fredag 19. mai 2017

Kos og klemz eller klem som jeg ville sagt

Hørte som jeg så ofte gjør på P4 på vei til jobben i dag. Radiofrokosten som tar opp aktuelle temaer og som følger med på tidvis artige/koselige/spesielle saker sakset fra aviser over det ganske land. I dag en sak fra Romerikes blad om kommunestyret i Nannestad som har som skikk og hilse på hverandre før møter. (I og for seg en god skikk det da :) ) De aller fleste håndhilste vel på hverandre, og klemte kanskje ikke så mye, men saken ble innledet med å hilse på hverandre med klem. Noe faktisk ikke alle er komfortabel med, inkludert undertegnede som helst vil klemme på folk jeg kjenner og har en relasjon til, som familie og venner, det kan også være noen ende få som en føler det helt naturlig å gi klem ved førstegangsmøte, men det er unntaket sammen med situasjoner som selskaper eller begravelser der det også føles greit å gi en klem til dem som enten feirer noe eller har mistet noen uten at en nødvendigvis kjenner dem så godt, det føles ikke ubehagelig på noen måte heller.
Nå kunne jeg sikkert skrevet osv, men da ville det inkluderer perifere mennesker som jeg ikke kjenner, kanskje folk jeg aldri har snakket med eller hilst på på engang så jeg stanser ved første oppramsing som føles naturlig for meg. 

Hvordan er det med andre? Er det feil og sette grenser når en føler at noen tråkker over intimsonen din? Jeg tror ikke jeg er et kaldere menneske enn andre, men denne klemmingen som skal ha blitt så naturlig den rår jeg ikke med. 





Jeg Kan gjerne skåle med ukjente, men klemme? 

onsdag 17. mai 2017

Lettrørt

Jeg vet ikke om jeg skal skylde på lite søvn, tidlig opp og klargjøring til Norges nasjonaldag, eller om det kan skyldes andre ting, men i dag er jeg skikkelig lettrørt. I dag har tårene trillet flere ganger, bare sånn over ting jeg har sett på TV og nett.

Nyheten om at Joshua French var løslatt og hjemme i Norge fikk tårene til å trille, for han og familien hans og for kameraten hans som aldri kom hjem.

At Martin Ødegaard endelig fikk en scoring ble også litt mer enn jeg kunne tåle sånn emosjonelt. Og om jeg holder meg i fotballens verden så ble jeg trist når jeg så at Kuyt legger opp og.

Jeg tåret skikkelig ( et uttrykk som ble lagd da ungene var små) når jeg så på Huset på TV2 og Hansemann fridde til Malin, det var veldig rørende på denne lettrørte dagen.

Ellers har 17.mai vært som den pleier, i fjor stod jeg over marsjering på grunn av hofta, men i år var jeg tilbake. Det var lovet opphold i dag, men en vet vel at en ikke skal stole blindt på værmeldingene så etter at jeg kom hjem har jeg tørket bunad, trombone, noter og regnfrakk og mer enn det har jeg ikke gjort i dag, bortsett fra å tåre for det ene og det andre da.



torsdag 11. mai 2017

Back to the 80`s

Et stativ med olajakker utenfor Bik Bok sendte meg rett tilbake til starten på 80 tallet. For der på stativet hang olajakker som var slitt på samme sted som min jakke var den gangen jeg var ungdomsskoleelev og ikke turte å snu ryggen til de andre elevene på skolen. Da min viktigste jobb i friminuttene var å holde meg så nære veggen (som var av mur) for å unngå lapper der det ble oppfordret til både det ene og det andre, til alle var forduftet og banen var klar. Ofte ble det aldri helt klar bane og dermed måtte jeg trykke meg inntil veggen i ti minutter, og kanskje enda mer i storefri. Og da ble jakken min seende omtrent sånn ut:
Min var nok ikke så ille som denne, og den var slitt bare bak på den ene skulderen, men er det ikke snålt hvordan enkelte ting kan vekke gamle minner?

onsdag 10. mai 2017

Da kom jeg i mål i dag også!

Først, jeg har en veldig stillesittende og rolig jobb.

Min Garminskritteller lurer meg for ganske mange skritt om dagen. Som for eksempel i kveld da jeg støvsuget og vasket golvene her nede uten at den registrerte et eneste skritt!! Jeg vet det på jobben også, jeg står opp og går ganske mange skritt som ikke blir regnet med og på dager da jeg ikke løper, kun trener styrke eller noe annet (ror) teller hvert skritt! Målet er ikke uoverkommelig, 10 000 skritt om dagen. men jeg ser at det krever en innsats, spesielt på mandag, onsdag og fredag eller lørdag.

Etter helgevasken i dag gikk jeg derfor ut i "snødrevet" og samlet skritt, da jeg kom inn manglet jeg fremdeles uhorvelig mange skritt som ble sanket mens jeg gikk rundt og rundt her inne, frem og tilbake foran tven og små skritt til venstre og høyre under tannpuss. Vips så bikket telleren dagens 10 000! Og da sier jeg meg fornøyd med fangsten og dagen, og avslutter med dette kvelden.
I morgen er det en ny dag og nye skritt som skal tilbakelegges!



søndag 7. mai 2017

Planer som går i vasken

Denne helgen hadde jeg mot normalt noen planer, ikke store planer, men en slags plan for helga. 
Lørdag joggetur i skogen, noen timer i solveggen og tur til byen med gamle kolleger var tanken i går. 
Det ble løpetur og det ble mange timer i solveggen, men noe Oslotur ble det ikke. Dette hadde sine grunner, men trenger ikke nevne dem her. 

I dag skulle jeg på topptur. Om lag en ti kilometer lang tur til en topp i nabofylket. Sammen med noen "naboer" her jeg bor. Avgang klokka ni i dagmorges. Alt var klappet og klart. 
Matpakke smurt, salat fikset, tøy lå klart og vekkeklokke.
Nå måtte kort shorts vike for knebukse, det regnet greit da jeg stod opp liksom. Regnjakke i stedet for planlagte trøye. Glad og fornøyd tuslet jeg den ene kilometeren til møtestedet. Framme noen minutter for tidlig (alltid for tidlig) og sjekket Facebook der beskjeden om at turen var avlyst på grunn av regn lyste mot meg. Da var det bare å rusle hjem da. Turen ble erstattet med en økt i romaskinen, matpakke ble fortært etter økta, men føler meg litt snytt. For hadde faktisk gledet meg max til denne turen. 

Jaja, dette ble en helg der planene ikke ble helt som tenkt, men sånn er det vel kanskje av og til, eller er det derfor jeg helst ikke planlegger for mye og for langt fram i tid?




Jeg var klar for tur, men værgudene ville det annerledes. Hadde til og med på solkrem, i fall det skulle bli sol!!

Bloggarkiv