onsdag 29. april 2015

Denne hofta igjen

Man blir ikke automatisk bedre om man får en diagnose. Man tenker det er enklere å forholde seg til, men smertene er dessverre ikke mindre.
Jeg har vært noen timer hos fysioterapeuten nå, og jo, ryggen kjennes bedre, men lysken, og ofte hofta, de er like plagsomme og vonde.
Å sette seg i bilen, gå ut av bilen, ta på klær, sokker, sko, reise seg fra sofaen eller senga, det er fremdeles like vondt, med diagnosen.

Etter dagens fysioterapitime er det ikke bare lysken som verker, men hofta sender iskalde ilinger nedover på utsiden av låret, mulig det er fordi det er gjort noe som kanskje virker. At vondt skal vondt fordrive, men jeg har vel mine tvil.
Heretter blir det mye egentrening, og beskjeden i dag, er det ikke bedre innen utgangen av juni så må det vurderes en operasjon...

Operasjon er ikke det jeg aller helst vil, når jeg ser på min mors mislykkede hofteoperasjon sist sommer så frister det ikke akkurat å legge seg under kniven eller hvordan det foregår. Men jeg orker nok heller ikke å leve som nå resten av livet så det er vel bare å stålsette seg, om da egentreningen ikke slår til. Akkurat nå er det håpet mitt, og det kan ingen ta fra meg. :)


Legg til bildetekst
Bildene er lånt fra : http://www.nordic.stryker.com/
Og som dere skjønner....her blir det å trene for å leve med slitt hofte!!




torsdag 16. april 2015

Fikk ikke akkurat grønt lys, men

I dag har jeg vært tilbake hos fysioterapeuten.
Nå skal "fremtiden" planlegges, for å kunne leve med hofta og lysken som krangler. Noe behandling og noe egentrening. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, er det noen (mange) som har sagt. Jeg betaler ikke lenger for behandlingen, siden artrose er kronisk er det også gratis. Du hvor gjerne jeg skulle betalt for behandlingen og visst at jeg ble bra....

Mandag kom romaskinen i hus, og tirsdag hadde jeg første økt. Først nesten en halvtime med roing og så en styrkeøkt. På kvelden da jeg la meg stilte jeg for første gang på lenge vekkeklokka for å stå opp og trene før jobb onsdag. Hvilken deilig følelse, selv om det bare var for å ro. :)

I dag har jeg ikke trent, men jeg har vært hos fysioterapeuten. Og snakket om blant annet løpingen min.
- Å ro er bra, sier fysioterapeuten.
- Jo, og det skal jeg gjøre, men er det fritt fram og løpe litt også i skogen, spør jeg.
- Å sykle er bedre, ro og sykle, fortsetter han.
- Jo, men å gå på mykt underlag er vel også bra, og når jeg har prøvd å løpe nå så er det vel kanskje mer som å gå fort enn å løpe, maser jeg.
Og får tilslutt det svaret jeg ønsket meg.
- Du kan jo prøve, og se hvordan det går, du blir nok ikke bedre av det.
- Men ikke verre heller?
- Jo, jeg tror ikke det er bra, men prøv deg fram.
Ikke akkurat grønt lys, men så grønt som det går an. Det kan jeg leve med, så i morgen blir det vekkerklokke og joggetur, ikke romaskin, men en løpetur ute, på grus. :)

Bildet er lånt, dagbladet.no

fredag 10. april 2015

Diagnosen

Vel, da har jeg funnet årsaken til de jævelske smertene som startet i lysken for mer enn et år siden. Smertene jeg trodde ville gå over bare jeg ignorerte dem lenge nok og ikke kastet inn håndkleet.

På slutten av fjoråret begynte det å murre i hoften også, jeg satte det vel ikke helt i sammenheng med smertene fra lysken, men det gikk helt klart fra vondt til verre. Det som i starten hadde vært vondt når jeg gikk, og ikke når jeg løp var ikke lenger sånn. Da hofta begynte å blande seg inn ble selv det å løpe vondt, gå trapper, sette seg inn i bilen, bremse, ta på høyre sokk, høyre bukseben, knyte høyre sko, alt gjorde sinnsykt vondt. Og en skulle kanskje tro at natten ville komme som en befrielse av dagen, men den gang ei, sa Tordenskiold. Nettene var og er et sant lite helvete, der det å finne en god liggestilling er en utfordring.

I januar greide jeg knapt å sette det ene benet foran det andre, jeg begynte å skjønne at løpeturene mine kanskje snart måtte ta slutt. Siste turen jeg tok ute ble sånn, en seks kilometer som krympet for hver meter, det får bli fem kilometer, nei, forresten, jeg tror jeg bare greier fire, jeg snur nå, etter to kilometer. Fire kilometer vondt holdt lenge. Dagen etter prøvde jeg tredemølla og skjønte at nok var nok. Det var med tungt hjerte jeg innså at jeg trengte hvile, restituere og bli frisk.

Hele februar gikk uten løpetur. Jeg kom meg etterhvert til legen som henviste meg til fysioterapi og ga meg fortsatt løpenekt til jeg hadde vært der. I mars var det fremdeles like vondt, og de første timene med fysioterapi hadde ikke gitt resultater så jeg innvilget meg selv noen korte, korte løpeturer, jeg ble ikke bedre, og bare litt verre....

Da fysioterapeuten sa at han ikke turte å gi mer behandling uten noen bilder og forholde seg til, øynet jeg i det minste et håp om et svar på hva dette var. Som kjent tar ting tid, jeg kortet ventetiden med noen ørsmå, vonde joggeturer der også kondisjonen nå var blitt borte mens jeg ventet på resultatet av bildene. Og i går kom den endelige diagnosen, slitasjegikt, eller artrose, kall det hva du vil. Verst har det gått ut over høyre hofte, men  det er også antydning på venstre side. Jeg er ikke 50 enda og har hofter som en 60-70 åring. Det er til å grine av, rett og slett.

Nå vet jeg hva som er grunnen, og  jeg vet at trening kan hjelpe og treningsviljen, den har jeg. Jeg har bestilt meg en sånn romaskin som alternativ trening, og jeg skal løpe igjen!!
Leste nettopp en artikkel nå som ga nytt håp :)

Hva slags egentrening er aktuell?
- Trening i basseng, sykling, skigåing eller gange/lett jogging på mykt underlag er fine treningsformer. Å gå tur i skog og mark er ypperlig. Gange på hardt underlag bør derimot unngås.
(sitat http://www.sinnetshelse.no/)

Jeg skal innrømme at svaret på røntgenbildene knuste drømmen om å løpe halvmaraton, men ikke drømmen om igjen å kunne løpe!

Sist søndag løp/gikk jeg 5 kilometer for første gang på lenge, her er et bilde halvveis i løpeturen. 

Bloggarkiv