mandag 29. desember 2014

Sovet for mye?

Jeg har hatt en lang og god juleferie, det er faktisk en uke siden jeg jobbet. Og jeg har klart å slappe av også, ikke tenkt jobb overhodet, og det har vært veldig behagelig. Mange andre tanker finnes selvfølgelig i hodet mitt, men det er sånne gode tanker, tanker som får en til å sveve og smile uten noen spesiell grunn. :)

Jeg har feiret jul med mine håpefulle, og deler av min kjære familie. Jeg har lagt meg forholdsvis tidlig og stått opp forholdsvis sent til meg å være. En dag lå jeg til 09.40 før jeg stod opp og gikk ut og løp. Og det som har gjort det så bra er at jeg ikke har følt på jaget eller stresset, at jeg må skynde meg så jeg rekker ditt eller datt. Jeg har greid å roe det ned, og det er godt. Men greia er at jeg til tross for god og lang nattesøvn (der selv Mons har vært grei og bare skal ut/inn en gang i løpet av natten) ikke føler meg uthvilt. Når jeg våkner, ganske tidlig, er det sånn helt greit og snu seg rundt etter og ha sett på klokken og sove mer. Enda jeg normalt ville ha stått opp og startet dagen. Andre gangen likedan, mens jeg tredje gangen må bryte meg ut og opp for å komme i gang.

Nå synes ikke den hofta mi det er greit å ligge for lenge heller, og i dag la den inn en alvorlig protest på løpeturen... Jeg måtte kaste inn håndkle og gi meg etter halvannen kilometer i dag. Enda den kjentes bra ut da jeg la i vei, fordi jeg første gang jeg var våken tok smertestillende som kunne begynne å virke til jeg stod opp og skulle ut. Og det kjentes bra ut, i omtrent 300 meter, så distansen jeg skulle løpe, fem kilometer ble redusert til fire, deretter tre før jeg innså at det bare var en ting å gjøre, SNU, og komme seg hjem mens man ennå var i stand til å flytte det ene benet framfor det andre i noe som kunne minne om løping.

Det ser ut som det nye året vil starte med legebesøk og da bør jeg kanskje få sjekket hvorfor jeg er så trøtt også, som jo hele dagens blogginnlegg egentlig skulle handle om..




mandag 22. desember 2014

Jul blir det

Selv om jeg ikke i år har en eneste julestjerne jeg skal gi aktiv dødshjelp til på nyåret.
Og kun har røde tulipaner.
Selv om det ikke ble noen pepperkaker å kaste på nyåret.
Selv om vi ikke har marsipan.
Selv om jeg knapt har smakt på julegløggen.
Eller brent mye røkelse.
Eller spilt særlig mye julemusikk.
Og kun har sølvfarget julepynt på treet, sammen med lysene, men endelig med en stjerne som ikke brekker den spinkle toppen på plasttreet.


Men jul blir det, når jeg i morgen drar hjem fra jobb, tidligere enn vanlig, da har jeg juleferie jeg også. Ganske lang juleferie, fem dager i en smell faktisk,  og så skal jeg bare jobbe en hel dag til i hele jula før det nye året ringes inn.

Ja, jul blir det og juleaften skal feires i barndommens rike. Og nå kjenner jeg at jeg begynner å glede meg.

En riktig god jul ønskes dere alle sammen.


God jul


tirsdag 16. desember 2014

Forelskelse

Forelskelse kjenner ingen alder. Når det skjer, så skjer det og den kan treffe hardt. Som den har truffet meg nå.

Når bakkekontakten forsvinner, når smilet stadig kommer uten noen synlig grunn, og bare fordi årsaken er denne Lasse, som bare ved å være til, har samme effekt på meg som all verdens magasug i verdens fornøyelsesparker.

Jeg svever på en rosa sky, der tankene mesteparten av dagens våkne timer stadig vandrer til denne fantastiske, flotte mannen jeg har møtt.

Nå teller jeg dager til vi treffes igjen og lever på dagene vi hadde sammen før han reiste på juleferie. Lang juleferie, langt vekk fra Hemnes og meg, over tre ganger lenger enn til vanlig, når han ikke har juleferie og er i hjemlandet.

Snart skal også jeg ha noen dager juleferie, og da er det ikke lenge igjen av dette året, året som tok en uventet vending da jeg traff denne fine svensken.


Er du forelsket?

Jeg svarer ja på flere av disse :)


søndag 14. desember 2014

Fineste julesangen

Snart jul, og jeg har plukket fram igjen julemusikken.....dette er den aller, aller fineste, synes jeg:


onsdag 26. november 2014

Valgets kvaler

I dag våknet jeg tidlig, veldig tidlig, kanskje ikke helt av meg selv, Mons må nok ta på seg skylden (igjen), men jeg må ha vært relativt uthvilt for sove mer fik jeg ikke til å gjøre.

Så hva gjør man da? En onsdagmorgen med innlagt treningsfri. Står man opp og løper? Ja, jeg vurderte det, men slo det vekk, tror kroppen min trenger en dag fri, selv om jeg aldri løper langt eller fort, så kjenner jeg jo noen vondter sånn hist og her.

Bestemte meg etterhvert for å stå opp og male et strøk på muren bak pipa før jobb. Det var lurt tenkt. Det skulle jeg i mitt hode nemlig ha gjort etter jobb i går kveld, men kom så sent hjem at det ble lagt på is. Dessuten finnes det da så mange andre kjekke ting å gjøre sånn på kvelden enn å male. :)

Senga var god den og, ligge litt til og bare la tankene fly, hit og dit, innom blant annet den ventende malejobben og vips så må jeg ha sovnet igjen. Jeg våknet av klokka halv åtte.

Jaja, jeg skulle jo ikke male før jobb da, sånn egentlig. Og nå er det i alle fall klart til å gyve på det i kveld!


tirsdag 18. november 2014

Det gikk jo bra

I dag var jeg veldig nære å kjøre på en stor katt på vei til jobb.
Jeg kom i ca 80 og katten i et nølende tempo, fra venstre og over til høyre side, ikke fort, ikke, men mer i et sånn slow motion tempo.  Jeg greide heldigvis å stanse denne gangen, slik at katten kunne komme seg helskinnet over til den andre siden. Men jeg fikk en liten støkk og en påminnelse om at det stadig er dyr som farer over veien, fra den ene siden til den andre og som hverken har refleks eller trafikkvett.

Bildet er lånt hos: http://www.minskole.no/minskole/lindasb

torsdag 30. oktober 2014

Alt har en ende

Som kjent blåser det mye der jeg bor, og ofte er det noe som minner om storm og stiv kuling. Vind som tar med seg både det ene og det andre. Plater av ymse slag er spesielt utsatt.  Som platene av bølgeblikk på garasjen og plastplatene i drivhuset. Sistnevnte har etter x antall stormer blitt seende mer og mer slitent ut. En etter en har platene forsvunnet og tanken var å reparere på en eller annen måte, men det rakk jeg aldri. De mest gjenstridige platene har dog holdt stand for vinden og dermed fungert som en skikkelig vindskjerm. Etter de siste stormkastene her om dagen ble det drepen for drivhuset som har måttet gi slipp på platen den var skrudd fast til i bakken og nå bare ventet på å dra ved neste vindkast.
Til alt helt oppdaget jeg det vindskeive drivhuset før det skjedde og fikk avverget et flyvende drivhus. Nå er det ribbet for plater, bare det spinkle reisverket står igjen, det får en ta i dagslys..

