Rettet skrivefeilen i tittelen med det samme, jeg så at jeg hadde skrevet rotehus, det stemmer det tidevis det også, og kanskje akkurat nå. Med klesvask rundt omkring på alle stativer, brettede klær som ligger til avhenting og halvpakkede kofferter så blir det litt rotehusaktig. Og rotehus kan gi meg rotehue, men tror ikke jeg kan skylde på rotehus at jeg i dag morges ble vekket av varselklokka på kalenderen på telefonen. Ti på åtte satte det i gang. Og det eneste hintet jeg fikk var den ferdigprogrammerte fra fabrikk. Hendelse. Jo, det ble jeg klok av.
Jeg bruker ikke kalenderen på telefonen svært ofte eller mye, stort sett legetimer, møter og den slags som jeg tror at jeg kan glemme. Veldig sjelden legger jeg inn avisjobb, så et varsel sånn på søndagsmorgen...?
Hm. hva var det jeg skulle i dag, bortsett fra på jobb i kveld?
Jeg bestemte meg for at det neppe kunne være så viktig og at jeg derfor skulle sove videre.
Men det er ikke lett å sove videre når en vet at en kanskje skal noe som en har glemt.
Jeg grublet og grublet og begynte å lete litt i framtidige hendelser, kom på at neste mandag, da har jeg lagt inn en påminnelse om å ta en telefon i forbindelse med nettopp en avisjobb neste uke. Gleden var derfor veldig stor da jeg ikke fant denne meldingen til meg selv neste mandag da jeg vet(?) jeg la den inn. Sånn to dager før jobben liksom. Så hva jeg surret med da jeg la inn dette på kalenderen vet jeg ikke, men jeg er glad jeg tror jeg har funnet ut av det. og ja, jeg sov nesten en time til etter at gåten var løst.
søndag 30. september 2012
lørdag 29. september 2012
Impulsiv jeg?
Njaa, eller ja, bare jeg får tenkt meg om.
Jeg har mistet et par kjøkken nå inne på finn.no det siste året som jeg gjerne skulle hatt, rett og slett fordi jeg måtte tenke. Jeg måtte tenke og ta mål og vips så var drømmekjøkkenet borte. Et svart, glansfullt, ferdig demontert og nedpakket kjøkken med stålvifte til 1500 kroner solgt. Fordi jeg måtte tenke, hvem kan kjøre henger for meg, når kan jeg hente, hvordan er det med plassen osv. Javel, det ville kanskje blitt et skap eller noe for mye, men lell da gut. Til den prisen ville jo ikke det gjort noe. Dog, til mitt eget forsvar, den gangen ringte jeg faktisk samme kveld tilbake og sa jeg ville ha kjøkkenet, men da var det solgt og hentet.
Det er bare et par uker siden jeg mistet det andre (det har vært mange kjøkken, men jeg vil ikke kjøpe bare for å kjøpe). Da brukte jeg lang tid rett og slett fordi det var hjemmemalt, ikke så gammelt, men hjemmemalt. Innen jeg fikk tenkt meg om lenge nok (det kostet mer enn det svarte drømmekjøkkenet også) var også det solgt. Eller jeg var vel ikke kommet til noen konklusjon, men før jeg kom dit fikk jeg mail om at det var solgt. Vil jeg egentlig kjøpe et hjemmemalt kjøkken? kan jeg ikke da like gjerne male mitt for fjerde gang liksom?
Men nå, nå har jeg vært impulsiv. Lillesøster og jeg snakket om storbytur, les London. Jeg trodde det var litt fram i tid, men i starten av denne uka fikk jeg spørsmålet, London i høstferien?
"Åhnei, da har jeg bare fri mandag, så det går ikke".
Tenkte jo også at jeg hadde noen ende få feriedager igjen, men at de fikk jeg neppe tatt ut på så kort varsel, altså en uke.
Gjemt og glemt ble hele turen. Til jeg hørte mor skulle til London sammen med lillesøster og datteren hennes i høstferien... Litt trist var det jo fordi det var jo ikke det at lille prinsesse og jeg ikke ville være med, men jeg innfant meg i at det var sånn og ringte lillesøster for å be henne kjøpe med noe fra Primark.
"Kan du ikke heller prøve å få blitt med da", ber hun.
Vel, på torsdag hadde det kommet sms fra sjefen om feriedager som måtte tas ut...jeg kunne jo prøve å se. Uten store forventninger ringte jeg og sjefen ville ikke love, men skulle undersøke litt og ringe tilbake.
Mindre enn en time senere hadde hun ringt og gitt meg de to feriedagene jeg trengte for tre dager i London!!!
Melding til lillesøster, vi blir med!
Og det må vel sies å være impulsivt?
Etterpå, når jeg får tenkt litt så husker jeg jo at jeg hadde tenkt å vente med mer reising nå og heller prioritere å få huset ferdig, men....
Og intervalltreningen min på mandag, ups, den må utgå...
Jeg tenker at om det er billig så er det ikke gratis. At skulle gjerne tatt med sønnen på en tur også osv osv.
Men aller mest gleder jeg meg, bare jeg får tenkt meg litt om.
Jeg har mistet et par kjøkken nå inne på finn.no det siste året som jeg gjerne skulle hatt, rett og slett fordi jeg måtte tenke. Jeg måtte tenke og ta mål og vips så var drømmekjøkkenet borte. Et svart, glansfullt, ferdig demontert og nedpakket kjøkken med stålvifte til 1500 kroner solgt. Fordi jeg måtte tenke, hvem kan kjøre henger for meg, når kan jeg hente, hvordan er det med plassen osv. Javel, det ville kanskje blitt et skap eller noe for mye, men lell da gut. Til den prisen ville jo ikke det gjort noe. Dog, til mitt eget forsvar, den gangen ringte jeg faktisk samme kveld tilbake og sa jeg ville ha kjøkkenet, men da var det solgt og hentet.
Det er bare et par uker siden jeg mistet det andre (det har vært mange kjøkken, men jeg vil ikke kjøpe bare for å kjøpe). Da brukte jeg lang tid rett og slett fordi det var hjemmemalt, ikke så gammelt, men hjemmemalt. Innen jeg fikk tenkt meg om lenge nok (det kostet mer enn det svarte drømmekjøkkenet også) var også det solgt. Eller jeg var vel ikke kommet til noen konklusjon, men før jeg kom dit fikk jeg mail om at det var solgt. Vil jeg egentlig kjøpe et hjemmemalt kjøkken? kan jeg ikke da like gjerne male mitt for fjerde gang liksom?
Men nå, nå har jeg vært impulsiv. Lillesøster og jeg snakket om storbytur, les London. Jeg trodde det var litt fram i tid, men i starten av denne uka fikk jeg spørsmålet, London i høstferien?
"Åhnei, da har jeg bare fri mandag, så det går ikke".
Tenkte jo også at jeg hadde noen ende få feriedager igjen, men at de fikk jeg neppe tatt ut på så kort varsel, altså en uke.
Gjemt og glemt ble hele turen. Til jeg hørte mor skulle til London sammen med lillesøster og datteren hennes i høstferien... Litt trist var det jo fordi det var jo ikke det at lille prinsesse og jeg ikke ville være med, men jeg innfant meg i at det var sånn og ringte lillesøster for å be henne kjøpe med noe fra Primark.
"Kan du ikke heller prøve å få blitt med da", ber hun.
Vel, på torsdag hadde det kommet sms fra sjefen om feriedager som måtte tas ut...jeg kunne jo prøve å se. Uten store forventninger ringte jeg og sjefen ville ikke love, men skulle undersøke litt og ringe tilbake.
Mindre enn en time senere hadde hun ringt og gitt meg de to feriedagene jeg trengte for tre dager i London!!!
Melding til lillesøster, vi blir med!
Og det må vel sies å være impulsivt?
Etterpå, når jeg får tenkt litt så husker jeg jo at jeg hadde tenkt å vente med mer reising nå og heller prioritere å få huset ferdig, men....
Og intervalltreningen min på mandag, ups, den må utgå...
Jeg tenker at om det er billig så er det ikke gratis. At skulle gjerne tatt med sønnen på en tur også osv osv.
Men aller mest gleder jeg meg, bare jeg får tenkt meg litt om.
fredag 28. september 2012
Lilla klut :)
Min mor snakket om en lilla klut jeg burde kjøpe til vinduspuss. Anbefalt av bussjåfører. Og den skulle være fra Jordan.
Så i omtrent en uke har jeg nå lett og spurt etter lilla Jordanklut i diverse butikker. Uten stort hell. Det var mange andre kluter, men ikke lilla i boks. Så jeg ga opp og vasket tilslutt stuevinduene med Jif vindusvask, en klut, Jordannal, et kjøkkenhåndkle og en mikrofiberklut for vinduer. Ble vel ikke bra, men bedre. Katten Mons banker "pent" på ruta inn til stua eller soverommet når han vil inn, så det varer neppe lenge før de er like ille igjen, forresten.
Uansett. Jeg nevnte denne fantastiske kluten til storesøster i går og hun sa hun trodde ikke den måtte være lilla, det var mange farger, men en vindusklut...så i dag da jeg tittet i nok en butikk, hva fant jeg?
Akkurat, en lilla glassklut!
Kanskje jeg tar noen vinduer til i dag, sånn før jobb, om jeg rekker, må jo få testet denne lilla kluten, ikke sant?
