og sov helt til katten ville ut, i ørska har jeg sluppet han ut og etterhvert inn. Og da når klokkene begynte å ringe, av en eller annen klønete grunn ringte de samtidig, har jeg stoppet begge to, ikke noe slumring, bare stanset spetakkelet og sovet videre. Bråvåkner 07.40, antageligvis fordi det da ble liv i leiren, frøkenen hadde også stanset klokka, og sønnen har jeg en mistanke om aldri stiller sin. Siden hun forstod at broren helt sikkert ikke var oppe vekket hun han og han hadde (heldigvis) ikke noe tid å være sur på, med fem minutter til rådighet er det bare å svinge seg rundt og få gjort det aller nødvendigste. Katastrofe en ble med andre ord unngått. Datteren som da stod opp en halvtime senere enn hun hadde har nok brummet mer på morgenkvisten enn både broren og meg, men hun rakk nå alt hun skulle hun også, bare på litt kortere tid enn hun hadde planlagt.

Min plan var å være ferdig trent da jeg begynte på vekkerunden, slik at jeg når begge hadde reist bare kunne dra ut å jobbe, men sånn ble det ikke i dag. Det ble ingen reprise på gårdagen, men det er fortsatt tidlig, jeg har fortsatt god tid å begynner dagen bare litt senere, enn planlagt.

mandag 23. november 2009

Zove mer

I dag tidlig; jeg var oppe før klokkene ringte! Og hvem vekket meg før disse ekle klokkene, jo, den eldste av mine to håpefulle var oppe før hanen gol i dag og som den gode sønn han er vekket han sin mor omtrent på den tida han tror jeg står opp. Nå har ikke han noen forutsetninger for å vite omtrent når jeg står opp, siden han bestandig er sist oppe her og det sånn at han omtrent akkurat rekker skolebussen, men tanken var god. Og jeg var oppe og våken klokka sju. Våken, det kan jeg takke kjære Roar for, som i går kveld sa natta tidlig, sånn ca rundt midnatt, og siden dagens oppdrag da var utført kunne selv jeg tusle i seng og faktisk sove i nesten sju timer! Bare avbrutt av et ørlite slag i panna av katten klokka fem som ville ut, og bankingen på vinduet tre kvarter senere når katten ville inn har jeg hatt en deilig lang natts søvn. Hvorfor gjør jeg ikke dette hver kveld???

Men, siden det nå er noen timer til jeg skal på jobb og siden jeg faktisk ble nødt om å ta noen piller for ryggen etter å ha sortert skittentøy så tror jeg at jeg skal sove litt mer. Jeg har satt både oppvaskmaskin og vaskemaskin i arbeid og har derfor noe å ta tak i da jeg står opp igjen, enda mer opplagt og forhåpentligvis uten noen smerter i ryggen. Men i mens sover jeg litt til, bare sånn av gammel vane....

fredag 20. november 2009

20.november

Det er ti dager til frøkenen fyller 15 år, det er vinter og det er nesten 10 varmegrader ute. Ja, vel så er det nokså grått og trist ute, og det blåser surt så det er ikke noe stas å være utendørs liksom. Men jeg fortrekker dette tross alt. Jeg trenger heller ikke i dag å legge inn ekstra kjøretid fordi det kan være glatt og dette er mest sannsynlig siste tur ned til den gamle jobben, i hvertfall for å jobbe. Og i dag er det ikke en gang trist å tenke på. Det er bare godt å vite at jeg nå er fri for alle forpliktelser hos min gamle arbeidsgiver. Jeg har sluttet med stil og gjort meg fortjent til attesten jeg fikk.

onsdag 18. november 2009

Mat

Seks, avbrutte timers søvn er over, Mons har kommet inn, og han har gått i løpet av disse seks timene og dermed kjennes det ut som jeg har sovet max tre timer. Men jeg er oppe og etterhvert også våken. Mons er inne igjen og jeg er klar for å dra på jobb. Jeg har til og med husket mat!!! Ikke spise da, den feilen gjør jeg ikke igjen, spiste frokost her en dag tidligere og da var jeg sulten hele tiden resten av den dagen, så her får jeg ha maten i boks og spise etterhvert. Det er en av de tingene jeg må lære meg å huske dette, borte fra dagligvarebransjen er jeg også borte fra den enkle tilgangen på noe å putte i munnen når sulten kom som kastet på meg, da ofte i form av snop i en eller annen form, noe som igjen resulterte at da jeg kom til matpausen var jeg ikke lenger så sulten og spiste noe mat på ren skjær trass før måltidet ble avsluttet med enda mer snop.

Men nå, nå er maten i boks! Bokstavelig talt.

tirsdag 17. november 2009

Barnetroen

I går kveld, eller i natt, da jeg hadde lagt meg ble jeg som så mange ganger før ligge å tenke igjennom dagen før jeg kjente søvnen kom snikende. Jeg tenkte på gjensynet med arbeidsplassen min en uke etter at jeg sluttet og attesten jeg fikk derfra. Og jeg tenkte på forglemmelsen av innbetaling for russeutstyr til sønnen min, og om jeg burde mast mer, jeg tenkte på hemmeligheten min, julegaver, ungene og kjæresten min. Og som alltid sendte jeg en godnatthilsen til faren min der han er. I det jeg la meg til rette for å sove falt det en sang ned i hodet på meg. Sangen vi, de to eldste søstrene mine og jeg, sang på senga før vi sovnet da vi var små, og som jeg en tid sang sammen med mine unger før de skulle sove. "Kjære Gud jeg har det godt" kom liksom av seg sjøl. Uten at jeg tenkte på det eller noe. Og den ville liksom ikke stoppe før de nvar ferdig, selv det som jeg tror søstrene mine og jeg slengte på til slutt var med.
Men jeg har det bra, og selv om jeg i dag ikke tror at det er nevnte person som styrer så kanskje det er greit å kunne takke noen?

Våknet ikke i dag og var nyreligiøs, sangen var vel egentlig glemt, kom bare på den igjen nå da jeg satte meg her, etter å ha betalt russepakken til sønnen, etter en telefon til de som solgte pakken, noen dager for sent, men forhåpentligvis "tidsnok" allikevel. Vi krysser fingre for det!

mandag 16. november 2009

Jeg har en hemmelighet!

Jeg har en hemmelighet, i dag har jeg hatt et lite raid med hemmelighetene mine. For det er tre som skal gledes, de tre som står meg aller nærmest skal overraskes. Så hva overraskelsen går ut på kan jeg ikke si her, et par av mottagerne vet jeg leser bloggen min.Så inntil videre forblir det en hemmelighet. Og jeg elsker det!

For ungene er det ikke nytt, men de aner ingenting, hva Roar angår kan jeg ikke si om han har opplevd det før, kan jo ikke spørre han om det uten at jeg samtidig røper hemmeligheten min så jeg får vente å se. Jeg har i hvertfall drømt om å kunne gjøre dette for en mann, og Roar er mannen som jeg tror vil sette pris på overraskelsen. Så nå smører jeg med tålmodighet og ser fram til dagen da jeg kan overrekke hemmeligheten til mine tre kjære.

søndag 15. november 2009

Julesanger


Joda, skal jeg pakke gaver må jeg ha kongerøkelse og julemusikk, det er ikke sånn at julestemningen kommer snikende så veldig da eller nå i midten av november, men siden jeg er veldig tidlig ute med innpakkingen må jeg jo prøve. Så jeg har børstet støv av julemappen min på ITunes og spiller nå julesanger jeg faktisk selv har lagt inn, sanger som får meg til å tenke på jul og kan gi meg julestemning. Et variert innhold, fra Deilig er jorden til Støveldans, via Putti Plutti Pott, men innimellom der har det sneket seg inn en sang som jeg ikke forstår er der. Som jeg ikke kan skjønne at jeg i min villeste fantasi har lagt inn og tenkt at den er fin, for det synes jeg nemlig ikke. Langt derifra og som ivrig p4lytter er jeg lei hele sangen fra begynnelsen av desember og gnålet om tidenes julesang, da jeg i tillegg tydeligvis ikke deler entusiasmen med hele norges befolkning for denne sangen forstår jeg ikke at den i det hele tatt har havnet på min pc, og enda mindre i min julemappe på ITunes. Jeg er lei for det, Chris Rea, ingenting galt med deg, du forsvinner nok fra min julespilleliste, for Driving Home for Christmas er bare en helt grusom julesang, den er irriterende, og den gir meg alldeles ikke julestemning og stjerner i blikket.

fredag 13. november 2009

Date

Jeg skal på date med kjæresten min igjen! :) I morgen, etter jobb skal vi kjøre i møte med hverandre og treffes, og jeg gleder meg like mye nå som første gang jeg traff han. Den gangen jeg satt hjemme hos min mor og telte ned timer og skiftet et x antall ganger før klokka ble så mye at jeg kunne dra å treffe han. Med sommerfugler i magen og høye forventninger.