Det er bare å innse at den type drivhus jeg hadde er for skjørt og spinkelt for Langstranda.



søndag 19. oktober 2014

For noe griseri

Her for noen dager siden opplevde jeg noe som jeg synes svært lite om.
En kunde var tydelig forkjølet, hun hostet og hostet og jeg observerte at damen ikke forsøkte å holde seg for munnen når hun gikk over golvet og hostet. Jeg tenkte mitt, men trodde vel strengt tatt ikke at jeg skulle bli et offer for denne hostingen.
Kunden kommer nemlig bort og handler og hva gjør hun, hun hoster, og holder hun seg for munnen denne gangen? Nei!!Jeg fikk en fråde av damens basiller rett i ansiktet. Og joda, jeg har sprit for å kunne sprite hendene mine når jeg føler at det trengs, men hvordan kan jeg beskytte meg mot voksne damers ukontrollerte hostekuler???
Hele resten av dagen greide jeg faktisk ikke tenke på annet enn at damen hostet på meg, og kanskje det er derfor jeg nå begynner å bli litt forkjølet, tiltross for alle mine tiltak for å holde meg frisk??

Bildet er lånt hos: http://unemployedmarx.blogspot.no/

tirsdag 14. oktober 2014

Et minne

Hver gang jeg kommer over en sekk med sånn trådløsning til å åpne sekken, fortrinnsvis en papirsekk, så tenker jeg på Bestemor. I fjøset fantes disse sekkene som hun åpnet med den største selvfølgelighet, selv midt på vinteren når fingrene hennes var iskalde greide hun å trekke i den rette tråden. Den som gjorde at det bare var å dra på hver side og vips, så hadde sekken en åpning uten at sekken var revet i filler.  Jeg husker jeg syntes det var spennende med denne tråden og elsket å prøve. Jeg fikk det aldri til. I dag åpnet jeg en potetsekk som hadde den trådløsningen, og hvordan tror dere det gikk?


Joda, jeg måtte rive opp sekken - også denne gangen-


onsdag 1. oktober 2014

Briller....

Helt siden jeg som seks åring begynte med briller har jeg hatet brillene. I begynnelsen glemte jeg dem stadig igjen hjemme, på hylla vi hadde på kjøkkenet. En sånn lang hylle med gjennomsiktige bokser til diverse mel og andre tørrvarer. Når jeg la dem der visste jeg til enhver tid hvor jeg hadde glemt dem. Å begynne på skolen med briller var nok heller ikke noe jeg gledet meg til, veldig ofte lå brillene der, på kjøkkenhylla hjemme, mens jeg myste og synet gradvis ble dårligere og dårligere. Husker fremdeles lykken når et brilleglass falt ut og jeg var forhindret fra å bruke briller til dette var fikset, selv om jeg også plagdes med dårlig samvittighet for at jeg påla mor og far en ekstra utgift.

Med tiden ble synet dårligere og dårligere, og brilleglassene ble tjukkere og tjukkere og jeg kunne ikke lenger greie meg uten disse forhatte brillene.Jeg så rett og slett ikke uten. At jeg etterhvert ble plaget for utseende gjorde ikke brillene mer elsket. Rosinøyer bak tykke brilleglass og kviseutbrudd som fint kunne vært fordelt på en hel klasse gjorde hverdagen alt annet enn lett.

Kusiner begynte med linser og vekte en drøm hos meg og i 1982, 16 år gammel kom jeg til Wahlberg på Gjøvik og fikk tilpasset mine første linser. Harde linser som ikke ga meg stort annet enn plunder og heft, de var greie å sette på, men et helvete og få ut om kvelden. Den lille sugeproppen traff alle andre steder enn midt på linsa når jeg stirret i speilet og trælet mens tårene rant og øynene ble rødere og rødere. Frykten for å måtte gå tilbake til briller var stor da jeg kom tilbake til første linsetime etter prøvingen. Heldigvis fikk jeg prøve myke linser og det startet en ny hverdag, i allefall hva synet angikk.

Jeg har gjennom alle disse årene forsøkt å være så forsiktig som jeg kan, sovet med dem, ja, men aldri mye og lenge, skrekken for betennelser og dritt har fulgt meg :) Synet hadde stabilisert seg på - 8.00 og jeg tenkte at jeg aldri kom til å bli langsynt, selv ikke når synet plutselig endret seg og jeg gikk ned på styrke.
- Vi gir deg litt svakere linser så du slipper alderslangsyntheten, sa de.
Jeg tvang meg til å se med stadig svakere linser før jeg for to år siden fikk trosset igjennom litt sterkere linser, men bare på det ene øyet, må vite.

For to uker siden var jeg på linsekontroll igjen og de forstod at jeg ikke kunne holde på med linser som var såpass mye for svake, -7.00 på venstre var nå blitt -7.75, høyre hadde gått fra - 7.50 til -8.00 og jeg skulle endelig få linser som passer meg. Rimelig lei av å myse og ikke lese på få meters avstand føltes det som reneste lykken. Helt til jeg fikk prøve styrken på ordentlig. For hva skjer? Jeg er ikke i stand til å lese skriften i sms'ene på mobilen, når noen sender en smiley kan det like gjerne være et surt fjes, jeg er faktisk ikke i stand til å skjelne hva det er, uten briller, med + styrke. Dermed føler jeg at jeg er litt tilbake til start. Jeg ønsker ikke briller i en snor, ei heller på hodet, så da blir det å huske på å få med seg disse brillene som gjør at jeg kan lese alt med liten skrift, til enhver tid da. Eventuelt ha briller overalt, hjemme, på jobben, i bilen... Vi får se, men akkurat nå er jeg ikke fornøyd med å se på lang avstand.


Bildet er lånt fra: http://www.minekontaktlinser.net/
Dette har vært hverdagen min også, nå kastes linsene hver dag, men i starten var det sånn, med koking og full pakke.
Jeg kan ikke opereres, dessverre. 

tirsdag 23. september 2014

Eikenøtt i lomma

- Har ikke du vondt i ryggen og hofta, spurte en kunde i stad.
- Joo, jeg har det, svarte jeg, litt sånn unnvikende.
Jeg vet det er tydelig for alle andre selv om jeg forsøker å skjule at jeg har vondt, så røper den lille haltingen meg. Selv om jeg lenge trodde ingen så det :)
Damen putter hånda i lomma og kommer med en eikenøtt.
- Legg denne i lomma og se, sier hun.
Selv hadde hun våknet uten vondt i dag etter og ha gått med en nøtt i lomma i går. Så det er forsøket verdt. Og derfor går jeg nå med en eikenøtt i lomma og så får vi se hva som skjer da. :)


onsdag 10. september 2014

Denne teknologien

Mine første lønninger kom inn på bankkonto og jeg måtte enten gå i banken eller skrive ut en sjekk for å få tilgang til pengene mine. Jeg tror jeg var ganske "tidlig" ute med å bytte ut sjekkheftet til minibankkort som siden den gang ikke har vært ute for den største forandringen.
Jeg har siden 95 vært mer eller mindre aktiv pcbruker og fulgt utviklingen.
Jeg liker nye ting, og det er nok helst økonomien som hindrer meg i å delta på galskapen om å skaffe meg det aler nyeste når det kommer. Men det var ikke det dette egentlig skulle handle om, eller det skulle ikke handle om meg. Dagens blogg skulle bli en hyllest til alle dem i generasjonene før meg, både en og to, som har greid å henge med på alt dette nye som har kommet i rekordfart siden 80-90 tallet.
Jeg blir imponert når mennesker på over 90 faktisk er i stand til å håndtere alle dubbedingsene som har kommet for å bli, som ikke har gitt opp og overlatt alt til yngre krefter. Det være seg nettbank eller for eksempel smarttelefoner  Og jeg tenker at når jeg blir så gammel vil jeg også være like klar i hodet som disse menneskene som har tatt teknologiens utfordringer på strak arm.

Bildet er lånt hos: sagablott.no - forøvrig en side det er verdt å besøke.

tirsdag 2. september 2014

Javel da...

Jeg har faktisk frosset på jobben i dag, sånn rett etter at jeg kom hit var jeg nødt til å ta på fleecejakka for å holde varmen. Dette tiltros for at aircondition var skrudd av sånn nærmest her jeg sitter. En stund ble det litt sånn av og på, for kaldt uten, men for varmt med før jeg også syntes det var greit uten fleecejakke, uten airconditionn og med stengt dør.

