fredag 30. januar 2009

Morgenstund er tull i grunn

Jeg skjønner ikke helt når jeg skulle ha stått opp for at morgenen skulle ha blitt en fornøyelig tid. Og jeg skulle vært først ferdig.

I dag rådet det misstemning fra førstemann (jeg) til sistemann hadde stått opp. Den eneste som var relativt fornøyd med at noen stod opp var Mons, som da fikk komme inn fra sin natterlige tokt.

Med Mons hengende rundt bena, skulle nummer to vekkes, eldstemann i huset er ikke den enkleste å få opp, men da jeg sa at det blir kø på badet og han skulle først avgårde stod han til slutt opp. Han var heller ikke spesielt lystig av seg i dag morges. Karakterene var blitt delt ut i går og svarte ikke helt til forventningene (hans). Så, det var noen lærere som fikk passet sitt påskrevet i dag.

Innimellom forsøkte jeg å snike meg på badet, men da viste det seg at han ikke var helt ferdig så igjen måtte jeg vente. Helt til yngstefrøkenen skulle vekkes, klokka halv åtte. Eller det var det jeg trodde, at hun skulle opp halv åtte. Men klokka hennes hadde ikke ringt og hun var dermed en halvtime for sent ute. Og når dagens timeplan inneholdt aketur så ble det igjen litt kaos. For var noe gjort klart i går? Not.
- Hvilken sekk skal jeg ha? (Hun tømte skolesekken som kommer til å lukte bål, men fikk da en sekk.)
-Åssen sko kan jeg ha på meg? (Det står noen tursko i skapet.)
- Blir disse våte da? (Ja, men jeg får ta å impregnere dem for deg.)
- Hvor er termosene blitt av da? (Godt spørsmål, men fant dem på samme sted som de alltid har stått - til slutt.)
- Sitterunderlag? (Da må du ta gardintrappa - takk mor, visste ikke at behovet for liten gardintrapp var så stort da jeg fikk det til jul, i dag har vi brukt den to ganger- det ligger på skapet i gangen.)
- Jeg finner ikke stor matboks! ( Da hadde jeg kapitulert og stengt meg på badet.)
Og utebukse, nei, se det skulle hun ikke ha. Ikke skulle hun ake og ikke var det noen andre som skulle ha det.
Nå dro hun og, med olabukse, sekk, kakao, pølser i stor matboks, sitteunderlag og impregnerte tursko.

Det er da enda godt at jeg bare kan trekke i jobbuniform uten å tenke mer på hva jeg skal ha på meg, så også jeg tilslutt kom i mål.

Ha en trivelig fredag alle sammen! Snart helg også for mitt vedkommende. Deilig!

torsdag 29. januar 2009

Support

Ting som ikke virker er noe dritt, det som er enda mer dritt er når man forsøker å kontakte kundesupport og ikke får svar. I to dager har jeg nå forsøkt å nå igjennom til firmaet som står ansvarlig for min sønns laptop som ikke lenger kan brukes som en laptop, siden skjermen ikke virker sammen med laptopen. En laptop koblet til en ekstern pcskjerm er ikke brukbart, den påmonterte skjermen er jo på en måte i veien for den andre om man da ikke også kobler til et eget tastatur, men jo ideen med en bærbar pc borte.

Laptopen som min sønn kjøpte for snart to år siden er heller ingen billig moro, og nå skal den fikses. Etter å ha forsøkt og ventet i over en time på det norske nummeret som er oppgitt på tirsdag ga jeg opp og ringte forhandleren. Hyggelige mennesker som svarte med det samme og var også veldig behjelpelige. Det var bare det at da det kom til stykket var ikke de de rette allikevel, det måtte gå via Zepto. Så var det på'n igjen da, i dag, i dag forsøkte jeg også det danske nummeret og ventet og ventet uten hell, før jeg oppdaget at de faktisk hadde en chat. Så parallelt med at jeg ventet på telefonen logget jeg meg inn på chatten, og det var der jeg tilslutt kom igjennom.
Nå skal jeg ikke påstå at mennesket i den andre enden var en racer til å skrive, så mens jeg ventet på hans svar kunne jeg løfte manualene mine og legge inn pausene mens jeg svarte på hans spørsmål. (oppvarmingen i dag tok jeg med ventemusikk på høyttaleren på telefonen.) Nå kunne selvfølgelig ikke denne mannen, med fare for å virke diskriminerende, jeg tror det var en mann, heller hjelpe meg og kontaktet på mine vegne den norske supporten, som var ute til frokost og skulle kontakte meg så snart han var tilbake, og der står jeg nå. Mellom 12 og 12.30 skulle jeg ringes tilbake og dersom ikke så er det vel bare å sette i gang igjen da med venting både her og der, selv om jeg merker at de jeg har mest lyst til å forholde meg til er de som solgte min sønn denne laptopen, som svarer på telefonen og som var veldig hyggelige. Og moralen må bli, å holde seg til kjente merker...

onsdag 28. januar 2009

Redde Mons


Etter å ha blitt plaget av en feit hannkatt i dagesvis rømte til slutt Mons opp i et tre. Riktignok forsøkte den fete katta å følge etter, men sønnen satte en effektiv stopper for det og fikk jagd han. Ellers hadde jeg nok måttet bruke enda mer tid på å få Mons ned igjen, nå satt han bare halvveis oppe i treet, lenge, før jeg med mammastemmen kom og fikk lokket han ned igjen, grein for grein. Til jeg tilslutt kunne løfte han ned de siste to meterne.