Sommerfuglene er der ennå, som de er når det drar seg mot helg og vi snart skal være sammen igjen. Denne helgen er første på lenge vi ikke skal være sammen sammen, med min nye jobbsituasjon og dermed jobbing hele denne helgen blir det litt mer vrient å kombinere, derfor denne daten i morgen. Jeg får noen timer med kjæresten min og selv om det ikke er optimalt så er det bedre enn ingenting, smuler er også brød. Så får en leve på disse smulene fram til neste helg.

torsdag 12. november 2009

Torsdagsmiddag :)

Hva er så spesielt med det liksom? Men for meg er det det. Dette er første torsdag på over et år at jeg har kunnet lage middag til mine to håpefulle. Slutt på pølser, ferdigpizza og fiskepinner på torsdager....eller....kanskje ikke helt slutt. Jeg har vel kveldsvakt en og annen torsdag nå også, men ikke hver torsdag, og heller ikke hver mandag kveld lenger, så heretter kan jeg diske opp med middagsmat til sultne unger på de fleste av mandagene og de fleste torsdagene. Og for en god følelse, og selv om det ikke er de helt store kokkekunnskapene som er tatt i bruk i dag så er det noe begge to liker eller alle tre faktisk, og det er mor som har lagd den. Jeg rett og slett er veldig glad for min nye tilværelse.

onsdag 11. november 2009

Alt ordner seg

I går, min aller første offisielle dag i den nye jobben, dagen da jeg skulle ha min aller første vakt aleine, skulle være en gladdag. Men sånn ble det ikke, en telefon til nav tok gleden fra meg da jeg skjønte at min tidligere stillingsprosent var for lav og min nåværende for høy til at jeg hadde krav på dagpenger. Min lille buffer da jeg ble tvunget til å skifte jobb på grunn av helsen og var så heldig å få en jobb som er midt i blinken, men dessverre bare 50%. Det var da jeg tenkte at jeg kanskje burde gått til jeg ikke orket noe som helst mer og i det minste fått sykepenger.Det var da jeg angret på jobbskiftet og det var da jeg så for meg regningsbunken vokse seg kjempehøy.
Jeg rett og slett fortvilte, men dro på jobb, med hodet fullt av ideer om måter jeg kunne tjene de ekstra kronene som vi faktisk trenger hver eneste måned. Om hvordan jeg kunne be om å få redusert stillingen jeg har fått på papiret for å komme innenfor den magiske grensen hos aetat, jo, jeg rakk å tenke masse. Rakk sågår -uten hell vel og merke fordi det var for langt på dag- og ta en telefon til nærmeste skole for å melde meg som vikar. Har vært det før, så hvorfor ikke igjen?

På jobb, jeg storkoste meg, og lot tankene på penger ligge,(det er jo jo faktisk sånn at det er pengene vi lever av), jeg kunne ikke la det ødelegge min første arbeidsdag, rett og slett, men i bilen på vei hjem fortsatte "tankejakten på penger". Men du så deilig hjemveien egentlig er, nå har jeg bare halvparten av tidligere arbeidsvei, jeg er faktisk hjemme to timer før enn på kveldsvaktene den gang. Det er verdt et par tusen det og, i bensin, ikke minst.

Jeg har heldigvis et ben til å stå på, de siste ni årene har jeg jobbet som frilansjournalist i mer eller mindre grad, og selv om jeg det siste året har jobbet lite så er jeg fortsatt en del av gamet, og har stadig fått telefoner om jobber jeg har takket nei til. Ikke har behovet vært der og ikke har jeg hatt tid. Da jeg la meg i går hadde jeg forkastet alle tidligere planer inntil videre, jeg la meg med tanken på at avisa skulle bli redningen (igjen, som den har vært før da vi en periode levde av det jeg tjente). Og nå har jeg tre jobber klare! Tre ekstra jobber på en uke er det jeg trenger for å komme opp i mot det jeg er vant med å tjene, alt over blir bonus.

Nå høres høyfrekvent lyd fra kjøkkenet, to ladere med kamerabatterier står og lader om kapp. Notatblokk er lagt fram, ferdig med stikkord til dagens sak og jeg har igjen fått troen på at jeg har gjort et klokt valg hva bytte av jobb angår.

Jeg må atter en gang takke Roar som støtter meg 100%, uten hans sindige innflytelse hadde jeg nok ikke vært like optimist!

søndag 8. november 2009

En hyllest til min kjæreste

I dag mangler det en dag på at vi har vært sammen i et halvt år. Et halvt år fyllt av gode stunder, vennskap, og masse kjærlighet. Sammen med Roar føler jeg meg hel og det for aller, aller første gang i mitt liv. Han gjør meg til et bedre menneske, tror jeg, og hans kjærlighet til meg gjør meg sterk. Jeg har vokst på dette halve året.

Nå forstår jeg hvorfor min mor alltid vil gå å legge seg når vi ungene har vært hjemme og reiser igjen, jeg har det på samme måte med Roar, det blir så tomt, og savnet er der med det samme bilen hans har forlatt gårdsplassen og jeg vet at det er nesten en uke til neste gang vi treffes.

Fredag fikk jeg en gave for å ha holdt ut med han et halvt år, akkurat som det har vært noe vanskelig. Han er den flotteste mannen jeg har møtt og jeg er stolt og glad for at han valgte meg også!



Jeg ser stadig fram til fortsettelsen og gleder meg over hver dag med deg, om vi er sammen eller om vi må greie oss med telefon eller nett.

Jeg elsker deg, Roar!

fredag 6. november 2009

Vemodig

En epoke er over, en ny begynner. I dag sier jeg takk og farvel til daglivarebransjen for å gå over i helsevesenet. Jeg føler meg fortsatt veldig heldig som fikk den jobben jeg skal begynne i og gleder meg til å ta fatt.

Men først skal jeg si farvel til arbeidsplassen min og de kollegaene som måtte befinne seg på jobb i dag, og det er faktisk litt trist å tenke på. Selve jobben skal jeg nok fint greie meg uten, den siste uka har ikke motivasjonen vært på topp, og i går kveld måtte jeg i tillegg gi fra meg ansvaret til etterkommeren min, og dermed kom jeg selv inn i en rolle jeg aldri har hatt der jeg er nå.

Det begynte for fem år siden med Lidl, en tid jeg aldri ville vært foruten, det var beintøft og konkurransen mellom oss Manpowervikarene var hard, alle ville ha jobb. Og jeg ble med å trakk et av de lengste stråene. Med tiden forsvant det noen som ble erstattet av andre. Selv gikk jeg fra en butikk til en annen og skjønte at det var sjakktrekk da min første butikk ble nedlagt like etter. Dermed kom mange av mine kollegaer etter meg og fellesskapet kunne fortsette. I fjor kastet derimot Lidl inn håndkle og vi fikk tilbud om jobb i nåværende kjede. Etterhvert forsvant den ene etter den andre og nå er det ikke mange igjen av oss. Men en har ettersom nye kollegaer har kommet til funnet igjen noe av det samme, selv om fellesnevneren fra tidligere var borte.

Men nå er det slutt, og selv om jeg ser fram til å begynne med noe helt annet så gruer jeg meg skrekkelig til i kveld, når skiftet mitt er over og jeg skal dra derfra som ansatt for siste gang.

tirsdag 27. oktober 2009

Snart jul!!!!

Nå er alle julegaver under kontroll, og det er ganske deilig å vite at da juledagene nærmer seg har jeg bare den koselige innpakkingen igjen. Da jeg tenner lys, brenner kongerøkelse og spiller julemusikk og lar julestemningen synke inn, mens pakkene blir forhåpentligvis pent pakket inn, uten alt for mye hjelp fra Mons. Han vil helst ødelegge han.

I dag kom også den aller første julepynten fram....ehh...ja, jeg vet det er oktober fortsatt, men jeg kom over en kjempesøt liten snømann i dag og han skal få stå framme til julepynten skal ryddes vekk i begynnelsen av januar. Og faktisk er det bare drøye måneden til han får selskap av alle de andre snømennene og julenissene.



Jeg kjenner at jeg gleder meg til jul nå!

torsdag 22. oktober 2009

Lykkelig som en lottovinner

På mandag fikk jeg telefonen om at jobben jeg hadde søkt og vært på intervju på ikke ble min. Selv om jeg var innstilt som nummer en var det andre omstendigheter (les ansinnitet) som rådde, jeg fikk tilbud om helgestilling og takket nei. At noen skulle trekke seg så jeg på som lite sannsynlig, og hele mandagen var preget av skuffelsen jeg følte da avslaget kom. Jeg var faktisk skikkelig lei meg og satt ut, men forsøkte å overbevise meg om at da var det ikke meningen, at det ligger nok noe annet og mye bedre og venter på meg der fram i tid. Jeg greide nesten og overbevise meg sjøl og var på tirsdag igjen på jobbsøkerjakt. Ringte sågar på en jobb som jeg skulle sende søknad på når jeg kom hjem fra jobb onsdag. Og tenkte at, jo, denne jobben var nå vel så bra.

Men på jobben i går, så jeg at de hadde ringt, de som på mandag hadde gitt meg avslag og jeg kastet meg på telefonen og ringte tilbake. En hadde trukket seg, var jeg fremdels interessert var jobben min!!!! Jeg kunne ha svart ja der og da, men fikk betenkningstid. Overivirg som jeg ble lovte jeg at betenkningstiden ikke ville bli lang, at jeg allerede i dag ville gi beskjed om jeg tok jobben. Og det har jeg gjort, jeg har ringt og takket ja, jeg har skrevet oppsigelsen min og skal levere den når jeg kommer på jobb etterpå.

Jeg er i den syvende himmel, og gleder meg fryktelig til å komme i gang, selv om jeg gruer meg for å levere oppsigelsen.