Det manglet ikke på klager.
- Uff så varmt her, sier dem, med jakke på.
- Ja, men jeg synes det er litt kaldt, svarer jeg.
Heldigvis fryser en av kundene her like mye som meg, for det er visst enklere for de andre å forholde seg til frosne medkunder (heter det det?) enn meg.
Etterhvert ble det veldig varmt her, selv jeg kjente det, og en av kundene må sies og aldri slutte og overraske.
- Ja, nå er det 26 grader inne her, sier han.
Da jeg titter litt rart på han ser jeg at han mest sannsynlig har rett, for jammen sitter ikke mannen der med et termometer!!! Vedkommende har altså med seg termometer når han er ute, og hvorfor?
Han mumlet noe om;
- Ingen skal få lure meg.


Nå innrømmer jeg for dere, ikke for dem her selvfølgelig, at det er litt varmt her, damen som frøs sa det hun og, men vi ble vel enige om å holde det for oss sjøl. Og døra, den har jeg selvfølgelig bare satt opp for å tilfredsstille kundene...


Bildet er lånt hos: http://ndla.no/ og det er visst omtrent så varmt det var her inne....

mandag 25. august 2014

Glemsk eller kanskje ikke..

Før var jeg en skikkelig kaffekjærring. Jeg kunne fint drikke to til tre liter, hver dag. Jeg drakk kaffe hele dagen, helt til jeg skulle legge meg. Ikke noe problem. Største problemet var at kaffetrakteren stod på, hele tiden, av og til også når jeg reise bort. Ja, fordi jeg hadde glemt å skru av.

Så sluttet jeg å røyke, ikke drikke kaffe, jeg drakk mine daglige kopper lenge. Kaffetrakteren ble enda oftere glemt og jeg gikk over til vannkoker og pulverkaffe. Sånn det meste av tiden i hvertfall. Og uten at jeg egentlig tenkte over det, drakk jeg stadig mindre og mindre kaffe. Ikke fordi det smaker vondt, men jeg glemte vel at jeg hadde lyst på.
Eller som nå, glemte at jeg hadde satt på vann og dermed glemte jeg at jeg skulle drikke kaffe..

Jaja, jeg fungerer også uten kaffe, ikke som før, da ble jeg fysisk uvel om jeg be gående timer uten kaffe, nå kan jeg fint klare meg uten en hel dag. Kaffe er rett og slett ikke lenger noe behov jeg har og som må dekkes. Og egentlig er det like greit. :)


søndag 17. august 2014

Kjære Peugeot

Du har visst bestemt deg for at du skal være vrien og vrang du? Og navnet jeg har gitt deg har du i aller høyeste grad lagt opp til selv. Men nå skjønner jeg snart ikke hvilke overraskelser du kan ha på lager, all den tid jeg tror du snart har dratt samtlige knep. Hva mer kan ryke nå liksom?

Nå sist var fredag, utenfor Lillestrøm stasjon, ventende på toget med Prinsessen.
STOP beordret bilen, og det var nok ikke fordi vi var framme ved stasjonen og skulle vente på frøkenen. Og selv om ingenting skulle tilsi at det var på kokepunktet så gjettet jeg at det var det som var feilen. Derfor ventet jeg ca ti minutter før jeg  forsøkte å skru opp det lokket, (altså lokket der man fyller på kjøleveske foran i motoren), men skrudde fort igjen. Det freste og kom noen nokså varme vanndråper ut og jeg vet at det er et voldsomt trykk så turte ikke å skru mer opp. Jeg prøvde igjen etter enda nye ti minutter og da "kokte" det over....
Så da ble det Viking, veihjelp og kebab. Og den hyggelige veihjelerperen som kom forstod bønnen min om å gjøre bilen så kjørbar at vi kunne komme oss til min nevø's 15-årsmarkering hjemme i Land.
Nå kjører vi uten termostat inntil videre, en tur til Dokka og Mekonomen før selskapet lørdag kunne jeg ha spart deg for siden det ble en bomtur, men så lenge vi unngår køkjøring så går det visst greit... Vi har kommet oss hjem også denne gangen, men nå håper jeg at du sparer meg for mer dritt etter at jeg får fikset denne siste feilen, hører du, "kjære" Peugeot?



torsdag 14. august 2014

Noe er feil

Jeg innser at jeg gjør noe feil med tanke på løpeturene mine. Jeg vet bare ikke hva. Jeg tror ikke lenger at det kun skyldes astmaen jeg fikk tilbake etter trassige løpeturer i 20 minus. Jeg tror heller ikke at det kun kan skyldes alderen. Man skulle jo tro at man ble raskere og raskere. Jeg har stagnert og nå har jeg ikke bare stagnert, jeg løper bare saktere og saktere for hver eneste dag.
Kan det skyldes prolapsen jeg har i ryggen? Kan prolapsen være årsaken til vond hofte - den fungerer bra å løpe med, verre er det å gå, da gjør hvert skritt vondt og jeg halter visst....

Jeg leser om løpeteknikk, men siden jeg bestandig trener alene vet jeg ikke om jeg gjør det riktig eller galt, jeg er ikke i stand til å selv si hvor jeg har hofta eller hvor foten lander, og jeg er enda mindre i stand til å skjønne hvordan jeg skal trene på det.
Jeg legger inn intervalløkter en til to ganger i uka. Jeg forsøker av og til å endre rute, ingenting nytter. Jeg blir ikke raskere!!!
Akkurat nå er jeg ikke så sikker på hvor langt jeg kan løpe heller. Åtte kilometer for eksempel er det lenge siden jeg løp... Det å skulle løpe en mil føles også helt uoverkommelig nå.

Kanskje jeg burde ta av klokke og bare løpe, ikke henge meg opp i kilometer og tid, men nå er jo det halve moroa da, og loggføre kilometere spesielt.

Nå har løpekarrieren min vart i over tre år. Før det var jeg motstander av alt som lignet på kondisjonstrening, så sånn sett er ikke kroppen min akkurat utslitt av for mye løping. Etter at jeg fikk joggeturene inn i blodet derimot har jeg ikke hatt mange hviledager. Å løpe har blitt en vane, så dersom jeg har gitt meg en dag fri og ser noen joggerr får jeg vondt langt inn i sjela for at jeg ikke har løpt den dagen. Og kanskje er det trassigheten som driver meg videre, selv uten de gode resultatene? Hvem vet? Det jeg vet er at jeg gir meg ikke, men tar gjerne mot gode råd og tips. (Så lenge de ikke går på å ta pause fra løpingen.)

Turene i skogen går enda saktere, men prøver å legge noen løpeturer til skogs allikevel.

søndag 10. august 2014

En sommer er over

Siste dag i min sommerferie. Det har vært late solfylte dager uten vekkerklokke i to uker!! En dag lå jeg til og med på trass i senga til klokka kvart på ti!!

Men nå er det stopp. I morgen er det tilbake til striskjorta og havrelefsa. Med fulladede batterier. Klar for å møte hverdagen og nye utfordringer.
Prinsessen flytter i morgen etter sin siste vakt på sommerjobben, studier og kollektivlivet venter.

Dagen i dag er selvfølgelig for meg mest Juniors dag! 23 år gammel, eller ung er han i dag, jo, 10. august er en fin dag og avslutte sommerferien på.



mandag 4. august 2014

Så feil kan man ta

Er det ikke rart når en har fått noe for seg. Som for eksempel at tannlegetimen er på onsdag klokka 10?
Jeg fikk lenge før ferien innkallelse til tannlegen, midt i den siste ferieuka mi, som i og for seg kunne være litt ødeleggende, men greit nok. Jeg hadde ventet på time en stund, så og forandre den var aldri noe tema.