På vei ned, sakte, men sikkert....da hadde jeg vært inne og fått på meg ordentlige sko og litt mer klær...



Sånn, nesten nede og jeg kunne redde Mons fra en natt i treet.

tirsdag 27. januar 2009

Stemmeløs

Alt lå til rette for en plass i semifinalen for Norges menn i kampen mellom Norge og Polen og så gikk det rett vest i siste sekund.

Jeg lot meg rive med og til tider stod jeg i sofaen og brølte og resultatet er nå at Norge er ute av VM, stemmen skurrer og jeg er gusten i halsen.

Nå analyseres kampen på tv2, men det er jo egentlig ikke mer å snakke om. Det er bare å konstantere at det var moro så lenge det varte og jo, jeg har hatt en dag full av forventninger. Jeg gledet meg faktisk til dagens kamp fra jeg stod opp.

Da får gleden være at jeg mens jeg ventet på kampen satset noen penger på casino og kunne plukke toppgevinsten i spillet jeg valgte, en innsats på tre kroner ga meg 1500 tilbake.

søndag 25. januar 2009

Dagens dobbel 2

Med konfirmant i huset er utsiktene til noen kirkebesøk framover relativt stor.

I dag var det presentasjon av konfirmantene, i tillegg til barnedåp. Og jeg, jeg så mitt snitt til å tjene noen ekstra kroner da jeg ble spurt før helga om jeg kunne lage en fem på gata til mandagens avis. Av praktiske årsaker sa jeg først nei, så sant jeg da ikke kunne lage en i dag, med nettopp konfirmantene. Finne fem på en søndag har jeg forsøkt (og riktignok klart før), men da har jeg også også bestemt at jeg aldri gjør det igjen. Som kjent, ingen regel uten unntak, så da spørsmålet ble rettet mot konfirmantene så var det en smal sak og gjennomføre. Og i kirka skulle jeg jo uansett.

Nå er ikke gudstjenester det morsomste jeg gjør, men er blitt ganske god på å finne måter å få tiden til å gå på, telle vinduer, spikre, panellengder osv har vært en form for syssel, og siden jeg er der ganske sjelden husker jeg aldri antallet jeg kom fram til så det gjør ingenting at jeg teller det gang på gang.I dag har jeg skriblet, jeg hadde jo en blokk for hånden siden jeg også var ute på jobb. Nå er jeg ingen stø tegner, men rable litt, ja, da det kan selv jeg.

lørdag 24. januar 2009

Dagens dobbel

For andre dag på rad har jeg svelget en stykk paracet sammen med en stykk ibux før jeg skal på jobb. I går merket jeg ingenting til ryggen mens jeg var på jobb og håper at pillene også i dag finner veien dit de skal og gjør slik at jeg kan komme meg igjennom nok en arbeidsdag. Torsdag hadde jeg så vondt i ryggen i perioder at jeg rett og slett var kvalm, dagen blir lang nok om jeg ikke i tillegg må gå å kjenne på den vondten.

Før pillene begynte å virke i går tenkte jeg på hvor fabelaktig glupe disse pillene egentlig er, som greier å finne ut hvor det er vondt, for så å begynne å virke akkurat der. Men jeg skjønner jo at det ikke er helt sånn, det er jo også derfor jeg egentlig er sterk motstander av smertestillende piller i hverdagen. Og unngår inntak av piller i det lengste. Men nå har jeg forstått at bestemors ordtak, vondt skal vondt fordrive ikke funker på min rygg. (Selv om ordtaket hennes nok var myntet på at man måtte innta noe vondt for at det vonde skulle bli borte). Den vonde ryggen ble om mulig bare enda vondere av å gå å kjenne på at det var vondt. I tillegg forflyttet det seg ettersom jeg prøvde å gå på andre måter for å avlaste stedet som var vondt.

Nå er håpet at jeg skal bli helt bra uten andre drastiske midler tilstede. (Jeg har tidligere fått smertestillende midler av legen for ryggen med trekant på esken, f.eks). Jeg er overbevist om at mye er gjort da jeg nå slipper å kjenne på det vonde og satser på at kroppen underveis leger seg selv.

fredag 23. januar 2009

23.januar

Av en eller annen merkelig grunn har dagen for 23 år siden stått så klart for meg i dag. Allerede da jeg stod opp tenkte jeg på telefonen jeg fikk omtrent på samme tid for 23 år siden.

Jeg jobbet som praktikant, med arbeidstid fra halv ni, men priset morgenene og var oppe i god tid. Mest for å få med meg et program på radioen som gikk fem på sju, tror det må ha vært på p2 og mener å huske at programmet het den vil jeg ha. Samme kan det være, jeg satt der i min lille hybelleilighet i kjelleren der jeg jobbet og hadde god tid før arbeidsdagen begynte. Jeg tror kan hende det var en mandag, jeg hadde vært på byen helga før og jo, livet var nok sikkert veldig bra.

Jeg sitter der da, og hører løpende føtter i trappa, før det banker på og husets eldste sønn stikker hue inn og sier "det er telefon til deg." Jeg merker at irritasjonen brer seg, jeg hadde sagt til en gutt på lørdag at han ikke fikk lov å ringe meg på telefonen til de jeg jobbet for, og så den ukristelige tiden jeg syntes det var. Jeg vet at da jeg kommer opp er det ikke like lett å komme seg "hjem" igjen. Da vil det være invitasjon til frokost sammen med familien og arbeidsdagen vil være i gang. Jeg visste det ikke da, men det var da det hadde vært kjekt å ha mobiltelefon.