Så i omtrent en uke har jeg nå lett og spurt etter lilla Jordanklut i diverse butikker. Uten stort hell. Det var mange andre kluter, men ikke lilla i boks. Så jeg ga opp og vasket tilslutt stuevinduene med Jif vindusvask, en klut, Jordannal, et kjøkkenhåndkle og en mikrofiberklut for vinduer. Ble vel ikke bra, men bedre. Katten Mons banker "pent" på ruta inn til stua eller soverommet når han vil inn, så det varer neppe lenge før de er like ille igjen, forresten.
Uansett. Jeg nevnte denne fantastiske kluten til storesøster i går og hun sa hun trodde ikke den måtte være lilla, det var mange farger, men en vindusklut...så i dag da jeg tittet i nok en butikk, hva fant jeg?
Akkurat, en lilla glassklut!
Kanskje jeg tar noen vinduer til i dag, sånn før jobb, om jeg rekker, må jo få testet denne lilla kluten, ikke sant?
torsdag 27. september 2012
En svensk krone
Har du en svensk krone kan du kjøpe deg en sånn glad tyggegummikule!
Nesten så en fikk lyst på en selv, selv om jeg tror jeg vet hvordan de smaker. Veldig kunstig og veldig søtt.
Men fine er de!
Nesten så en fikk lyst på en selv, selv om jeg tror jeg vet hvordan de smaker. Veldig kunstig og veldig søtt.
Men fine er de!
onsdag 26. september 2012
You'll never walk alone
Til alle mine medupportere og også alle andre, lytt og nyt:
tirsdag 25. september 2012
Groblad
Jeg har plukket groblad, masse groblad og håper at noen vet hvordan jeg kan gjøre det om til salve/krem? Jeg vet at den har en svært legende virkning på mye og mangt, som blant annet kviser, og jeg har mange og store kviser på ryggen. Som er ganske vonde egentlig.
Inn-Ut er min søsters tips på bruken av groblad. Innsiden heler og utsiden trekker ut....eller er det feil? Var det omvendt?
Men som sagt, jeg trenger tips til tilberedningen, noen som vet hva jeg må/bør gjøre? Snart er sesongen for groblad over og da er det jo fint å å kunne ha en krukke med krem av denne helende planten. :)
Inn-Ut er min søsters tips på bruken av groblad. Innsiden heler og utsiden trekker ut....eller er det feil? Var det omvendt?
Men som sagt, jeg trenger tips til tilberedningen, noen som vet hva jeg må/bør gjøre? Snart er sesongen for groblad over og da er det jo fint å å kunne ha en krukke med krem av denne helende planten. :)
Dette var nok litt markspist og egner seg kanskje ikke i noen salve... |
mandag 24. september 2012
En hel uke uten tv
Nesten, en uke minus en dag.
Først så gjorde det ikke så mye, jeg tenkte det er jo lett og snu litt på parabolen, men den gang ei.
Muligens var det en kortslutning etter at noen av kablene som lå inne i en slags boks var blitt våte. Liggende med enden på boksen opp mot alt regnet som kom sist uke.
På oppfordring fra Viasat har jeg forsøkt og koble om kabler, utenom denne boksen, hit og dit og fram og tilbake og på et tidspunkt hadde vi også signaler, forutsatt at noen kunne stått og holdt på parabolen. For så fort vi slapp for å skru den fast i den posisjonen forsvant signalene.
Tilslutt så jeg ingen annen råd enn å bite i gresset og få en montør hit. Snakket med Viasat som falt for bønnen om å få en montør hit før helga, han lovte å gjøre det han kunne for at jeg skulle få se oppgjøret mellom Liverpool og Man U på søndag, og la inn en hastesak hos videreformidleren av tjenesten...
Uten at det hjalp da. Jeg fikk ikke noen hit før i går, mandag kveld, nesten en uke etter at tvsignalene forsvant og dagen etter at Liverpool så ufortjent tapte kampen som jeg måtte se på annen måte.
Reparatøren byttet samtidig hode på parabolen og fikk koblet til den nye tuneren, som kan ta opp og spole forbi reklame og sånn. Med Brothers and sisters som begynner halv et på natta er det en god investering.
Vel, ser jeg minimalt på tv, men det er fint at det virker synes jeg.
Først så gjorde det ikke så mye, jeg tenkte det er jo lett og snu litt på parabolen, men den gang ei.
Muligens var det en kortslutning etter at noen av kablene som lå inne i en slags boks var blitt våte. Liggende med enden på boksen opp mot alt regnet som kom sist uke.
På oppfordring fra Viasat har jeg forsøkt og koble om kabler, utenom denne boksen, hit og dit og fram og tilbake og på et tidspunkt hadde vi også signaler, forutsatt at noen kunne stått og holdt på parabolen. For så fort vi slapp for å skru den fast i den posisjonen forsvant signalene.
Tilslutt så jeg ingen annen råd enn å bite i gresset og få en montør hit. Snakket med Viasat som falt for bønnen om å få en montør hit før helga, han lovte å gjøre det han kunne for at jeg skulle få se oppgjøret mellom Liverpool og Man U på søndag, og la inn en hastesak hos videreformidleren av tjenesten...
Uten at det hjalp da. Jeg fikk ikke noen hit før i går, mandag kveld, nesten en uke etter at tvsignalene forsvant og dagen etter at Liverpool så ufortjent tapte kampen som jeg måtte se på annen måte.
Reparatøren byttet samtidig hode på parabolen og fikk koblet til den nye tuneren, som kan ta opp og spole forbi reklame og sånn. Med Brothers and sisters som begynner halv et på natta er det en god investering.
Vel, ser jeg minimalt på tv, men det er fint at det virker synes jeg.
søndag 23. september 2012
Oppdatering
Klokka kvart på seks i dag var jeg i seng etter et svært vellykket reunion med gamle kolleger på Josefines Versthus på Bislett. I kjelleren der :) et sted som passet både til setting og klientell.
Det var rett og slett som å komme hjem og da er det ikke kjelleren jeg tenker på. Jeg kan ikke ha visst hvor mye jeg savnet disse folkene her trur jeg. 17 år etter at jeg sa opp, og det var som jeg aldri skulle ha vært borte fra dem, eller til de begynte å snakke om hvordan det fungerer i dag da. Da måtte jeg melde pass. Nå er det omstrukturering og effektivisering som gjelder og samholdet på arbeidsplassene har blitt deretter. Vi var nok en stor, megastor, familie når vi jobbet sammen. :)
Det kan fort bli en vane at vi treffes, men det bør vel muligens finnes en middelvei. En gang i år, annethvert år? Tiden vil vise. Men jeg gleder meg allerede.
Det var rett og slett som å komme hjem og da er det ikke kjelleren jeg tenker på. Jeg kan ikke ha visst hvor mye jeg savnet disse folkene her trur jeg. 17 år etter at jeg sa opp, og det var som jeg aldri skulle ha vært borte fra dem, eller til de begynte å snakke om hvordan det fungerer i dag da. Da måtte jeg melde pass. Nå er det omstrukturering og effektivisering som gjelder og samholdet på arbeidsplassene har blitt deretter. Vi var nok en stor, megastor, familie når vi jobbet sammen. :)
Det kan fort bli en vane at vi treffes, men det bør vel muligens finnes en middelvei. En gang i år, annethvert år? Tiden vil vise. Men jeg gleder meg allerede.
lørdag 22. september 2012
På fest
I kveld skal jeg på fest. Jeg skal på fest med gamle kolleger fra tiden som postbud. Det er 17 år siden jeg sluttet og de aller fleste har jeg ikke sett på disse 17 årene.
Jeg gleder meg mer enn om det hadde vært jubileum fra ungdomsskolen, men samtidig kjenner jeg at jeg kanskje egentlig gruegleder meg mest.
Det største hodebryet for meg er påkledning. Jeg vil ikke være for pyntet og jeg vil ikke være for upyntet. Jeg vil bare være meg selv, jeg vil føle meg vel, selv om jeg er halvpyntet. Jeg vil også vise at jeg ikke er den guttejenta lenger, selv om det muligens er det jeg er, uten denne tunikaen jeg endte opp med...
Han er sikkert død, men min første sjef på denne jobben sa en gang til noen av jentene i skranken på et julebord, etter og ha sett meg i kjole:
- Jeg trodde det var gutt....
Aldri, hverken før eller siden har jeg høvlet inn sjefen min så etter at jeg hørte det, rett og slett fordi jeg syntes det var forkastelig at han ikke hadde tatt den da jeg hilste på han på min første arbeidsdag fire måneder tidligere. Hva trodde han? At Sidsel var et guttenavn?
Vel, hvordan husker disse kollegene meg da, mon tro?
Jeg regner med at de husker meg som den som ikke spyttet i glasset på fest i hvertfall.
At jeg var storrøyker, som tidvis brukte Oliver Twist.
At jeg alltid hadde det travelt på ruta mi.
At jeg bestandig pakket for tunge depotsekker.
At jeg var gift med en kollega.
Vel, på de 17 årene er det vel bare stresset igjen av disse tingene.
Uansett, det blir spennende å møte igjen folkene i kveld. Og jo, jeg kjenner at jeg gleder meg veldig nå, noen av mine beste år i arbeidslivet har jeg jo hatt sammen med disse folkene.
Ha en fin lørdag folkens!
Jeg gleder meg mer enn om det hadde vært jubileum fra ungdomsskolen, men samtidig kjenner jeg at jeg kanskje egentlig gruegleder meg mest.
Det største hodebryet for meg er påkledning. Jeg vil ikke være for pyntet og jeg vil ikke være for upyntet. Jeg vil bare være meg selv, jeg vil føle meg vel, selv om jeg er halvpyntet. Jeg vil også vise at jeg ikke er den guttejenta lenger, selv om det muligens er det jeg er, uten denne tunikaen jeg endte opp med...