I dag snakket jeg først med en søster i telefonen, mens jeg gjorde meg klar til løpetur. Hun snakket om å ta en tur hit, nettopp på onsdag og lurte på når jeg hadde time hos denne tannlegen. Jeg sjekket kortet som fortsatt hang på kjøleskapet og joda, jeg svarer har time klokka 10.00, og ser jo også at det står mandag den 4.august. Fortsatt ringer ingen bjelle. Lillesøster sier at da kommer hun kanskje en tur etter tannlegetimen på onsdag, vi snakker litt til og nok en søster ringer. Så jeg avslutter den første og tar inn nummer to. Snakker om ferien og at det har begynt å regne. At jeg derfor har tid å snakke, ellers burde jeg snart få tatt denne løpeturen. Men med ferie og ingen bil så har jeg på en måte hele dagen på meg, jeg kan vente på oppholdsvær og løpe da. Like før ti legger vi på. Jeg sjekker litt forskjellig på nettet og får en innkommende samtale. Hm, ukjent nummer, men fra et nummer her ute.
- Hei, du hadde time hos tannlegen klokka 10, sier damen.
- Ehh, nei, er det ikke klokka 10 på onsdag?
- Nei, det er mandag, 4. august klokka 10, sier hun, har du noen mulighet til å komme?
Jeg tar dagens andre titt på tannlegekortet og joda, hun har rett, jeg har feil, det er i dag...
Selvfølgelig kommer jeg. Fikk låne bilen som junior har lånt, tok meg også bryet med å pusse tenner og var der ti minutter etter oppringningen.
Så da var det unnagjort to dager tidligere enn tenkt! Og sannelig, innen jeg var ferdig hos tannlegen hadde det sluttet å regne og jeg kunne kjøre hjem og ta denne løpeturen jeg hadde tenkt jeg skulle tatt halv ti, og det uten å bli våt av regn fra oven.



lørdag 26. juli 2014

Postkort

- Og husk å sende postkort, sa en av vennene mine på Facebook i går.
Dette fikk meg til å tenke på da jeg var på min første store utenlandsreise, året var 1990 framkomstmiddel var tog, jeg var på Interrail. Fra land til land gjennom Europa, med postkort hjem fra de fleste stoppestedene, kort som kanskje kom fram før jeg var hjemme og kanskje ikke.
Dog husker jeg den noe spesielle postkassa på Korfu, i tilknytning til et utested, postkassa var stappfull, det stakk nesten postkort ut gjennom sprekken og alternativet for å få levert postkortet hjem var å putte det i posen som var hengt opp under postkassa. Og håpe at det ble sendt ved neste postgang. Som tydeligvis ikke var hver dag på denne øya. Postkortene kom til Norge de, om det var før jeg var hjemme eller ikke husker jeg ikke nå, men jeg har nok heller ikke sendt så mange postkort fra ferien siden den gang.
I dag er det sms, mms og Facebook eller så enkelt som en telefon hjem. Den gang var det å finne en telefonboks etter og ha spart opp landets mynter som raste ned renna før en nesten fikk sagt hei og hade.

Men som sagt, noe postkort dukker nok ikke opp i noens postkasse fra denne Hellasturen som er noen timer unna. Jeg gleder meg!


mandag 21. juli 2014

Jeg klager ikke

Jeg klager ikke på varmen, jeg synes det er kjempefint å tenke på at det er ordentlig sommer, en sånn god, gammeldags sommer, faktisk. Det jeg kanskje kunne klaget på er at jeg har jobb som holder meg innendørs, og må finne meg i at folk kommer utenfra og inn, og sukker over varmen, og sier at her inne er det kjølig og godt. Men jeg kan love dem at det er bare en liten stund det føles sånn, når en får vært her inne lenge nok og akklimatisert seg så er det varmt her også, men uten selvfølgelig uten muligheten til å få litt farge. :) Med sol og sommer følger også oppblomstringen av min psoriasis. Ja, jeg er er lei av å svare på det samme spørsmålet alle stiller, - men sol er jo bra? Ja, for de aller fleste er den det, men ikke for meg. Nå trenger jeg ikke nødvendigvis å være i sola for at den skal bli verre. Den følger kalenderen, sommer på kalender er lik psoriasis på min kropp.
Så mens jeg sitter inne på jobb og ser på sommeren ute må jeg smøre tørre flekker på armer, hender og ben. Jeg smører og smører, men det virker som det fordufter og forsvinner som dugg for solen. Og så må jeg smøre igjen, til ingen nytte. Det sprekker, svir, klør og blør, og alle forsøk på å få det mykt er ganske så fånyttes. Jeg håper saltvann hjelper :)



torsdag 17. juli 2014

Velkomstkomiteen

Jeg har lært en ting i dag, vel så viktig som å være klar til å stoppe klokka ved endt løpetur hjemme, er det å ha nøkkelen til døra i hånda. Det gjelder nemlig å få kastet seg inn døra så fort som råd er for å slippe unna innpåslitne fans. Fans som ikke bryr seg om at svetten hagler og alt tøy er gjennomvått. Jo, svettere, jo mer attraktiv virker det som.  Det virker rett og slett som de liker deg aller best når du er på ditt aller verste, faktisk. For de kommer mannsterke om du skulle finne på å klippe plenen eller forsøke å male en husvegg også, om sommeren, når en gjerne har minimalt med klær på seg. Bare akkurat nok til å dekke seg til på en måte. Da kommer også denne fansen og ødelegger alt. Jager en stakkar inn.

Men som sagt, i dag har jeg lært hvordan unnslippe disse som er like pågående som paparazzien, det gjelder å finne fram nøkkel før jeg når inngangsdøra, låse opp og kaste meg inn, i verste fall stoppe klokka tilslutt, innendørs. Som dere sikkert skjønner, jeg kan avstå fra dette øyeblikket av berømmelse så lenge fanskaren består av en tjuetalls klegg som rett og slett elsker å bite store biter av en stakkars jogger.


Orket ikke prøve å få tatt bilde av beistene, så bildet er lånt hos : 
http://www.clublife.no/

onsdag 16. juli 2014

LYKKE

Ja, det er for meg lykke å få vite at jeg skal tilbake til Liverpool, allerede i år. Fotballaget og byen jeg har blitt veldig glad i.
Ikke før i oktober, men noe å se fram mot og glede seg til. Allerede teller jeg ned til seriestart og nå kan jeg legge til denne kampen!

Jeg fikk bekreftet billettene i dag, har ikke helt turt å glede meg før det, men to stykk billetter til The Kop er i boks og er mine på kampen mot Hull, og det er ingen her å juble det til. Kanskje jeg skal være glad det ikke er noen kunder her, for jeg kjenner at jeg sitter med et fjollete glis og det bare bobler i hele kroppen. Det er dette som kalles boost. Rett og slett!!



tirsdag 15. juli 2014

Sporhund

Selv når jeg røkte (har jeg noengang gjort det liksom?) så hadde jeg god luktesans. Jeg brukte det sågar som unnskyldning for ikke å slutte å røyke. Hvordan skulle luktesansen min bli da? Da kunne jeg sikkert fått jobb som sporhund, fleipet jeg.

Som kjent sluttet jeg å røyke, 4½ år siden om noen få dager. Luktesansen ble bedre, som naturlig er. Jeg kan kjenne lukten av nyslått høy, i dag lukten av kamille når jeg løp, lukten av felt treverk osv. Lukter som bare er gode. Men "gode" lukter, som f.eks enkelte folks skyllemiddel, parfyme eller shampo kan, når nesen min jobber på høygir oppfattes som illeluktende. Som sammen med  lukter som river i nesa, og ikke har snev av godlukt i seg blir påfallende og faktisk tilslutt slitsomme.
Noe av det verste som jeg kommer på nå er svett tøy som har tørket på kroppen og som brukes i enda en dag eller to, dette lukter langt fra parfyme og jeg kan forstå at noen har valgt å kaste ut et menneske fra et treningssenter på grunn av denne lukten..
Men som nevnt lenger opp, faktisk er det ikke alle gode lukter som lukter godt heller
.
Enkelte dager brekker jeg meg av noens skyllemiddel, det lukter helt sikkert godt, men for meg så blir duften så overveldende at jeg blir kvalm. Nå er en av kundene som lukter skikkelig skyllemiddel her. Det river i nesa og jeg gruer meg til hver gang han kommer og skal handle.