Jeg er kjempeglad over støtten jeg har fått av kjæresten min, ungene og alle andre som har backet meg opp når jeg nå går fra en tilnærmet lik full stilling til halvparten. Hadde jeg ant den minste tvil hos noen hadde jeg antageligvis latt tvilen komme for å gnage seg fast. Selv om det er skummelt å si opp en fast, nesten hel jobb så vet jeg at jeg har valgt riktig. Jeg er ikke i tvil og er glad jeg slipper å fundere på om det var riktig eller galt. Jeg er glad for at ingen har forsøkt å be meg tenke meg om.

tirsdag 20. oktober 2009

Lei vinteren...

Jeg er allerede lei av å høre på lyden av piggdekkene mot asfalten, og enda har jeg ikke sett et snøkron her jeg bor. Men merker at vinteren kommer nærmere og nærmere, synes stadig det lukter snø.

At det ikke har blitt vinter her jeg bor ennå betyr ikke at jeg ikke har sett vinteren.

Og den aller første snøen er jo alltid sjarmerende. En liten stund til man kommer bort i dette.
Da er det ikke fullt så kjekt lenger, selv ikke med piggdekk. Noe annet enn piggdekk vil aldri komme på en bil som eies av meg. Selv med pigg er jeg pingle..
Og sånn så bilen min ut etter en natt oppe hos kjæresten min i helgen, der vinteren allerede hadde vart i over en uke.


Hvor lenge er det egentlig til man kan legge om til sommerdekk igjen da...?

mandag 19. oktober 2009

Kjærlighet ved første blikk

Litteraturen er krydret med klisjeer, og en har tenkt, så patetisk, det skjer jo ikke i det virkelige liv. Vel, jeg hadde opplevd det, hele to ganger før i mitt liv, første gang i 91 da sønnen min ble født, og andre gangen i 94 da datteren så dagens lys. Begge gangene var det kjærlighet ved første blikk. Men med menn? Nei, aldri. Tatt med storm, nok en klisje, men tjo, mer i den retning. Døgnfluer som sluknet og døde bort.

Men i mai hendte det også meg. Jeg traff, så og visste at dette var mannen. Det var fyrverkeri og hjertebank, det var forelskelse og kjærlighet ved første blikk.

Siden vårt første møte i begynnelsen av mai har ting utviklet seg. Jeg har fått muligheten til å bli kjent med mannen som vippet meg så grundig av pinnen og det blir bare bedre og bedre. Han er enestående og han er unik, og han er min. Og jeg kan ikke la være å undre meg over om det var sjebnebestemt. For det var jo tilfeldigheter som gjorde at jeg fikk sjansen til å treffe denne vindunderlige mannen. At han en dag klikket seg inn på min profil på et nettsted og at jeg gikk tilbake og så etter hvem han var. At vi har vokst opp i to nabokommuner og at våre veier mest sannsynlig har krysset hverandre tidligere. Vi gikk blant annet på samme videregående i tre år på samme tid. Men uansett, det er nåtiden som gjelder, at vi ikke husker hverandre fra fortiden har null betydning så lenge våre veier endelig møttes.



Ingen kan spå fremtiden, men jeg har gode følelser og tror den blir veldig bra.

søndag 18. oktober 2009

18. oktober 2009

På veien hjem fra kjæresten min i dag ringte min et år eldre søster meg. Vi snakket om vær og vind og gårsdagens feiring av lille niese der alle hadde vært, bortsett fra meg og min lille familie.

Litt ut i samtalen sier min søster, nå har jeg snakket og meldt med dere alle i tur og orden, mor, storesøster, lillebror og lillesøster og nå deg, og ingen har nevnt noe om hvilke dag det er i dag. Jeg hadde ikke snakket med alle de andre, men hadde snakket med mor for å høre åssen hun hadde det på denne dagen.
Det er i dag sju år siden far omkom i en bilulykke, det har gått syv år der savnet ikke har blitt mindre, og tankene har på de syv årene kretset rundt en avholdt ektemann, far, pappa, bestefar og svigerfar.

Livet gikk videre, selv om vi for sju år siden var i sjokk, sorg og dyp fortvilelse og aldri hadde trodd at livet noen gang ville bli det samme. Og selvfølgelig, livet ble ikke det samme, selv om det gikk videre. Far og måten han døde på vil aldri bli glemt. For hver nye trafikkulykke vi hører om rippes det opp og tankene går til de som sitter igjen og man kan identifisere seg med de etterlatte. Kjenne på sorgen og tapet.

Jeg tror allikevel at far er med oss der ute ett eller annet sted, at han har fått med seg at det er et nytt barnebarn, hun som fylte tre år i går. Han har fått med seg at de andre barnebarna vokser opp og blir noen staute, flotte invidier. Og jeg er sikker på at han hått med seg at jeg har møtt mannen i mitt liv. Jeg tenker stadig at far ville satt stor pris på kjæresten min og synes det er trist at de aldri fikk møtt hverandre.

Sju år har gått siden den tragiske dagen i 2002, da verden en stund stod stille, det har vært sju år med sorg og gleder. Det har vært sju år med frustrasjon over norske, glatte vinterveier og egen lusekjøring. Men det har blitt viktig å leve hver dag som den skulle være den siste.

fredag 16. oktober 2009

Til heder og verdighet


Datteren er invitert på bad tasteparty. Og tja, hva er egentlig bad taste? Hun ringte meg på jobben i går kveld og fortalte om festen og at hun ikke visste hva hun kunne ha på seg. I dag morges da vi stod opp var det fortsatt ikke noe å ha på seg, så jeg begynte å foreslå. Min eldgamle t-skjorte fra Athen, kjøpt på Harrys Truck stop, med navnet påtrykt, det må da være harry nok? Eller hur? Nå ble den forkastet, kanskje like greit, selv om jeg fremdeles har tellekanter i skapet etter opprydningen for over tre uker siden, så er det nok ikke den som troner fremst i klesskapet. Så da var vi like langt, dessuten så skulle det jo være en bukse også...

Vi har jo egentlig bare klær vi synes er greie liksom, både datteren og jeg. Og hun hadde ikke det minste lyst til å nedgradere noen av klærne sine til "bad". Jeg derimot, blåser vel i om hun bruker klærne mine til bad tasteparty i kveld og jeg har dem på i morgen liksom, men hun er nå bare så god denne snart 15 årige frøkenen min. Like omtenksom for alt og alle.

Jeg tok en titt i skapet mitt og fant en bukse, en grusomt fæl bukse som jeg en gang har kjøpt og muligens brukt en gang eller to før jeg forkastet den, selvfølgelig ikke kastet den, er ikke så god på det jeg da, og den lå her, sammen med alle buksene mine av en eller annen merkelig grunn og datterens bad tasteparty er reddet! Med min slangeskinnsmønstrete gamle bukse som går til leggen og med litt sleng og en litt nyere rosa skjorte (fra hennes eget skap) og belte i gull og orange øredobber så er garderoben for kvelden klar. Håper hun får det moro på partyet i kveld.

onsdag 14. oktober 2009

TTT

Ting tar tid, jeg kommer liksom ikke i gang med noe her, jeg. I dag skulle jeg liksom rydde litt her til helgen sånn etter at jeg kom fra jobb, men tanken på at det kommer en dag i morgen ble litt fristende. Hallo, man jobber da sent i morgen, da har jeg et hav av tid før jobb, ikke sant?

Men jeg har fått pakket til helgen da, for etter jobben lørdag bærer det rake veien til Torpa og kjærstevennen min. Mange stusser på at jeg faktisk setter meg i bilen og kjører i over tre timer etter jobb lørdagkveld for et besøk på mindre enn et døgn, men mindre enn et døgn er bedre enn ingenting, så jeg kjører, og det beste er at turene blir kortere og kortere, tre timer er tre timer, men 22 mil føles ikke lenger som 22 mil og turen går faktisk av seg selv nå, etter å kjørt strekningen gjentatte ganger. TTT gjelder ikke for besøkene mine hos kjæresten min. Selv om tiden går så altfor fort så er helgene hellige. Nå er onsdagen snart over og da er resten av uka plankekjøring, i morgen skal jeg gjøre alle de tingene jeg hadde tenkt å gjøre i dag, slik at jeg fredag kan hvile på laurbærene, nyte fredagen, selv om jeg skal på jobb lørdag, komme meg tidlig i seng og våkne opplagt til jobb etterfulgt av en kjøretur opp til gutten min.

tirsdag 13. oktober 2009

Fridag

Oppe ganske tidlig, og fikk avgårde mine håpefulle før jeg selv begynte med min oppvåkning. Jeg var nemlig ikke sikker på om jeg skulle gjøre som Mons eller om jeg skulle starte dagen.

Starte dagen vant og jeg kan vel ikke skryte av å ha gjort så mye her i dag, men jeg har gjort noe. Fått snakket lenge med en "gammel" venninne på telefonen, skrevet en sak for sportsklubbavisa, fått i hus enda noen julegaver, ryddet bittelitt, spist masse (begynte med frokost og siden har det bare fortsatt, tror ikke frokost skal bli noe fast vane, det ble jeg bare veldig sulten av)og tilslutt sovnet jeg ti minutter på sofaen. Kanskje ikke det smarteste med tanke på at jeg skal opp fem i morgen og kanskje bør prøve å legge meg tidlig, men gjort er gjort.

