mandag 18. desember 2017

Juleforberedelsene

De som kjenner meg vil nok beskrive meg som litt over middels julete, allefall med tanke på at jeg er tidlig ute med jula.

1. desember er julegardiner, snømenn, nisser, duker og nissehus på plass. Røkelsesbrenner i alle oppholdsrom. Og kalendergavene til "ungene" har vært klare en god stund.

Julegavene er også i boks og blir pakket inn en koselig desemberkveld med kongerøkelse og julemusikk.

Julekaker, tja vi har satset på julegodteri vi, for de spises opp, men en eller flere kvelder har blitt satt av til dette. Og så har det vært tomt gjerne før jul, bestemorkulene har vi kanskje laget både to og tre ganger.

År etter år, når nyttårsaften er omme er jeg mer enn lei jula og rydder den ut gjerne 1. januar.

Sånn har det vært, men i år endret liksom alt seg. Jeg har pyntet til jul hjemme, gardiner, snømenn, nisser og tre blir det i år også, men tomme kakebokser, og nissehuset står der jeg satte det på nyåret i fjor, sammen med masse annen pynt som ikke vil bli luftet denne jula. For første gang siden jeg ble mamma har det heller ikke vært noen adventskalender til mine håpefulle.

Gavene har vært klare lenge, og jeg har pakket dem inn selv, selv om tanken slo meg at jeg skulle la butikkene gjøre det, men papirene de kunne tilby var ikke fine nok så da tok jeg den jobben, i det minste.

Jeg kommer ikke til å være så mye hjemme denne julen tror jeg, en dag eller to kanskje, jeg er nok sammen med kjæresten min her hos han det meste av tiden, og så feirer vi juleaften med store deler av familien min, en sånn barndommens jul. :) Uten ungene dette året, dessverre, men sånn har det jo vært, annenhvert år.


Bortsett fra julepyntingen har jeg liksom ikke noen egne juletradisjoner når vi kommer til selve høytiden, kanskje denne julen derfor blir som den blir?




torsdag 14. desember 2017

Da har jeg vært innom......

I disse juletider ruller reklamen for Pizza Grandiosa over skjermen igjen. Den der Viggo Sandvik prater om at de har vært gjennom ribbe, pinnekjøtt, lutefisk osv og Eldar Vågan forslår en Grandiosa.

Nå har eg vært gjennom helgevasken, nettstedene Nav, finn.no, mailen, instagram, nettbanken, Aftenposten, Facebook, Endomondo, Dagbladet, VG osv osv og vet ikke om det er noe mer å sjekke ut i dag.  Og om det er, så sier jeg meg godt forsynt
.
Nå er jeg lei for i dag og pakker sammen og drar ut og vindusshopper. Eller shopper :) før kveldsvakt. Jeg skal i det minste på jobb i dag, men dette er hverdagen (sammen med noen treningsøkter fordelt utover uka)de dagene jeg ikke har noe jobb, og det er da jeg tenker at jeg kommer til å klikke om jeg ikke snart er tilbake i 100% stilling.

Har ikke gitt opp håpet om ny og full jobb!




onsdag 6. desember 2017

Progressive linser

Som nærsynt hele livet ble det trøblete når jeg merket at jeg stadig oftere fikk problemer med å lese på kort hold. Jeg som var blitt lovet som ung, med brilleglass som colabunner, at jeg aldri ville bli langsynt (bare tull) Ikke har synet mitt hverken stabilisert seg eller begynt å gå tilbake heller som det ble sagt da jeg bikket -7 som 13 åring.

Vel, i dag er jeg - 8,5, og blitt langsynt opp på toppen av det hele så da var det å begynne med disse lesebrillene da, som en får kjøpt i de fleste butikker, billige og funker greit, dersom man hadde dem med seg overalt. Men jeg er linsebruker, ikke brillebruker og brillene ble ofte igjen på bordet, eller i veska, eller et annet lurt sted. Og var aldri der når jeg trengte dem, for å lese det både det med liten og stor skrift på kort hold.

Så på siste linsekontroll bestemte jeg meg for å teste ut progressive linser.
De første jeg prøvde så jeg som en hauk (ser de godt?) på kort avstand, men på langt hold slet jeg. Jeg kunne ikke kjøre bil med disse linsene, enda de var behagelig å ha på og justerte synet på kort hold. Dessverre fantes ikke disse linsene i den styrken jeg da måtte opp i, for å beholde synet både på kort og lang avstand og jeg fikk teste ut en annen type. Som var veldig gode den første uka, men etter det fikk jeg svømmende syn og trengte igjen briller når jeg skulle lese bok eller på telefon. I samråd med optiker ble vi enige om at jeg kanskje trengte briller utover dagen og jeg gikk inn på et abonnement på progressive linser...

Nå har jeg gitt opp, de siste to, tre ukene hadde jeg ikke ordentlig syn, hverken på korte eller lange avstander, det har vært tåkete og hverken øyedråper eller blunking har hjulpet. Tilslutt var jeg så sliten av det at jeg ikke orket å bruke disse linsene lenger, så nå er jeg tilbake på rene nærsyntlinser i -8,5 og + 1 briller ved behov. Jeg kan igjen kaste linsene når kvelden kommer og må nok bare innfinne meg med at jeg ikke kan bruke progressive linser. Dessverre.


fredag 1. desember 2017

Dårlig samvittighet - det måtte komme

Jeg skrev om adventskalendere i går, og jeg følger opp i dag...

Helt siden jeg ble mamma for første gang i 1991 har jeg ordnet pakkekalendere til ungene, eller første gang ble vel til jula i 92 da prinsen var litt over et år og forstod litt av det. Da prinsessen ble født, den 30. november i 94, dro jeg hjem dagen etter fra sykehuset bare for å kunne være med på prinsens åpning av første luke. Var vel heller ikke så fristende å bli liggende på sykehuset i julestria heller.
Fra 1995 har to stykk pakkekalendere blitt ordnet med omhu, ofte ferdig sent på natt til den 1. men alle pakkene har vært på plass.

Da jeg for noen år siden fant uåpnede pakker hos prinsen til påske skjønte jeg vel at ungene kanskje var blitt for store for disse små gavene og kommende jul endret jeg konseptet. Pakker på søndagene, litt større og kanskje noe de hadde behov for. 1. søndag var alltid en flaxkalender, så hadde de allikevel en kalender fram til jul. I fjor ble søndagspakkene utvidet med tredjemann, prinsessens kjæreste.

I 2017 derimot, jeg begynte å tenke på hva jeg kunne handle i pakkene i år, fire denne gangen, når jeg brått også har fått et bonusbarn, den første pakka var jo grei, men hva skulle jeg kjøpe de tre andre søndagene? Jeg bestemte meg rett og slett for at alt har en ende. Nå er det stopp. Ingen kalender fra mor i år. Ungene godkjente det, ellers hadde jeg nok lagt meg i selen, men det føles litt rart i dag.

Den dårlige samvittigheten kommer nok til å plage meg litt utover....



torsdag 30. november 2017

Adventstid

I dag morges, på prinsessens fødseldag btw, slo tanken ned i meg, kanskje jeg skulle kutte ut sosiale medier i denne førjulstiden. Rett og slett fordi jeg blir hekta på alle disse adventskalenderne en kan delta i. Og som florerer, og dukker spesielt opp på facebook.
Koselig, joda, men det tar tid, og på slutten er jeg lei, og glemmer og svare på dagens spørsmål, eller klikke for å delta. Det blir rett og slett for mange gratiskalendere, og som jeg aldri har vunnet det minste på.