Denne og lignende parfymer fra DKNY kan få meg til å brekke meg, godlukt som for meg er vondlukt. Bildet er lånt hos: www.kk.no


Har du svettet i tøyet ditt, ikke bruk det en dag til, eller enda en dag, vask det. Bildet er lånt hos: www.newswire.no 









mandag 14. juli 2014

Farvel DNB

Sånn, da er det slutt - helt slutt. Jeg er ikke lenger kunde i DNB. I en overgang har jeg vært kunde hos to banker og dermed fått en glidende overgang fra gammel til ny. Jeg har rukket å gjøre meg opp en del meninger, positive og negative.
På +siden kommer helt klart en superhyggelig kontaktperson i banken jeg nå er kunde i. I gammel bank hadde jeg sist jeg trengte å kontakte banken via min kontaktperson fått ny, og jeg beklager, hun var hverken i møtekommende eller virket spesielt hyggelig.
Det samme gjør nærheten til banken. Det er bank på hjemstedet og jeg har bank 300 meter fra jobben.
Det er rimeligere å låne penger i den nye banken.
På -siden vil jeg trekke fram en nokså tungvinn og kronglete å betale regninger på. Det er mange godkjenninger før regningen er betalt.
Litt lavere innskuddsrente er det også, men det kan jeg leve med.
Jeg har måttet lære meg ny pinkode, men nå begynner den å sitte.

Det var det jeg kom på i denne omgang. Nå satser jeg på et langt og lykkelig liv med Høland &Setskog Sparebank.


fredag 11. juli 2014

Lysten vant

Jeg ventet lenge. Jeg gjorde det. I februar skrev jeg Kan jeg leve uten. Med jevne mellomrom har jeg vært på diverse nettbutikker og tittet på Flex Wristband og lurt på om jeg skulle bruke penger på denne dingsen. Hver gang endte jeg opp med å legge det på is. Men ikke nå lenger, nå har jeg fått bestilt! Det ble ikke rosa, selv om det var det jeg hadde mest lyst på. Da hadde jeg måttet vente i enda to uker på å få dette armbåndet nå da jeg endelig fikk bestemt meg. Svart funker det også. Hos Siba fant jeg den rimeligste.

Håper på rask postgang slik at jeg snart kan komme i gang med målinger av aktiviteter, (også all den som jeg ikke loggfører med pulsklokke eller endomondo)og søvn, ikke minst. I natt tror jeg det ville fortalt meg at jeg har sovet mer enn normalt. Prolapsen i ryggen murret så i går at jeg tok en smertestillende med trekant på, dermed slapp smertene taket, jeg fikk sove nesten hele natten og jeg er trøtt i dag. Men om to timer er det helg så tror jeg skal ri av denne trøttheten innen da.


torsdag 10. juli 2014

Den dagen

Jeg har sovet utrolig dårlig i natt. Først var det fotballkamp til langt over midnatt. Så var det fluene som plaget meg selv etter at alt lys var slukket. Og at Mons ikke hadde kommet hjem ennå.
Fram til han banket på vinduet klokka ti på fem, sov jeg ikke stort, men slumret innimellom. Våknet et par ganger av en ukjent lyd i stua som jeg tilslutt lokaliserte til insektslampa jeg hadde funnet fram. Fresende lyd når de stakkars insektene fløy inn i det blå lyset. Insektsforkjempere får ha meg unnskyldt. Men akkurat i gårkveld og i natt hatet jeg så intenst disse innpåslitne udyrene at jeg stod ikke opp og tok ut kontakten.

Mons dukket til slutt opp, da var jeg brått lys våken og katten som hadde vært ute i 12 timer syntes han fortjente kos, masse kos. Jeg tvang meg til å slumre litt til halv sju, men da jeg hørte Junior dro stod jeg like godt opp og gjorde meg ferdig med dagens løpetur. En svett intervalløkt :)

Så i dag har jeg en trøtt dag, en dag der jeg kløner og ødelegger meg. Slår albuen borti en skarp kant her, hånda borte i en annen, skumper borti og får vondt både her og der. Jeg bør nok sitte rolig i dag, og med tanke på hvor godt og varmt det er så er det sikkert det beste også, før en kan komme seg hjem og ut i sola!

Nattens mordervåpen

fredag 4. juli 2014

Barndomsminner

Jeg driver litt i barndommen om dagen. Det dukker opp minner, og noen av dem kommer kanskje til å bli et blogginnlegg. Som dette her.

Prinsesse var innom her med lillebroren sin. Han fortalte om en som stadig tygde på ting, fjernkontroller, leker osv. Da kom jeg på en av mine fettere som gjorde det samme. Husker vi hadde sånne dyr; kuer, hester, høner, sauer og det meste som hører en bondegård. Disse var med i sandkassa, der veiene snirklet seg forbi små bondegårder. På de små gårdene var det en og annen ku, hest eller sau som manglet en legemsdel, rett og slett fordi fetteren vår hadde gnagd av et ben der, en hale her, et horn eller et øre. Husker at det var en smule irriterende når dette skjedde, men ikke noe av det vi sa for å stanse det hjalp, så da ble dyr med handikap i sandkassa.

Bildet er lånt hos sprell.no

onsdag 2. juli 2014

En dag sommer

Sommeren er kort, det meste regner bort, men nå er den her, så ta for deg, sola skinner i dag. (fritt oversatt av Tomas Ledins Sommaren är kort)

I dag er det litt sommer igjen! Jeg er på jobb og ser ut på sommerværet, og vet at det i følge meteorologene skal være kortvarig. I morgen er det visst allerede slutt igjen, og helgen som står for tur skal bli som helgen som gikk. :) 

Sommerferien er ikke bestilt ennå, men nå tenker jeg det må bli like før. Med det dårlige været som er begynner jeg å bli redd sydenferiene blir oppbrukt om jeg ikke snart bestiller en uke med sol og saltvann. Særlig saltvann som er så varmt at det går an å bade i. Kanskje få roet psoriasisen noe. 

Jeg kjenner at jeg trenger varme nå, noen fine kvelder som en kan sitte ute, grille, lese og nyte. Bare være. 





fredag 27. juni 2014

Lyden av

I dag morges da jeg trente hørte jeg en lyd som minnet meg om barndommen. Da jeg klikket to manualer mot hverandre kom denne lyden som brått sendte meg tilbake til barndommens klikk klakkuler. Husker ikke navnet, jeg tror vi kalte dem klinkekuler, men det er jo disse små glassaktige kulene som har det navnet, så er neimen ikke sikker. Er det noen som kan hjelpe meg med navnet, kanskje?

Husker jeg hadde noen, var de blå, og søstrene mine røde og gule. Husker at storesøster hadde størst kuler, mens mellomstesøster og jeg hadde litt mindre kuler og klinke med. Kulene som hang i to tråder og skulle klikkes mot hverandre. Når en ble skikkelig dreven kunne man faktisk med et visst tempo få kulene til å treffes på oversiden av hånda i stedet for under (som alle greide). Misset du kunne kulene så ganske hardt der de traff, ofte knokene, men holdt du på for nære ansiktet kunne du risikere å få en smell for eksempel under haka.

Måtte låne bildet hos : http://moffelitens.blogspot.no/

fredag 20. juni 2014

Myggstikk

Javel, så stikker myggen som er stor som en flue i år, men hvorfor skal den nå på død og liv stikke bak på ryggen. Bak på ryggen akkurat der armene ikke når fram, hverken ovenfra eller nedenfra. Ja, dere vet, det ene lille området på ryggen som man aldri får smurt på solkrem og heller ikke får klødd når myggen har slått til.
Dette var dagens lille sukk, god helg!