Nå er det lenge til neste fridag, ikke mer fri før søndag... men da er neste fridag rett rundt hjørnet igjen, hvor blir egentlig ukene av?????

mandag 12. oktober 2009

En time

Hva rekker man egentlig på en time?
Nå har jeg en snau time før jeg må dra på jobb og mulighetene er mange, men mens minuttene tikker seg av gårde og spiser opp timen blir det stadig færre ting jeg rekker og gå i gang med. Jeg kunne selvfølgelig tatt et lite sjau her i huset, men siden det egentlig ikke ser så ille ut så dropper jeg det.
Jeg kunne sikkert dratt og tatt turen innom postkontoret og hentet en pakke, men siden jeg vet at jeg skal samme vei i morgentidlig dropper jeg det. For når jeg først er ute av huset så er jeg ute av huset, og hva skal jeg da finne på den restrerende tiden før jobb? Jeg kunne kanskje dratt og tittet litt etter julegaver, men kjenner at jeg mangler den ånden i dag så det får også vente.
Jeg kan bruke tiden på å lese litt i boka mi, jeg kan sitte og surfe på nettet eller jeg kan velge å gjøre som jeg nå gjør, blogge litt, mens timen skrenkes inn og tiden for avreise kommer nærmere og nærmere. Det er uansett snart tid for å hoppe i arbeistøyet, siden jeg har vært ute i "hemmelig" oppdrag tidligere i dag, sitter jeg fremdeles i mine hemmeligeoppdragklær. Jeg tror jeg starter der, så ser jeg hvor mye tid som er igjen når jeg er jobbklar. Kveldsjobbing er ikke alltid like gøy, særlig ikke denne ventingen.

søndag 11. oktober 2009

Jeg drepte et dyr

På vei hjem fra en venninne nå for litt siden drepte jeg et dyr. Brått var det foran hjulene og jeg hadde ingen sjanse til å unngå det, og ganske riktig, da jeg fikk snudd og kjørt tilbake lå den lille skrotten på veien, død. Og si at det så ut som den sov er å overdrive, jeg så veldig godt at denne minken eller hva det var aldri mer ville våkne. Men å kjøre videre og la den ligge der var heller ikke aktuelt så mens kvalmebølgene red meg forsøkte jeg, ja, jeg gjorde virkelig det, å få den ut av veien. Jeg greide ikke. Men jeg greide heller ikke å kjøre videre og håpet at noen billister forbarmet seg over hjelpesløse meg. Heldigvis var det tilslutt en som stoppet og fikk lagt dyret i grøfta, men jeg greier ikke helt å glemme tanken på at jeg faktisk drepte det lille uskyldige dyret. Håper aldri jeg opplever det igjen.

onsdag 7. oktober 2009

Er jeg så lett å lese?

I dag kom en kunde bort til meg på jobben.
- Du er så glad om dagen, sier damen
- Ja, det stemmer nok det, svarer jeg mens jeg forsøker å komme meg videre.
Man har en jobb å gjøre og jeg er ikke så godt vant med at kundene påpeker sinnstemningen min. Riktignok er det ikke mer enn drøye to uker siden (rett før jeg ble sykemeldt på grunn av ryggen) en eldre dame sa til meg at du virker litt sliten, jeg er ikke vant til å se deg sånn, sa hun, men det er jo ikke akkurat det du ønsker å høre da. Det er tross alt bedre med kommentaren til damen i dag.
- Du skinner, fortsatte hun.
Jeg smilte og takket og vet med meg sjøl hvorfor jeg skinner, jeg vet hvorfor jeg svever over golvet når jeg går, og det er ikke på grunn av den plagsomme psoriasisen under foten, det er rett og slett tanken på kjæresten min som gjør meg så glad. Og selv om jeg nesten bobler over og har lyst til å fortelle hele verden om denne fantastiske mannen så må jeg holde munn, i hvertfall ovenfor kundene hos oss, så får jeg heller boble litt over når jeg snakker med familie, venner og kollegaer.

Når det gjelder dame nummer to skal det nevnes at hun insisterer på at jeg selger henne flaxloddene og lottokupongene, hun mener bestemt at det bringer lykke og at det kun er da hun vinner og hun hadde rett i at jeg var sliten. Og om hennes påstander holder stikk har hun dessverre ikke vunnet mye de siste to ukene, men jeg er back in buisness. Og jeg tror ikke jeg virker sliten nå, bare veldig glad!

tirsdag 6. oktober 2009

Med fingeren på knappen

I tenårene var hele tiden frykten for denne fingeren på knappen tilstede. Det hørtes helt for vilt ut at det var et menneske som satt klar til å utrydde hele kloden, men ikke destod mindre skremmende var tanken på at det skulle bryte ut en atomkrig, der alle ble tapere.
Man skjønte jo ikke så mye av det, men forstod at stormaktene USA og den gang Sovjetunionen begge var godt nok rustet til å utslette og utrydde. Det skremmende var tanken på at det var menneskestyrt, at det var bare en liten melding så kunne det hele være over. Jeg husker fortsatt min samfunnsfaglærer på videregående som lot svamper og kritt hagle mens han teatralsk var USA og Sovjet om hverandre. Som et prosjektil løp han fra den ene enden av klasserommet til den andre, alt etter som han skulle forestille den ene stormakten eller den andre. Og jeg husker den dirrende fingeren hans på knappen som kunne utslette alt. Det skjedde faktisk at jeg måtte forlate klasserommet, jeg ble rett og slett dårlig av tanken på at atombombene rett og slett skulle utløses en dag, av en eller annen galning som bare satt og ventet på tegnet.

I Aftenposten i dag kunne jeg lese om livet i bunkeren i Ukraina. Om livet til disse som satt med fingeren på knappen og ventet på signalet. Og jeg kunne igjen føle det samme som jeg følte da frykten for utryddelse var så stor at jeg måtte gå fra samfunnsfagstimene for å slippe å høre mer. En periode trodde man jo at det hele hadde vært sterkt overdrevet, men det var faktisk ikke det. Det var akkurat som det bildet min samfunnfaglærer hadde tegnet. Og det livet disse nøye utvalgte offiserene levde der under bakken med fingeren på atomknappen, det er ganske utrolig at ingen av dem noensinne klikket og bare fyrte av. Sikkerhetsmarginen lå vel i at det måtte være to som utførte ordren, at begge to ikke ville tilte på samme tid. De var visst nøye testet de som fikk denne jobben, men dog allikevel. To menn satt i 20 år klare for motta ordren om å vri om nøklene, 62 sekunder etter at nøklene var vridd om var det ingen retrettmulighet. Da ville det hele være over, så er det noe rart man fryktet den kalde krigen? I dag skjønner jeg at frykten ikke var grunnløs, det var faktisk så skremmende som det hørtes ut som.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3304961.ece

fredag 2. oktober 2009

Liv i leiren

Fredag og siste høstferiedag for mine håpefulle som begge sov lenger enn noen av de andre dagene denne uka. Med ett var begge to våkne og søskenkranglingen i gang. Av det mer godmodige slaget, men dog så unødvendig tenker jeg.

Selv har jeg vært oppe lenge, fått tatt mine piller for ryggen, drukket min morgenkaffe, både to og tre kopper, røkt sikkert alt for mye, og lest avisen, både papirutgave og nettaviser. Mens gradestokken smått har krøpet seg på plussiden og rimet har forsvunnet fra åkrer og eng - og bilen, har kroppen våknet til liv. Og etterhvert også huset.

Mine håpefulle har lovet å kaste inn noe av veden her og, spare ryggen til mamma, resten tar vel min elskede seg av når han kommer etterpå...Jeg skal ikke klage, jeg har noen skjønne barn og en fantastisk kjæreste. Og selv med en råtten rygg så er livet veldig bra!


torsdag 1. oktober 2009

Sliten

I over en uke har jeg nå vært sykemeldt og jeg har tenkt, jaja, man får prøve å bruke tiden til noe fornuftig, sånn litt forfallende husarbeide må man vel alltids kunne greie, men sånn blir det ikke. Det er en grunn til at jeg er hjemme og mange av tingene jeg så gjerne skulle ha gjort er slitsomme å tenke på, og enda slitsommere å gjøre, så det blir med tanken. Vel tar jeg toppen av de verste smertene med pilleblandingen, men den igjen gjør meg både slapp og uopplagt og jeg kan bare konstantere at gjøremålene skulle vært gjort, men dessverre må vente til bedre tider. Det jeg faktisk orker å gjøre strekker seg til å vaske klær, tørke klær og brette klær. Litt matlaging, putte inn i oppvaskmaskinen og så er det stopp. Og når pillene slutter å virke og ryggen og det ene låret igjen føles minst ti centimeter for kort da er det bare å glemme at man så gjerne skulle ha gjort det ene eller det andre.

Frykten for at den dumme verken i ryggen har kommet for å bli er der, så lang tid har det aldri tatt før, og jeg har kunnet fungere uten masse piller innabords fordi det bare har murret så vidt, det har på en måte vært mulig å la være å kjenne på at det har gjort vondt, men pr nå er det faktisk kul i hampen umulig, tiltross for nokså høy smerteterskel...

tirsdag 29. september 2009

Tidlig vinter

Javel, vinteren kom sikkert overraskende på mange, det er fortsatt september og lenge til vinteren skal overta for høsten, men snøen kom den enkelte steder sist døgn og jeg lar meg provosere av at menneskeliv gikk tapt på såpeføre - igjen- i Oppland.
I Aftenposten kan man i dag lese at veien ikke var strødd, at det ikke uansett hadde hatt noen hensikt siden snøen lavet ned, men fortsatt mener jeg at det ikke er unnskyldning for ustrødde veier. Få ut mannskapet og trygg veiene!!!