Men det var ingen gutt som ringte meg, det var mor, som kunne fortelle at jeg var blitt tante, til ei bitteliten jente. Født så altfor tidlig og uvissheten var stor, men min lille tanteunge var sterk og i dag fyller hun 23 år. Det har kommet fettere og kusiner etter henne, men tror ikke noen annens fødselsdag har brent seg så godt fast, (foruten mine egne barns fødsler da) sikkert fordi hun var den første og fordi det var så stor dramatikk rundt det hele.

Nå har jeg gjentatte ganger forsøkt å ringe min niese for å gratulere med dagen, men uten hell. Men siden teknologien har kommet noe lenger enn for 23 år siden ble det til slutt en gratulasjons sms.

tirsdag 20. januar 2009

Startvansker

Ikke bilen, men jeg. Jeg hadde en lang liste over ting som skulle gjøres på denne fridagen min, men jeg begynte med noe som ikke stod på listen. Sove mer etter at ungene fikk kommet seg på skolen og dermed mistet jeg verdifull tid. For jeg var egentlig ganske våken første gangen etter å ha tatt mitt faste morgenrituale, med røyk og kaffe. I andre omgang tok det litt lenger tid, men var tilslutt sånn passe opplagt med å begynne med neste punkt som heller ikke stod på lista. Måke snø, fysj om, tung, våt, ekkel snø. Og med sur vind som blås tvers igjennom alt jeg hadde på og gjorde det enda kaldere og enda mer guffent. Da jeg så at under bilen var det tilnærmet snøfritt ga jeg meg, jeg har fått måket tre meter omtrent sånn at jeg kan kjøre bilen litt nærmere garasjeporten neste gang jeg er ute å kjører, men egentlig burde jeg bare parkere så nærme veien at all snøen foran bare kan ligge der til det smelter eller blåser bort. Men, grunnen til den lange gjøremålslisten og snømåkingen er jo jentekvelden jeg skal ha her i morgen. Ser med skrekk og gru for meg at noen av dem kan kjøre seg fast, så jeg burde sikkert fortsatt ute. Om så skjer så får jeg håpe de tilgir, som dem har jeg ingen mann som kan måke den tunge snøen vekk. Jaja, sønnen i huset er forsåvidt stor nok, men jeg synes ikke jeg kan pålegge han det da han kommer fra skolen og det nesten er mørkt igjen, så denne gangen får det bli som det ble.

Vel inne i varmen igjen, innvilget jeg meg nok en kaffepause. Som drøyde, jeg tror jeg vet grunnen, det finnes ikke noe kjedeligere enn å vaske hus. Akkurat da jeg holder på greier jeg heller ikke å tenke på at det er så deilig når en er ferdig, for det er det. Da er det godt å sette seg ned da, med kaffe og røyk og beskue all ryddigheten.

Nå er det siste kaffepause før jeg er ferdig, har igjen de to "verste" rommene, kjøkkenet og badet og håper å være ferdig akkurat i tide til å starte med middagen som jeg har tenkt skal være på bordet da mine håpefulle kommer hjem i dag.


Da kan resten av kvelden brukes til morsommere ting, som å trene, se på tv, snakke i telefonen eller rett og slett bare slappe av etter alle dagens gjøremål.

søndag 18. januar 2009

Sporhund


(Bildet er lånt fra www.thefreedictionary.com/nose)

Jeg er rå på å kjenne lukter, og det er til tider både plagsomt og sikkert irriterende for folk flest da jeg setter i gang med sniffingen min. Noen lukter er greie, andre vil du helst ikke kjenne, og noen vekker minner.

Senest i går kjente jeg en eim av røyklukt da jeg satt i kassa på jobben. Jeg snuste og snuste og kunne ikke helt skjønne hvor denne røyklukten kom fra. Jeg har vært med på en liten brann på jobb tidligere, men det var ikke helt den samme lukta i går, men at det luktet, ja....En kunde passerte kassen min og jeg var i gang med neste, da syntes jeg lukten av brent var så påfallende at jeg spurte henne om hun kunne kjenne det. Nei, hun merket ikke noe. Men det var da kunden før henne kunne berolige meg. Det var han det luktet røyk av, han hadde vært ved elva og brent bål. Dermed fikk jeg forklaringen.

I dag da jeg var i ferd med å finne fram rent sengetøy (ja, vi skifter på sengene på en søndag om jeg finner det for godt) kjente jeg en spesiell lukt fra skapet. En lukt som vekker minner om en svunnen tid, det minte meg om hvordan hodeputen til en gutt jeg en gang var veldig betatt av luktet. Jeg var 17 år og fortsatt den dag i dag husker jeg den lukta, den sitter som brent fast i minnet mitt. Sprøtt, men ikke sprøere enn at jeg måtte snuse skikkelig inn i skapet nå i stad, bare for å fornemme.

Med min luktesans frister det derfor ikke veldig å slutte å røyke. Som kjent har røykere dårligere luktesans enn andre og jeg tør ikke en gang tenke på hvordan min da ville blitt, kanskje jeg kunne fått jobb som sporhund?