Bildet er lånt; http://www.bjornaresolstad.com/

onsdag 11. juni 2014

Klokka 12

Da jeg var ung, meget yngre enn i dag, likte jeg ikke disse testene som Sivilforsvaret hadde av signalanleggene sine med jevne mellomrom. Da var det ingenting jeg fryktet mer enn krig, og jeg tenkte alltid at om det brøt ut krig ville jeg være sammen med mor, far, søsken, bestemor og bestefar som alle var i min lille verden.
Jeg var nok veldig redd den kalde krigen, kanskje mer redd enn mange andre. Til langt opp i videregående ble jeg dårlig når læreren jeg hadde "lekte" krigen som kunne bryte ut. Men hvilke timer det kan ha vært...statsvitenskap? Samfunnsfag? Det er jeg ikke i stand til å huske, men jeg husker jeg var redd lenge etterpå, og at jeg hadde mest lyst til å forlate klasserommet når krigen brøt ut i klasserommet og svamper og kritt haglet for å symbolisere den "pågående" krigen.

I dag er det varslet test av signalanleggene, og jeg trenger ikke lure på om det er nå det skjer. Ikke går jeg rundt og er redd lenger heller, men en ting har ikke endret seg; Fortsatt vil jeg være sammen med alle mine kjære om noe skulle skje.


mandag 9. juni 2014

Garmin og meg

I går på vei hjem fra Søndre Land satte jeg på gps'en. Ikke fordi jeg ikke kan veien, men mest for å ha en riktigere fartsmåler og få et lite varsel om fotoboksene.
Holdt meg greit innenfor fartsgrensene og slutter ikke å irritere meg over stygge forbikjøringer på uoversiktlige steder der jeg faktisk holder 80. Nå var det ikke det dagens innlegg skulle handle om, men Garmin som velger veien jeg skal ta
Den vil nemlig ikke at jeg skal forlate riksvei 22 der jeg gjør det og ber meg igjen og igjen om å ta en u-sving. Den er tydeligvis ikke så smart at den skjønner at man i svingene i Gansdalen, på riksvei 169, ikke tar en u-sving og det går nesten en kilometer før den slutter å mase og rekalkulerer og finner marsfarten hjem. Jeg vant denne gangen også!!


tirsdag 3. juni 2014

Ingen bok i dag

Jeg var så sikker på at jeg slengte boka mi ned i veska før jeg reiste på jobb, men den gang ei. Så i dag blir det ikke noe boklesing.
Og nå som jeg begynner å nærme meg slutten på trilogien til Eriksson og Sundquist som begynte med boka Kråkejenta,  og som jeg ikke visste var en av tre bøker når jeg begynte. Da jeg fant ut det startet jakten på de to siste og jeg fikk bestilt begge på en nettbokhandlel, bok tre, Pythias anvisninger kom fort, veldig fort, før jeg var ferdig med Kråkejenta, faktisk. Og det lovet jo bra. Jeg så for meg at jeg bare kunne starte på neste bok umiddelbart, men den gang ei. Bok nummer to, Hungerilden, lot vente på seg. Lenge, lenge, lenge.
 Jeg rakk og lese både sju og åtte bøker før jeg kom over den andre boka i en bokhandel (Libris) her på Bjørkelangen, billigere enn den jeg hadde bestilt var den også og tilgjengelig der og da!! Gleden over å ha boka i hende var stor, og spenningen i boka vokste og jeg leste fort, fort, jeg leste i hvert ledige sekund, for den fenget like mye som den første. Bok to ble ferdig og det var bare å kaste seg over den siste boka, nå er det snart slutt og jeg leser når jeg spiser, når jeg skal sove, når det er rolig på jobb, når jeg pusser tenner, og det er vel der boka er nå. På badet hjemme, og ikke i veska som jeg trodde.

Jaja, jeg forlenger jo boka litt da, og selv om jeg vet hvem den ene morderen er nå, så har jeg ikke klart å skjønne hvem andre som myrder i bøkene.... Eller, jeg tror jeg vet, men så er det så opplagt at det neppe er sånn. Så da er det bare å fortsette å lese i spenning og ønske at det ikke snart var slutt.

Trilogien anbefales!

fredag 30. mai 2014

Stinkador

Som tidligere nevnt i Prinsipper må vike har jeg nå en blomstring av psoriasis. Jeg kan nesten se nye flekker komme og i panikken over dette prøves det meste. Jeg kunne ha levd med noen flekker, men det er noen av dem jeg gjerne skulle hatt vekk, nå, helst i går. Hydrokortison har ikke virket (nei, jeg vet jeg ikke har prøvd lenge, men jeg er en utålmodig sjel, må vite) så nå forsøkes i stedet noen remedier jeg har fått av mor.  V-Cell. 
V-Cell inneholder uttrekk fra nøttefrukt og lavendel. Nå synes jeg lavendel lukter godt, og lukter jeg på flaska så er det ikke der problemet ligger. Det er når jeg rister på flaska og smører det på min flekkede hud at lukten oppstår, og det lukter ikke akkurat lavendel. Vet ikke hvor lenge jeg orker å teste dette middelet, men nå lukter jeg jo allerede så rart at jeg skal holde ut dagen i det minste. Men om noen har erfaring med produktet og vet det virker skal jeg faktisk ignorere den illeluktende dunsten og prøve en uke som det anbefales. Anyone?



torsdag 29. mai 2014

Opptur

Jeg trener og trener, jeg løper og løper, men farten har blitt merkbart dårligere det siste året.
Astmamedisin før løpeturer ser ikke ut til å virke, ei heller intervalltreninger har gitt meg mer fart. Kanskje jeg løper intervaller for skjelden, kanskje jeg ikke presser meg nok, kanskje, kanskje?
Kanskje jeg egentlig ikke er bygget for fart? Uansett, jeg nekter å gi opp, jeg fortsetter å løpe mine korte turer, i spedd noen litt lengre turer jeg har bedre tid og håper at nå, nå skal jeg få opp farten. Det skjer liksom ikke, jeg løper i motvind og tror jeg skal få medvind hjem, men det viser seg at det har vært en slags sidevind og som ikke hjelper det granne på oppdriften på tilbaketure. Klarer jeg kilometeren på sju minutter bør jeg være kjempefornøyd liksom. Derfor er dager som i dag , da endomondo betegner tiden 6.49 som skilpaddefart en seier for meg! Når det er dårligste etappetid da kjenner jeg på gleden over å fortsette å løpe, da får jeg min kortvarige lønn for alle mine tilbakelagte kilometer. Jeg vet at langt der inne finnes det mer og hente ut, om jeg greier å presse meg det lille ekstra, greier og ta i så det ikke er mer og gå på når jeg er tilbake på trammen hjemme, når jeg hiver etter pusten og svetten siler. Når jeg stopper klokka og ser at jeg har løpt årsbeste, da vet jeg at ikke kommer til å gi meg med løpingen, uansett om dagens løpetur er unntaket og at jeg i morgen mest sannsynlig er tilbake i gamle takter.



tirsdag 27. mai 2014

Prinsipper må vike

I går var det en måned siden jeg fikk min flotte tatovering. Den har grodd fint, jeg har vært hos legen en gang fordi jeg trodde det var i ferd med å bli betent, men har greid meg uten antibiotika. Bare smurt, smurt og atter smurt med salve/krem jeg kjøpte der jeg tatoverte. Alt så ut til å bli så bra.

Torsdag sist uke oppdaget jeg røde flekker rundt deler av motivet. Selvfølgelig var jeg sikker på at det måtte ha noe med tatoveringen å gjøre og oppsøkte studioet som beroliget meg med at tatoveringen hadde grodd og det var ikke noe galt med den. Det lignet mer på en allergisk reaksjon, mente fyren. Jeg bretter opp knebuksa litt mer og viser fram en nyutsprungen psoriasisflekk... Selvfølgelig er det det er... Min vakre tatovering er i ferd med å bli omringet av psoriasisflekker og nå har jeg forsøkt med enda fetere kremer siden torsdag uten nevneverdig bedring. Derfor lar jeg nå alle prinsipper fare, i håp om å bremse og stanse utbruddet. Nå går jeg for hydrokortisonsalve, noe jeg tidligere har vært stor motstander av. Det får briste eller bære!