Jeg og min familie har opplevd det, andre har opplevd det og en tenker, la det aldri skje igjen. Ikke la liv gå tapt på grunn av manglende salting/strøing av vinterveier. Snart er det sju år siden min far ble drept på usaltet vei, som på den tiden av døgnet burde vært saltet for lengst. Og i dag morges skjedde det igjen, i vinterfylket Oppland. Nå er vinteren på en måte erklært åpen, alt kan skje i et lite stykke Norge som det så fint heter i Freiareklamen. Så jeg håper at rette vedkommende heretter er beredt, både i Oppland og resten av Norge.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3293968.ece

mandag 28. september 2009

Julegaven



Jeg har i en god stund nå vridd hjernen for å finne på den perfekte julegaven til min perfekte kjæreste. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har tenkt så det har knaket og så, dukket den opp. Om det er en perfekt julegave vites ikke, men det ligger mye kjærlighet bak den og jeg håper at når juleaften kommer så vil mottakeren sette pris på gaven som jeg faktisk har brukt masse tid på.

Jeg gleder meg i hvertfall veldig til å gi den bort.

torsdag 24. september 2009

Så ble det stopp

Tirsdag var fridagen min, det var dagen da alt skulle ordnes og fikses og klargjøres utendørs, men sånn ble det ikke. Jeg var ikke i så bra form da jeg fikk sovet en ekstra dose, snarere tvert i mot. Det kjentes som om noen hadde fylt bly i kroppen på meg mens jeg sov og røsket meg skikkelig i ryggen. det verket og ilte nedover i låret og gjorde så jeg ikke visste om jeg skulle ligge mer, stå, gå, sitte var på en måte umulig. Det var det vondeste.

Tirsdagkveld var det så vondt,det er jo egentlig ikke i ryggen jeg har vondt, det er jo nedover fra ryggen og ut i beinet, men det var så vondt at jeg faktisk grein her. Da krevde eldstemann at jeg ringte legevakten for å få satt en stopper for det vonde. Mens snørr og tårer rant ringte jeg og fikk beskjed om det var min fastlege som hadde vakt, og at legevakten ikke normalt skriver sykemeldinger. Min fastlege skriver ikke sykemeldinger fra kontoret sitt eller han så innså jo at jeg mest sannsynlig måtte en; gå på jobb klokka sju dagen etter, to; bruke en egenmelding fordi jeg rett og slett ikke orket tanken på å sitte i kassa i sju timer dagen etter. Men han viste seg fra sin barmhjertige side. Ba meg komme på kontoret hans dagen etter, der han hadde legejournalen min. De siste tårene tirsdagskveld var nok mest av lettelse. Endelig bli trodd. Selv med bilder som beviser at jeg har en prolaps i ryggen har jeg på en måte følt meg som en hypokonder. Men jeg kjenner min kropp og jeg har kjent på vondt lenge før jeg oppsøker en lege. Det går sikkert over, har jeg tenkt. Og ofte er det det som skjer. det går over, like umerkelig som det dukket opp. Men denne ryggen har jeg kjent på lenge, og da mener jeg lenge. Det var først i våres da jeg sleit med å komme meg ut av sengen jeg forstod at det kanskje ikke ville gå over av seg selv. At det kanskje var noe mer enn en langvarig strekk. Den påfølgende mr'en påviste en prolaps, og medisinen var ibux/paracet, jobbe, trene og fysioterapi. Sist tirsdag sa fysioterapeuten at hans behandling ikke ville gjøre meg bedre og ønsket meg lykke til. Og uke etter kollapser hele greia.

Nå skal jeg være hjemme ut uka. Jeg skal være i bevegelse, tenke på holdningen og åssen jeg sitter. Det er det som er det største problemet, jeg sitter ikke som andre folk, har vel knapt gjort det noen gang, bortsett fra når jeg er på fremmede steder og ikke føler meg helt "hjemme", og i bilen når jeg kjører....jeg ligger jo, men det er greit i følge fysioterapeuten, ellers så har jeg de underligste sittemåter. Som jeg de siste månedene har forsøkt å endre, være bevisst på, men jeg merker at jeg sklir tilbake til gamle sittemåter etter en tid. Sitte ordentlig er slitsomt, rett og slett.

Er jeg ikke bedre mandag kunne jeg ringe tilbake til legen, men jeg gjør det nok neppe. Uansett hvordan jeg føler meg så skal jeg tilbake til jobb da, ellers er jeg redd det blir vanskelig å sette i gang igjen, med ryggsmertene som mest sannsynlig ikke går bort. Jeg nekter å føle meg arbeidsufør, og selv om arbeidsdagen til tider er stressende og tung så tror jeg det er bedre enn å gå hjemme. Og håpe at det dukker opp en jobb som er snillere med kroppen enn den jeg har nå. Legen ba meg også kontakte nav for å høre om omskolering og jeg skal det, snart, men ikke i dag. Jeg er sliten og orker liksom ikke helt å ta tak i det problemet nå. Først prøve å finne noe sjøl, selv om det er lite jobber der ute så kan det jo hende det dukker opp noe som passer meg, snart.

tirsdag 22. september 2009

Høsten er her

Et skikkelig ruskevær er det nå. Det blåser, det regner og det er en utrolig flott vær og sitte inne og se ut på. Eller enda bedre, det jeg har tenkt å gjøre nå straks. Gå å legge meg igjen, slumre vekk et par timer før jeg gyver løs på ett eller annet, kanskje. Planen var å få ryddet opp og satt bort ute i dag og kan hende det er det jeg gjør, selv om noe plenklipping ikke er aktuelt nå. Hagemøblene skal inn, og noen av plantene skal reddes fra kuldedøden for om mulig kunne tas fram igjen neste år. Og luker skal tettes for kulden. Men vi får nå se, hvor opplagt jeg er når jeg får sovet. Jeg er sliten om dagen og synes ikke jeg får hentet meg inn igjen, forkjølelsen som har kommet ligger bare der og ulmer, den bryter ikke skikkelig ut, men den blir liksom ikke bedre eller. Og det er slitsomt, hverken fugl eller fisk, men helt i tråden med høstens ankomst.

Mons er heller ikke så glad i høstværet. Han vil ut på den ene siden og mjauer og bærer seg på den andre siden av huset for å komme inn igjen, jeg for min del skjønner ikke at han vil gå ut i det hele tatt.

mandag 21. september 2009

Alle gode ting er tre

To helger nå har jeg greid å prikke 11 riktige inn på fotballkupongen. Bare den ene markeringen som har vært feil og utbetalingene har dermed blitt minimale. Nå spørs det jo da, hva tolver'n hadde blitt på om jeg hadde truffet, kanskje det hadde vært mer favorittrekka og ikke ville hatt stort større utbetalinger enn ved en elver og og noen tiere. For jeg har hatt 12 riktige en gang før, for svært lenge siden, da tror jeg det var 1200 kroner jeg vant.

Men jeg prøver igjen, og håper at alle gode ting er tre. Neste helg satser jeg på 12'ern!!!

fredag 11. september 2009

Nærmer seg

Etter måneder med forberedelser er det snart finale, min datters store dag er nå bare et drøyt døgn unna.

Fotograferingen er unnagjort i dag, gaven fra bror, mor og mors kjæreste er innviet, og hun var ganske stolt da hun troppet opp i bunaden sin som bare jeg har maken til her vi bor.

I morgen er det kakeinnhenting etterfulgt av bordpynting i lokalet der selskapet skal holdes. Blomster er kjøpt, bordkort er lagd om ikke etter alle kunstens regler så er de hjemmelagd og i fargen konfirmanten ønsker. Om jeg noen gang har hatt en skjønnskrift er den borte, men folkene greier nok å lese kråketærne mine og skal nok finne plassene sine.

Jeg ser fram til å komme til søndag nå, og starte feiringen, senke skuldrene og håpe dagen blir minneverdig for datteren og gjestene.

torsdag 3. september 2009

En stjerne har sloknet

I dag har jeg vært i begravelsen til min kusine som tapte kampen mot kreften forrige onsdag. 41 år gammel og så alt for tidlig. I 12 år har hun kjempet mot sykdommen, og de siste åtte årene hadde min kusine og jeg blitt svært gode venninner.

Hun var ei som alltid så lyst på livet, en ble rent flau når en snakket med henne og klaget over bagateller, men hun var så positiv og når en la på telefonen med henne så hadde man en helt annen sinnstemning enn den man av og til hadde før samtalen.

Hun var historieforteller av rang, og husket masse fra barndommen blant annet, som jeg har glemt. Hun kunne forteller om små episoder, som for eksempel den gangen vi kom ned til familien hennes på campingen og jeg hadde spilt en låt med Queen og David Bowie. Hvem går rundt og husker sånt? Hun gjorde, dette og masse annet har blitt fortalt om igjen de siste årene, for korttidsminnet var blitt redusert etter kreftsykdommen, hun husket godt det som hadde skjedd for lenge siden, men kunne glemme at hun hadde fortalt en ting for fem minutter siden. Den levende måten hun fortalte på fikk en også til å leve seg inn i historiene, hun var rett og slett ett unikum.

For snart syv år siden ringte hun meg, dette var rett etter at faren min døde, og hun ringte for å høre hvordan det gikk etter begravelsen. Underveis i samtalen forteller hun at svulsten hennes har kapslet seg inn og omsider begynt å krympe. At dette på en måte opphevet dødsdommen hun hadde fått hadde hun aldri reflektert over. Hun forstod ikke at alle begynte å gråte da hun fortalte dette. "For det er jo en gladmelding, er det ikke?" Men sannheten var at hun aldri egentlig hadde forstått at med svulsten voksende i hjernen ville det kun dreie seg om tid før hun tapte.