Men så hadde jeg fått en mail da, om å melde meg på kalenderen til strømleverandøren min, og så var jeg plutselig i gang, med den første, første julekalenderen altså, og kommer neppe å logge av i desember, for når jeg først er med på en så kan jeg jo ta med flere, :)

Så da skal jeg telle ned til jul i år også, med diverse kalendere på nett og en (eller to, for hovedpremien er tur til Anfield) som jeg fysisk har her "hjemme".

Ønsker alle en god førjulstid, med eller uten kalender.



Omgitt av Manchester Unitedeffekter skal jeg prøve å vinne tur for to til Anfield og Liverpoolmatch.




mandag 20. november 2017

Jada, jeg har skjønt det

Som arbeidssøker blir det mange søknader sendt. Dessverre har jeg så langt ikke fått noe napp, men tenkt at ingen avslag innenfor rimelighetens tid er godt nytt, da er jeg kanskje fremdeles med i en prosess, ikke sant.

Jeg har forstått at mange bruker lang tid på å svare, noen svarer kanskje overhodet ikke, men et og annet avslag har nå deiset inn i innboksen min, uten at jeg har mistet troen på at jeg må duge for noen der ute.

Jeg nekter å gi opp håpet, men da jeg fikk avslaget på en jobb nå i form av ikke mindre enn tre mailer, da kjenner jeg allikevel at frustrasjonen vokser en smule. Det hadde holdt med ev avslag, ikke tre, jeg leste og forstod den første mailen, jeg.

Det er sikkert bare en glipp, men det satte meg litt ut en ørliten stund, men gir jeg opp troen på ny jobb? Nei, se det gjør jeg ikke.



onsdag 15. november 2017

Den son leter skal finne

Jeg får si som Eunike i Farmen, trenger ikke noe bibelvers for å skjønne at en finner om en leter.

I dag har jeg lett, jeg lette i går også, men måtte gi opp da jeg ikke fant de røde julegardinene mine på noen av de opplagte stedene og måtte reise "hjem" med uforurettet sak. De røde julegardinene var og ble borte. Det er lenge til jul og jeg tenkte jeg fikk gå grundigere til verks neste gang jeg var hjemme. For de måtte jo være et sted, jeg hadde bare ikke sett nok og godt nok etter.

Men tanken slapp ikke helt taket i går, og da jeg våknet tidlig med en dag uten planer skjønte jeg at planen måtte bli og reise hjem og lete end en gang, for å få ro i sjelen. Jeg har nok ikke endret meg så mye, er noe borte får jeg ikke ro før det er funnet....

Vel hjemme startet jeg i kottet der noe av julepynten også er satt, men jeg fant ikke noe, bare ryddet vekk masse. 11 poser med klær, sko og gamle hygieneprodukter ble borte!! ( aldri så galt at det ikke er godt for noe).
Jeg fortsatte i skapene nede, med samme nedslående resultat og jeg begynte faktisk å lure på om jeg bare har innbildt meg at jeg hadde røde julegardiner. Hadde det ikke vært for at julekjøkkengardinene også var vekk ville jeg kanskje kunne slått meg til ro med det. Og nede var det ingen julegardiner, ikke røde og ikke julekjøkkengardiner. Men så; jeg bestemte meg for å se et sted til før jeg faktisk bestemte meg for å gi opp, og der i skapet på rommet til prinsessen, der var alle julegardinene, og juledukene jeg ikke husket at jeg hadde!!!

Lykke, og at jeg samtidig fikk kastet en hel haug, må vel kalles dobbeltlykke?


torsdag 9. november 2017

Vått hår

Jeg går helst ikke ute i regnet, hvis jeg ikke må, men jeg kan jogge. Null stress. Skal ikke påstå at jeg akkurat elsker det, men en løpetur blir aldri avlyst på grunn av regn og blåst som det var i dag. Noe med at det finnes ikke dårlig vær osv.

Så hvorfor er det egentlig sånn, at vått hår er verre når det er etter en løpetur i regnet enn etter dusj?
Jeg spør fordi jeg i dag tenkte over akkurat det. Jeg hadde løpt i regnet, blitt både svett og våt og tenkte å ta fatt på helgevasken etter å ha fått på meg tørre klær. Men jeg ble så kald at jeg måtte dusje først. Før vasken som da ble foretatt med vått hår, bare at nå etter dusj. Og det funket :)
Jeg var ikke lenger kald, men hadde fortsatt vått hår.

Konklusjonen må da bli at noe vått hår er bedre enn annet vått hår. Det kommer liksom bare  an på hva som ga deg dette våte håret.


tirsdag 24. oktober 2017

Peptalk

Snart har en måned gått siden jeg ble halvt arbeidsledig. Og nå begynner jeg å tro at det er vissa lenge nok.

Jeg tok meg selv akkurat i og sitte og prate med meg sjøl. Selvfølgelig har jeg gjort det før også, uten å være halvt arbeidsledig, men nå formante jeg meg selv til å komme i gang med dagen, etter og ha sovet non stop til klokka åtte!!! Hele natta faktisk, og jg kan ikke si jeg husker helt når det skjedde sist, at jeg ikke har ligget og grublet og tenkt hvordan morgendagen skal bli. Kanskje det er derfor jeg i dag sitter her og snakker med meg selv? Fordi nattens tanker ikke fikk slippe til i natt?

Stod nå opp og løp, også da tenker jeg jo mye, på når jeg får napp og ny jobb, for jeg har ikke gitt opp håpet. Jeg har noen søknader ute, og er ved godt mot så lenge jeg ikke har fått avslag på noen av dem enda, selv om jeg vet at mange ganger kommer avslaget lenge etter at du hadde søkt, allikevel er det et ørlite halmstrå og ikke ha hørt noe.

Jeg er ikke skapt for å gå hjemme og ikke ha nok å gjøre, tror jeg. Det blir mye leting på finn. no, greie middager av det, rent hus, ryddig innboks og mange bøker, og nå peptalk med meg selv.

I morgen skal jeg på jobb igjen, og selv om jeg vet at jobben min er ved veis ende, så er de øyeblikkene på jobb tross alt bedre enn å gå hjemme og snakke med meg selv.


mandag 2. oktober 2017

Inn i Navsystemet

I dag våknet jeg til en ny og annerledes hverdag. Ingen klokke som ringte og vekte meg. Jeg lå våken lenge fra halv sju, men tvang meg selv til å ligge til kvart på. Tiden vil vel allikevel bli lang nok.
Fra og med i dag er jeg halvt arbeidsledig og arbeidssøker og jeg kjenner at jeg misliker situasjonen. Veldig veldig sterkt.

Det kom ikke som noen bombe på meg at jeg ikke trengte å stille vekkerklokka i går kveld, men det kom som en bombe for litt over en måned siden. Jeg har fått tid å fordøye det på og jeg har fått tid til å gjøre de tiltakene som trengs for å kunne møte den nye situasjonen. Litt kluss ga avslag på første søknad om dagpenger, men jeg føler meg vel trygg på at NAV behandler den til min fordel, allikevel ligger det og murrer. Tenk om de gir avslag på dagpenger igjen? Regningene stanser som kjent ikke så det føles litt ubehagelig og ikke ha den biten på plass.

Jeg har sendt noen søknader på noen jobber også den siste måneden og håpet er at det finnes noen der ute som trenger akkurat meg!