Selvfølgelig visste jeg at dette kunne skje da jeg tok tatovering (det gikk bra med den første jeg tok) og i etterpåklokskapens navn kan jeg være villig til å si at jeg burde tatovert meg i vinter, når utbruddene av psoriasis er fraværende. I motsetning til de aller fleste blir jeg bedre om vinteren og verre når sola stikker fram. Men jeg var fremdeles "flekkfri" i april og trodde det skulle kunne gå bra. Vel, det gjorde det jo ikke, dessverre, så nå må jeg bare forsøke å begrense utbruddet og satse på at tatoveringen blir fri for psoriasis i allefall neste sommer.




mandag 26. mai 2014

Pur glede

Don't yoy worry bout a thing, sier if-reklamen. Etter min naturskade i desember har jeg bekymret meg masse. Men i dag fikk jeg telefonen fra saksbehandleren som hadde snakket med sin overordnede og ordnet opp.
Hva som ble utløsende faktor vites ikke. Var det på grunn av manglende opplysning om kostnaden når jeg ringte 4.juledag? Var det fordi de så urimeligheten over å betale 8000 for å legge på plass to takplater og spikre dem fast? Var det fordi de ikke ville betale ut noe for utbedring av garasjetaket? Eller var det fordi jeg sa jeg skulle skifte forsikringsselskap?

Det får jeg vel aldri noe svar på, men det som gleder er at jeg slapp unna med 1000 kroner i egenandel. Og akkurat det føles som å ha vunnet 7000 kroner på lotto!!

Det er fint når det av og til går ens egen vei også, tenker jeg og gleder meg max over utfallet. Og ja,
selvfølgelig fortsetter jeg som if-kunde.

Bildet er lånt: http://dev.guardsystems.com/


onsdag 21. mai 2014

Jeg undrer meg på

Av og til leser jeg sånne tester som gir terningkast på et testet produkt.
I går en om wienerpølser, som er en kjapp, grei og god middag, og ved kjøp av billigmerkene som nesten enhver butikk har, mange pølser (to middager) for en rimelig penge.

Nå spises det ikke pølser så ofte som tidligere. Da kunne pølser være middag to av ukas dager, kanskje oftere også om fantasien lot vente på seg.
Men pølser var godt og vi visste vel at det ikke var det sunneste vi kunne spise, men med pølser til middag var det i det minste aldri noe klager på maten. Det gikk ned på høykant og vi ble mette.

Testen i Dagbladet i går forklarer vel derfor hvorfor jeg fikk høyt kolesterol.... For det fikk jeg jo etterhvert da. (Da gikk vi over til grill kyllingpølser, ikke det beste, men greit alternativ til vanlige pølser.)
Og det jeg lurer på er når noen foretar disse testene, gjør da produsenten noe med innholdet? Pølsene som scorer lavt og inneholder mye fett og salt for eksempel? Gjør de noe med det? Eller skurer det bare og går?

Nå spises kun pølser i moderate mengder, jeg synes fortsatt at pølser er noe av det beste jeg får, og gleder meg hele dagen når jeg vet jeg skal spise pølser til middag. Med rå løk (og det gjør det visst sunnere). Med sjeldnere pølsemiddager trenger jeg ikke være like obs på innholdet i pølsene. Jeg er derimot ikke så kresen og ville neppe i en blindtest luke ut dyrt eller billig merke, jeg er fornøyd så lenge de er norske, og sier knekk.

Testen i Dagbladet kan leses her:  Sunne wienerpølser?


Bildet er lånt: www.meny.no/

tirsdag 20. mai 2014

Nå skal vi skilles

Bildet er lånt hos; www.b.dk/


Alt har en ende og jeg har vært lojal og holdt igjen så lenge jeg har kunnet. Funnet unnskyldninger for å slippe, men nå er det stopp. Jeg kan ikke lenger unnskylde og holde fast ved på grunn av gamle bånd. Bånd som har blitt tynnere og tynnere for hver fusjonering. Fra lille Land Sparebank, der det hele startet med konto som unge, til dagens DNB.
Kort historie;
Land Sparebank ble i 1982 Sparebanken Vestoppland.
Sparbanken Vestoppland ble allerede etter fire år, i 1986, Sparebanken Østlandet.
Sparbanken Østlandet fusjonerte i 1990 og ble da Sparbanken NOR.
Sparbanken Nor ble enda større i 2003, da gikk banken "min" over til DNB NOR.
I 2011 ble den hentende DnB, og det er det navnet banken har når vi avslutter forholdet.

Størst er ikke alltid best og jeg har fått bedre tilbud fra den lokale banken her jeg bor. Faktisk så mye bedre at jeg gladelig hadde ordnet opp med alle avtalegiroer og denslags om jeg hadde måttet. Det har vært et av argumentene for å holde fast ved dagens bank. Nå vet jeg at jeg ikke trenger og ordne det en gang, banken ordner alt og da blir det avgjørende at den nye banken gir meg så mye bedre vilkår. Min "barndomsbank" som jeg har brukt i alle år, aldri overtrekt kontoen (bortsett fra den gangen banken ga ut sjekkhefte på min konto til noen andre), hatt en liten buffer og aldri misligholdt noe lån finner meg ikke tung nok på vektskåla til  å prøve å matche tilbudet, men i stedet kom med et tilbud som ble latterlig når de visste hva de hadde å konkurrere mot og da er det slutt, over, finito og game over.

Jeg har tygd på det i dag, på det at jeg skal skilles fra banken, det kjennes bedre ut nå enn da jeg tok avgjørelsen tidligere i dag, og når jeg ser på alle fordelene jeg får med min nye bank, i nærområdet, samme som ungene, samme som jobben osv så føles det helt greit nå. For som sagt, alt har en ende.


Sånn, da blir det skilsmisse mellom oss.

I stedet inngår jeg et forhold med disse.

søndag 18. mai 2014

Æsj

                                                                       
                                                                              +

                                                   
Hører ikke sammen





+

            
Hører ikke sammen


Og hvorfor gjør det nå ikke det? Intetanende spiste jeg fornøyd mitt smågodt, mens jeg dyttet handlevogna foran meg. Ned i posen etter enda en godtebit, inn i munnen og så trillet jeg vogna litt og gjentok prosedyren. Helt til jeg begynte å tenke på at hvor mange har ikke tatt på dette håndtaket før meg. Kanskje noen rett fra do og det uten å vaske hendene. Jeg regner med at de aller fleste gjør det. men jeg vet at ikke alle tar sånne smålige hensyn. Folk som kanskje tenker at hånda hadde jo ikke rørt noe med annet enn papiret og bare forlatt toalettet og rett tilbake til handlevogna. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke på det, men det ble slutt på godtespisingen, og hamburgeren jeg skulle spise i bilen på veien hjem ble kald. All den tid jeg ikke hadde antibac med meg så var det helt uaktuelt å røre ved noe som helst mer som skulle spises før håndvask. Og rattet i bilen skal også få en omgang med antibac.