Men hun ville ikke tape, hun levde livet og så hele tiden livets lyse sider. Hun hadde masse å gi til alle og var en omsorgsperson som hele tiden ga. Hun var sprudlende og hun var høyst levende.

Snart et år har gått siden svulsten i hjernen blusset opp igjen, men selv ikke da ga hun opp. Hun fortsatte å legge planer for framtiden og fortsatte å gi av seg selv. Etterhvert ble det tyngre å snakke med henne, hun gjentok seg stadig oftere og kunne i løpet av samtalene stoppe helt opp, noen ganger fordi hun ikke fant ordene, andre ganger fordi hun rett og slett ble borte. Nå er det noen måneder siden jeg traff henne siste gangen, det var også siste gangen jeg snakket med henne. Etter det ble det vanskeligere for henne å ta telefonen når den ringte, så mange samtaler gikk nok tapt. Hun som elsket å snakke i telefonen. Jeg ville så gjerne tro at det skulle skje et under, men dessverre det kom aldri. Min kusine måtte tilslutt slippe taket i livet hun var så glad i. Kanskje har hun det bedre nå, fri for alle plager, men det var for tidlig.

Jeg lyser fred over min kusines minne.

tirsdag 18. august 2009

Vakkert



Når de holder seg pent på åkrene og ikke ute i trafikken er disse et nydelig skue. I dag da jeg kom kjørende hjem sto det fredelig i åkerkanten rett på utsiden av min tomt og spiste. Det hadde forflyttet seg da jeg kom inn og hadde tilgang til litt bedre kamera enn mobilkameraet mitt, men man ser godt hva det er for det. Men om det virkelig er et rådyr, se det er jeg usikker på, den hvite bakparten manglet...

tirsdag 4. august 2009

Fem timer

Som uka har dagen sneglet seg av gårde. Som kjent heter det at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, men hva hjelper nå det da tiden går så uhørverlig sakte. Fram til ett i dag og da min søte niese var blitt hentet og hadde reist hjem gikk timene i sitt vante tempo. Men da stoppet det liksom, 12 timer har føltes som det dobbelte og jeg har faktisk rukket å gjøre masse...hatt møte med stedet min datters konfirmasjon skal holdes, kappet og skrevet ferdig invitasjonene til den samme konfirmasjonen, snakket i telefonen, spist middag og hatt en lang samtale med min sønn, jeg har sovet og lest blader og enda er det fem timer til flyet med kjæresten min skal lande. Nå kan jeg trekke fra en time som jeg må oppholde meg i bilen, da er vi faktisk nede i bare fire, jeg skal dusje og det tar jo også litt tid, men alt i alt er det fremdeles fem timer og fem minutter før han, eller flyet han er med på har hjulene på norsk jord.

Uansett, min lengste uke ever er i ferd med å gå mot slutten, da han dro for en uke siden ante jeg ikke at tiden nesten skulle stoppe opp her hjemme, for det har den gjort.

Nå er det datteren som er ute på egenhånd, (eller på konfirmasjonsleir, så aleine er hun jo ikke), og skal klokkes hjem. Det er forøvrig nokså stille fra den kanten, en sms siden søndag som et svar på min sms, og den var superkort og skulle nesten tro hun betalte for bokstavene, men jeg fikk svar på det viktigste, hun har det bra.

Nei, kanskje jeg skal komme meg i dusjen, jeg ender nok opp med å reise styggtidlig, så får finne fram en ventebok....Om drøye fem timer skal jeg være på Gardermoen og ønske gutten min velkommen hjem, og jeg gleder meg!

mandag 3. august 2009

Mandagmorgen

Det regner igjen, etter to relativt fine helgedager bøtter det igjen ned, det er grått og det er trist - ute.
Selv føler jeg meg ganske så glad, jeg har, om kanskje ikke med 100 i stil, snart kommet meg igjennom uka kjæresten min har vært utenlands, i morgenkveld skal jeg hente han på Gardermoen! Jeg tror jeg har taklet barnepikejobben ganske bra (selv om det har gått med noen pinner- kjærlighet på pinne) og jeg har endelig fått til invitasjonene til min datters konfirmasjon, nesten slik som jeg ville ha dem. Nå gjenstår bare å få skrevet dem ut, men mens jeg har testet utkast etter utkast har blekknivået sunket drastisk og tja, jeg har visst ikke blekk på lager så nå må jeg vente på ny forsendelse i posten før det kan fullføres og etterhvert sendes ut.

Jeg tror på en fantastisk uke!

onsdag 29. juli 2009

Gjesp :o

Onsdag og tidligvakt, jeg er trøtt som en dupp og vil nok en gang få en gjespende onsdag i kassa. Enda jeg i går la meg tidlig, før halv tolv faktisk, gikk jeg til sengs, ikke så veldig trøtt akkurat, så jeg belaget meg på at jeg nok måtte lese noen sider i boka mi før jeg sovnet. Og jeg leste og leste til jeg skjønte at dette ikke virket som noen sovemedisin, at det bare var en ting å gjøre, slukke og lukke øynene. Men da, da kom alle tankene. Alt jeg må huske i dag, og de kommende dagene med veslemor (niesen min) på besøk, hvordan det er med moren min som er operert, hvilke dag jeg skal bruke for å komme i gang med min planlagte løpetrening, og sist men ikke minst, åssen jeg skal komme meg i gjennom en uke med minimal kjærestekontakt mens kjæresten min er på ferie? De siste tre månedene har han vært min beste sovemedisin. Opp mot to og tre timer på telefonen og så i seng. Og det har aldri vært noe problem og sovne, selv ikke på tirsdagskvelden, men da har klokka ofte vært adskillig mer enn da jeg la meg i går, så resultatet er det samme: Konklusjonen er at jeg alltid er trøtt på onsdag og tidligvakt. Jeg tror ikke jeg er skapt for å stå opp klokka fem lenger, og å legge seg tidlig dagen før tidligvakt er rett og slett ikke mulig. Jeg er ikke trøtt før etter ett og to, så enkelt er det.

søndag 19. juli 2009

Mye å glede seg til

I dag gleder jeg meg til masse. Jeg skulle sovet lenger, men våknet ganske tidlig så da er jeg vel uthvilt da og greit er nå det så dagen kan begynne.

1.) Jeg skal hente ungene i dag, gleder meg til å være sammen med dem igjen etter to uker.
2.) Jeg skal treffe kjæresten min igjen!
3.) Vi skal hjem, hjem til mor. Der også lillesøster og yngste skuddet på familietreet er.
4.) Og jeg har ferie. Ingen jobb, ikke noe stress, bare avslapning. Og kos med de jeg bryr meg om og er glad i. :)

lørdag 18. juli 2009

Ny vri?

Når livet går opp, går skrivekløen ned. Det er ikke tomt, men det er brått mye vanskeligere å meddele alt som surrer i huet mitt om dagen. Det er mine tanker, mine følelser og brått så var det ikke like kult å dele. Jeg er rett og slett forelsket om dagen og svever på min rosa sky. Jeg har greid å legge frykten for nedturen vekk, den frykten som kan ødelegge alt, skal ikke få slå rot og sakte men sikkert la alt gå til grunne. Jeg lever nå, og jeg har det bra! Og sånn vil jeg fortsette å ha det!

søndag 12. juli 2009

Spotify vs Itunes


Tidlig i vinter ble jeg den lykkelige eier av Ipod Nano, og lastet over nesten alle sangene fra den galme Ipoden min, ikke den store spenningen å sette proppene i ørene og høre på musikk. Alt var gammelt nytt og noe var jeg vel relativt lei også. Når jeg får en yndlingssang så hører jeg på den, om og om igjen, til det kjedsommelige for andre, men til stor glede for meg selv, til jeg er møkklei. Og på den gamle Ipoden var det mye sånn musikk, som bare ble flyttet over på den nye, litt fordi den nye på død og liv selv ville bestemme hvordan den skulle laste musikken over, og jeg faktisk endte opp med både bilder og musikk fra pcen min og jeg rett og slett ikke helt forstod at det gikk an å overstyre innstillingene i Itunes og selv bestemme hvilke mapper som skulle inn. Jeg fikk etterhvert slettet og lagd en ren musikkavspiller der jeg nesten greide å unngå julesanger, ungenes gamle kornettspill, og mye annet som man faktisk ikke hører på på bussen eller stranda, men til nød fungerer når en er hjemme og bare har musikk som bakgrunnsstøy.