Filmkveld med ungene


Forrest Gump på tv2, og det må vel sies å være ungenes ønskereprise. Jeg har vel også sett den før, men det enste jeg husket var at Tom Hanks løp og løp. Kan ikke si jeg har fått tråden i filmen før og ei heller i kveld. Godt installert, horisontalt, under pleddet på sofaen måtte det gå som det pleier. Jeg sovnet. Men rett skal være rett, jeg gryntet fram noen svar da ungene snakket til meg så det tok lang tid før de forstod at jeg sov, tror jeg.

En sms vekket meg fra søvnen, en liten påminnelse om at Skavlans svenske program akkurat da var på NRK og og siden jeg ikke kan se svensk tv her (pussig, jeg som nesten bor på svenskegrensa) fikk innvilget de minuttene jeg trengte til å svitsje over, det var ikke lange hefta, og dessuten ville mine håpefulle heller se filmen ferdig så som den gode mor jeg er så ble det mer løping på tv2.

Selv om jeg fortsatt har store glipper hva filmen Forrest Gump angår, jeg kommer ikke unna at Tom Hanks må være en av de beste skuespillerne. Han er drivende dyktig i sine roller, og absolutt en av mine favoritter.

Kjenner at det nå er dags for å ta kvelden, ehh....ikke så trøtt lenger egentlig, men tror at jeg skal greie å sovne relativt kjapt. Det er jo bare å tenke på en løpende Gump.

fredag 16. januar 2009

Jeg har tenkt litt på det der

om det heter spille eller slå tromme, sa en gang en mann til faren min og broren min. Tror kanskje foranledningen var at broren min hadde begynt å slå tromme i korpset.

Jeg har også tenkt i dag, etter at feieren var her og sa at siden jeg nå hadde varmepumpe ville ikke feieren dukke opp igjen før om to år. Ok, svarte jeg, men hva vil skje med alle feierne om det blir varmepumper i nesten hvert hus bortover? Er feieren en utdøende rase kanskje? Er jeg en av dem som er med å gi nådestøtet til en gammel yrkesgruppe? Jeg vil jo ikke det, men jeg ønsker heller ikke å fryse og har dessverre ikke anledning til å leke fyrbøter hele vinteren igjennom så derfor denne nymotens innretning i mitt hjem.

Husker ikke om faren min, broren min og han mannen ble enige, han mente bestemt at det het å spille tromme og etter å ha sittet i bilen hjem fra jobb og hørt på Metallicas Orion er jeg neimen ikke sikker lenger, for hva hadde den låten vært uten trommene??? Så kanskje det heter å spille tromme? Skurrer litt...



(Bildet er lånt fra aurskog-høland kommunes hjemmeside)

torsdag 15. januar 2009

En liten utsettelse

Nå er ikke min trening noe offer og noe jeg føler at jeg gjøre, jeg gjør det fordi det er godt og det er faktisk veldig lystebtont. Jeg gleder meg faktisk til neste treningsøkt når jeg er ferdig. Men det er når kroppen føles pigg. I dag tidlig var jeg ikke veldig pigg, så da ungene, eller sønnen, datteren sov borte i natt igjen, hadde dratt måtte jeg legge meg igjen. Magen verket og jeg hadde så sinnsykt vondt at jeg egentlig sikkert burde kommet meg til en lege i stedet. Der har jeg allerede vært en gang med symptomene og det eneste han kunne si var at det var kolikk. Så vidt meg bekjent er det babyer og hester som har kolikk, men regner med at legen vet best, selv om jeg den gangen ikke var der da jeg hadde vondt i magen, men 14 dager senere og bare måtte beskrive hvordan det kjentes da det stod på.

Nå var det ikke helt med i beregningen at jeg fortsatt skulle ha vondt i dag, for jeg mer enn kjente det i går også, og det tar som regel bare en dag, dagen etter kjenner jeg egentlig bare at det har vært vondt, men kan fint leve meg igjennom dagen med det vondtet. Uansett, etter tre ekstra timer og en 500 mg paracet kom jeg meg opp igjen og kjente ikke rart til de akutte smertene lenger. Og var egentlig klar for dagens treningsøkt, men satte meg ned litt først og var nesten i gang da det ringte på døra. Jeg ventet da ingen, men utenfor stod feieren og da var det bare å utsette det litt til, til han var ferdig på taket og kommet seg av gårde.

Nå kom han inn igjen med lappen over neste besøk, så da er det vel bare å komme i gang, selv om det blir en rolig økt i dag kjenner jeg. Jeg bør kanskje ikke utfordre skjebnen?

mandag 12. januar 2009

Et streif av smil

I går kveld, da jeg hadde lest til øyet var stort og rødt og trengte en liten pause tok jeg fram mobilen og ble sittende å bla i telefonboken. En telefonliste som etter mange års bruk har blitt både rotete og full av navn og numre som ikke har vært i bruk på lang tid og som kanskje nesten knapt har blitt brukt. Ukjente nummere og noen ukjente navn. Arbeidsplasser som ikke en gang lenger eksisterer, gamle kollegaer som jeg ikke har noe som helst usagt til, gamle potensielle dater fra før 2000 og ikke minst, gamle venner fra nettet som en gang i tiden ga påfyll når jeg trengte det som mest. Selv om telefonen er byttet ut med jevne mellomrom, omtrent en gang i året har telefonlisten fulgt meg trofast. Og som sagt, blitt nokså rotete underveis.