Han er sikkert død, men min første sjef på denne jobben sa en gang til noen av jentene i skranken på et julebord, etter og ha sett meg i kjole:
- Jeg trodde det var gutt....
Aldri, hverken før eller siden har jeg høvlet inn sjefen min så etter at jeg hørte det, rett og slett fordi jeg syntes det var forkastelig at han ikke hadde tatt den da jeg hilste på han på min første arbeidsdag fire måneder tidligere. Hva trodde han? At Sidsel var et guttenavn?
Vel, hvordan husker disse kollegene meg da, mon tro?
Jeg regner med at de husker meg som den som ikke spyttet i glasset på fest i hvertfall.
At jeg var storrøyker, som tidvis brukte Oliver Twist.
At jeg alltid hadde det travelt på ruta mi.
At jeg bestandig pakket for tunge depotsekker.
At jeg var gift med en kollega.
Vel, på de 17 årene er det vel bare stresset igjen av disse tingene.
Uansett, det blir spennende å møte igjen folkene i kveld. Og jo, jeg kjenner at jeg gleder meg veldig nå, noen av mine beste år i arbeidslivet har jeg jo hatt sammen med disse folkene.
Bildet er lånt hos: http://www.maihaugen.no/no/Postmuseet/Smakebiter/Posthorn/ |
Når kroppen våkner
Der ringte klokka, lenge etter at jeg faktisk stod opp. En deilig følelse å stå opp før klokka. Kaffen for eksempel smaker litt bedre da. Det er godt å være klar til dagens gjøremål lenge før en skulle stått opp, ikke sant?
I dag strakk jeg meg lenge før jeg stod opp. Jeg lurer innimellom på det om det er det jeg gjør galt, at jeg ikke strekker meg? Det er liksom aldri tid til det. Jeg ikke akkurat spretter opp, men står opp og må bruke minutter på og få stiv og støl rygg til å lystre. Kjenne på, føle etter og finne ut hvordan pilledose en skal ta den dagen. Om man ganske enkelt kan klare seg uten piller den dagen. Jeg øver meg nemlig på å kutte ned på pillene. Jeg har lest så mye om den "ufarlige" paracet/ibuxblandingen, som ikke er så ufarlig og kanskje ikke etter mange år. Jeg har fått på resept streke ibux og sterk paracet, men nå er det visst slutt....ikke uten videre undersøkelse fikk jeg beskjed om sist...Jeg er skeptisk til å ta disse med trekant på, men kanskje er det det som blir alternativet da? Disse jeg bare har tatt når jeg ikke skal kjøre bil eller ut på noe og det har vært så vondt at tårene spretter?
I dag blir det en ibux/paracetblanding kjenner jeg. Og en løpetur i skogen. Spørsmålet er ikke om jeg skal løpe eller ikke, men hvor og hvor langt. Mange spør hvordan greier du å løpe med den ryggen, jeg har ikke noe godt svar, men selvfølgelig hjelper pillene meg slik at jeg greier det. Og jeg er ikke så sikker på hvordan ryggen hadde vært uten treningen, jeg tror ikke det gjør noen stor skade, ikke større enn den som allerede er gjort.
Mens pillene får tid til å begynne å virke nå skal jeg finne fram løpetøy og ipod. Ukas siste løpetur, og jeg kan ikke helt fri meg fra tanken på at jeg for et par måneder siden hadde tenkt og prøvd meg på halvmaraton i Oslo i dag...målet var nok uansett uoppnåelig denne gangen. Kanskje neste år?
I dag strakk jeg meg lenge før jeg stod opp. Jeg lurer innimellom på det om det er det jeg gjør galt, at jeg ikke strekker meg? Det er liksom aldri tid til det. Jeg ikke akkurat spretter opp, men står opp og må bruke minutter på og få stiv og støl rygg til å lystre. Kjenne på, føle etter og finne ut hvordan pilledose en skal ta den dagen. Om man ganske enkelt kan klare seg uten piller den dagen. Jeg øver meg nemlig på å kutte ned på pillene. Jeg har lest så mye om den "ufarlige" paracet/ibuxblandingen, som ikke er så ufarlig og kanskje ikke etter mange år. Jeg har fått på resept streke ibux og sterk paracet, men nå er det visst slutt....ikke uten videre undersøkelse fikk jeg beskjed om sist...Jeg er skeptisk til å ta disse med trekant på, men kanskje er det det som blir alternativet da? Disse jeg bare har tatt når jeg ikke skal kjøre bil eller ut på noe og det har vært så vondt at tårene spretter?
I dag blir det en ibux/paracetblanding kjenner jeg. Og en løpetur i skogen. Spørsmålet er ikke om jeg skal løpe eller ikke, men hvor og hvor langt. Mange spør hvordan greier du å løpe med den ryggen, jeg har ikke noe godt svar, men selvfølgelig hjelper pillene meg slik at jeg greier det. Og jeg er ikke så sikker på hvordan ryggen hadde vært uten treningen, jeg tror ikke det gjør noen stor skade, ikke større enn den som allerede er gjort.
Mens pillene får tid til å begynne å virke nå skal jeg finne fram løpetøy og ipod. Ukas siste løpetur, og jeg kan ikke helt fri meg fra tanken på at jeg for et par måneder siden hadde tenkt og prøvd meg på halvmaraton i Oslo i dag...målet var nok uansett uoppnåelig denne gangen. Kanskje neste år?
fredag 21. september 2012
Høst
Jeg fører ingen værdagbok så jeg kan ikke si når høsten kom i fjor, eller året før. Akkurat nå husker jeg ikke om det var en spesielt fin, kald, våt eller varm høst eller, høst er høst. Det er da man lettest ser forandringene i naturen tenker jeg, fra den ene dagen til den neste kan mye være endret.
Ganske vakkert? |
I går haglet det hagl på størrelse med druer her jeg var og det tordnet. Haglet ble liggende utover kvelden og på vei hjem fra jobb var det tidvis glatt. Temperaturmåleren i bilen blinket hele veien hjem, og gradene holdt seg jevnt mellom en og to varmegrader.
I natt har det vært minus, jeg slapp nesten å skrape is siden jeg kjørte bilen nesten inn i garasjen, men restene fra gårsdagens haglskur har jeg fortsatt.
Dagen etter tidenes haglskur -ser ikke noe bulker på taket, ennå... |
Og sånn så det ut i går. |
torsdag 20. september 2012
Tvangstanker?
I går fikk jeg satt både stigefobien min og evnen til se at noe ikke virker som det skal, uten å få ordnet det på prøve.
Jeg kan gjerne stå i en stige, men å bevege meg vekk fra stigen og inn på et noenlunde stødig underlag det sliter jeg med. Så det å skulle forlate stigen for å gå inn på taket og forsøke å fikse parabolen som hadde 0 signaler, det var for meg ganske vondt.
Jeg føler meg ikke veldig trygg på tak, jeg gjør ikke det, men problemet blir enda større når jeg skal tilbake på stigen for å komme meg ned igjen. Siden jeg dreiv med dette tidvis alene i går ble det vaklende noen turer opp og ned. Joda, jeg var nok litt sikrere på slutten, men valgte å gå inn vinduet da sønnen kom hjem for å prøve å hjelpe til. Da ble det færre turer i stigen, men like lite signaler.
Jeg vet jeg ser ikke mye på tv, svært lite, og jeg kan godt greie meg uten tv, men siden jeg nå har denne tven i hus så vil jeg at det skal virke. Ting skal virke, basta! Og det er her jeg kanskje muligens lider av en form for tvangstanker. jeg har alltid vært sånn, og det skal nok litt til for å endre på det. Jeg får helt vondt av at jeg mangler tvsignaler nå, selv om jeg ikke skal se på tv. Slik som jeg fikk krøll i magen da prinsessen på tirsdag sa:
- Jeg tror jeg skal ha med meg tennisrackerten min i gymmen i morra.
- Vet du hvor den er da, sier jeg.
- Nei, men jeg finner den nok, sier hun.
Og dermed er jeg klar for en storstilt leteaksjon, der og da, selv om frøkenen sier at det ikke haster og er heller ikke så viktig. Men for meg så er det viktig, og vite hvor ting er. Jeg greier nemlig ikke å slappe av om jeg ikke finner akkurat den tingen. Som sagt, jeg har alltid vært sånn. Om det er midt på natten spiller ingen rolle, om jeg skulle tenke på en ting da så må jeg finne den. Om pcen min ikke virker så legger jeg meg ikke før det virker. Sånn er jeg, sånn forblir jeg nok.
Som barn kunne jeg ikke leke om en del av "leken" manglet, skulle jeg for eksempel leke skole og det gule krittet manglet, javel, så ble det ikke noe lek før krittet var funnet.
Det er slitsomt å ha det sånn, det er sikkert slitsomt, irriterende og rart for omgivelsene mine også, men en får bare leve med det som best en kan og håpe at ting ikke forsvinner og ellers fungerer som det skal det meste av tiden. Og jeg tror at stigefobien er enklere å kurere enn angsten for forsvunne eller ødelagte greier.
Jeg kan gjerne stå i en stige, men å bevege meg vekk fra stigen og inn på et noenlunde stødig underlag det sliter jeg med. Så det å skulle forlate stigen for å gå inn på taket og forsøke å fikse parabolen som hadde 0 signaler, det var for meg ganske vondt.
