torsdag 28. april 2016

Jeg en selger?

Jeg hadde nesten glemt at jeg har prøvd meg som selger, ikke bare en gang, men to ganger for Oriflame, en gang på slutten av 80 tallet og deretter en gang på 90 tallet.
Jeg husket det bare sånn helt plutselig i en samtale for en tid tilbake.
 - Jeg var ingen stor selger.
- Du var for ærlig, konstaterte denne samtalepartneren.
Og det var jeg, for ærlig. Jeg kunne holde igjen opplysninger, men om noen spurte om min mening om produktet så svarte jeg ærlig. Og da ble dessverre ikke alt like lettsolgt. Kanskje en grunn til at mine mest solgte produkter var tender care, fotkremen og håndkremen. De solgte seg sjøl, trengte ingen videre reklame fra selgeren, meg.
Jeg var nok ikke bare for ærlig, jeg var nok for snill og, og få laget nye avtaler for demonstrasjon var heller ikke min sterkeste side. Et nei ble tatt for et nei og jeg ikke engang forsøkte og overtale noen til å ta et "party" for meg.

At jeg faktisk greide å la meg verve to ganger til å begynne som konsulent er derimot ganske imponerende, (eller kanskje gode selgere?) det heter som kjent, man lærer så lenge man lever. Jeg burde aldri tatt en runde to, den gikk ikke noe bedre den og ble om mulig mer kortvarig enn første, og jeg har aldri tenkt alle gode ting er tre. :)




Bildet er lånt hos: reviews.femaledaily.com/

torsdag 14. april 2016

Talentløst

I 34 år har jeg brukt kontaktlinser nå.
I nesten alle år med omtrent samme styrke som jeg har i dag. Tror jeg var minus sju da jeg begynte, nå er jeg minus åtte på begge øyne. Og burde selvfølgelig alltid ha backup, med linser eller briller....
Joda, i vesken min ligger som regel noen linser, på jobben har jeg også linser liggende, men ikke i bilen, ikke før i dag.

I går var det jentekveld eller symøte, kall det hva du vil siden ingen syr så foretrekker jeg å kalle det jentekveld. Mens vi sitter og prater så begynner jeg å klø litt i høyre øye, og kjenner at det skjer noe med linsa der. Med mitt noe svake syn ser jeg jo også at jeg sitter med en linse på fingeren, men jeg synes den ser veldig halv ut, noe de en av de andre damene bekrefter. Jeg gnir litt til og synes jeg kjenner resten av linsa, men avfeier med at det er innbilning. Dessuten er det det minste problemet.....Med minus åtte, en linse (på det ikke dominante øyet) og ca en mil å kjøre hjem har jeg egentlig et større problem, for hvor har jeg veska mi? Hjemme....
Får en linse av en av damene, hun er også nærsynt, minus tre.... Den største feilen da gjør jeg nok når jeg bestemmer meg for at jeg skal sette minus tre på venstre øye og ta den jeg ar der over på høyre, fordi jeg synes jeg ser best på høyre øye. Som tenkt, så gjort. Jeg ender opp med to ganske vonde linser som jeg ikke kan kjøre hjem med. Men damen med linser i vesken kjører meg hjem så jeg kan ta på briller og bli med tilbake i noen timer til. Høyre øyet kjennes uggent ut, men jeg tenker det er fordi jeg har gnidd litt for mye.

I dag hadde jeg tilfeldigvis og kanskje heldigvis linsetime på Brilleland. Jeg nevnte linsa som hadde delt seg og sa jeg synes jeg kjente den andre halve linsa oppe under øyelokket, selv om jeg kanskje ikke trodde helt på akkurat det. Men joda, den andre halvdelen hadde satt seg fast og måtte pirkes ut av kyndige optikerfingre. Og fri og bevare så godt det var å få vekk halv linsa.

Nå har jeg lært, i bilen som jeg som oftest har med meg og som jeg ikke kan håndtere med ei linse, ligger nå mine gamle briller og fire stykk linser. Denne situasjonen her, den skal jeg aldri mer komme oppi!!!