I går kveld begynte jeg på toppen, med a og slettet personer som ikke lenger har noe i telefonlista mi eller livet mitt forøvrig å gjøre. Jeg kom til j og ble sittende med et navn på en som i sin tid fikk meg til å smile når jeg var langt nede og som alltid fikk meg til å se opp og framover. Og selv om han var en av dem som helt klart lå an til å bli slettet greide jeg det ikke uten videre. Så jeg sendte en sms med ei hei og fortalte kort at jeg satt og slettet gamle numre, men at jeg bare hadde lyst til å høre hvordan det hadde gått med han før han forsvant ut av telefonlisten min for godt. Og svar fikk jeg, og med sms ble begge oppdaterte på den andres liv de siste åtte årene. Og kontakten var der umiddelbart, det var så godt å høre fra han.

Jeg kom aldri lenger enn til J i slettingen i går, og ikke forsvant han ut av telefonlisten min eller. Kanskje det vil gå åtte nye år før vi igjen tar en oppdatering, men jeg tror jeg trenger han her i telefonboka mi, som en påminnelse om at det der ute finnes en mann som bare ved sitt nærvær i denne listen er i stand til å spre solskinn, uansett vær og dagsform.

søndag 11. januar 2009

Ruskevær



Det er skikkelig deilig vær og være inne i nå, og ikke lenger noe som minner om vinter. Ikke en gang temperaturen ute har noe vinterlig over seg, og det er helt greit.

Jeg har vært ute og kjørt og kjent kreftene som er i sving har tatt tak i bilen så det tryggeste er nok også å holde seg inne. Her er det varmt og godt og det uler rundt veggene, men du så koselig det er.

Nå er det tid for pledd, kaffe og sofa for mitt vedkommende...

lørdag 10. januar 2009

Trass

Jeg kjenner at jeg burde lagt meg, men i stedet sitter jeg oppe på ren skjær trass. Det er noe med å legge seg for tidlig på en lørdagskveld, da blir helgen så vanvittig kort, spesielt siden jeg har jobbet, ja, i dag igjen.

Drømmer om en helg fri der fredagskvelden fortsatt kan være kvelden over alle, der jeg ikke må la klokka styre noe, fordi jeg vet at det er to dager og hente igjen eventuell tapt søvn på.
Når det blir det vites ikke, men håper at det blir ganske snart. Ganske enkelt fordi jeg kjenner at jeg trenger det nå, kroppen min trenger det, alle småkuttene på hendene trenger det og ikke minst, jeg tror ungene trenger det.

fredag 9. januar 2009

Et lite rødt merke

Er beviset på at jeg i dag greide å stå opp og være den supermamma'n jeg drømmer om å være.

Nå greide jeg riktignok ikke å komme meg opp før sønnen som hadde lagt seg før åtte i går kveld, dermed kunne han stå opp klokka fire i natt. Skulle jeg stått opp før da måtte jeg nesten latt være å legge meg i natt.
Og kanskje jeg ikke hadde kommet meg opp så tidlig om det ikke var for at han var oppe? Det er ikke godt å si, men jeg kom meg opp og rakk å steke ciabatta, så det kunne holdt til både frokost og lunsj for alle tre. Selv jeg har lagd meg matpakke i dag, begynner å bli relativt matlei, eller lei maten på jobben, og jeg bruker vanvittig mye tid på å å tenke på hva jeg skal spise i lunsjen min. I dag trenger jeg ikke å lure på det, i dag blir det ciabatta med salat, skinke, ost og paprika. Nesten et lite herredsmåltid. Som det fortsatt er noen timer til jeg skal spise, min frokost er fortsatt like lite spennende som den bruker å være. Mat hadde sikkert fått i gang maskineriet bedre, men det byr meg i mot så tidlig så kaffe og røyk er det eneste jeg orker på nåværende tidspunkt.

Nå er begge ungene kommet seg avgårde på skolen, og snart skal jeg komme meg av gårde selv og. Begynner å gå i surr i dagene siden det ikke lenger er forskjell på helg og hverdag hva jobb angår, men vet det er fredag og enda to arbeidsdager før jeg skal ha min superkorte helg søndag.

Og inne i den ene hånda har jeg et lite rødt merke son bevis på at jeg brant meg på brettet med nystekte ciabatta.

torsdag 8. januar 2009

Hva er "fra morran"

Klokka tikker seg avgårde mot halv ni, og den spiser av min dyrebare førjobbtid.
Man skal da sove en liten time til, man skal trene, man skal ordne seg til jobb. Men når man venter på noen som skal komme fra morran, ja, da legger man alt det på is. Ikke har jeg spesielt lyst til å ligge å sove da de kommer, ikke har jeg lyst til å trene og jeg har i hvertfall ikke lyst til å stå i dusjen. Enda jeg vet at når de først ringer på er det jeg som styrer når de får komme inn.

Det handler vel om min innebygde respekt for andres tid, for jeg vil ikke at noen skal måtte vente på grunn av meg. Men jeg kan kanskje ikke forvente samme respekt tilbake fra et elekroforma, som skulle komme på morran.