Jeg føler meg ikke veldig trygg på tak, jeg gjør ikke det, men problemet blir enda større når jeg skal tilbake på stigen for å komme meg ned igjen. Siden jeg dreiv med dette tidvis alene i går ble det vaklende noen turer opp og ned. Joda, jeg var nok litt sikrere på slutten, men valgte å gå inn vinduet da sønnen kom hjem for å prøve å hjelpe til. Da ble det færre turer i stigen, men like lite signaler.
Jeg vet jeg ser ikke mye på tv, svært lite, og jeg kan godt greie meg uten tv, men siden jeg nå har denne tven i hus så vil jeg at det skal virke. Ting skal virke, basta! Og det er her jeg kanskje muligens lider av en form for tvangstanker. jeg har alltid vært sånn, og det skal nok litt til for å endre på det. Jeg får helt vondt av at jeg mangler tvsignaler nå, selv om jeg ikke skal se på tv. Slik som jeg fikk krøll i magen da prinsessen på tirsdag sa:
- Jeg tror jeg skal ha med meg tennisrackerten min i gymmen i morra.
- Vet du hvor den er da, sier jeg.
- Nei, men jeg finner den nok, sier hun.
Og dermed er jeg klar for en storstilt leteaksjon, der og da, selv om frøkenen sier at det ikke haster og er heller ikke så viktig. Men for meg så er det viktig, og vite hvor ting er. Jeg greier nemlig ikke å slappe av om jeg ikke finner akkurat den tingen. Som sagt, jeg har alltid vært sånn. Om det er midt på natten spiller ingen rolle, om jeg skulle tenke på en ting da så må jeg finne den. Om pcen min ikke virker så legger jeg meg ikke før det virker. Sånn er jeg, sånn forblir jeg nok.
Som barn kunne jeg ikke leke om en del av "leken" manglet, skulle jeg for eksempel leke skole og det gule krittet manglet, javel, så ble det ikke noe lek før krittet var funnet.
Det er slitsomt å ha det sånn, det er sikkert slitsomt, irriterende og rart for omgivelsene mine også, men en får bare leve med det som best en kan og håpe at ting ikke forsvinner og ellers fungerer som det skal det meste av tiden. Og jeg tror at stigefobien er enklere å kurere enn angsten for forsvunne eller ødelagte greier.
Vekkeklokka si det
onsdag 19. september 2012
Leverpostei
Det første legen sa til meg da jeg fikk påvist høyt kolesterol var: Spiser du mye leverpostei?
Jeg svarte som sant var at det gjorde jeg så og si aldri, og det var visst bra det, for det kan visst forhøye verdiene av det farlige fettet i blodårene.
Jeg spiser normalt, som sagt ikke leverpostei, og etter at jeg kuttet ut tablettene for kolesterolet og så er jeg om mulig enda mer bevisst på hva jeg dytter i meg. Det skal være være så godt at det er verdt å få med alt det usunne på kjøpet, liksom.
Allikevel hender det at jeg faller for fristelsen da, altså leverposteifristelsen, det er jo veldig godt med agurk i en eller annen form på denne skiva med det forbudte leverposteiet. Bare at nå trenger man ikke føle seg som en kjeltring om et spiser det, om en bare passer på å kjøpe med dette nøkkelhullet på! Så det gjorde jeg, og trodde jeg spiste leverpostei med garantert norsk kjøtt og ikke noe annet. Helt til jeg leste bak på boksen, på denne innholdsfortegnelsen....kan inneholde spor av melk og fisk (ansjos). Må si jeg mistet litt lysten på leverpostei.
Jeg svarte som sant var at det gjorde jeg så og si aldri, og det var visst bra det, for det kan visst forhøye verdiene av det farlige fettet i blodårene.
Jeg spiser normalt, som sagt ikke leverpostei, og etter at jeg kuttet ut tablettene for kolesterolet og så er jeg om mulig enda mer bevisst på hva jeg dytter i meg. Det skal være være så godt at det er verdt å få med alt det usunne på kjøpet, liksom.
Allikevel hender det at jeg faller for fristelsen da, altså leverposteifristelsen, det er jo veldig godt med agurk i en eller annen form på denne skiva med det forbudte leverposteiet. Bare at nå trenger man ikke føle seg som en kjeltring om et spiser det, om en bare passer på å kjøpe med dette nøkkelhullet på! Så det gjorde jeg, og trodde jeg spiste leverpostei med garantert norsk kjøtt og ikke noe annet. Helt til jeg leste bak på boksen, på denne innholdsfortegnelsen....kan inneholde spor av melk og fisk (ansjos). Må si jeg mistet litt lysten på leverpostei.
God og mager og med nøkkelhull, men..... |
...kan inneholde ansjos faktisk... |
Etiketter:
ansjos,
kolesterol,
leverpostei,
nøkkelhull
tirsdag 18. september 2012
Frilans
På fritiden, sånn når det passer, så jobber jeg som frilansjournalist for lokalavisa. Jeg skriver og jeg tar bilder, noen ganger blir det bra andre ganger er jeg vel heller litt misfornøyd selv.
Jeg får for det meste oppdragene mine fra avisa, men av og til kommer jeg med innspill selv, uansett, jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg dekker for det meste de snille hendelsene :) som denne ene jobben i helga der en gjeng på 114 møttes og ville ha mediedekning. Som de fikk. Jeg fant min egen vinkling og skrev og tok to bilder for bruk i avisa.
Mange ytret ønske om å eie fellesbildet, jeg ba de henvende seg til avisen som siden ville sende dem videre til meg. Om jeg skal skrive ut bilder er det jo ikke gratis og det er jeg som sitter på opphavsretten. Jeg er ikke noen stor fotograf, men bildene jeg tar, de er mine og skal noen tjene på dem så er det meg. Men jeg er ganske snill sånn, jeg er billig og har ofte bare sendt bilder på epost på forespørsel. uten å ta betalt, men på lørdag, rett før jeg skulle dra videre til neste oppdrag var det en som huket tak i meg, stod der med visittkort og sa jeg skulle sende bildet til han på kvelden. Slik kunne han videreformidle bildet til alle som var interessert i å eie det.
At jeg først skal ha bildet på trykk er nå en ting, en annen ting er at det var da relativt frekt og spørre siden han hørte jeg sa til noen andre at de fikk kontakte avisa. Vel vel, jeg kan sende bildet jeg, jeg kan jo bare sette mitt eget stempel på det, men altså, først på trykk. Og det var det i går, jeg bladde fort igjennom avisa for å se om sakene mine fra helgen var kommet på og hvor mange bilder jeg fikk, scannet saken om Alexx Alexxander som jeg hadde lovet han og sendte det på mail og la deretter fra meg avisa. Jobben min var fullendt. Joda, vel skulle jeg sende det bildet, men det fikk komme i senere rekke, siden jeg var, som nevnt i forrige innlegg i tidsklemma..
Nå ringte han med visittkortet meg. Han klaget, ikke først og fremst på at han ikke hadde fått bildet ennå, men på plassen bildet hadde fått i avisa. Hvorfor hadde ikke jeg bedt om stort bilde liksom? Han hadde også ringt redaktøren og klaget, og bedt om at bildet ble trykket på nytt... Og lurte på om jeg kunne sende bildet nå. Så høflig som jeg bare greide klarte jeg å si at det ble vanskelig, men at jeg skulle se på det i kveld. Jeg kjenner at det egentlig er mest fristende å la det bli slutt på snillismen og si at det koster, men det får gå for denne gangen, rett og slett fordi jeg ble så overrumplet av hvor frekke noen kan bli og ikke greide å si hvordan reglene var der og da. Jeg får svi for egen dumhet, rett og slett....men den klagingen, den kunne han ha latt være...
Jeg får for det meste oppdragene mine fra avisa, men av og til kommer jeg med innspill selv, uansett, jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg dekker for det meste de snille hendelsene :) som denne ene jobben i helga der en gjeng på 114 møttes og ville ha mediedekning. Som de fikk. Jeg fant min egen vinkling og skrev og tok to bilder for bruk i avisa.
Mange ytret ønske om å eie fellesbildet, jeg ba de henvende seg til avisen som siden ville sende dem videre til meg. Om jeg skal skrive ut bilder er det jo ikke gratis og det er jeg som sitter på opphavsretten. Jeg er ikke noen stor fotograf, men bildene jeg tar, de er mine og skal noen tjene på dem så er det meg. Men jeg er ganske snill sånn, jeg er billig og har ofte bare sendt bilder på epost på forespørsel. uten å ta betalt, men på lørdag, rett før jeg skulle dra videre til neste oppdrag var det en som huket tak i meg, stod der med visittkort og sa jeg skulle sende bildet til han på kvelden. Slik kunne han videreformidle bildet til alle som var interessert i å eie det.
At jeg først skal ha bildet på trykk er nå en ting, en annen ting er at det var da relativt frekt og spørre siden han hørte jeg sa til noen andre at de fikk kontakte avisa. Vel vel, jeg kan sende bildet jeg, jeg kan jo bare sette mitt eget stempel på det, men altså, først på trykk. Og det var det i går, jeg bladde fort igjennom avisa for å se om sakene mine fra helgen var kommet på og hvor mange bilder jeg fikk, scannet saken om Alexx Alexxander som jeg hadde lovet han og sendte det på mail og la deretter fra meg avisa. Jobben min var fullendt. Joda, vel skulle jeg sende det bildet, men det fikk komme i senere rekke, siden jeg var, som nevnt i forrige innlegg i tidsklemma..