Dagen ble startet med en svært våt løpetur før jeg skulle sette meg ned med jobben jeg nå har; Søke på ledige stillinger. Har bare så vidt startet og vips, pcen skrur seg av og begynner med noen tydeligvis planlagte oppdateringer. Spurte ikke engang først. Så da sitter jeg her og venter da. På at pcen igjen skal være oppe og gå så jeg får søkt etter dagens nye jobber.

Jeg håper og tror at situasjonen jeg er i nå ikke blir langvarig.




torsdag 17. august 2017

Lykkefølelse

Jeg er så lykkelig fortiden at jeg vanskelig kan beskrive det med ord. Det bare bobler inne i meg og jeg kjenner at jeg ler mye, mye mer enn på lenge.

På kveldene når jeg legger meg har jeg vansker med å sove, bare fordi jeg er så enormt lykkelig og tenker at jeg ikke vil slippe taket i denne dagen heller. Men jeg sovner, og våkner igjen med den samme lykkefølelsen. Klar for å ta fatt på enda en ny dag!

Takk til mannen som har fått meg så levende igjen, for jeg lever og jeg lever livet mitt til det fulle, mens jeg svever rundt på en rosa sky!


En blåklokke plukket av den beste, hverdagslykke.

fredag 28. juli 2017

Sommer og forelskelse

En uke av sommerferien er snart forbi.  Jeg startet med tur til Polen sammen med mor og storesøster. Hyggelig selskap gjorde turen bra for er vel ikke overbevist om at reisemålet var det beste selv om alle sier det. Og det var greit å komme tilbake til Norge og kjærligheten onsdag.

Jeg sitter på en veranda i skyggen. Hjemme ville jeg nok ligget i sola som jeg antar skinner på verandaen min nå, men jeg er ikke der. :) Jeg sitter nemlig på en veranda, i skyggen, på Bjørkelangen. Hos en fyr jeg er blitt veldig forelsket i og venter på at jeg skal møte han igjen når han er ferdig på jobb og skal starte sin siste del av sin ferie.

Mens jeg venter leser jeg bok, drikker kaffe og titter på klokka. Jeg har løpt en times tid og kan være lat så mye jeg vil! Mens jeg venter fordi det er sommer, jeg har fri og er forelsket. :)




lørdag 8. juli 2017

Kulturhelg

Denne helgen har vært veldig kulturell for mitt vedkommende. Jeg har fått masse input, både musikalsk og humoristisk, og føler meg nå nesten høy på livet, rett og slett!

Og hvor har jeg fått alt dette kulturelle? Jeg måtte hjem til Oppland, ja, Søndre Land er fortsatt hjemme, selv om jeg ikke har bodd her på flerfoldige år. Det vil alltid være hjem, som at ungene alltid vil være ungene. :)

I går kveld da jeg kom opp var det fremdeles tid å rekke kveldens andre Amb Sommershow på Vestvang i regi av Hele Vestsida. Fire fantastisk musikalske, samstemte og artige søsken med morsrøttene fra Søndre Land. Det er en ting å si; Fantastisk!

I ettermiddag gikk turen til Toten og Kapp der Urbane Totninger stod for kveldens kulturelle innslag. Og de urbane totningene sviktet ikke de heller, halvannen time gikk fort i teltet ved Kapp Melkefabrikk.

Nå har det vært to kvelder med kultur, sammen med mor, og øvrig familie, og jeg tror at jeg kan leve lenge på denne kulturelle helgen, veldig lenge.


fredag 7. juli 2017

Når livet går videre

Når man en dag plutselig våkner og kjenner på en godfølelse, lykkefølelse eller bare rett og slett en jeg leverfølelse, da skjønner man at livet har gått videre.

Fra og ha vært ganske langt nede er jeg nå på toppen av livet igjen. En litt skummel følelse, fordi jeg vet hva som finnes i den andre enden, tanker, tanker og atter tanker. Tanker som murrer og murrer og gjør hverdagen slitsom og nettene til en urolig fortsettelse av dagen.
En klistrer på seg falske smil og vet at de fleste antageligvis gjennomskuer deg, men det er det beste du kan gi der og da, så en jobber hardt for å holde seg flytende, alle intensjoner om å legge vekk de tankene som er så ødeleggende er mislykket, men helt umerkelig blir dagene bedre og bedre, tankene færre og færre til man en dag våkner og helt umerkelig har begynt å leve igjen.

Sånn fra og ta en dag av gangen fordi alt føltes så tungt til denne boblende godfølelsen jeg våkner med nå. Smilene er ekte og folk bemerker at jeg virker så glad. Noe som igjen tyder på at de påtatte smilene neppe har fungert så veldig godt. :)

Og jeg skal med hånden på hjerte innrømme at jeg liker denne meg bedre enn den triste meg! Måtte det vare!!

mandag 26. juni 2017

Vekkerklokka

Den seneste tiden har jeg følt meg relativt våken det meste av tiden. Og jeg våkner i god tid før vekkerklokka ringer de dagene jeg skal tidlig på jobb. De dagene jeg begynner sent føler jeg meg så sikkert på å våkne tidsnok at jeg oftest går for å sove uten vekkerklokka. Ellers så er alarm nummer to på bildet under den jeg bruker da. 

I dag sov jeg fra jeg lukket øynene i går kveld og til klokka ringte i dag og det føltes ganske godt, men er vel også et tegn på at jeg begynner å bli trøtt igjen. Ikke sliten, bare trøtt. 

Trøttheten har forfulgt meg utover arbeidsdagen. Jeg prøver å tenke at det snart er helg. Da kan jeg sove lenge. Eller lengre, men i dag på en mandag er vel det egentlig en fattigmannstrøst. 



onsdag 21. juni 2017

21. juni

Ikke helt samme temperatur som det var søndagskvelden, men allikevel en god sommerkveld ute på verandaen med lys, bok, musikk og en liten øl. På en onsdag. Fordi dette er min helg :)

Jobbehelgene kommer raskere enn jeg nesten greier å si kake så det gjelder å nyte dagene/kveldene mellom disse helgene, og når jeg kan gjøre det utendørs så er det det aller beste.

Jeg lukker øynene for malingsjobben som venter her på verandaen, jeg er her og jeg tillater meg å leve litt i dette nuet som så mange snakker om. Jeg har det faktisk veldig bra med meg sjøl nå og skal nyte både denne stunden og livet selv om jeg må trekke innendørs. Ikke på grunn av myggen, men fordi det blir for kaldt å sitte ute i shorts, selv med ullsokker og fleecegenser :)

Tok med bien og gikk inn,  måtte få igjen varmen gitt.

lørdag 10. juni 2017

Når rullgardina går ned

Det skjer nesten hver eneste gang jeg drar på butikken bare for å handle (dvs når det ikke er impulshandling). Som på lørdager når jeg har fri og drar bort for å handle lokalt og gi min støtte til nærbutikken.

Med det samme jeg kommer innenfor porten er alt jeg skulle handle vekk fra hodet og jeg blir gående rundt som en verpesjuk høne, uten mål og mening og kommer ut igjen med ting jeg ikke trengte eller skulle ha. For når jeg er hjemme igjen så dukker jo de tingene jeg burde ha skrevet på en handlelapp opp igjen og de er som regel ikke med i handleposen hjem...

Derfor er det greit at en har litt lager av det meste så en ikke trenger å sulte liksom.

onsdag 7. juni 2017

Når en dør lukkes...

.....åpnes en annen.