Bildet er lånt hos: http://www.denblaabrille.dk/

tirsdag 12. april 2016

Lettelsen

Søndagskveld, rett før leggetid hørte jeg at det var to katter ute i hagen. Min og en fremmedkatt. Jeg ut, jage fremmedkatten og forsøke å lokke Mons inn. Første del av plan gikk greit, fremmedkatten forsvant inn i hekken. Men Mons bare hørte jeg sitte og buldre. Innunder garasjen, bak den hersens furua. Jeg lyste og lokket, men ikke noe hjalp. Gikk inn for å hente matposen og tenkte kanskje det ville lokke Mons fram (det gikk før), men den eneste som reagerte på det var katten som var forsvunnet inn i hekken som nå ble jaget enda en gang av mine tramp og skremmelyder.

Tilslutt ga jeg opp og få Mons inn. Tenkte han kommer nok snart og banker på, banker på og vil inn.

Jeg sovnet, og for en gangs skyld sov jeg bedre og tyngre enn på lenge, men når jeg våknet var jeg oppe og ropte på Mons, men akkurat denne natten var jeg mindre våken enn ellers.... Da det ble morgen og klokka nærmet seg ni våknet jeg igjen med vissheten om at Mons ikke var kommet inn i løpet av natten. Opp med verandadøren og lokke og rope; Mons, pusen, komme da! Men ingen katt var å se. Gikk til ytterdøren og gjentok prosessen og der kommer han fram fra under trammen. Sakte, sakte, redd og så ødelagt at jeg knapt har sett en så ødelagt katt noensinne. Prøver meg på stakkarsing og frem med seien jeg hadde tatt opp til han i går kveld. Han bare ser stumt på maten jeg vet han elsker. Så jeg kaster meg over telefonen og ringer vårt kjære veterinærkontor på Fetsund der vi får lov å komme umiddelbart.

På Sørum og Fet veterinær veterinærkontor tar de mot Mons og beroliger matmor om at dette skal gå bra. Før barbering stiller de spørsmålstegn ved hva han har vært utsatt for, men konkluderer med realt katteslagsmål der Mons nok har måttet ta den verste støyten. De barberer, renser og medisinerer og vi kan dra hjem etter en tur innom apoteket.

Lettelsen da jeg forstod at jeg fikk ta med Mons hjem var stor, at han vil bli så god som ny.

Vel hjemme, Mons har vært unnvikende, jeg har gjort masse jeg ikke skal gjøre pga hofta i dag, men må man så må man. Lykke da han gikk i kassa, eller da han gikk og drakk vann og lykken da han rett før leggetid spiste kan ikke beskrives.

Mine forsøk på å få han med i sengen lyktes derimot ikke, ikke før nå, for en halvtime siden, midt i natten var oppe og så til han. Da ble han med tilbake hit og lå her og malte i omtrent fem minutter før han hoppet ned og la seg på stua. Vanskelig å vite hvor man kan kose, men alt har ikke sår så bare forsiktig klapping tror jeg han nøt nå.

Når vi står opp regner jeg med at maset om å få gå ut kanskje starter. Minst fire dager inne er dyrlegens ordre. Den skal følges kan jeg love. Egentlig vil jeg aldri mer slippe han ut.





søndag 3. april 2016

Den beste måten å plage meg på

Om noen skulle ønske å torturere meg noen gang skal jeg gi oppskriften her.

Først gjøre bena mine ubrukelig. Ta fra meg klokke og la meg ligge i en seng, uten å ha noe å gjøre i mange timer. 

På postoperativen etter hofteoperasjonen sov jeg noen små dupper. Jeg var jo der fra 9.20 - 17.00. Og ikke ha noe å ta meg til. Fikk en radio, men fortsatt så følte jeg på veldig bortkastet tid. Men denne gangen hadde jeg ikke noe valg, og tenkte at kanskje disse timene jeg fikk var til hjelp i opptreningen de neste ukene.

Nå vet vi hvordan de neste ukene gikk, men i dag er jeg på bedringens vei for alvor. I allefall i små perioder. Men er jeg for tøff og går litt for mye både med og uten krykker får jeg det igjen.....i form av vondt, litt vondt eller veldig vondt. De siste to dagene har jeg endt på veldig vondt.
Jeg er nok ikke den mest tålmodige pasienten og synes ting skal skje fort. jeg synes jeg har vært inaktiv alt for lenge, men teller ned dagene til jeg er i gang igjen for alvor... Jeg har skjønt at noe førtidspensjonist har jeg ikke tenkt å bli i hvertfall....



Bloggarkiv