Nå ringte han med visittkortet meg. Han klaget, ikke først og fremst på at han ikke hadde fått bildet ennå, men på plassen bildet hadde fått i avisa. Hvorfor hadde ikke jeg bedt om stort bilde liksom? Han hadde også ringt redaktøren og klaget, og bedt om at bildet ble trykket på nytt... Og lurte på om jeg kunne sende bildet nå. Så høflig som jeg bare greide klarte jeg å si at det ble vanskelig, men at jeg skulle se på det i kveld. Jeg kjenner at det egentlig er mest fristende å la det bli slutt på snillismen og si at det koster, men det får gå for denne gangen, rett og slett fordi jeg ble så overrumplet av hvor frekke noen kan bli og ikke greide å si hvordan reglene var der og da. Jeg får svi for egen dumhet, rett og slett....men den klagingen, den kunne han ha latt være...
Tidsklemma på en mandag
Tidsklemma ja. Jeg har aldri, før nå i det senere tenkt over at jeg er et offer for tidsklemma. Da jeg i 2004 begynte å jobbe skift, dag og kveld var det ikke tidsklemma jeg tenkte på, det var problemet med å få det til å gå opp. Som alenemor med aktive unger, bosatt litt utenfor allfarvei var det nemlig en utfordring og få ungene hit og dit når jeg selv jobbet kveld, men jeg forbandt det ikke med tidsklemma. Ei heller da jeg kom hjem fra jobb og hadde jobbet tidlig og måtte forte meg med middagen for at ungene skulle ut igjen forbandt jeg med denne berømmelige tidsklemma. Middagene våre, med skam å melde, tok aldri lange tiden å lage. Med en stykk kresen unge som kun spiste mat som begynte å P eventuelt hamburger var middagen som regel kjapp å lage og jo, det var vel kanskje der vi sparte tid. Nå hendte det jo at ungene skulle spille en kamp oppe i Hurdal og da dro de gjerne så tidlig at jeg ikke en gang rakk hjem fra jobb og måtte få med penger til mat, men det var unntakene.
Derimot i dag, når ungene er store og klare for å forlate redet, da kjenner jeg på denne tidsklemma. Skapt av meg selv, etter at jeg selv begynte å trene. Spesielt på mandager da jeg har jobbet tidlig (og det vil bli for for mørkt til å følge med på stoppeklokke etter korps,) og skal trene styrke og løpe intervaller (intervalløkt er lagt til mandag på grunn av dårlig tid..)og lage og spise middag før korpset klokka 18.00, da kjenner jeg at jeg blir stresset og ufokusert. Nå er min kresne sønn blitt voksen i matveien og vi er litt mer bevisste på å styre unna p-middagene i hverdagen, dermed så kreves det enda mer planlegging og litt ekstra tid for å få et sunt og godt måltid på bordet sånn etter trening, men før dusj og korps.
Det er utrolig hva som går på to timer :) jeg rekker og bli ferdig, jeg, men det stresset i forkant er ikke godt. Derfor er jeg heller ikke så glad i mandager, spesielt ikke de mandagene jeg jobber dagen..ikke sånn før jeg har unnagjort løpingen i hvertfall.
Ellers tar jeg gjerne i mot tips på gode, raske, sunne middager (uten alt for mye fisk- laks går)som tar maks 20 minutter å tilberede!
Derimot i dag, når ungene er store og klare for å forlate redet, da kjenner jeg på denne tidsklemma. Skapt av meg selv, etter at jeg selv begynte å trene. Spesielt på mandager da jeg har jobbet tidlig (og det vil bli for for mørkt til å følge med på stoppeklokke etter korps,) og skal trene styrke og løpe intervaller (intervalløkt er lagt til mandag på grunn av dårlig tid..)og lage og spise middag før korpset klokka 18.00, da kjenner jeg at jeg blir stresset og ufokusert. Nå er min kresne sønn blitt voksen i matveien og vi er litt mer bevisste på å styre unna p-middagene i hverdagen, dermed så kreves det enda mer planlegging og litt ekstra tid for å få et sunt og godt måltid på bordet sånn etter trening, men før dusj og korps.
Det er utrolig hva som går på to timer :) jeg rekker og bli ferdig, jeg, men det stresset i forkant er ikke godt. Derfor er jeg heller ikke så glad i mandager, spesielt ikke de mandagene jeg jobber dagen..ikke sånn før jeg har unnagjort løpingen i hvertfall.
Ellers tar jeg gjerne i mot tips på gode, raske, sunne middager (uten alt for mye fisk- laks går)som tar maks 20 minutter å tilberede!
mandag 17. september 2012
Da ringte de
omsider fra Telenor for å forsøke å lokke meg tilbake som kunde.
En hyggelig ung gutt som ringte og ga meg et fantastisk tilbud. Som for meg ikke var så fantastisk.
Selv om han mente jeg sparte hele 100 kroner i måneden og kunne snakke i 40 minutter hver eneste dag, og dersom jeg en dag ikke snakket så lenge så hadde jeg spart inn og kunne bruke det dagen etter!
Wow, liksom....nå snakker jeg veldig ofte mer enn 40 minutter om dagen, så 5000 ringeminutter som jeg har nå er nok mer i min bane. Da jeg spurte hvor mange sms, mms og tid på nettet jeg fikk for denne prisen så var det 0 -null- det kom i tillegg det... Men jeg ville få familie og venner med ungene igjen og da betalte jeg ikke for ringing, teksting osv. Jeg forsøkte hyggelig å forklare at siden vi bodde sammen så var det ikke de jeg ringer og tekster mest da, vi prøver å snakke sammen her hjemme da, sånn face to face på en måte....og dessuten når det kun var snakk om ringeminutter så ville det ikke bli 199 i måneden. Han virket nesten overrasket da over at jeg sendte sms, eller var på nettet og sa at jeg fikk ikke regning på det over 199 før jeg hadde kommet over 100 kroner om jeg forstod han rett.
Jeg takket tilslutt ganske høflig neitakk og sa at de heller fikk ringe når de hadde et tilbud å komme med, og at jeg inntil da ble der jeg er, hos One Call.
En hyggelig ung gutt som ringte og ga meg et fantastisk tilbud. Som for meg ikke var så fantastisk.
Selv om han mente jeg sparte hele 100 kroner i måneden og kunne snakke i 40 minutter hver eneste dag, og dersom jeg en dag ikke snakket så lenge så hadde jeg spart inn og kunne bruke det dagen etter!
Wow, liksom....nå snakker jeg veldig ofte mer enn 40 minutter om dagen, så 5000 ringeminutter som jeg har nå er nok mer i min bane. Da jeg spurte hvor mange sms, mms og tid på nettet jeg fikk for denne prisen så var det 0 -null- det kom i tillegg det... Men jeg ville få familie og venner med ungene igjen og da betalte jeg ikke for ringing, teksting osv. Jeg forsøkte hyggelig å forklare at siden vi bodde sammen så var det ikke de jeg ringer og tekster mest da, vi prøver å snakke sammen her hjemme da, sånn face to face på en måte....og dessuten når det kun var snakk om ringeminutter så ville det ikke bli 199 i måneden. Han virket nesten overrasket da over at jeg sendte sms, eller var på nettet og sa at jeg fikk ikke regning på det over 199 før jeg hadde kommet over 100 kroner om jeg forstod han rett.
Jeg takket tilslutt ganske høflig neitakk og sa at de heller fikk ringe når de hadde et tilbud å komme med, og at jeg inntil da ble der jeg er, hos One Call.
søndag 16. september 2012
Anbefaling
Jeg følger en blogg, en romantisk og veldig koselig blogg som jeg anbefaler mine lesere å lese. Akkurat nå har hun en give away gående så løp og les: http://underberget.blogspot.no/
Se så søt hun er!
Det er virkelig verdt å klikke på linken :)
http://www.youtube.com/watch?v=guZav-VrJW0
ps, er det rart man ønsker seg en apekatt?
http://www.youtube.com/watch?v=guZav-VrJW0
ps, er det rart man ønsker seg en apekatt?
fredag 14. september 2012
Das kleine krokodill
Hvem husker ikke sangen som gikk som en farsott for noen år tilbake?
Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil.
Komm aus Agypten, das liegt direkt am Nil.
Zuerst lag ich in einem Ei,
dann schni-,schna-,schnappte ich mich frei
Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp
Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp
Jeg har dilla på krokodiller, jeg er veldig glad i krokodiller, de svarte krokodillene, ikke de oransje, ei heller de ekte, om de da ikke sitter innenfor en glassvegg i en eller annen dyrepark, de er søte og har sjarm. Men det å møte en ute i sitt rette element kommer nok neppe til å skje. Har ikke så mye i sumpen å gjøre, jeg.
Her om dagen kom jeg over en svart krokodille, eller det var ikke en, det var mange i en lang kjede, jeg tror den måtte være spesialdesignet for meg?
En kollega og jeg hadde rett etter at jeg skrev denne en liten diskusjon på smaken på de svarte og de oransje krokodillene, han hadde lest at det kun var fargen som skilte og at de ellers smakte helt likt. Noe jeg mente ganske bestemt var feil, så vi foretok en blindtest....som viste at jeg dessverre tok feil. Jeg gjettet feil på alle tre svarte og trodde de var oransje....og den ene oransje jeg smakte på før jeg innså at jeg hadde tapt, hva tror dere jeg gjettet da?
Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil.
Komm aus Agypten, das liegt direkt am Nil.