I lang tid har jeg forsøkt å stenge en dør nå, men jeg har ikke lykkes. Hengslene har knirket og gitt motstand, eller noe har stått i veien og hindret meg i å lukke den helt. Og det har føltes greit å holde døra litt på klem. Sånn i tilfelle.

Nå kjennes det ut som om hengslene kan ha blitt smurt og døren er i ferd med å stenges. Det føles ikke skremmende lenger, det føles nesten godt, godt og endelig gi slipp på noe som har vært i hver eneste lille celle de siste årene, godt å føle at jeg er klar for å åpne nye dører og se hva som skjuler seg der.
Hvem vet hva som dukker opp,  men jeg håper og tror at jeg fra nå vil føles friere, mye friere!

Bildet er lånt hos: https://www.facebook.com/karislillehjorne/?fref=ts



fredag 19. mai 2017

Kos og klemz eller klem som jeg ville sagt

Hørte som jeg så ofte gjør på P4 på vei til jobben i dag. Radiofrokosten som tar opp aktuelle temaer og som følger med på tidvis artige/koselige/spesielle saker sakset fra aviser over det ganske land. I dag en sak fra Romerikes blad om kommunestyret i Nannestad som har som skikk og hilse på hverandre før møter. (I og for seg en god skikk det da :) ) De aller fleste håndhilste vel på hverandre, og klemte kanskje ikke så mye, men saken ble innledet med å hilse på hverandre med klem. Noe faktisk ikke alle er komfortabel med, inkludert undertegnede som helst vil klemme på folk jeg kjenner og har en relasjon til, som familie og venner, det kan også være noen ende få som en føler det helt naturlig å gi klem ved førstegangsmøte, men det er unntaket sammen med situasjoner som selskaper eller begravelser der det også føles greit å gi en klem til dem som enten feirer noe eller har mistet noen uten at en nødvendigvis kjenner dem så godt, det føles ikke ubehagelig på noen måte heller.
Nå kunne jeg sikkert skrevet osv, men da ville det inkluderer perifere mennesker som jeg ikke kjenner, kanskje folk jeg aldri har snakket med eller hilst på på engang så jeg stanser ved første oppramsing som føles naturlig for meg. 

Hvordan er det med andre? Er det feil og sette grenser når en føler at noen tråkker over intimsonen din? Jeg tror ikke jeg er et kaldere menneske enn andre, men denne klemmingen som skal ha blitt så naturlig den rår jeg ikke med. 





Jeg Kan gjerne skåle med ukjente, men klemme? 

onsdag 17. mai 2017

Lettrørt

Jeg vet ikke om jeg skal skylde på lite søvn, tidlig opp og klargjøring til Norges nasjonaldag, eller om det kan skyldes andre ting, men i dag er jeg skikkelig lettrørt. I dag har tårene trillet flere ganger, bare sånn over ting jeg har sett på TV og nett.

Nyheten om at Joshua French var løslatt og hjemme i Norge fikk tårene til å trille, for han og familien hans og for kameraten hans som aldri kom hjem.

At Martin Ødegaard endelig fikk en scoring ble også litt mer enn jeg kunne tåle sånn emosjonelt. Og om jeg holder meg i fotballens verden så ble jeg trist når jeg så at Kuyt legger opp og.

Jeg tåret skikkelig ( et uttrykk som ble lagd da ungene var små) når jeg så på Huset på TV2 og Hansemann fridde til Malin, det var veldig rørende på denne lettrørte dagen.

Ellers har 17.mai vært som den pleier, i fjor stod jeg over marsjering på grunn av hofta, men i år var jeg tilbake. Det var lovet opphold i dag, men en vet vel at en ikke skal stole blindt på værmeldingene så etter at jeg kom hjem har jeg tørket bunad, trombone, noter og regnfrakk og mer enn det har jeg ikke gjort i dag, bortsett fra å tåre for det ene og det andre da.



torsdag 11. mai 2017

Back to the 80`s

Et stativ med olajakker utenfor Bik Bok sendte meg rett tilbake til starten på 80 tallet. For der på stativet hang olajakker som var slitt på samme sted som min jakke var den gangen jeg var ungdomsskoleelev og ikke turte å snu ryggen til de andre elevene på skolen. Da min viktigste jobb i friminuttene var å holde meg så nære veggen (som var av mur) for å unngå lapper der det ble oppfordret til både det ene og det andre, til alle var forduftet og banen var klar. Ofte ble det aldri helt klar bane og dermed måtte jeg trykke meg inntil veggen i ti minutter, og kanskje enda mer i storefri. Og da ble jakken min seende omtrent sånn ut:
Min var nok ikke så ille som denne, og den var slitt bare bak på den ene skulderen, men er det ikke snålt hvordan enkelte ting kan vekke gamle minner?

onsdag 10. mai 2017

Da kom jeg i mål i dag også!

Først, jeg har en veldig stillesittende og rolig jobb.

Min Garminskritteller lurer meg for ganske mange skritt om dagen. Som for eksempel i kveld da jeg støvsuget og vasket golvene her nede uten at den registrerte et eneste skritt!! Jeg vet det på jobben også, jeg står opp og går ganske mange skritt som ikke blir regnet med og på dager da jeg ikke løper, kun trener styrke eller noe annet (ror) teller hvert skritt! Målet er ikke uoverkommelig, 10 000 skritt om dagen. men jeg ser at det krever en innsats, spesielt på mandag, onsdag og fredag eller lørdag.

Etter helgevasken i dag gikk jeg derfor ut i "snødrevet" og samlet skritt, da jeg kom inn manglet jeg fremdeles uhorvelig mange skritt som ble sanket mens jeg gikk rundt og rundt her inne, frem og tilbake foran tven og små skritt til venstre og høyre under tannpuss. Vips så bikket telleren dagens 10 000! Og da sier jeg meg fornøyd med fangsten og dagen, og avslutter med dette kvelden.
I morgen er det en ny dag og nye skritt som skal tilbakelegges!



søndag 7. mai 2017

Planer som går i vasken

Denne helgen hadde jeg mot normalt noen planer, ikke store planer, men en slags plan for helga. 
Lørdag joggetur i skogen, noen timer i solveggen og tur til byen med gamle kolleger var tanken i går. 
Det ble løpetur og det ble mange timer i solveggen, men noe Oslotur ble det ikke. Dette hadde sine grunner, men trenger ikke nevne dem her. 

I dag skulle jeg på topptur. Om lag en ti kilometer lang tur til en topp i nabofylket. Sammen med noen "naboer" her jeg bor. Avgang klokka ni i dagmorges. Alt var klappet og klart. 
Matpakke smurt, salat fikset, tøy lå klart og vekkeklokke.
Nå måtte kort shorts vike for knebukse, det regnet greit da jeg stod opp liksom. Regnjakke i stedet for planlagte trøye. Glad og fornøyd tuslet jeg den ene kilometeren til møtestedet. Framme noen minutter for tidlig (alltid for tidlig) og sjekket Facebook der beskjeden om at turen var avlyst på grunn av regn lyste mot meg. Da var det bare å rusle hjem da. Turen ble erstattet med en økt i romaskinen, matpakke ble fortært etter økta, men føler meg litt snytt. For hadde faktisk gledet meg max til denne turen. 

Jaja, dette ble en helg der planene ikke ble helt som tenkt, men sånn er det vel kanskje av og til, eller er det derfor jeg helst ikke planlegger for mye og for langt fram i tid?