Jeg fikk meg en tankevekker, en tenker jo på det med penger, dørhåndtak og for eksempel trappegelendere på tbanen, både innenlands og utenlands, men handlevogner, det har jeg ikke tenkt på, før nå

lørdag 17. mai 2014

17.mai

Ved et par anledninger har jeg dratt til Sverige etter at oppdrag korps er utført 17. mai.
Og hver ganger tenker jeg på Aldo Monrad i Arne Berggrens bok; Kornetten.
Nå har ikke jeg lignende opplevelser som Aldo Monrad å vise til, det er ikke derfor jeg reiser over grensen på 17.mai, og selv om det er mange år siden jeg leste denne boka sist nå så flirer jeg fremdeles ved tanken på boka som anbefales å lese - av alle. Korpsmusikant eller ikke. Den er rett og slett ustyrtelig morsom, og første gang jeg leste den lo jeg så jeg grein, nesten fra første avsnitt. Jeg finner dessverre ikke igjen boka mi i bokhylla, hadde jeg det skulle jeg ha prøvd meg på en bokomtale, men overlater derfor det til noen andre, som for eksempel Larvik folkebibliotek;
Aldo Monrad skal begynne i korps. Han vil spille trompet. Han får en kornett, som det skal vise seg svært vrient å få lyd ut av. Skalaen er vanskelig og strekene med fluelort, eller noter, får han lite ut av. Men Aldo vet råd. Når de andre kornettene spiller, later han som han spiller, og dette fungerer meget bra. Men så blir han bedt om å spille nasjonalsangen foran hele skolen på 17. mai. . . .Historien fortelles i ettertid av en plaget ung mann som får kraftige brekninger bare han ser en kornett. Det er et oppgjør med notestativets vesen, løpenoter, Gammel Jægermarsj og alle velmenende og ærekjære foreldre. Men det fortelles også med mye humor og varme om vennskap, kjærlighet og gryende ungdom. Anbefales alle som liker korps - og alle de som ikke gjør det.
Bildet er lånt sammen med bokomtalen på:
http://www.larvik.folkebibl.no/

fredag 16. mai 2014

Oops, i did it again

For andre gang i mitt liv har jeg måttet kaste inn håndkle over umonterte gjenstander. Det begynner å bli noen år siden jeg kjøpte en billig sykkel på Obs. Godt tilbud som måtte være for godt til å være sant, men neida, den var bare ikke satt sammen. Det måtte jeg gjøre selv, og uten særlig stort hell. Etter en del krangling fikk jeg tilbake pengene og kunne legge i noen tusenlapper mer g kjøpe en ferdigmontert sykkel på sportsbutikken i stedet.

Da jeg klippet plenen her om dagen gikk gressklipperen min til dundas. Jeg fikk klippet litt før de harket og stoppet. Siden den ikke egentlig er så gammel og ble påkostet et par tusenlapper i fjor bestemte jeg meg for at gressklippere nok går inn under kategorien forbruksvare. Og at det bare er å kjøpe ny. Kjapp hueregning fortalte meg at en billig en sikkert var like bra som en dyr og neppe holdt noe mindre. Så da jeg så en på Biltema til snaue 1200 kroner var saken grei. Trodde jeg. Helt til den skulle monteres....Fikk den sammen på et vis tilslutt og den startet!! Wow, ikke verst, tenkte jeg, men gleden var kortvarig, for hvordan stanse shiten??? Dødmannsknappen eller hva det kalles, reagerte ikke på noe som helst. Det var bare og kjøre til bensinen var brukt opp. Heldigvis hadde jeg ikke fylt full tank....I første sving forsvant det ene hjulet, siden den ikke var til å stanse var det bare å få det på igjen mens motoren gikk. Håndtaket ble lavere og lavere og dermed verre og verre og kjøre denne ikke selvgående faenskapen. Vups, så forsvant en av de store skruene på håndtaket, fant igjen den også, og fikk den på plass igjen. Fortsatt bannende fikk jeg klippet ferdig plenen, men klipperen holdt stand. Hvor lenge kan en halvliter bensin egentlig holde?? Leste i bruksanvisningen hvordan jeg kunne stoppe ved å kortslutte den om den ikke stanset når jeg ville, men bestemte meg for å la den stå å gå til den var tom siden jeg må ha den inn i bilen igjen når den skal leveres tilbake. Etter en tid som føltes som flere timer (det var snakk om max en halvtime)
hørte jeg den begynte å harke ute her og endelig stoppet driten.
Ja, for dette var søppel, og ingenting annet.

Moralen er:  Man får det man betaler for, og umontert er ofte veldig lite smart.

lørdag 10. mai 2014

Dagen før dagen

Det er dagen før dagen. I morgen avsluttes en lang og spennende fotballsesong borte i England.
Jeg har klump i både halsen og magen denne lørdagen, dagen før dagen. Jeg har et brennende håp og ønske om at det er Liverpool som troner øverst når fløytene blåser av kampene i morgen. Dette gir meg klumpen i magen. Klumpen i halsen kommer fordi jeg er så stolt over det Liverpool har prestert denne sesongen. Alle de fantastiske øyeblikkene, ispedd en og annen skuffelse. Tap og uavgjort resultater som var vonde å svelge, eller uforståelig å forstå.
Vi har vært nære og er fortsatt med i gullkampen. Kampen om å stå med trofeet søndagettermiddag, det er oss, eller Manchester City det reelt står om nå. Vi må vinne, City må tape, så enkelt og så vanskelig.

Det er 24 år siden Liverpool sist vant serien, det er halve livet mitt det. Da jeg ble valgt til å være Liverpoolsupporter på 70-tallet var vi best.  Både 70 og 80-tallet var gode tiår for Liverpool, men så kom 90-tallet og nedturene. Premier League, som kom i 92, har Liverpool aldri vunnet.
2014 er året da Liverpool igjen hevder seg på toppen, til manges store overraskelse (og ergrelse). Det gjenstår en kamp som vil avgjøre om vi blir nummer en, to eller tre. Men uansett er vi tilbake i Champions League og skal ut og spille i Europa neste sesong. Vi er tilbake der vi hører hjemme! :)

Skulle gjerne vært i Liverpool i morgen, i det minste skulle jeg gjerne vært sammen med andre Liverpoolsupportere, men jeg må nok se kampen her på jobb. Spenningen er stor mot dagen i morgen, her er ingenting over før det er over. Walk on!

To uker gammel nå, noen sier jeg tok den for tidlig, jeg mener jeg har tatt den for sent :) YNWA

fredag 9. mai 2014

Forklaringen?

Er dette årsaken til at jeg har fått først lyskeproblemer og deretter hoftevondt?

Sånn ser skoen ut i dag.


Bilde her er tatt 3/12 i fjor.



Disse skoene ble nøye valgt ut til meg på Asics i London i august i fjor. Jeg oppga vekt og hvor jeg normalt løp og ble beordret opp på tredemølla. Jeg ble fortalt at jeg overpronerer og fikk prøve sko etter sko, og endte opp med denne skoen da, som skulle være helt perfekt for meg og mitt løpesett.

Det sies at løpesko varer et år om en løper 20 kilometer i uka. Jeg løper minimum 20 i uka, noen ganger mer, aldri mindre. Løper jeg i terreng har jeg ofte på meg terrengsko, og jeg har også noen få ganger i vinter løpt med piggsko, Alle mine løpesko er Asics og alle har etterhvert blitt slitt, men aldri sånn som denne høyre skoen her.

De siste månedene har jeg fått vondere og vondere i lysken, greier ikke helt å fastsette når jeg kjente på det, men det begynner å bli en stund siden. Lenge var det bare vondt når jeg gikk, ikke når jeg løp, men forstod at det mest sannsynlig var en følge av løpingen min, selv om jeg ikke helt forstod hvorfor dette bare kunne kunne komme smygende sånn. Etterhvert flyttet smertene seg, ja, for det ble mer og mer smertefullt, seg til hofta og hoftekammen. Den siste uka har vondtet vært konsentrert på hofta, jeg har måttet ta smertestillende for å løpe, ikke blitt verre, men ei heller bedre. Jeg forflytter meg sakte framover, men holder ut.

Sent i går begynte jeg å tenke på om det rett og slett kunne ha noe med skoen å gjøre, når jeg ser hvordan jeg har slitt den høyre, med en sko som skulle vært helt riktig for meg blir jeg mer og mer sikker på at det er det som kan være årsaken. Uten at det er bevist.

Nye løpesko!
Jeg har i hvertfall kjøpt nye sko i dag, så får vi se om jeg merker noe bedring på "problemene" mine. Jeg er evig optimist og tror at jeg har kjøpt løsningen i dag, så gjenstår det og se.

Mandag setter jeg i gang med 100 økter på 100 dager igjen også, så da nytter det ikke å ha vondt noe sted!

Bloggarkiv