søndag 30. august 2015

En lat dag

Det er ikke så ofte jeg har sånne dager, dager da jeg ikke gjør noenting.

Det er sikkert godt med sånne dager og jeg har sikkert ikke vondt av en sånn helt bortkastet dag jeg heller. Beina vekselsvis i sofaen og på bordet, laptop, telefon, kaffekopp, brusen og boka i behagelig nærhet. Tror ikke jeg har brent så mange kalorier i dag så trøsten får være at jeg heller ikke har inntatt så mange av dem :)

Fredag og i går var jeg med på valgkamp, med Aurskog-Høland Arbeiderparti. Endelig passet det inn i min timeplan og jeg har kost meg sammen med partifeller og delt ut mange roser til hyggelige mottagere under Bjørkelangen Musikkfestival.Derfor tror jeg  ikke at det er disse to dagene med valgkamp som har tappet meg helt for energi, men i dag var batteriet rett og slett flatt.

Går ut fra at jeg i morgen er restituert og klar for ny uke, det sitter litt langt inne og si det, men jeg tror at en sånn dag, det trengte jeg.








tirsdag 11. august 2015

Liten og irriterende

At noe så lite som en flue kan irritere så mye. Akkurat nå har dører og vinduer vært stengt lenge så det er bare en ussel flue inne, men den irriterer like mye som 100 tilsammen. Litt hud som ikke er dekket til av klær eller pledd så er den der med en gang. Og vifter du den bort er den tilbake raskere enn du rekker å si kake. Et riktig så innpåslitent og ekkelt insekt.

Mons gjorde sitt for å fange kreket tidligere i kveld, men han var nok ikke rask nok og ga tilslutt opp og gikk ut i stedet....

Nå er jeg lei av å veive den unna og sparke i bena for å få den vekk så jeg kapitulerer og legger meg. Lukker døren inn til soverommet og stenger krapylet ute i stua og håper at det er en skikkelig døgnflue som har forsvunnet når jeg står opp i morgen.

God natt verden og god natt ekle flue.


Bildet er lånt hos; Kulturklik

lørdag 8. august 2015

En sommer er over

Ja, ikke helt da, men kun en dag igjen før ferien er slutt og det er tilbake til striskjorta og havrelefsa.

Jeg tror dette må ha vært tidenes dårligste sommer, jeg kan ikke huske mer regn noen gang. Vel har jeg bare hatt to uker sommerferie, og er det fire dager med sol på de 14 dagene? Noe sånn, og det var ikke så mye bedre før jeg begynte ferien heller, det var regn, regn, regn og atter regn. Og vind, kald vind de gangene sola stakk seg fram.

Tiltross for den dårlige sommeren så har psoriasisen min blomstret, ikke så ille som i fjor, men sett ut fra været så skulle jeg ikke hatt noen flekker overhodet. Men som sagt, det har jeg og i dag da sola endelig kom nesten for alvor og varmet tiltross for vinden gamblet jeg litt med sololje, uten faktor og fikk stekt flekkene mine litt, nå er de hovne, røde og ganske vonde, men jeg har fått litt mer farge da :)

Men nå har jeg en drøm, en drøm om at oppkjøringen mot sommeren 2016 blir helt fri for hodebry og bekymringer og at psoriasisen som går i dvale når vinteren kommer forblir nettopp der, i dvale over sommeren, det hadde vært deilig det.




fredag 7. august 2015

Jeg hadde glemt

Dagens løpetur kjennes fremdeles i form av prikking på leggene. Ikke i, men på. Med løpenekt på asfalt må jeg jo ty til andre arenaer, på grusvei og gjennom åker og eng. Og det er akkurat den biten gjennom eng som merkes nå, og som jeg hadde glemt var så ubehagelig. Brennesle. Som barn så var en rett som det var i nærkontakt med den forhatte planten. Som voksen har det blitt mye mindre, rett og slett fordi jeg ikke har så mye å gjøre på igjengrodde stier. Før nå, da jeg av og til løper gjennom åker og eng og som i dag, med shorts..

Leggene er fulle av små blemmer, mins og huske at det klødde da jeg var unge, men det gjør ikke det nå, nå prikker og brenner det bare og det er vel kanskje derav navnet brennesle?

Det går jo over, men akkurat nå er det ganske ubehagelig.

Bildet er lånt på http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/urti_dio.htm

søndag 2. august 2015

Min første topptur!

I fjor sommer våknet drømmen om å gå Besseggen "neste sommer", altså i år. Turkamerat meldte seg, en nevø som hadde gått Besseggen med skolen ville gjerne bli med tante over Besseggen.

Nå var det mange som mente at den turen ikke bare var å ta sånn uten videre, og jo flere negative råd jeg fikk, jo mindre tenkte jeg på gjennomføringen. Og, ja, jeg innrømmer at da sommeren 2015 og ferien meldte seg var hele Besseggen glemt.

Nå er igjen det å bestige Besseggen blitt en ting å gjøre før jeg dør.
I går gikk jeg til Bitihorn, i Øystre Slidre i Valdres, 1607 meter over havet og selvfølgelig kom jeg meg opp! Før jeg startet visste jeg ikke helt hva jeg bega meg ut på, det begynte ganske pent før det ble brattere og brattere mot toppen. Her trengtes all min konsentrasjon, merket at så fort jeg mistet litt fokus så var det lett å trå feil. Og jeg sammenligner hele turen på det bratteste med teetris, der man hele tiden må tenke hvor man skal plassere neste kloss som kommer!
Min vonde hofte til tross, jeg kom meg til topps og skal vel ikke legge skjul på at jeg etter å ha kommet til toppen gruet meg mer for nedturen som gikk raskere, men var en større utfordring enn turen opp!

Skjelvende i bena kom jeg meg ned, full av inntrykk og med ro i sjela er jeg nå klar for neste fjelltur når anledningen byr seg, og hvem vet, kanskje det blir Besseggen?

Ut på min første topptur, enda tidlig og vet enda ikke helt hvor bratt det skal bli.

En pust i bakken på veien opp mot Bitihorn og ja, her måtte jeg innta litt smertestillende på grunn av hofta.

Nærmer meg målet for turen!

Og endelig nådde jeg toppen med utsikt mot Jotunheimen og Valdres.

Fantastisk utsikt!

Bloggarkiv