Jeg var klar for tur, men værgudene ville det annerledes. Hadde til og med på solkrem, i fall det skulle bli sol!!

onsdag 12. april 2017

Oppussing på sparebluss

Selvfølgelig burde jeg ha gått all in og totalrenovert hele badet, men før jeg kan lage drømmebadet mitt så er det liksom ikke aktuelt. Derfor ble det billigutgaven. Maling kan gjøre underverker! Takk til Maxbo for god hjelp.

Da vi kjøpte huset i 2002 var det hverken opplegg for vaskemaskin eller skikkelig dusj på badet. Gulvbelegg og lyseblå glatte, blomstrete plater på veggene. Eneste luksus var varmakabler i golvet. Dette i kombinasjon med at det var det eneste rommet vi greide å få det skikkelig godt og varmt på drepte etterhvert det grå gulvbelegget. Det ble mer og mer, og fler og fler brune, svært sjenerende flekker på golvet der søppelbøtta stod, der teppet foran vasken var, der vi slengte fra oss dolektyren, vekta og under skittentøyskurven.

I 2002 da vi flyttet inn dusjet vi rett på golvet, min første dusj her endte med brannsår, dusjen datt ned og i mitt forsøk på å redde alt fra og bli vått kom jeg bort i vannrørene og det ene var varmt kan jeg love. En diger pølse på underarmen kom fort og dermed også dusjnekt for ungene til dusjkabinett var på plass. Det gikk ganske kjapt og kjøpe et brukt, demontert kabinett, og sammen med daværende kjæreste monterte vi dette som best vi kunne. Hullene til blandebatteriet passet ikke med det blandebatteriet som var her så vi skar oss gjennom og fikk montert det på et vis, sprekkene som oppstod fikset vi med gaffatape.... Det ble aldri noe blikkfang for å si det sånn.

Veggene pusset, grunnet og malte jeg for mange år siden, og ga badet et lite løft da. Før jul byttet jeg ut den gamle varmtvannsbereder uten termostat og kostet på meg et nytt dusjkabinett i samme slengen. Ferdig montert :) Moro med nytt, men gulvet var jo fortsatt like stygt.

Det begynner og bli en stund siden jeg kjøpte gulvmaling, jeg har rukket og male veggene mens jeg ventet, men så lenge det har vært vinter og kaldt så har jeg måttet vente, mest fordi jeg måtte skru av varmekablene når jeg skulle male og mens malingen tørket og herdet, men på mandag var ventetiden over, og jeg kunne male meg ut av badet sånn rett før jeg skulle legge meg. :)

I går var det så tørt at det kunne tråkkes på, men må vente litt med å flytte ting inn igjen. Men jeg tror det blir bra, det får ikke blitt verre enn det var uansett.

Noe førbilde tok jeg ikke, egentlig ganske rart jeg ikke tenkte på det, men jeg var vel så glad for å bli kvitt det at jeg får skylde det på det, men etterbilde, det har jeg! :)



mandag 10. april 2017

Skam på meg

Snart påske, skal jobbe noen dager til (tre for å være nøyaktig) så har jeg nesten ordentlig påskeferie. Jeg skal bare jobbe påskens siste dag og det er til å leve med.

På facebook og instagram ser jeg det ene påskepyntede huset etter det andre. Jeg vrir hjernen og tenker, hvor kan jeg ha gjemt påskekyllingene og pynten vår? Jeg tror jeg vet, så derfor orker jeg ikke en gang prøve å finne den fram. Det er år og dager siden vi har pyntet til påske med annet enn eggene ungene har fått, om det kan kalles pynt da, neppe.

Jeg vet jeg har en påskeduk, ubrukt sådan, jeg kjøpte to en gang for mange år siden. Jeg syntes de var så søte. Den ene ga jeg til mor, den andre beholdt jeg selv. Og glemmer den hver påske, og tenker at den skulle jeg hatt i påsken da den dukker opp sammen med annet stoff og stasj, langt unna sesong. Er ikke helt sikker på hvor jeg så den sist, så det blir nok heller ikke denne påsken den kommer fram....Men påske blir det og ønsker dere alle en riktig


GLAD PÅSK!!



lørdag 8. april 2017

Blunk, blunk

Jeg blunker og blunker, men det hjelper ikke.
Nei, det er ingen her som jeg prøver å øyenflørte med, tror forresten ikke det er noe sjarmerende over denne blunkingen. Det er vel bare å innse at dagslinsene er tørre og slitne av dagen og bør tas ut og kastes. Det kjennes ut som jeg har sovet med linsene, men det har jeg ikke, det er tydeligvis bare en ekstremt kort dag for linser.
Men så var det tiltaket med å komme seg opp fra sofaen og inn på badet for å finne brillene da, må liksom først ha et ærend og det har jeg ikke nå, så da fortsetter jeg en stund til da, og blunker og blunker og håper at linsene kanskje oppleves litt bedre en liten stund.




søndag 26. mars 2017

Jeg beklager min barnslige reaksjon

Jeg har ikke stor tro på at de jeg beklager til leser dette, men jeg prøver meg allikevel. :)

I helgen ramlet jeg nemlig opp i en situasjon som det vitses om, og det er jo det jeg har tenkt det er; en vits.

Jeg var i Danmark i helgen, i København med danskebåten. Latskapen lenge leve, her skulle heisen tas! Mens vi står og venter kom heis, la oss kalle den nummer tre, (det var den tredje til høyre). Den er ganske full og det står noen foran oss med en unge på strak arm. Disse går inn i heisen og mine reisekamerater og jeg lar heisen bevege seg opp før vi igjen trykker på knappen. Det er samme heis, altså nummer tre, som kommer først, dørene går opp og jeg er på vei inn i et gasskammer uten like. Det stinker bæsj, det lukter rett og slett alldeles for jævlig og min reaksjon er og ta et langt skritt tilbake og ut av heisen. Det stakkars paret som er i heisen begynner selvfølgelig å unnskylde seg, det er ikke oss, det var en unge her! Dørene gikk igjen, uten oss, men med dem og dritlukta. Og jeg beklager min barnslige oppførsel, men beklager ikke at jeg valgte å vente på annen heis... :)

Hvor lenge det tok før heisen igjen var luktfri vet jeg ikke, resten av helgen har vi tatt trappene, noen ganger er jo det raskere enn heisen også.







lørdag 18. mars 2017

Buss og tog for bil

Jeg elsker og kjøre kollektivt. Derfor har jeg både ruter- og NSB-app! :)
Det som er synd er at her jeg bor er det ikke så lett å kjøre kollektiv, det er faktisk så og si umulig om du da ikke skal reise samtidig som skolebussene går forbi her, enten på morgenen, eller på ettermiddagen.

Siden jeg ikke er så glad i å kjøre i Oslo eller på veier med mye trafikk (les skifte filer og flette og sånn) så er kollektivt eneste måte for meg å komme meg til Oslo sentrum.

Før dro jeg alltid til Fetsund og tok toget derfra, nå har jeg oppdaget at jeg kan kjøre til Løken og ta buss derfra til Lillestrøm og tog videre til Oslo, og det for samme pris som fra Fetsund!! Dermed trenger jeg nesten ikke å kjøre bil når jeg bestemmer meg for å kjøre kollektivt!! Jeg kan fortsatt ikke reise med buss og tog for å kunne ta en øl eller to ute, men skitt samma, Det lever jeg godt med.aå lenge jeg kan komme meg innover greit, og ganske billig og spare kilometere på min egen bil! Jeg kan faktisk lese boken min mens jeg blir kjørt fra A til B og det er luksus synes jeg, rett og slett.