Nå kommer det en bil her!!! Yes!!! Da ble det ikke så ille langt på morran da før de kom, ergo, på morran er før halv ni!

onsdag 7. januar 2009

Ufrivillig strømsparing

I dag skulle jeg kose meg med kebab og tv da jeg kom fra jobb. Og hva skjer da jeg skal skru på tven? Alt blir svart, dødt, og det er ingen sikring som har gått, det er ikke liv i kontaktene bak tven, og det viser seg at rommet mitt er mørklagt, trappa, gangen oppe og det ene soverommet. Fint, klokka er passert stengetid for de fleste som driver med strøm og denslags, men det er jo lov å prøve seg så første telefon gikk til firmaet som la opp nytt elanlegg for tre år og tre måneder siden. Flaks for meg så setter de tydeligvis over telefonen på kveldstid så jeg får snakke med en fyr som vagt husker meg. Kanskje ikke så rart, jeg husker ikke hvor mange ganger jeg måtte ringe å purre på dem før de kom den gangen for drøye tre år siden. Alltid så var det noe som var mer prekært og som ga dagsbøter om de ikke dukket opp så jeg ble i lang tid skjøvet nedover på listen. Tilslutt dukket de nå opp og nå kan man jo lure på da om de hadde det litt travelt da de holdt på.

Tilbake til dagens første samtale. Siden mitt elanlegg var såpass nytt og det faktsik ikke var gått en eneste sikring, så mente fyren at feilen muligens var utenfor huset. De skulle gjerne komme og se på det, men da ble det dyrt for meg om det viste seg at det var feil på everkets utstyr (hørt det før? forsøkt å melde feil på telefonen noen ganger....?)Han anbefalte meg å kontakte dem først og heller komme tilbake til dem om det viste seg at det ikke var utendørs. Jaja, klart for telefon nummer to. En hyggelig fyr med vakt svarte og joda, de kunne gjerne komme allerede i kveld, men, så var det det menet da, var det feil inne i huset mitt så måtte jeg betale for visitten. Nå sier det seg sjøl at vi ikke kan ha strøm bare i 2/3 av huset så det fikk briste eller bære og siden de kunne komme med en gang så krysset jeg fingrene for feil på deres utstyr.

De kom og, skjønte fort at feilen var her inne, men som de sa, de var nå på plass og var tross alt billigere enn de andre så de kunne se om de fant feilen og kanskje også fikse den før de dro.

Og det er når håndtverkere begynner å gå tingene dine etter i sømmene at du virkelig føler deg, tja, hva skal jeg si....Med hodelyktene sine så jeg at de lyste opp spindelvevet i kriker og kroker, en død edderkopp i hovedsikringskapet så jeg og...og for ikke å snakke om ledningskaoset, spesielt bak tven der både tv, tuner, dvdspiller, video, forsterker, en sånn liten signalboks, ps2 og hjemmekinoanlegg er tugget sammen. Løse kontakter har jeg og, men ikke på den veggen....Da de lurte på hvor feilen egentlig var og de syntes det så ut som om noe gikk ned i kjelleren sa jeg stopp....Ikke kjelleren....(hadde jeg måttet åpne den døra tror jeg de hadde segnet om av rent sjokk....et rom mindre enn en kvadratmeter og som rommer så mye....)Heldigvis endret ledningen kursen og de endte igjen ovenpå, og der var feilen, det skumle var visst at lyset kom igjen da de målte spenningen i stikkontakten.

De anbefalte meg å vippe ned sikringen på kursen med feil og da jeg sa jeg overlever vel uten tven en stund sa han ene, ja, overlever du uten så er nok det best, det er ikke sikkert du overlever med. Så jeg hadde ingen betenkeligheter med å koble kursen ut. De tok også kontakt med elektrofirmaet og forklarte hva de hadde funnet ut og ba de innfinne seg her så raskt som mulig. Regningen skulle de se på og se hva de fikk til, men er det som det ser ut som en feil på noe av det som var nytt i 2005 så er det da egentlig jeg som skal betale det?

Selv om vi nå skal være sikre på at brannfellen er midlertidig koblet ut, til den blir rettet, så sover ikke ungene oppe i natt, jeg ble vel såpass skremt av det de sa at inntil feilen er ordnet så er soverommene oppe ikke noe aktuelt sted å sove. Mulig jeg overreagerer, men det får nå så være. Men akter å sove litt selv og. Egentlig burde jeg sikkert bruke natten til å fjerne spindelvev i nattens mulm og mørke, men jeg har ingen hodelykt som kan lyse opp i de mørke krokene så det får være. Tror i stedet jeg skal ta kvelden så jeg i hvertfall ikke risikerer å bli tatt på senga i morgen tidlig. Aner ikke når de begynner å jobbe, jeg, men jeg skal være fiks ferdig før de dukker opp i hvertfall.

tirsdag 6. januar 2009

Tanker rundt det som skjer i Gaza

Hvem har ansvaret for konflikten?
Israel
Hamas
Begge


39% mente det samme som meg.

Jeg har forsøkt å sette meg inn i det som skjer i Gaza og Israel om dagen. Må innrømme at jeg har måttet bruke mye tid på å tette mine huller i historiekunnskapen for å få den røde tråden i det. Da jeg gikk på skolen og hørte om delingen av Israel hadde jeg null interesse og det var så langt unna at det på en måte aldri angikk meg. I dag er jeg voksen og innser at det er ikke langt unna. I fjor drømte jeg om å reise til Jordan eller Israel for å feriere. Nå vil jeg ikke en gang tenke på å reise tilbake til Egypt med det første.