I våres fikk jeg da også den omtalte Spotify ned på min pc og det åpnet seg en ny musikkverden, trodde jeg, men så var det det å huske titler, artister og grupper på det en vil høre da, så jeg endte opp med igjen å høre på samme musikk, ispedd reklame, som finnes på Ipodene mine, før det løsnet og jeg faktisk oppdaget at på Spotify er det det repertoaret. Nå lytter jeg først på "ny" musikk for så å kjøpe den på ITunes store. Om jeg liker den, vel og merke. Ipoden min er nå i ferd med å bli et lite musikkbibliotek med litt ny og noe gammel musikk, takket være Spotify, spenningen når jeg nå setter proppene i ørene er litt større enn den har vært selv om det fortsatt er noe som burde vært luket ut og som jeg hopper elegant over når den dukker opp.

torsdag 9. juli 2009

Orker ikke

Så blir det å komme heseblesende rett før arbeidstid igjen i dag, planen om å reise før og rekke innom apoteket er forkastet, jeg tar det en annen dag. Rekker neppe å gå ut de to minuttene før for å sette på oblatene på bilen eller. Kjenner at jeg skulle ønske arbeidsdagen snart var over, ikke snart skulle begynne, selv om jeg foretrekker kveldsvaktene, sånn egentlig. Kjenner at jeg skulle sovet lenger i dag, selv om jeg faktisk rakk å gjøre en del, innimellom facebook og alt det andre som er mer interessant enn nettopp husarbeide. Jeg kjenner at det skal bli godt med litt mer ferie, jeg kjenner at jeg savner ungene og jeg kjenner at jeg gleder meg til noen dager sammen med kjæresten min igjen. Så da er det bare å erkjenne, jeg kjenner at jeg lever, selv om jeg skal på jobb og ikke er hjemme før midnatt, selv om det er så mange andre ting jeg heller skulle gjort akkurat nå enn å sitte å følge med på klokka, slik at jeg i det minste ikke kommer for sent.

tirsdag 30. juni 2009

Varmt, varmere

Etter en uke i Tyrkia trodde jeg det skulle gå greit å komme hjem til den mye omtalte varmen her hjemme, men i går måtte jeg rett og slett melde pass. Etter å ha vært et kvarter ute hadde jeg greid å få soleksem som jeg ikke greide på en uke i Alanya. Svetten haglet og jeg rett og slett kapitulerte.

Nå har jeg jo fått mange morsomheter på at jeg reiste bort da sommeren kom til Norge, men jeg ville ikke vært den uka foruten. Jeg har fått slappet av, ligget i sola, badet i saltvann og bare kost meg. Hjemme ville jeg ha jobbet og stresset med et eller annet prosjekt når jeg ikke var på jobb, så jeg angrer ingenting.

lørdag 20. juni 2009

Grillvær?

Det så så fint ut, og grilling stod øverst på ønskelisten for mat i dag, solen skinte og det var faktisk også vindstille, så rett og slett et perfekt grillvær. I dag byttet jeg ut engangsgrillen med skikkelig grillkull også, for å få den rette stemningen og ikke minst kosen. Godt i gang med grillingen begynte det å komme noen regndråper, bare noen få, før himmelens sluser åpnet seg, og gode råd var dyre, godt det finnes parasoller og godt at jeg hadde en sånn i garasjen. Så vi fikk spist grillmaten vår vi, selv om vi riktignok måtte innendørs for å spise.
Det roet seg, men nå blåser det opp og snart tror jeg det bøtter ned - igjen. Godt man skal reise bort.

onsdag 17. juni 2009

Allergi

Jeg nevnte så vidt allergi sist, jeg tror det er morgener jeg er allergisk mot jeg. Nå nyser og nyser jeg, og når jeg tenker etter så er det veldig ofte på morgenen jeg begynner å nyse, så det så!

søndag 14. juni 2009

Proteindrikk og rosiner

Sitter her med lettere skjelvende legemsdeler og nyter følelsen av fire gjennomførte treningsøkter denne uka. Som regel blir det tre, noen ganger bare to, men sånn av og til glimter jeg til og greier fire, som nå.

Men det var tungt, også i dag, det er noe ugg i kroppen min som ikke slipper taket. Forkjølelsen jeg pådro meg for fire uker siden nekter å slippe taket, og frykten for at det kan være allergi begynner å komme. Jeg vet at jeg er allergisk mot marsvin, og den gangen det ble oppdaget for snart 20 år siden fikk jeg beskjed om at alle dyr jeg levde med ville kunne vekke en allergisk reaksjon på meg over tid. Den gang ble jeg utstyrt med allergipiller og oppfordring om å omplassere marsvinet. Det satt langt inne bare å tenke på det så jeg bestemte meg for å leve med plagene og på piller. Nå hjalp naturen til, mitt lille marsvin ble syk fjorten dager etter at diagnosen ble stilt, og dyrlegens innsats kunne ikke redde min lille Sofus, han døde.

I årenes løp har jeg hatt noen katter som alle har blitt påkjørt mens de ennå var unge. Nå har jeg seks år gamle Mons, kosepusen, monsterpusen, pysekatten og selveste sjefen i huset. Skrekken for at jeg nå skal ha blitt allergisk mot han og alle hans artsfrender er så absolutt tilstede. Så noen test tør jeg neppe å ta. Jeg har forsøkt å ta apotekkjøpt zyrtek, og det demper plagene, men neste dag er de der igjen. Jeg er ingen lege, jeg kan ikke selv stille noen diagnose, men håper at det er en kraftig forkjølelse som har satt seg der. Og at sommerforkjølelse er verre å knekke enn andre, og bare jeg får litt tid så går det over av seg selv.

fredag 12. juni 2009

Jeg undrer meg på

På dette tidspunktet bør min snart 18 årige sønn sitte på skolebussen på vei til skoletannlegen. Timen jeg ikke trengte å avbestille på grunn av muntlig eksamen har blitt lovet å gjennomføres.

Nå er han ikke kjent for å være flinkest i å komme seg opp for egen maskin på morgenen, så jeg kjenner at jeg lurer. Men etter at jeg minte han på dette i går, mens han var på LAN og fikk min skyllebøtte fordi jeg maste (hører med til historien at jeg ikke hadde snakket med han siden dagen før da han valgte å ta bussen for å slippe å klippe plenen), bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ringe å vekke han der han er sammen med sine venner. Han er snart myndig og dette får han klare selv.

Det koster, jeg måtte ta meg sammen for ikke å ringe han halv åtte og høre om han var våken. Jeg må ta meg sammen nå for ikke å ringe å høre om han har kommet seg på bussen, og jeg kommer i hele dag til å lure på om han rakk det.

onsdag 10. juni 2009

Dårlig mor?

Av og til føler jeg at jeg er en veldig dårlig mamma, som i dag, her sitter jeg med verdens svarteste samvittighet og en gretten sønn 3,5 mil unna.

Morgenen begynte som det av og til gjør, en familie der alle tre virker som har stått opp på feil bein, jeg minnes å huske at jeg ikke var så irritabel når jeg sto opp, men det kom relativt kjapt. Med noen uker uten særlige smerter i ryggen var disse tilbake for fullt og det var vanskelig å rette seg skikkelig opp. Pillene ble inntatt med håp om at innen jeg skulle på jobb ville disse være forsvunnet. Ungene var småsure, den ene for sykkeltur langt inn på skauen og klesvalg, den andre som ikke sier stort kanskje på grunn av varsel om muntlig. Uansett hva som red dem, min tålmodighet forsvant med deres irritasjon, over det ene, det andre og hverandre.

Selv på dager som denne kom begge seg av gårde, den ene med bussen, den andre med sykkel rett etterpå og en halvtime før hun normalt drar, og mor, mor gikk tilbake til senga full av piller, med ryggsmerter, dårlig samvittighet og en dårlig start på dagen.

Eldstemann som skulle få beskjed om muntlig hadde fått streng beskjed om å ringe med en gang han visste, på grunn av tannlegetime som kanskje måtte avbestilles så jeg tok telefonen med. Og han ringte, kom ikke opp, kan du komme å hente meg? Jeg svarte at nå måtte først pillene virke slik at jeg kunne reise på jobb, og minte han på at det gikk en buss etterhvert. Endskapen på samtalen var selvfølgelig at han ble sur og la på etter og ha fortalt meg at det var god tid til jeg skulle avgårde og at såpass kunne jeg gjøre.

Utrolig nok sovnet jeg, og våknet med dårlig samvittighet og vissheten om at han satt aleine på skolen og ventet på bussen klokka 13, så jeg ringte han. Da satt han sammen med noen andre som heller ikke var kommet opp og var vel ikke veldig interessert i å snakke, litt skjønte jeg fordi jeg hadde sagt nei til å komme. Ryggen var bedre så jeg bråtrente mens oppvaskmaskinen gjorde seg ferdig og ringte tilbake for å si at da kommer jeg og henter mot at du klipper plenen i morgen, noe som jeg hadde tenkt å gjøre i dag, men nå ikke ville rekke om jeg hentet han. Men dessverre er ikke den ene tjenesten den andre verdt her hos meg. Nehei, han skulle på LAN han nå så det rakk ikke han før helga. Og da tok han heller bussen, så her sitter jeg, med dårlig samvittighet og plenklipping foran meg. Og en gretten sønn 3,5 mil unna...

tirsdag 9. juni 2009

Klokkedilla

Innrømmer glatt at jeg har klokkedilla, med omlag 150 klokker liggende trenger jeg strengt tatt aldri mer kjøpe noen klokke, men jeg greier ikke å la være. Og jeg tror faktisk ikke jeg har kjøpt noen klokke siden i fjor sommer, da jeg snublet over tidenes armbåndsur som bare skrek, "kjøp meg, kjøp meg!"

Da hadde jeg akkurat kjøpt klokka til høyre og måtte ta en liten runde rundt senteret før jeg bestemte meg for å kline til. Hvor ofte unner jeg meg noe liksom.

Her om dagen falt jeg pladask for en klokke en kunde som var innom butikken hadde, og da han fortalte hvor han hadde kjøpt denne så visste jeg at det ikke ville bli lenge før jeg hadde maken. Nå fant jeg en som ikke lignet helt da, når jeg kom til butikken, det diamantformede glasset var nok det samme, men en lilla klokke vekte større interesse enn den stålfargede med lenke.


