Bully

Jeg har sett den amerikanske dokumentaren Bully, og i kveld er det ikke lett å legge seg å sove. Dokumentaren som viste mobbingen av unge som falt litt utenfor, enten på grunn av utseende, legning eller væremåte, eller rett og slett fordi de var den de var, var tøff å få slengt i trynet.

Alex som trodde de var venner de som plaget han på skolebussen. Som lurte på hvem som var hans venner om ikke de var det. Ty som ikke orket mer og tok sitt eget liv i en alder av 11. Tyler som hengte seg 17 år gammel og skoler som bortforklarte og unnskyldte. Som forsøkte å legge skylden på mobbeofrene. Når ikke noe engang skjedde dagen etter Tylers selvmord, da flere av ungene hadde kommet med tau rundt halsen på skolen, at skolen ikke engang etter hans død forsøkte å sette en stopper for plageåndene, da forstår jeg at noen mister respekten.
Maktesløse foreldre som forsøker alt for at ungene deres skal ha det bra og føle seg trygge, som stanger hodet i veggen, alt fikk vi se i Bully.

Dokumentaren pirket borti noe gammelt. Noe som burde vært gjemt og glemt, men som har gjort meg til den jeg er i dag, på godt og vondt.

Med tårer i øya og vondt i hjertet har jeg levd meg inn i mobbeofrenes hverdag.
Håpet om bedre dager der mobbingen skal opphøre. Fortvilelsen når det ikke skjer. Drømmen om å bli godtatt, slippe f.eks å være den siste som blir valgt i gymmen, ikke nødvendigvis fordi en er den dårligste, men fordi ingen ønsker å ha noe med deg å gjøre og enda mindre vise noe sympati for deg. Drømmene om å være usett, for å slippe unna plageåndene. Bite tennene sammen og late som alt er bra, ikke tape ansikt, le litt og "være med" når en blir plaget, slik at de andre skal tro det ikke gjør noe med en.

Jeg, jeg kan forstå utveien noen av disse ungene i Bully valgte. Det er sånn som ikke skal skje, en tragisk ende på mobbingen og livet. Men når håpet om en bedre hverdag ikke lenger er eksisterende, når fortvilelsen overskygger alt annet. Når livet ikke lenger føles verdt å leve. Når håpet er vekk. Når selvrespekten er knekt, av andre da tenker en vel ikke lenger rasjonelt, eller på de som vil bli sittende igjen.

Så mange ødelagte liv i kjølvannet av mobbingen.

Få stopp på mobbingen, NÅ!

Jeg håper for alle som har det vondt på en bedre dag i morgen.

Bildet er lånt her: I am Zero

Cyberbully

I dag ble jeg sittende å se en film på Tv1000. Cyberbully. Og jeg ble så lei meg, jeg ble så forbannet og jeg kjente meg så godt igjen. http://www.imdb.com/title/tt1930315

Så slemme folk kan være mot hverandre, så lite som skal til for å sette i gang noe som for noen kan bety forskjellen mellom liv og død. Og når det viser seg at det er bestevenninnen din som står bak mye av faenskapet, hva da? Bestevenninner vet ofte veldig mye om deg og ja, jeg har vært der, jeg vet hva det vil si å bli dolket i ryggen av det mennesket du så på som din aller beste venn.
Vel, det jeg egentlig ville fram til er at jeg er veldig glad det ikke fantes noe internett på 80-tallet. For metodene som mine mobbere brukte var nokså utspekulerte de også. Anonyme brev for eksempel, med adresse til mor og far, med masse betroelser som bare venninna mi hadde kjennskap til. Annonser i Romantikk, der stygge meg etterlyste en gutt...som selvfølgelig ikke ville svart på annonsen. Lapper på ryggen også videre.

// http://iktsenteret.no

En dag kommer kanskje hele historien min, vi får se.