Det er bare så synd det trengs så innmari mye planlegging. :(




tirsdag 14. mars 2017

Disse forhatte kvisene

Som ung, faktisk veldig ung, begynte disse kvisene og poppe fram som hestehov om våren. En her, en der, og enda en til der, sånn fortsatte det og jeg skal ærlig innrømme at jeg hatet hver eneste en, Bedre ble det ikke når jeg på ungdomsskolen plutselig ble gjenstand for mobbing der utseendet mitt fikk gjennomgå. Jeg var visst så stygg at jeg knapt hadde livets rett.

Jeg kom meg gjennom de kvisete tenårene, først i en alder av et par og tjue fikk jeg hjelp for kvisene mine hos en hudlege på Rikshospitalet, fram til da hadde legene jeg snakket med sagt det var et ungdomsfenomen og når tenårene var omme så var kvisene også en sagablott. En påstand som ikke holder stikk, ikke da og ikke nå. Resultatet ble en sårbar, engstelig, usikker, arrete tenåring på vei inn i voksenlivet, med kviser.

Som sagt, jeg fikk god hjelp av hudlegen, utbruddene ble nærmest borte, en og annen kvise, men det kunne jeg leve godt med. Huden min var ødelagt etter store byllelignende kviser, selv de jeg skjønte jeg ikke måtte klemme på forlot meg etter lang tid med et krater.
Jeg prøvde en gang å behandle arrene med en syrebehandling hos hudpleier, men det var så vondt, og så dyrt og jeg måtte påregne minst 10 behandlinger. Dette, sammen med at jeg måtte bruke ferie når flassingen startet gjorde prosjektet dødsdømt før jeg kom skikkelig i gang.

Årene har gått, jeg kan ikke si at kvisene har plaget me nevneverdig når de har dukket opp en gang i blant. Men den siste tiden har dette endret seg, jeg er 51 år og har fått flere kviser på en gang nå! Fire, strategisk plassert rundt nesa og på haka. En kunne jeg fikset, men nå kjenner jeg at det er litt for mange. Et par av dem har vært der lenge også, og fristelsen for å klemme er ikke til å unngå, men når den heller ikke forsvinner etterpå så er det jo dumt å plukke alt for mye. Så hva jeg gjør jeg? Noen av mine lesere som har noen gode råd? Hvorfor dukker kvisene opp igjen?

Det føles ikke greit at kvisene popper fram.


søndag 12. mars 2017

Jeg jobber med saken

Jeg jobber med saken, og jeg jobber hardt med den.

De som kjente meg som ung vil kanskje ikke tro at dette er sant, men spør du ungene mine så vil nok de bekrefte at jeg har tvangstanker på akkurat dette området.

Jeg er ikke en spesielt ryddig person, men kan nok skryte av at jeg har orden i kaoset, jeg kjenner dog jeg blir veldig stresset om det blir for mye rot rundt meg der jeg oppholder meg, og det aller verste er beviset på at jeg/vi har spist.
Når jeg er ferdig med maten da er tallerkener, bestikk, glass og kjeler blitt rot, og jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å rydde vekk før alle er ferdig med maten. Noen ganger greier jeg det, andre ganger ikke. Er det bare meg er det jo greit, er vi flere er det ikke så hyggelig å bli sittende igjen mens jeg blir stresset på grunn av "rotet" på bordet. (laptop, blader, fjernkontoller, regninger osv kan fint ligge uten å skape det samme kaoset innvendig i meg)

Men siden jeg nå er bevisst på denne uvanen prøver jeg og endre på det, eller meg. Jeg prøver og ikke se rot når måltidet er ferdig, men kos, for så å la det stå en stund etter at jeg/vi er ferdige med maten. Det koster, for det krøller seg i meg til jeg får tatt det vekk, men hver gang jeg klarer og la det stå litt lenger er det en ørliten seier for meg.

Nå har frokosttallerkenen stått i ti minutter, på tide å få den vekk!!


lørdag 11. mars 2017

Noen stusser på valgene mine

Jeg kan gjerne ty til lettvinte varianter når det kommer til mat.
I dag på jobb ble jeg spurt om hva jeg valgte dersom jeg måtte velge mellom mat og trening. Jeg vet jo at valget mitt ikke ville fungert uten mat, men mitt umiddelbare svar var trening, og da fortrinnsvis jogging.



Jeg gikk hjem fra jobb i dag og hadde gjort klart masse til morgendagen, ikke for å kunne sove lenger, men rett og slett for å kunne jogge litt lenger enn planen.


Jeg forstår at noen stusser på disse valgene, men sånn er det og sånn er jeg.Og det lever jeg ganske godt med.



mandag 6. mars 2017

Godlukter

I dag har jeg opplevd noen rare greier. Jeg har veldig god luktesans. Tror jeg alltid har hatt det. Selv da jeg røkte som verst kunne jeg kjenne vonde eller gode lukter. Lenge var det argumentet mitt for ikke å slutte å røyke. Hvordan i all verden ville luktesansen min bli da???  Jeg var overbevist om at jeg ville risikere og gå ur av mitt gode skinn, spesielt med tanke på luktene som ikke akkurat minner om blomster. Kanskje jeg rett og slett kunne få jobb i politiet som en slags sporhund?

Vel, jeg sluttet å røyke og fikk bedre luktesans, men ikke så mye som jeg var redd for. Heldigvis kanskje? 

I dag er nesen min tydeligvis fininnstilt på gode lukter, da jeg kom inn på Kiwi før jobb i dag stod blomsterduften mot meg. Så mye at jeg rett og slett måtte se om det kunne være noen fresia blant blomstene der. En lukt som minner meg om en sommerjobb jeg hadde i et gartneri der de dyrket fresia og liljer. Det var en fryd å komme på jobb, hver dag, den korte tiden jeg var der. Det luktet himmelsk, tror jeg. 

På jobben kjenner jeg også en godlukt i dag. Vet ikke hvem eller hva kilden er, men det lukter godt i alle fall. Og det er jo med å hever arbeidsdagen betraktelig. 



En veldig god lukt. :)

søndag 5. mars 2017

En fordel med å være singel

Som singel har man ingen å dele med.
Det være seg måltider, utgifter, gleder, sorger, turer osv.
Ikke har man noen å diskutere med, og ikke har man noen å krype tett inntil om en fryser etter og ha lagt seg. Men det er allikevel i senga jeg oppdaget en fordel ved å være singel i natt.

Jeg har ikke noen stor seng, men jeg har en stor dyne, den er faktisk ganske mye større enn senga som er passe til meg, men også har den plassen til en om jeg en dag ikke lenger er singel, men nå da jeg er alene og sover alene, da har jeg en fordel som jeg ikke ville hatt om vi var to i senga.

Blir jeg varm kan jeg nemlig rulle meg over til den kalde siden og finne en kald flik av dyna. Det gjelder å finne positive sider ved alt, ikke sant?



Hadde ofret alle kalde områder i senga for å hatt denne goingen hos meg fortsatt.

lørdag 18. februar 2017

I disse ulvetider

Jeg har ofte tenkt på hva jeg gjør om jeg en dag jogger i skogen og møter ulv. Vil jeg være i stand til å klatre opp i et tre, selv om jeg aldri før har greid det? En ulv er kanskje ikke så skummelt, men en flokk for eksempel det frister ikke å treffe på en løpetur.