Jeg har lest om selvmordsbombere, Gazastripen som ikke er bredere enn fra huset vårt og til sentrum her vi bor i gjennomsnitt og så langt som det er fra meg og til jobben, altså fire mil langt. Og at på denne lille stripen bor det 1,4 millioner mennesker, de bor med andre ord som sild i en tønne. De har ingen steder å gjemme seg for bomberegnet fra Israel og hver dag kampene pågår er det sivile liv som går tapt. Jeg har lest om Hamas som har kjempet seg til makten og lederen som nå åpner for å drepe sivile jøder verden over og jeg har lest om Israel, og innrømmer at det er her de største hullene i kunnskapen nå er. Peres har uttalt at de forlot ikke Gaza for så å ta landeområdet tilbake. Så hvorfor denne krigføringen?

Nå tror jeg at jeg har skjønt hva konflikten dreier seg om og ser at igjen er det to religioner som kriger mot hverandre. Og skjønner også at dette mest sannsynlig ingen ende har. Leste i en avis i dag at så mange som 70000 selvmordsbombere hadde meldt seg for å hevne seg på Israel. Disse kom ikke fra berørte Gaza, men fra et annet islamsk land. Hvordan skal noen greie å stoppe denne grusomme krigen dersom andre, les muslimske, nasjoner skal blande seg inn? For og hevne det som skjer med palestinerne.

Jeg tror ikke jeg noensinne vil kunne skjønne denne konflikten 100%, men det jeg skjønner er at for noen er ikke et menneskeliv mye verdt.

Min snille nabo


Bare en dag etter at jeg ringte og spurte pent om naboen hadde noe ved til overs, kom han og leverte en pall, til stor glede og ikke minst, ekstra varme. Og lovnader om at det var mer der det kom i fra, det var bare å si i fra, gjerne et par dager før det var tomt slik at han kunne være sikker på at vi ikke skulle bli sittende her uten ved og fryse!

Nå har gradestokken vist mange kuldegrader i flere dager (-18,6 i dag morges) og varmepumpa har jobbet på spreng, sammen med panelovner og siste rest av veden i uthuset.
Da min faste leverandør av ved og musejeger ikke kunne levere ved i sommer foreslo han en annen og kontaktet vedkommende som skulle komme i starten av oktober med et lass. Da var jo allerede varmepumpen i hus eller på hus, alt ettersom hvordan man ser det og jeg trengte ikke så mye som jeg ville hatt behov for vinteren før. Men det varte og det rakk, oktober ble november, november ble desember og desember ble januar uten at fyren dukket opp. Nå er det for sent, jeg krysser ingen og ville aldri i verden kontaktet han for å purre på noe ved. Nei, da finnes det andre pålitelige, snille leverandører, som kommer før du får sukk for deg og som leverer sånn at veden nødvendigvis ikke trenger å varme før den er inne i stua og blir lagt inn i ovnen. Da får det ikke hjelpe at bilen vil være kald en periode, om den står inne eller ute har forsåvidt ikke så stor betydning eller, annet enn for isen på rutene og hva har man gamle filleryer til?


Med fyr i ovnen og en god lunk i huset skal jeg nå ta kvelden, temperaturen inne på soverommet mitt har forhåpentligvis steget noen grader siden jeg kom hjem, og det lakker og lir mot en ny dag og nye fyrbøtermuligheter. Jeg drømmer om å være den snille mamma'n som står opp i god tid før ungene skal vekkes med den snille mammastemmen og får gjort huset varmt slik at det er godt å stå opp, sånn som jeg husker det var i min barndom, det skjærer seg vel muligens igjen i morgen. Men tanken er god.

søndag 4. januar 2009

1-2-3......198


Så var årets første varetelling over. Jeg fikk det ærefulle oppdraget å starte med godterihylla og ble mer og mer fysen på noe snop. Verst ble det da jeg rundet hjørnet og kom til sjokoladehylla. Og ved Troikaen kunne jeg ha gjort som en gutt jeg en gang hørte om. Spist med papiret på. Han hadde rømt fra skolen og inn på en bensinstasjon hvor han kastet seg over Troikaen og spiste den med sølvpapir og det hele fordi han visste at han snart ville bli innhentet. Nå fortet jeg meg å gjøre meg ferdig med både den enkle og den doble og kunne fortsette med sjokolade som ikke fristet like mye. Og siden butikken er stengt så ble det ikke noe Troika eller sjokolade på meg i dag, i hvertfall ikke før jeg kom hjem, men Toblerone er liksom ikke sjokoladen over sjokoladen, men i nødens stund spiste som kjent fanden fluer.

Jeg tror jeg trygt kan rangere Troika som nummer en, tett fulgt av, jeg tror melkesjokoladen med lakris kommer som en god nummer to, og mokkatrøffel, nam, nam, men den finner jeg knapt noe sted. Og forklaringen på det fant jeg på nidars egne sider. Det lages kun 500 000 mokkatrøfler i året og føres kun i kiosker med stort utvalg. Av og til kan også tannverksjokoladene som banansjokolade og hobby være de som frister mest. Jeg er også svak for sjokolade i løsvekt, den som er fylt med bringebærgele eller festkaramell er de jeg går for når jeg plukker.

Rett skal være rett, mitt sjokoladeinntak er betraktelig mindre enn tidligere, men nytelsen er desto større når jeg nå en sjelden gang unner meg en sjokolade.