Zuerst lag ich in einem Ei,
dann schni-,schna-,schnappte ich mich frei
Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp
Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp
Jeg har dilla på krokodiller, jeg er veldig glad i krokodiller, de svarte krokodillene, ikke de oransje, ei heller de ekte, om de da ikke sitter innenfor en glassvegg i en eller annen dyrepark, de er søte og har sjarm. Men det å møte en ute i sitt rette element kommer nok neppe til å skje. Har ikke så mye i sumpen å gjøre, jeg.
Her om dagen kom jeg over en svart krokodille, eller det var ikke en, det var mange i en lang kjede, jeg tror den måtte være spesialdesignet for meg?
En kollega og jeg hadde rett etter at jeg skrev denne en liten diskusjon på smaken på de svarte og de oransje krokodillene, han hadde lest at det kun var fargen som skilte og at de ellers smakte helt likt. Noe jeg mente ganske bestemt var feil, så vi foretok en blindtest....som viste at jeg dessverre tok feil. Jeg gjettet feil på alle tre svarte og trodde de var oransje....og den ene oransje jeg smakte på før jeg innså at jeg hadde tapt, hva tror dere jeg gjettet da?
torsdag 13. september 2012
Høsttegn
Du vet at det har blitt høst når apotekene reklamerer for tran, når gradestokken i bilen blinker på 2 grader for å varsle mulig glatte veier, da vet en det er høst.
Andre sikre høsttegn er:
Andre sikre høsttegn er:
Spindelvevet blir synlig på morran. |
Veivesenet har satt opp brøytestikker. |
Disen ligger tett ned mot bakken og maler noen flotte kunstverk. |
Tåke |
-som forsvinner som dugg for solen. |
At buksebena igjen blir lange. |
onsdag 12. september 2012
Dagens tordentale
Hvorfor kan ikke folk som kjører på
dyr stanse og sjekke hvordan det har gått med dyret?
Da jeg var ute og løp, mye lenger enn
tenkt, og langs veien for å unngå hjortelusa, kom jeg over en
påkjørt kattunge i veien. Denne var død, men det var nok akkurat
skjedd siden den fremdeles var varm og ikke helt stiv. Lå der så
søt, uskyldig og død. Drept av noen som ikke en gang gadd å ta seg
bryet med å stoppe å legge den ut av veien. Jeg ringte på i
nærmeste hus, der damen ble med meg for å se om hun kjente katten.
Det var ikke deres lille katt og hun visste dessverre ikke hvem som
eide den.
Hadde jeg ikke hatt fire kilometer
igjen å løpe kunne jeg kanskje tatt den med å fått begravd den
selv, nå etterpå tenker jeg at jeg bør kanskje reise tilbake å
hente den, men om eieren skulle spørre hun jeg snakket med så vet
hun hvor den er å finne så jeg får tenke at jeg har gjort det jeg
kunne.
For litt siden var det noen som faktisk
kjørte på en elg og stakk og, uten å varsle viltnemda, forstår
ikke hva folk tenker på jeg da.
En gang kjørte jeg selv i hjel et dyr,
en mink eller noe...det var masse blod og jeg greide ikke å ta det
ut av veien, men jeg kjørte heller ikke. Jeg stod der til noen
stoppet og kunne hjelpe meg med å legge den i grøfta så ingen
flere moste den. For det er det aller verste, at folk kan kjøre over
et dødt dyr som ligger i veien, også komme neste bil og gjør det
samme osv...
Nei, skjerp dere folkens! Ikke la
nestemann mose katten, ekornet, minken eller hva det er, enda mer, det
koster ikke så mye å få lagt det i veikanten og er det et husdyr
så går det an å forspørre seg om det er bebyggelse rundt!
tirsdag 11. september 2012
Jeg er så sint
Jeg kjenner at den kjente dråpen er i ferd med å fylle glasset.
Jeg er "jobbesint" og kan ikke gå inn på hva som gjør meg sint, men tror ikke dette er bra. For jeg merket at jeg nå er forbannet ut i hver minste nervetråd, og forstår ikke helt hvordan jeg skal greie å slutte å være så sint. Ganske enkelt fordi det er ingen som kan fjerne det som gjør meg så forbannet. Om to måneder har jeg vært i denne jobben i tre år og jeg vet derfor at jeg må forholde meg til det som gjør meg frustrert, at enkelte ting ikke er mulig å endre eller gjøre noe drastisk med det, det er prøvd, gang på gang. Akkurat nå heller jeg veldig mot det drastiske, men håper at jeg i løpet av dagen jobber av meg noe av sinnet og at den berømmelige dråpen faller utenfor glasset en gang til.
Jeg er "jobbesint" og kan ikke gå inn på hva som gjør meg sint, men tror ikke dette er bra. For jeg merket at jeg nå er forbannet ut i hver minste nervetråd, og forstår ikke helt hvordan jeg skal greie å slutte å være så sint. Ganske enkelt fordi det er ingen som kan fjerne det som gjør meg så forbannet. Om to måneder har jeg vært i denne jobben i tre år og jeg vet derfor at jeg må forholde meg til det som gjør meg frustrert, at enkelte ting ikke er mulig å endre eller gjøre noe drastisk med det, det er prøvd, gang på gang. Akkurat nå heller jeg veldig mot det drastiske, men håper at jeg i løpet av dagen jobber av meg noe av sinnet og at den berømmelige dråpen faller utenfor glasset en gang til.
mandag 10. september 2012
Sjekkliste mandag
Mandag og fridag etter jobbehelg. Masse planer og sikkert for få timer, men pr nå så trur jeg at mye av det jeg hadde planlagt er på plass, gjort eller utført.
Sove lenge: Tja....lenger enn i går.
Trent styrke: Ja.
Gjennomført intervalløkt: Ja.
Grunnet panel: Ja.
Sjekket gressklipper: Ja.
Virket den: Nei.
+ Levert samme gressklipper til reparasjon: Ja.
Betalt materialer: Ja.
Vasket badet: Ja.
Ordnet middag nr 1: Ja.
Planlagt middag nr 2 : Ja
Dusjet: Ja.
Korps: Ja, etterpå en liten stund.
Hente en tysk jente som skal bo her denne uka: Senere i dag.
Det kommer sikkert mye på, men jeg tror jeg har oversikten!
Sove lenge: Tja....lenger enn i går.
Trent styrke: Ja.
Gjennomført intervalløkt: Ja.
Grunnet panel: Ja.
Sjekket gressklipper: Ja.
Virket den: Nei.
+ Levert samme gressklipper til reparasjon: Ja.
Betalt materialer: Ja.
Vasket badet: Ja.
Ordnet middag nr 1: Ja.
Planlagt middag nr 2 : Ja
Dusjet: Ja.
Korps: Ja, etterpå en liten stund.
Hente en tysk jente som skal bo her denne uka: Senere i dag.
Det kommer sikkert mye på, men jeg tror jeg har oversikten!
søndag 9. september 2012
Fysj a meg...lus...hjortelus
I alle år da ungene gikk på grunnskolen kom denne lappen om lus like etter skoleoppstart høst og vår. Det var like sikkert som den berømmelige banken. Lappen utløste den samme kløen hver gang og panikken for at en av mine skulle komme med disse krypene i hus var stor. Her forrige uke tror jeg det var, da jeg ryddet i kjøkkenskapene fant jeg faktisk lusemiddel som har stått der på varastyre. Lille prinsesse er russ i år, så det er jo noen år siden siste lapp liksom. Jeg kjøpte forsikkerhetskyld også to forskjellige lusekammer og forstørrelsesglass. Men mine søk etter lus i hodebunnen på ungene ga aldri noe resultat, så jeg visste egentlig ikke hva jeg lette etter eller. Hvordan så en lus ut? Jeg hadde jo sett tegningen på lappen fra skolen, men den var jo nokså forstørret.
Fredag var jeg som nevnt i sist innlegg i skogen. Vel hjemme oppdaget vi et kryp som lignet mer på en flått tror jeg. Vanskelig å drepe, men gikk tilslutt. Jaja...kom sikkert fra veggen eller noe som var under restaurering.
Ikke lenge etter kjente jeg noe som kravlet på meg også og fant et lignende krek. Og deretter enda et....Hva var dette for noe?
Et raskt søk på elglus på nett og en statusoppdatering på facebook ga svaret. Hjortelus, elgelus, kall det hva du vil. De ser akkurat ut som noen forstørrede lus som på skolelappene og klør og kravler, og de er synlige for det blotte øyet. I løpet av kvelden fant jeg enda en og mor hadde visst også tatt kverken på et eller to. I bilen dagen etter så jeg en med vinger...helt etter boka, når de har funnet seg en vert (altså deg, meg, et dyr osv) kaster de eller spiser opp vingene sine. Den jeg så i bilen hadde vinger, ergo hadde den ikke funnet seg noe offer før den også dessverre ble drept.
De suger visst blod disse også og kan være ubehagelige, men er visst ufarlige. Min teori om at lus er lus holder nok ikke mål.
Jeg tror ikke ettermiddagens løpetur blir lagt til skogs, ikke morgendagens eller. Det vil ta litt tid før jeg orker å ferdes i skogen. For at JEG skulle bli den som kom hjem med lus første gangen her, selv om det bare var denne lusa fra skogen, det liker jeg svært dårlig!
Fredag var jeg som nevnt i sist innlegg i skogen. Vel hjemme oppdaget vi et kryp som lignet mer på en flått tror jeg. Vanskelig å drepe, men gikk tilslutt. Jaja...kom sikkert fra veggen eller noe som var under restaurering.
Ikke lenge etter kjente jeg noe som kravlet på meg også og fant et lignende krek. Og deretter enda et....Hva var dette for noe?
