mandag 25. februar 2019

Tetris

Det foregår noe i hodet mitt nå. Jeg tror jeg best kan sammenligne det med det gamle tetrisspillet. Som du ble helt rar i hodet av å spille. Selv når du sov jobbet hjernen med å stable disse klossene på plass. Jeg måtte tilslutt kutte ut for hjernen jobbet på høygir hele døgnet.

Sånn er det også nå. En uke før fotografen kommer og skal ta bilder til prospektet. Jeg har holdt på mer eller mindre i hele helgen og når jeg har tatt pauser eller sovet så har hjernen ubevisst, eller bevisst jobbet med neste trekk. 

Jeg skal skryte litt av meg selv og gi meg klapp på skulderen. Jeg har virkelig fått unna mye denne helgen. Masse fra meg. Og enda mer fra forrige eier. Tro det eller ei (de som har vært hjemme hos meg og sett overfylt kjeller og uthus vet hva jeg mener),  jeg har så og si tømt hele kjelleren og rommene i garasjeanlegget på to dager. Jeg prøver å overbevise meg om at nå er resten plankekjøring, og kanskje det er det? Det vet jeg ikke før i slutten av uka så jeg lar meg stresse av at det er kommunestyremøte i kveld. Kanskje skulle jeg meldt forfall?  Men jeg gir meg fri de timene det tar. Det er fremdeles litt igjen av kvelden når jeg kommer hjem. 

Selv om hjernen jobber på spreng angrer jeg dog ikke for at jeg startet i den enden jeg gjorde og det er rett og slett fordi gulrota, altså drømmeleiligheten, er der framme. Den hadde nok ikke ventet på meg.  



fredag 22. februar 2019

Hamsteren

Jeg har vært som en hamster. Jeg har hamstret. I motsetning til hamsteren har jeg i svært sjeldne tilfeller fått noe særlig nytte av alle tingene jeg har hamstret.  Men tenkt, kjekt å ha, jeg kan få brukt for det en vakker dag.

Nå angrer jeg på hamsterferdighetene mine. Nå ser jeg hvor mange ting jeg har, nå da valget er tatt om å selge og flytte.

Det virker som om jeg har spart på alt, absolutt alt. Det er noe alle steder, i kjeller, alle rom, kott, loft, garasje, utedo og vedbod. Jeg flyttet inn i dette huset der det stod igjen masse, både skrot og brukbare ting, jeg har handlet på salg, tatt over ting andre skulle kaste, og det har liksom aldri tatt noen ende.

Av og til har jeg vært "flink" og kastet, en periode forsøkte jeg å kaste minst fem ting hver dag, men hadde noen sett hva de fem tingene var hadde de nok ledd av meg. For det kunne være et lokk til en boks jeg ikke hadde, en kulepenn, en isboks eller noe annet tral,som jeg ikke engang merket ble borte.

Ting jeg ALDRI fikk bruk for en vakker dag, ikke på de årene jeg har bodd her i hvertfall.

Jeg har kastet, lagt ut på finn, gitt bort og solgt i noen uker nå. Og enda så er det et hav at greier igjen som jeg vet jeg ikke får plass til på mitt nye sted. Jeg vet at jeg må gå enda grundigere til verks, ikke tenke nostalgi, minner eller rett og slett, kjekt å ha.

Og jeg har lært, jeg skal aldri mer være en hamster.

Bildet er lånt av: http://dyrlegenettet.no




onsdag 6. februar 2019

Valget er tatt

Og jeg sover godt om natten..

Etter 17 år og to måneder (minus et drøyt år), har jeg bestemt meg for å selge huset.
Huset jeg en gang kjøpte da jeg var arbeidsledig og med lite penger og trengte kausjonist for å kunne kjøpe det billigste huset som var og oppdrive. Et hus som trengte oppgradering og kjærlighet. Kjærlighet til huset har jeg greid og gi, og ungene og jeg har hatt et tak over hodet. Et tak som har vært vårt og der vi slappe bekymre oss for leiekontrakter som ville utløpe. Vi kjøpte oss trygghet den gangen i 2002 og jeg angrer aldri på det.

I dag ser jeg at tryggheten jeg kjøpte kanskje burde vært mer "ferdig" og ligget mer sentralt, vi var avhengig av bil hit og dit, alltid. En kunne alltids sykle på sommeren, men en visste at en alltid måtte ha en bil som startet, for å komme seg på jobb, butikk, til venner, trening osv.
Skulle jeg ut en kveld så måtte det planlegges nøye, så turene ut ble sjeldne for mitt vedkommende, og jeg visste ikke om noe annet så jeg savnet det jo heller ikke. Det var sånn det skulle være, trodde jeg.

Helt til jeg opplevde noe annet en god periode av livet mitt. Bo sentralt, bare kunne stikke på butikken, gå til bussen og kjøre kollektivt på jobb, ut og ta en øl eller tre, og bare ikke være avhengig av den bilen, det var så godt at jeg greier ikke beskrive det, og nå savner jeg det, savner det så mye at jeg har bestemt meg for å flytte.

Hadde jeg vært en snegle ville jeg tatt huset på ryggen og funnet et annet sted, selv om huset aldri kommer til å bli ferdig med meg som eier, men tross alt har jeg vært glad i dette huset, rommene og hagen og vemodig blir det nok den dagen det ikke lenger er mitt, men siden det ikke fungerer sånn har takstmann vært her og gitt sin bedømmelse av huset. Time med banken er bestilt, megler har jeg på hånden og alt ligger vel til rette for å ta neste skritt. Lukke et kapittel og starte på nytt, et helt annet sted, der jeg kan føle på friheten av og ikke måtte eie en bil (selv om jeg selvfølgelig skal beholde den også). Det å slippe å komme på jobb 40 minutter før tiden etter og ha brukt over to timer for å komme dit. Halvannen time og vel så det hjem, er grunn god nok. Luksusen av og gå til bussen før jobb, eller og bare kunne stikke ut en kveld, uten å måtte være avhengig av sjåfør. drosje eller siste buss klokka halv åtte (og fortsatt være avhengig av skyss den siste biten).



Jeg vil savne uteplassen, at snøen for det meste blåser bort, men ikke vinden. 



Bloggarkiv