Back in the box

I hvertfall nesten. Jeg tror nemlig at det må være noe liv i det fake treet mitt, det blir jo bare større og større. Da jeg kjøpte det var det om ikke god plass i esken, så var det plass. Da jeg pakket det ned etter den første julen så gikk det så vidt, men nå, nå spriker esken i toppen og esken buler skikkelig. Kanskje det gikk litt fort med innhøstingen og nedpakkingen? Men jeg var egentlig på vei til sengs og tenkte at æsj, jeg tar ned treet først. En ting mindre å gjøre i morgen, og det er jo helt greit.

Siden jeg var i gang med morgendagens plikter fikk jeg også vasket opp kjelene som har hopet seg opp på benken, satt på en vaskemaskin og ellers tatt en kjapp rydderunde. Morgendagens klær er lagt fram og jeg kan om ikke lenge gå å legge meg og vite at det meste er på stell. At jeg før jobb i morgen ikke trenger å tenke at jeg burde gjort ditt, jeg skulle gjort datt, jeg har faktisk kjøpt meg litt ekstra tid for morgendagen.

lørdag 3. januar 2009

Kom på noe lurt

Det tok tid før jeg sovnet, men det var ikke kjøpmannsdisken som tok nattesøvnen, det var ideen om å faktisk sette i stand kjelleren. Jeg ble liggende lenge og gruble på hva og hvordan og jeg kom vel fram til at det ikke er noen umulighet, og jeg har jo tenkt at på sikt skal kjelleren gjøres mer innbydende. Nå er den sånn at jeg må psykes opp for å gå ned dit. Jeg rett og slett kvier meg, men med ordentlig golv og kanskje litt maling eller enda bedre panel på veggene og skikkelig lys der nede så kan det tenkes at det er litt mer fristende.

Og mens man ligger der og funderer så tar det ene det andre, drømmen om vaskerom i kjelleren våknet også og igjen, og dermed bedre plass på badet oppe, så ved første anledning skal jeg ned i kjelleren og starte opprydning i det minste. Det er masse i rommet der trappa kommer ned siden det er det viktig for meg å komme fort opp igjen når jeg en sjelden gang må ned dit.
Jeg må bare få en fridag først.....

Hodebry


I dag kom jeg over noe jeg har sett etter lenge, i hvertfall et par måneder. Selvfølgelig ante det meg at den var en del større enn pakka, men akkurat der og da tenkte jeg mest, yes, endelig.

Etter å ha skrudd den sammen på stuegolvet skjønte jeg jo at denne treningsbenken ville by på problemer i mitt allerede overfylte hjem. Det er liksom ikke et møbel som pynter opp stua så der kunne den jo ikke stå, litt i veien kom den jo og. Og inne på pcrommet/biblioteket/treningsrommet mitt var det rett og slett ikke plass til en treningsbenk til. Noe måtte vike plass.

Latskapen lenge leve, en kjøpmannsdisk jeg har hatt stående her inne ble dratt med alt sitt innhold inn på soverommet mitt. Jeg er redd den kommer til å irritere meg så mye at jeg vil få store problemer med å sove i natt. Ikke er det plass til den der, og ikke passer den inn der. Men den må få stå der i natt, så får jeg se på mulighetene da jeg kommer hjem fra jobb i morgenkveld. Stua? Neppe, det er ikke så lenge siden jeg prøvde den der inne og forkastet det slik at den endte opp på roterommet i stedet. Rommene til ungene er heller ikke noe alternativ så nå er det den disken som er blitt en utfordring, og som lever farlig til jeg kommer på noe lurt.

Men treningsbenken har i hvertfall kommet på plass, den andre er sammenleggbar og måtte klappes sammen, men den er i det minste ikke klappet sammen og dyttet under senga. Neste gang den skal brukes er det bare å smekke den ut igjen og trene alt jeg orker.

Jeg har innsett at dører inn til rommet fra både stue og kjøkken sikkert ville vært en klok investering. Og billigere enn å sette i stand den motbydelige kjelleren min eller bygge på huset. Inntil videre får vi leve med det sånn det er nå for det finnes egentlig bare et alternativ, slutte å trene og det vil jeg jo ikke...

torsdag 1. januar 2009

Kjipt

I kveld fikk jeg med meg nesten starten på en film på TV1000, jeg leser aldri noe program, her går det på svitsjemetoden og på lykke og fromme, men kom over en film som hadde startet for bare ti minutter siden og som jeg tenkte jeg kunne bruke halvannen time på. Søt film, Jersey Girl, og joda, vel verdt å holde seg i ro for. Helt til på tampen av filmen, da ble den brått så kjent. Det viser seg da at jeg har sett slutten på filmen en gang før, sikkert etter å ha svitsjet igjennom, og dermed ble jeg snytt for den lykkelige slutten som jeg ventet på. Selv om den kom så ble det ikke helt det samme når jeg hadde sett det før....

Moralen må være, slutt å se slutten på filmer, de kan dukke opp på TV1000 før en aner. (Uansett, det blir nesten som å lese slutten på en bok først, noe jeg aldri gjør...)

En frisk start på det nye året.

Nå har ikke jeg for vane å gå søndagstur eller andre turer for den saks skyld, men i dag følte jeg sterkt for å komme meg ut! Ti minus og sol, perfekt turvær!

Godt påkledd og med det lille kameraet i lomma var det bare å skritte ut å nyte det flotte vinterværet.




















Bloggarkiv