Et raskt søk på elglus på nett og en statusoppdatering på facebook ga svaret. Hjortelus, elgelus, kall det hva du vil. De ser akkurat ut som noen forstørrede lus som på skolelappene og klør og kravler, og de er synlige for det blotte øyet. I løpet av kvelden fant jeg enda en og mor hadde visst også tatt kverken på et eller to. I bilen dagen etter så jeg en med vinger...helt etter boka, når de har funnet seg en vert (altså deg, meg, et dyr osv) kaster de eller spiser opp vingene sine. Den jeg så i bilen hadde vinger, ergo hadde den ikke funnet seg noe offer før den også dessverre ble drept.
De suger visst blod disse også og kan være ubehagelige, men er visst ufarlige. Min teori om at lus er lus holder nok ikke mål.
Jeg tror ikke ettermiddagens løpetur blir lagt til skogs, ikke morgendagens eller. Det vil ta litt tid før jeg orker å ferdes i skogen. For at JEG skulle bli den som kom hjem med lus første gangen her, selv om det bare var denne lusa fra skogen, det liker jeg svært dårlig!
Bildet er lånt fra http://www.glomdalen.no/ |
fredag 7. september 2012
Tyttebæret opp på tua
Aldri har jeg vel vært på flere bærturer enn denne høsten. I dag var det tyttebærsanking som stod for tur. Ut på tur sammen med mor og hunden Emma. Lovlig sent på kvelden og allerede etter en halvtime begynte det å bli så skumt at det var vanskelig å se de røde bærene.
Dog ble det en god porsjon som skal kokes til deilig, selvplukket og hjemmelaget tyttebærsyltetøy. Og kanskje jeg tar meg en tur ut igjen også ved en høvelig anledning.
torsdag 6. september 2012
Åhh...så lenge til vår
Jeg har ikke helt greid å slippe urtehageplanen min. :) men det er så inderlig lenge igjen til jeg kan få satt i gang med det morsomme. Men inntil da er det mye annet jeg kan gjøre. Og jeg har tenkt å spørre en nabo med traktor om han kan ta jobben med å harve opp området for meg. Et mål med spade og hakke virker litt avskrekkende, men må jeg, så må jeg. Jeg tror helt sikkert at naboen sier ja. Han gjorde det frivillig det første året da jeg hadde snakket om solsikkeåker. Nå har jo jorda ligget brakk siden det stuntet, så jeg blir nok nødt til å høre med han, men jeg er nesten sikker på at jeg får positivt svar. Jeg har snille naboer!! Dette er noe jeg kan gjøre i høst mens jeg venter.
Jeg har kjøpt meg kompostbinge til hageavfall, denne kan jeg også begynne å bruke nå, selv om det er høst og lenge til vår.
Nå har jeg ikke best erfaringer med å få sånne komposter til å gå, jmfr. min matavfallsdunk som jeg måtte gi opp. Tror fortsatt at det skyldes kneippbrødet før brødskjærermaskinene i butikkene, men etter at vi sluttet med kneipp og begynte å skjære opp i butikken har jeg fortsatt ikke kommet så langt som å gå tilbake til komposten. :(
Og mens jeg venter på våren så får jeg lese hageblader og hente tips og ideer, eller diskutere med mor og søster. Jeg tror dette blir bra!
Jeg har kjøpt meg kompostbinge til hageavfall, denne kan jeg også begynne å bruke nå, selv om det er høst og lenge til vår.
Nå har jeg ikke best erfaringer med å få sånne komposter til å gå, jmfr. min matavfallsdunk som jeg måtte gi opp. Tror fortsatt at det skyldes kneippbrødet før brødskjærermaskinene i butikkene, men etter at vi sluttet med kneipp og begynte å skjære opp i butikken har jeg fortsatt ikke kommet så langt som å gå tilbake til komposten. :(
Og mens jeg venter på våren så får jeg lese hageblader og hente tips og ideer, eller diskutere med mor og søster. Jeg tror dette blir bra!
onsdag 5. september 2012
Jeg hadde tenkt
Og blogge om dagen i går. Det går ikke. Det finnes ikke ord.
Mine tanker går til Sigrids etterlatte. Føler med dem i sorgen og tapet av Sigrid som vi alle ble litt kjent med og håpet for den siste måneden.
Mine tanker går til Sigrids etterlatte. Føler med dem i sorgen og tapet av Sigrid som vi alle ble litt kjent med og håpet for den siste måneden.
mandag 3. september 2012
Jeg er høy
Jeg har vært på korpset for første gang etter sommerferien og er skikkelig høy på korps akkurat nå.
Vi går inn et jubileumsår og allerede nå har vi startet så vidt med noe som etterhvert skal bli et program til konserten vi skal ha neste år.
Før i tiden, eller da far fremdeles levde ville jeg ha ringt han på veien hjem fra korpsøvelsen i dag. For det måtte ut, jeg måtte snakke med noen om hvordan jeg følte det etter høstens første korpskveld. Siden far ikke lenger er her måtte det bli min et år eldre søster som fikk den telefonen. Hun og jeg er de eneste av oss fem søsknene som har fortsatt å spille i korps. Hun på et mye høyere nivå enn meg, og selv om hun nå har tatt et hvileår fra korpset, vil hun fortsatt være min mentor.
Korpset er noe vi har fått inn med, ikke akkurat morsmjølka, det var far som var pådriveren. Han var med å starte skolekorpset hjemme og vi alle fem ungene startet korpskarrieren der. Far ble etterhvert med og spilte han og og i tur orden avanserte far og søsknene mine til et voksenkorps. Ikke jeg da, jeg måtte vente. Var vel ikke den ivrigste av oss seks, jeg. Og ikke den flinkeste, men som oftest syntes jeg det var morsomt. Og gleden var stor da jeg fikk bli med i korps nummer to med de andre.
Jeg "sluttet" når jeg flyttet hjemmefra, eller en periode var jeg med når jeg var hjemme, men det stoppet seg selv etterhvert. Og egentlig hadde jeg vel tenkt at nok var nok da. Men snart traff jeg noen som spilte og dermed var jeg i korpsmiljøet igjen. Jeg sluttet og begynte, sluttet og begynte. Og flyttet hit.
Her har jeg også vært innom noen korps, og gleden ved å spille er nok større nå enn noensinne. Akkurat da far døde holdt jeg på å kutte det ut. Korps var så far. Jeg kunne ikke skjønne åssen jeg skulle kunne fortsette med korpset som hadde vært mer enn halve livet til min kjære far. Selv i begravelsen hans var korpsene han spilte i veldig tilstedeværende og stod æresvakt på vei ut av kirken.
Jeg trodde jeg sluttet da i oktober 2002, i korpset her jeg spilte viste de forståelse for valget jeg tok og holdt plassen åpen for meg. De spurte forsiktig om jeg ville være med å spille jula inn i kirka det året og jeg lovte å prøve. På den julespillingen spilte jeg for far. Snørr og tårer rant da vi spilte Deilig er jorden og jeg visste at far aldri hadde ønsket at jeg skulle slutte i korpset. På nyåret var jeg tilbake for godt, siden har jeg vært med som "støttemedlem" i skolekorpset.
Ungene har også hatt en karriere i korpset, men de har forlengst kastet inn håndkle. I mitt stille sinn håper jeg fortsatt at de skal spille igjen, og kanskje en dag er de tilbake. har du engang lært å spille så kan du det . Det er en hobby for livet, ingen reservebenk og plass for alle. Nå er 36 år siden jeg begynte med korps. :)
Jeg er høy på korpset og gleder meg til neste mandag...
Vi går inn et jubileumsår og allerede nå har vi startet så vidt med noe som etterhvert skal bli et program til konserten vi skal ha neste år.
Før i tiden, eller da far fremdeles levde ville jeg ha ringt han på veien hjem fra korpsøvelsen i dag. For det måtte ut, jeg måtte snakke med noen om hvordan jeg følte det etter høstens første korpskveld. Siden far ikke lenger er her måtte det bli min et år eldre søster som fikk den telefonen. Hun og jeg er de eneste av oss fem søsknene som har fortsatt å spille i korps. Hun på et mye høyere nivå enn meg, og selv om hun nå har tatt et hvileår fra korpset, vil hun fortsatt være min mentor.
Korpset er noe vi har fått inn med, ikke akkurat morsmjølka, det var far som var pådriveren. Han var med å starte skolekorpset hjemme og vi alle fem ungene startet korpskarrieren der. Far ble etterhvert med og spilte han og og i tur orden avanserte far og søsknene mine til et voksenkorps. Ikke jeg da, jeg måtte vente. Var vel ikke den ivrigste av oss seks, jeg. Og ikke den flinkeste, men som oftest syntes jeg det var morsomt. Og gleden var stor da jeg fikk bli med i korps nummer to med de andre.
Jeg "sluttet" når jeg flyttet hjemmefra, eller en periode var jeg med når jeg var hjemme, men det stoppet seg selv etterhvert. Og egentlig hadde jeg vel tenkt at nok var nok da. Men snart traff jeg noen som spilte og dermed var jeg i korpsmiljøet igjen. Jeg sluttet og begynte, sluttet og begynte. Og flyttet hit.
Her har jeg også vært innom noen korps, og gleden ved å spille er nok større nå enn noensinne. Akkurat da far døde holdt jeg på å kutte det ut. Korps var så far. Jeg kunne ikke skjønne åssen jeg skulle kunne fortsette med korpset som hadde vært mer enn halve livet til min kjære far. Selv i begravelsen hans var korpsene han spilte i veldig tilstedeværende og stod æresvakt på vei ut av kirken.