Jeg bor jo i et av Norges ulveriker og stadig flere observerer ulv på gårdslassen sin rundt omkring i kommunen her, så tanken på at jeg skal møte ulv i skogen er jo ikke utenkelig. Nå løper jeg ikke så ofte i skogen for tiden, ikke fordi jeg har vært redd ulven, men mest fordi jeg ikke skal løpe så mye på asfalt, og det må jeg for å komme til skogen. Derimot er jeg blitt en racer på å løpe på åker og eng, tråkle meg fram og samle kilometere nok til å si meg fornøyd med økta. Å møte ulv der har aldri vært i mine tanker. Derfor er det da litt scary at det var der ulven ble observert sist søndag. Over åker og eng, der jeg bruker å jogge, uten trær å klatre i :)
Selv så jeg ikke ulven, jeg var ikke hjemme, men jeg har sett filmen en hadde filmet og lagt ut, med huset mitt med på filmen. En ulv på full fart mot skogen, og jeg så sporene i snøen to dager senere der ulven hadde krysset min vei.

Jeg titter meg kanskje litt mer rundt når jeg jogger i framtiden, men jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker og gå rundt å være redd, jeg...



Ulv, men fra Langedrag.


mandag 13. februar 2017

Å huttetu

Når jeg ser unge mennesker med ankelsokker og bukser som ikke dekker helt ned til skoene i minus 6 grader, da fryser jeg.

Da jeg vokste opp var det strømpebukser, eller om en var heldig, stillongs, men for oss jenter var det nok den slitsomme strømpebuksa som gjaldt for det meste. Gjerne med litt sig på grunn av alt for kort liv som en aldri fikk dratt ordentlig opp, eventuelt en altfor stor - dratt opp til under armene. Men, den ga oss ikke de nakne anklene midtvinters i det minste.

I dag bruker jeg stillongs når jeg trener, gjerne med ullsokker. Ullsokker kan funke til hverdags også, men blir fort varmt inne på jobb. En ting er sikkert, du ser meg ikke med ankelsokker på denne tiden av året!

Dette ser ikke sunt ut spør du meg!!

lørdag 4. februar 2017

Halsvondt

I går kveld merket jeg litt sånn murring i halsen, normalt ville jeg tatt en eller to curamed før jeg la meg og antageligvis ikke tenkt mer over det. Men i mangel av nevnte "medisin" gikk jeg og la meg uten noen som helst doktorering og må nok være ærlig på at jeg aldri hadde trodd  det ville bli noe mer ut av dette, med eller uten curamed.

Det er bare to dager siden jeg snakket med en dame og sa at all den tranen jeg hadde tatt fram til for to år siden må ha virket, jeg blir aldri syk, jeg. For sikkerhetsskyld banket jeg i bordet, for det har jeg lært at man skal når man slenger ut sånne type påstander. Og som sagt, jeg trodde ikke i min villeste fantasi at halsen skulle bli vondere enn i går da den egentlig ikke var vond.

Jeg må ha glemt, fortrengt eller aldri hatt vondt i halsen (det siste tror jeg ikke på siden jeg som syvåring fjernet mandler, falske sådan, og tenker at fjerningen må ha vært et resultat av mye halsvondt). Var litt våken i natt og kjente på det, det var vondt, men jeg sovnet igjen og våknet igjen rett før sju. Da var det ikke bare ubehagelig å svelge, det var rett og slett vondt å svelge, så vondt at jeg tenkte med meg selv at hvis jeg bare unngår å det så går det greit. Men har du forsøkt og ikke svelge spyttet som naturlig dannes i kjeften så vet du at det ikke går lenge før du får en kvelningsfornemmelse nærmest og du tvinges til å svelge. Selv om det gjør sinnsykt vondt.

Siden planen var å sove lenge, lenger enn vanlig, stod jeg opp og tok en skje med utrolig, det er egentlig en salve som brukes til det meste, og opprinnelig laget for tannproteser så innbiller meg at det ikke er farlig å la det smelte og renne forbi det vonde i halsen? (Om det er vil jeg helst ikke høre noe om det.) For sikkerhetsskyld slengte jeg på med en skje honning og en paracet og sovnet faktisk igjen!!!
Neste gang jeg våknet var det faktisk bedre, men har laget noen heksebrygg for sikkerhetsskyld. Startet med shot av ingefær, gurkemeie, sitron og eple som jeg juicet og deretter blandet i litt pepper og ekstra krydder med gurkemeie (- og spisskummen fordi jeg tenkte først at det var det jeg hadde hatt i.... ) Har også mekket te av sitron, ingefær, hvitløk, chili og honning, som jeg tenker å drikke med jevne mellomrom i dag,og jeg har ikke vondt lenger!! Litt ubehag, men ikke vondt og da lever jeg godt med det.

Uten feber så ble planlagt intervalløkt gjennomført og, sikkert ikke smart, men det gikk greit..


Veien til å bli kvitt halsvondt.
.

fredag 3. februar 2017

B12

Igjen var lageret av b12 tomt. Det var ikke lenge siden jeg hadde sluttet med tabletter fordi jeg endelig hadde greid å få opp verdiene. I november for å være litt mer nøyaktig. Så da jeg ble sliten, trøtt og lei var ikke b12-mangel det første som slo meg. At vekta hadde økt også ga meg egentlig litt andre diagnoser. :). Men alle prøvene hos legen avdekket kun en stor mangel. På b12. Og litt d-vitaminmangel.

Denne gangen gikk jeg for sprøyter igjen. Kan ikke bruke et halvt år på å øke nivået av b12 som forsvinner igjen på en måned. 

Om en time skal jeg ha injeksjon nummer fire og jeg tenker at nå begynner det vel og virke, for et par netter nå har våknet jeg like før klokka fire og vært lys våken!! Det er en stund siden det har skjedd for å si det sånn. Og må jo si at jeg ikke håper det er på den tiden energien skal komme liksom. Blir litt som pest og kolera det. For ja, jeg er like trøtt nå som før jeg begynte med sprøytene, i allefall på dagtid.



Bildet er lånt hos: www.simphealth.com/

søndag 29. januar 2017

Små kattespor

Jeg har av og til, den siste tiden,  observert en katt utenfor her. Ofte på steder der Mons likte og sitte og jakte. Katten er kjemperedd og løper så fort jeg prøver å rope på den. Og jeg aner ikke hvem som eier den. Jeg har tenkt at tenk om det er den som sloss med min høyt elskede og savnede katt, men noe sier meg at det ikke var denne her katten som tok livet sv min Mons. Naboene sier også det, at det var den svarte slåsskjempen, som jeg ikke har sett her etter at Mons døde,  ikke denne brune og svarte katten som jeg tenker var katten som i kveld hadde satt små kattespor i snøen ute her hos meg. Små spor som rev av skorpen på savnet etter Mons. <3 etter="" har="" i="" meg.="" mons="" nbsp="" p="" satt="" seg="" som="" spor="" store="">

Har ingen bilder av katten ute her, så blir et av fineste Mons etter en av slåsskampene hans. 

onsdag 25. januar 2017

Oppdatering

Denne burde selvfølgelig ha kommet allerede på mandag, men da gikk dagen i ett etter røntgen, lege og fysioterapeut.
Det er ikke noe galt med hofteprotesen!!!
Og jeg kan fremdeles løpe! Jeg liker når de jeg treffer sier at de forstår løpeturene mine er viktig for meg så det vil de ikke ta fra meg. :)

Noe rart er det i lysken, men det er muskulært og muligens har det vært sånn lenge, kanskje allerede fra før jeg merket at det var noe galt med hofta. Musklene fra lysken og ned var jo også de fysioterapeuten brukte lengst tid på etter operasjonen fordi de var så stramme. Etterhvert slapp det liksom taket, men det kan hende det fremdeles er litt for stramt?
Ryggen får visst også litt av skylden, jeg står feil, sitter feil og går som om jeg skal belaste hofta minst mulig.
Man kan ikke lære en gammel hund og sitte sies det, jeg er usikker på om jeg greier å endre meg selv, men jeg prøver, i allefall, og akkurat nå er det jo friskt i minne :) I dag la jeg inn øvelsene jeg fikk i styrketreningsprogrammet mitt, så jeg er på gang!! Så får vi se da, om lysken snart blir bedre.