Spørsmålet en kan stille seg er jo om klokkene mine har stort for seg. Når jeg i går kom på jobben så jeg at jeg var utelatt fra timelistene neste uke, i uke 25, og hvorfor var jeg det? Jo, jeg har bedt om ferie i uke 25 og reiser først bort i uke 26... Jeg har faktisk greid kunststykket og bomme en hel uke! Heldigvis ordnet det seg, jeg er tilbake å timelistene for neste uke og kan reise til Tyrkia uka etter, og en skal ikke se bort i fra at det blir en ny klokke da og.

fredag 5. juni 2009

Hvor vanskelig kan det være????

Som frilansjournalist får jeg som andre som fotografer av og til spørsmål om bilder som har stått på trykk i avisa. Jeg deler gladelig mine bilder med stolte foreldre, besteforeldre eller andre som måtte ha lyst på et bilde jeg har tatt.

For en uke siden ringte en bestemor meg, barnebarnet hadde vært avbildet i avisa og nå ønsket hun bildet. Dessverre er det ikke lenger sånn at avisa kan sende mine bilder til gud og hvermann. Ja, jeg sier dessverre, for her sitter jeg og forsøker å printe ut, og selv om jeg har stilt inn så den skal ta riktig størrelse på fotopapiret kommer bildene ut hodeløse. Ok, gutten bestemoren var interessert i har fått beholde hodet, men de to andre som var med får kun med nesa og nedover, og det er vel ikke noe å henge hverken på veggen eller sette i skrytealbumet. Det er da ikke min mor som har tatt disse bildene eller, hun kapper gjerne der,(ved nesa på folk), men jeg har i det minste greid å få med alt så derfor synes jeg at alt også skal med på papiret. Nå har jeg byttet ut papiret med standard a4 fotopapir, i håp om at alle tre på bildet skal komme ut hele, men hva skjer da, skriveren nekter å gjøre noe som helst her, og sletting av ventende dokumenter ignorerer den fullstendig, jeg har skrevet ut ark etter ark og irritasjonen øker i takt med bortkastet fotopapir og blekk. Siden jeg da også er så snill at jeg sier at det er greit og at jeg ikke vil ha betalt så begynner hele bildet og bli en smådyr affære. Når og om jeg tilslutt får printet ut bildet får jeg jo portoutgifter i tillegg så neste gang noen spør om bildet skal jeg ta betalt! En symbolsk sum i det minste.

Nå har jeg fått i gang skriveren igjen, der kommer et bilde på a4 ark, og de to guttene med kritiske hodekapp er nå på vei ut av skriveren, med hodene i behold!!!!
Da ordnet det seg denne gangen også, nå er det bare å få sendt avgårde til stolt, ventende bestemor. Og tenke at jeg har gjort dagens gode gjerning. :)

torsdag 4. juni 2009

Snart helg igjen

Torsdag og snart en ny helg, men ilagt fridag fredag avslutter jeg rekken av langhelger som den siste måneden har kommet tett som hagl. Kommende helg er det tur med venner, og forhåpentligvis både sol og sommer.

Torsdag er dagen for helgevasken, og sist uke bestemte jeg at nå var det slutt på all opprydding før jeg kunne sette i gang med selve vaskingen. Vi greide det lenge, jeg var på ungene med en gang de "glemte" å rydde opp etter seg, men nå flyter det litt igjen så før jeg får begynt må det nok en gang ryddes. Kanskje jeg bare skal begynne å kaste, da kommer i hvertfall aldri den tingen igjen.

Torsdag har med sin kveldsvakt blitt dagen for ukas treningsøkt nummer to. Alltid litt usikker på hvilken rekkefølge jeg skal ta de to gjøremålene, vaske eller trene først, men som regel går treningen foran, det er faktisk vel så viktig som vaskingen, på grunn av restitueringen av muskler før ukas siste treningsøkt er det viktig å få gjennomført på torsdag for å sikre at jeg får mine tre fastsatte økter på en uke. Derfor hender det at vaskingen blir forskjøvet.

For natt til torsdag har jeg ofte sittet oppe alt for lenge siden jeg jobber kvelden, og da hender det at jeg må ta igjen litt tapt søvn når ungene får dratt på skolen og før jeg i det hele tatt orker å starte med noe som helst. Men i dag er jeg ganske våken og kommer ikke til å legge meg igjen, her skal trenes, ryddes, vaskes og pakkes. Med tanke på at vi den siste måneden har vært hjemme en av fire helger så burde egentlig huset vært strøkent, men sånn er det ikke vårt hjem. Vi er nok og vil for alltid bli skippertaksmennesker alle tre.

torsdag 28. mai 2009

I pose og sekk

Endelig ble det min tur!!! SOL!!! Jeg fikk en drøy time i sola etter å ha fullført helgevasken. Ble jo ikke lange stunda jeg fikk oppholdt meg i de deilige solstrålene, men nok til at jeg faktisk føler meg mye mer vel enn for noen få timer siden. Jeg blir jo rent glad av dette!

Nå har jeg hatt maks uflaks alle dager med fint vær, enten jobber jeg, eller så sitter jeg i bilen eller så er det noe jeg bare må få unna meg her innendørs. På mandag valgte jeg å trene for så å klippe plenen, slik at jeg for fulle kunne nyte finværet på fridagen min tirsdag. Og hvordan er været på tirsdag? Jo, det bøttet ned, jeg hadde fint kunne klippet plenen før det startet og jeg hadde kunnet trent etterpå, og fått med meg solstrålene før jobb mandag. Men nå er jeg i gang, er visst spådd bra vær til helga også så selv om jeg skal jobbe litt lørdag så har jeg fortsatt muligheter jeg med. Og det er jo dette som er sommer, selv om det blåser noe fryktelig så er det helt greit å være ute, og det er bare en ting å si, det er GODT!!!!

tirsdag 26. mai 2009

Et vandrende bryggeri

Jeg kan ikke påstå at jeg har forsøkt alt i kampen mot min psoriasis, men en del remedier er forsøkt, så lenge de ikke inneholder hydrokortison som jeg er sterk motstander av.
Ikke har jeg vært spesielt plaget eller, en flekk her, en der, kanskje en litt større et annet sted osv. Men det har aldri vært generende, jeg har aldri følt ubehag ved å trekke i shorts, og de aller færreste har lurt på hva det hvite er. Noen unger og noen voksne som har spurt om jeg holder på å male.
Dessuten har vinteren vært min "hvileperiode", da har utbruddene roet seg og jeg kan faktisk skryte av å ha vært helt frisk, en og annen vinter, men denne vinteren endret det seg. Sommerens flekker gikk ikke bort, de formerte seg og jeg fikk utbrudd på steder jeg aldri har hatt.Og nå som sommeren er rett rundt hjørnet blomstrer det som aldri før, både på gamle og nye steder.

Jeg har ikke legeskrekk, bare skrekk for legen jeg har som fastlege nå, men jeg burde nok kanskje bitt i det sure eplet og oppsøkt han, det er bare det at etter å ha vært borte i han ved et par anledninger nå frister det ikke å bestille time. Jeg har litt inntrykk av at han ser på meg som en hypokonder. (Sist uke da jeg var der etter møtet mitt med hønsenettingen og en gang rett etter påske da han aller nådigst henviste meg til MR, som jeg fikk en telefon fra legen om i går faktisk, bildene viste en slitt rygg og prolaps, men det er en annen historie).
Så mens jeg lar ukene gå så jeg ikke behøver å oppsøke legen en gang i måneden får jeg doktorere meg selv.
I natt har jeg derfor ligget innpakket i olivenolje og gladpack, det må kanskje gjøres flere netter så selv om det er et sabla klin får jeg kline til igjen i kveld. Nå har jeg etter å ha fått dusjet av meg all olje og skrubbet av et lite lag dynket meg i øl.
Det sies å skal ha en helbredende effekt og ingenting skal være uprøvd nå i kampen mot psoriasisen.

Jeg vet at jeg egentlig ikke kan klage, det er folk som har mye mer enn meg, jeg er heldig egentlig, men nå er jeg ikke sikker på hvor lang tid det vil ta før jeg også har det over alt, utviklingen det siste året har gått i et rasende tempo, og når jeg vet at sol aleine ikke er noen god oppskrift er det litt skummelt å tenke på hvordan også jeg tilslutt kan bli seende ut.

mandag 25. mai 2009

Hmm

Humla mi er der fortsatt den og jammen greide jeg det ikke igjen....denne gangen bare et lite rift i panna, og nå er jeg jo vaksinert for ti år framover så...ingen fare. Og jeg traff hønsenettingen fra annet hold i dag, mens jeg klippet plenen og ønsket å ta med noe løvetann som stod inn mot husveggen... Jeg har nå i det minste hengt opp nettingen på veggen, det ville antagelig bare være et tidsspørsmål før det er en av ungene som går på den, for den henger skummelt til, eller hang...får ta den når den dør til høsten, den har jo allerede begynt å klatre oppover så..hørte forresten min søster sa at en sånn humle kan vokse 20 cm i døgnet, det er ikke rart det føles at de vokser rundt beina om du blir stående i noen minutter ved siden av den hersens buskeveksten...

Men nå er plenen klippet og denne gangen tok jeg alt, nesten, flyttet ikke trampolinen for å klippe under den, det får jeg ta neste gang...det kommer dager etter dette.

Bloggarkiv