Jeg trodde jeg sluttet da i oktober 2002, i korpset her jeg spilte viste de forståelse for valget jeg tok og holdt plassen åpen for meg. De spurte forsiktig om jeg ville være med å spille jula inn i kirka det året og jeg lovte å prøve. På den julespillingen spilte jeg for far. Snørr og tårer rant da vi spilte Deilig er jorden og jeg visste at far aldri hadde ønsket at jeg skulle slutte i korpset. På nyåret var jeg tilbake for godt, siden har jeg vært med som "støttemedlem" i skolekorpset.
Ungene har også hatt en karriere i korpset, men de har forlengst kastet inn håndkle. I mitt stille sinn håper jeg fortsatt at de skal spille igjen, og kanskje en dag er de tilbake. har du engang lært å spille så kan du det . Det er en hobby for livet, ingen reservebenk og plass for alle. Nå er 36 år siden jeg begynte med korps. :)
Jeg er høy på korpset og gleder meg til neste mandag...
Trombonen min, eller en av mine to, og den jeg bruker når jeg spiller. |
Hodebry natterstid
Noen som husker Barnevakten, med Jon Skolmen?
"Du barnevakten, jeg får ikke sove".
Nå husker jeg ikke hva dokka i senga het, ei heller hva alle tankene hun hadde dreide seg om, men jeg kjenner igjen følelsen. Den følelsen når noe opptar deg og du ikke greier å sovne før "problemet" er løst.
Jeg har selv av og til sånne netter. Som regel er det ikke av de store verdensomfattende problemene som maler i hodet på meg, men små hverdagslige spørsmål.
I natt og.
Rett og slett fordi jeg ikke hadde helt bestemt hva jeg skulle ha på meg i dag. Først når det var bestem oppe i hodet mitt trodde jeg at jeg kunne sove. Da dukket et annet lite hverdagslig problem opp. Mandagens middag som ikke bør ta stort mer enn ti minutter og lage og omtrent like lang tid å spise. For mandagens planer er ufravikelige. Først jobb, hjemme 16.00, så intervalltrening (som må gjøres senest da, når det blir mørkere nå så ser jeg ikke lenger stoppeklokken som jeg bruker under intervalløktene mine. Ellers kunne jeg ventet til etter korpset), middag, dusj og korps klokka seks. Da sier deg seg sjøl at middagen ikke bør ta for lang tid. Det skal være godt, det skal være noe alle tre spiser og som sagt, skal ikke ta mange minuttene å lage.
Landet først på noe i dag morges. Toro rømmegrøt på fem minutter. Men om noen har andre forslag så tas de i mot med takk.Om det ikke benyttes i dag så kommer det flere mandager!
Ha en strålende dag, alle sammen!
"Du barnevakten, jeg får ikke sove".
Nå husker jeg ikke hva dokka i senga het, ei heller hva alle tankene hun hadde dreide seg om, men jeg kjenner igjen følelsen. Den følelsen når noe opptar deg og du ikke greier å sovne før "problemet" er løst.
Jeg har selv av og til sånne netter. Som regel er det ikke av de store verdensomfattende problemene som maler i hodet på meg, men små hverdagslige spørsmål.
I natt og.
Rett og slett fordi jeg ikke hadde helt bestemt hva jeg skulle ha på meg i dag. Først når det var bestem oppe i hodet mitt trodde jeg at jeg kunne sove. Da dukket et annet lite hverdagslig problem opp. Mandagens middag som ikke bør ta stort mer enn ti minutter og lage og omtrent like lang tid å spise. For mandagens planer er ufravikelige. Først jobb, hjemme 16.00, så intervalltrening (som må gjøres senest da, når det blir mørkere nå så ser jeg ikke lenger stoppeklokken som jeg bruker under intervalløktene mine. Ellers kunne jeg ventet til etter korpset), middag, dusj og korps klokka seks. Da sier deg seg sjøl at middagen ikke bør ta for lang tid. Det skal være godt, det skal være noe alle tre spiser og som sagt, skal ikke ta mange minuttene å lage.
Landet først på noe i dag morges. Toro rømmegrøt på fem minutter. Men om noen har andre forslag så tas de i mot med takk.Om det ikke benyttes i dag så kommer det flere mandager!
Ha en strålende dag, alle sammen!
søndag 2. september 2012
Min god natthilsen til dere alle
Rett og slett vakkert, og noe å ta med seg inn i natten mot ny uke!
Kom over en blogg
Først trodd jeg det hadde noe med trening å gjøre, men så skjønte jeg at det handlet om helt andre ting. Interessante ting. Interiør....Jeg trenger ideer og jeg er nå følger av denne bloggen her :)
http://maratonjenta.blogspot.no/
Vel verdt å ta en titt på!
http://maratonjenta.blogspot.no/
Vel verdt å ta en titt på!
lørdag 1. september 2012
Jeg har en plan
I dag var jeg på en jobb for avisa. Jeg var på en gård der de dyrket og drev gården økologisk. Jeg innrømmer, jeg ble kjempefascinert. Av gården, av stedet og av alt de hadde dyrket frem og solgte på gården sin.
Jeg har ingen gård, men jeg har en stor tomt, nesten to mål tomt faktisk. Et mål der huset og garasjen står. Der jeg har plen og noe som skal minne om blomsterbed. Noen enorme bjørker og en hekk. Det er stedet nedenfor hekken som bare har grodd igjen og som er et eneste kaos. Gjennom hekken og ned til dette nesten et mål store arealet har jeg en trapp så det ligger faktisk bare venter på og blir brukt. Og nå vet jeg hva jeg skal bruke det til!
Første året vi bodde her sådde jeg solsikkefrø på stedet, fuglene spiste opp det meste, tror vi hadde en eller to, kanskje tre solsikker der når høsten kom. Året etter prøvde jeg meg på et grønnsaksland der. Noen poteter ble satt i jorda og gulrotfrø ble sådd. Det kom igjen både potet og gulrøtter, men jeg hadde nok sviktet litt både når det gjaldt luking og tynning. Det ble liksom ikke så mye å spise. Siden har denne biten av tomta ligget brakk. Mens jeg tenkte på hva jeg kunne bruke den til.
Som sagt i dag fikk jeg en plan. URTEHAGE, selvfølgelig er det det jeg skal ha der, og får jeg rensket opp så kan jeg vel også ha litt grønnsaker der?
Jeg har allerede snakket med både mor og en av søstrene mine om planen og håper jeg får hjelp av begge når det nærmer seg å sette planen ut i livet. Men det er lenge til. Først må vi gjennom en vinter, men så, så skal det bli urtehage, og ja, jeg gleder meg skikkelig til å starte!
Tok jo noen bilder i avisens øyemed, men dette bildet her tok jeg for meg selv, katten med et grønt og et blått øye som koste seg i, ja, nettopp urtehagen på gården.
Jeg har ingen gård, men jeg har en stor tomt, nesten to mål tomt faktisk. Et mål der huset og garasjen står. Der jeg har plen og noe som skal minne om blomsterbed. Noen enorme bjørker og en hekk. Det er stedet nedenfor hekken som bare har grodd igjen og som er et eneste kaos. Gjennom hekken og ned til dette nesten et mål store arealet har jeg en trapp så det ligger faktisk bare venter på og blir brukt. Og nå vet jeg hva jeg skal bruke det til!
Første året vi bodde her sådde jeg solsikkefrø på stedet, fuglene spiste opp det meste, tror vi hadde en eller to, kanskje tre solsikker der når høsten kom. Året etter prøvde jeg meg på et grønnsaksland der. Noen poteter ble satt i jorda og gulrotfrø ble sådd. Det kom igjen både potet og gulrøtter, men jeg hadde nok sviktet litt både når det gjaldt luking og tynning. Det ble liksom ikke så mye å spise. Siden har denne biten av tomta ligget brakk. Mens jeg tenkte på hva jeg kunne bruke den til.
Som sagt i dag fikk jeg en plan. URTEHAGE, selvfølgelig er det det jeg skal ha der, og får jeg rensket opp så kan jeg vel også ha litt grønnsaker der?
Jeg har allerede snakket med både mor og en av søstrene mine om planen og håper jeg får hjelp av begge når det nærmer seg å sette planen ut i livet. Men det er lenge til. Først må vi gjennom en vinter, men så, så skal det bli urtehage, og ja, jeg gleder meg skikkelig til å starte!
Tok jo noen bilder i avisens øyemed, men dette bildet her tok jeg for meg selv, katten med et grønt og et blått øye som koste seg i, ja, nettopp urtehagen på gården.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Bloggarkiv
-
▼
2012
(232)
-
▼
september
(33)
- Rotehue
- Impulsiv jeg?
- Lilla klut :)
- En svensk krone
- You'll never walk alone
- Groblad
- En hel uke uten tv
- Oppdatering
- På fest
- Når kroppen våkner
- Høst
- Tvangstanker?
- Vekkeklokka si det
- Leverpostei
- Frilans
- Tidsklemma på en mandag
- Da ringte de
- Anbefaling
- Se så søt hun er!
- Das kleine krokodill
- Høsttegn
- Dagens tordentale
- Jeg er så sint
- Sjekkliste mandag
- Fysj a meg...lus...hjortelus
- Tyttebæret opp på tua
- Åhh...så lenge til vår
- Jeg hadde tenkt
- Jeg er høy
- Hodebry natterstid
- Min god natthilsen til dere alle
- Kom over en blogg
- Jeg har en plan
-
▼
september
(33)