Sånn skal jeg ikke stå....

mandag 23. januar 2017

En liten sjekk

Da har jeg sjekket inn på Martina Hansen Hospital igjen for en liten sjekk. Snart et år etter hoftebytte så er jeg tilnærmet frisk og rask, men lysken gir av og til fra seg noen smerter som jeg ikke helt liker.. Derfor ringte jeg for to uker siden og spurte om dette var vanlig, og vips så er jeg her! For bilder og en sjekk..

Jeg ser nok veldig rolig ut, men kjenner litt på en slags frykt, og den er forbundet med løpingen min, tenk om de sier jeg ikke kan løpe... alle andre beskjeder vil jeg ta som en mann, eller kvinne, men løpenekt.....


onsdag 11. januar 2017

Når lageret er tomt

Jeg hører vinden og regne utenfor når klokka ringer litt over sju for å stå opp å trene i dag. Normalt ville jeg ha stoppet klokka, stått opp og tatt fatt på dagens treningsøkt. Men ikke i dag, i dag slumret jeg først, før jeg stilte klokka fram og tenkte, jeg kan trene i kveld. Det er ikke første gangen de siste ukene at dette har skjedd. Og det er ikke fordi jeg er lei trening, nå kommer jeg til å gå på jobb i hele dag og kjenne at det er noe som er feil, at det er noe som mangler. Jeg liker best å trene før jobb, nemlig. Men når energien ikke rekker til både trening og jobb, da skjønner selv jeg at jeg må velge det ene fremfor det andre, og at da er jobben viktigst, for andre i det minste. Så i dag blir det kveldsøkt med siste rest av energi.

Med mitt aktivitetsbånd vet jeg at jeg nesten hver natt sover omtrent sju timer, pluss/minus. Uten dette båndet, men som kan bevise det, sover jeg faktisk veldig godt om natta nå, mange netter uten å være våken i det hele tatt, og det har jeg tenkt på som en skikkelig gave etter år med urolig og lite søvn, men når det ikke er nok for å føle seg uthvilt, da vet jeg ikke lenger.


Med jevne mellomrom har jeg jo slitt med B12-mangel, kanskje det er så enkelt som det denne gangen også, men nå har jeg stunder litt utpå dagen da hodet føles ullent, som om jeg er sulten, eller har tatt sterke smertestillende på tom mage, en utrolig rar og ekkel følelse, som riktignok går over, men lell. Det er ikke er det vondt heller, men jeg har bestilt legetime for å sjekke ut om det er mangler av noen viktige vitaminer eller noe sånn, for sånn som det er nå skal det ikke være.

I natt har jeg vært noe våken, men det er nok ikke derfor jeg er så himla sliten, for det har jeg vært lenge nå.



søndag 8. januar 2017

Kortreist trening

Jeg liker kortreist trening, det vil si, få på løpeskoene, gå ut, starte klokka og løpe. Jeg liker å bare gå til romaskinen min og starte treningen og jeg liker at styrketreningsutstyret er i rommet ved kjøkkenet. Kort sagt, jeg liker ikke og måtte sette meg i bilen for å trene, men må jeg, så må jeg.
Jeg kvittet meg med tredemølla for snart to år siden, og selv om jeg hatet hver eneste løpemeter på mølla så savner jeg å ha en mølle i hus nå. Enn så lenge har ikke vinteren bydd på de store utfordringene. Jeg har fått løpt mine kilometere, jeg. Kuldemaske, terrengsko eller piggsko gjør jobben, men kommer det mye snø så vet jeg ikke om nyhofta orker uteløpingen, jeg vet faktisk ikke om den liker løpingen overhode, men det orker jeg ikke og bekymre meg over akkurat nå. ( Har snakket med Martina Hansen om smerter i lysken og venter på svar derfra, i mens fortsetter jeg min kortreiste trening)



torsdag 5. januar 2017

Snakk om surrehue

Å blogge på telefonen er en liten utfordring, rett og slett fordi jeg ikke klarer å adde bilder i innleggene mine. 

I går morges våknet jeg med en idé som jeg ikke rakk å skrive før jobb, og tenkte at den kunne jeg banke ned (et uttrykk min gode, avdøde journalistvenn brukte) i en rolig stund på jobb. 
Det eneste jeg rakk før jobb, foruten den gode ideen var å finne et bilde som skulle kunne passe til innlegget - ja, det som er nederst i denne saken - og dermed kunne publisere med bilde selv fra telefonen.

Dagen i går ble aldri så rolig at det jeg fikk skrevet noe, og i går kveld hadde jeg faktisk glemt hvorfor jeg la til akkurat dette bildet, hva skulle det egentlig beskrive? Jeg vet fremdeles ikke, eller husker fortsatt ikke hva slags glup sak jeg hadde tenkt å skrive så da blir det et innlegg med vås denne gangen. Med et bilde av meg som ikke turte å klatre i akkurat dette hinderet i klatreparken Høyt og lavt og er på vei ned stigen, ikke opp... 
Kanskje det skulle handle om at det ikke er noen skam å snu? :)


søndag 1. januar 2017

Godt nyttår

Da er snart årets første dag over. Så er også jula. Det meste av pynt forsvant tredje dag, resten gikk i dag, julegardiner, juletre og dørpynt, og vips så var vi tilbake til hverdagen.

For eget vedkommende ble det en stille og rolig nyttårsfeiring. Jeg var deilig sliten etter årets lengste løpetur ( 8 km) og fornøyd med Liverpools resultat i kampen på årets siste dag. Entrecotén har aldri vært mer riktig tilberedt og desserten, tilslørte bondepiker, var digg. Hvorfor lager jeg ikke det oftere liksom?

En går inn i nytt år, noen med nyttårsforsetter og store planer. Jeg har bestemt meg for at jeg skal gi litt mer faen, men så langt inn i det nye året har jeg ikke greid å holde mitt nyttårsforsett. Jeg har for mye tanker rundt både det ene og det andre og noen av tankene setter meg i et tungsinn som jeg ikke hadde tenkt å ta med meg inn i 2017. Det var så mye jeg ville legge igjen i 2016, men det er jo ikke så enkelt, det er denne bryteren da, som en ikke har, da ville jeg nok ha brukt den for lenge siden.

Allikevel håper jeg at det nye året vil bli bra, for meg og for alle andre og at 2017 byr på noe revolusjonerende, og at når jeg sitter her neste år og tenker tilbake så kan jeg si at 2017 visket vekk de vonde tankene og etterlot seg gode minner fra en tid som er forbi.

Godt nytt år!


Jeg har trodd det har vært sånn, men er mer usikker på om egentlig er sånn.....

Bloggarkiv