mandag 28. desember 2015

Morgenstund

......... er tull i grunn.

For meg som bestandig har sett på det som sove som et nødvendig onde og bortkastet tid har nå fått et annet syn på søvn.

Når jeg nå står opp- for å trene- så tenker jeg at dette er aldeles for tidlig. Både hode og kropp skriker etter mer søvn og hadde jeg ikke vært så besatt av at treningen skal gjennomføres når trening er lagt inn i dagsplanen, hadde jeg sikkert stilt fram klokka en halvtime, trekvarter og fortsatt vært like trøtt og sliten når jeg måtte opp. Derfor legger jeg ikke skylden på treningen for at jeg aldri er ordentlig våken, jeg tror nemlig den tiden jeg legger ned på trening kanskje gjør dagen litt enklere og komme seg igjennom, dette tiltross for at kroppen skriker etter mer søvn. Uavbrutt søvn, en hel natt, uten å bli vekket av hverken det ene eller det andre. Det framstår som luksus rett og slett, å kunne sove en hel natt, uten vekkerklokke eller noe som må skje dagen etter.

Jeg skjønner at dette, i alle fall deler av det er gjennomførbart, jeg bør bli flinkere å rydde plass, stresse ned, ikke la alt som skulle vært gjort forstyrre nattesøvnen når det er helg og jeg faktisk kunne ha sovet litt lenger. Skru av lyden på telefonen, eller kanskje enda bedre, skru av telefonen, men igjen, da bør nok begge ungene være hjemme og i sine egne senger. Katten burde stenges ute i gangen med tilgang til rommene i andre etasje, og så, så skulle det kunne vært duket for en natts søvn, med smertestillende og innsovningstablett, vel og merke. Har liten tro på en hel natts søvn uten de remediene pr nå.

Vel, mens jeg har skrevet dette, har det ikke lysnet nevneverdig, trøttheten sitter fortsatt i og blir der til langt på dag.

Og til alle som bemerker eller tror jeg er sur, jeg er ikke sur, jeg er trøtt, jeg er så i minus på søvn at jeg rett og slett ikke orker å bruke energi på falske smil.


lørdag 26. desember 2015

Misunnelse

Jeg er egentlig ikke spesielt misunnelig av meg, ikke på gode andre gode liv eller materielle goder i allefall, men jeg kjenner på misunnelsen allikevel veldig ofte allikevel. Uten at jeg tror det er en usunn misunnelse egentlig.

Når jeg ser noen jogge, spesielt om jeg ikke har løpt selv den dagen så blir jeg misunnelig og tenker at det vil jeg også, løpe. I dag har jeg løpt, men kjente allikevel følelsen da jeg passerte en jogger på vei til jobben, så da kjente jeg at jeg også gjerne skulle ha løpt på asfalt. Jeg savner og løpe på asfalt og tenker at i morgen, da da skal jeg også løpe på asfalt.

Fikk en sms her nå og, "er ute på ski", jo, det synes jeg hørtes veldig godt ut og skulle også gjerne vært ute på ski. :) i stedet sitter jeg her på jobb da og lurer på om min misunnelse er av den dårlige sorten? Eller rett og slett bare en sunn misunnelse?

Savner løpeturene på asfalt.

fredag 25. desember 2015

Dett var dett

- sa Fleksnes.
Og det samme sier jeg, dett var dett, juleferien er over, nesten før den har begynt og i morgen er det striskjorte og havrelefse igjen.

Er ikke bortskjemt med lang juleferie, men denne julehelgen her den synes jeg gikk styggfort. Svusj, så var juleribba historie. (Nå eter jeg ikke juleribbe da, synes fremdeles det ser fett og ekkelt ut, men er litt mer svung over det enn medisterpølser.)

Vel, sånn er det, jeg begynner litt senere i morgen, så tar sjansen på å sove uten vekkerklokke, bare for å late som jeg har litt fri. Jeg sover aldri spesielt lenge uansett og skal nok rekke å løpe og lage meg mat før jobb. For det må jeg huske, at selv om det er lørdag er det ingen butikker åpne som jeg kan stikke innom og handle dagens føde på. Jeg må tenke søndag på en lørdag, og kommer til å gå helt i surr fordi det nå er to dager som går som søndag.... :)




Her er den originale, dett var dett: 


mandag 21. desember 2015

Beste julegaven?

Nja, det er nok helt klart noe annet som står øverst på ønskelisten. Er det ikke ofte på toppen av ønskelisten man har disse uoppnåelige ønskene? Mitt høyeste ønske føler jeg nok befinner seg der. Som uoppnåelig.

I helgen har jeg hatt en del vondt, så vondt at jeg ikke orket å gå i postkassa etter og hentet ved, hverken lørdag eller i går. Derfor visste ikke jeg at i postkassen min skjulte det seg et brev, brev med en dato. Datoen for operasjonen. Mitt ønske om ikke før 15. februar er det tatt hensyn til og jeg legges inn den 17. med operasjon påfølgende dag. Så sant jeg ikke har noen infeksjoner, sår osv. Heldigvis er februar en måned da min psoriasis normalt ikke blomstrer ellers ville det faktisk kunne stanset inngrepet, for å nevne noe som må være på stell før de går inn og bytter hofte.

Lettet?
Redd?
Lei meg?
Ja, jeg er lettet over å ha fått en dato, jeg er redd for selve inngrepet og alt etterpå. Jeg er kjenpenervøs allerede nå, to måneder før det skal skje. For det er så mange ting som kan sette en stopper før inngrepet, det blir mye å passe på de siste ukene i forkant. Tabletter man kan ta/ikke ta,  og holde seg unna infeksjoner. Forhåpentligvis blir tannkjøttet mott friskmeldt i slutten av januar, ellers kan det stanse hoftebytte.
Og ja, jeg er lei meg, selv om det å bytte hofte er en bagatell skulle jeg så inderlig gjerne ha sluppet. Føler meg ikke gammel som må, men uheldig med tanke på at jeg ikke er så gammel.








søndag 20. desember 2015

Latsiden

Når det skjedde eller hvordan vet jeg ikke, men den siste tiden har jeg oftere og oftere tatt meg i å ligge på latsiden. Det vil si, sove lenge om morgenen, kanskje helt til klokka ti i helgene!!

I dag lå jeg til 9.45, da hadde jeg nok lenge ligget og tenkt at nå, nå må jeg opp, men i ren skjær utmattelse må jeg ha sovnet gang på gang, mens jeg hørte på vinden og tenkte, ro, sykle eller løpe?
Siste gang jeg sovnet hadde jeg bestemt meg for løpetur og sånn ble det i dag. Opp og ut i vinden. Finne ut om kroppen virker til nok en løpetur, det begynner å bli like spennende hver gang, etter ca to hundre meter er det noe som virker som protester fra hofta, men jeg har blitt god på ignorere så til slutt slutter hofta og protestere og jeg kan gjennomføre min korte joggetur. Hvor bra det er vet jeg ikke, men det har blitt sagt at i jo bedre form jeg er når hofta skal byttes, jo bedre er det. Og så får jeg heller ligge litt på latsiden når jeg kan og har muligheten, som i dag. Selv om akkurat det gjør vondt langt inn i sjela og kjennes feil så får det bare bli sånn en tid framover, mens en venter på ny hofte. Men jeg tror ikke egentlig selv på at jeg har blitt lat sånn for alltid, så etterhvert blir det nok slutt på dette slaraffenlivet.

Det blir lyst før jeg står opp i helgene nå om dagen.



fredag 18. desember 2015

Det blæs fælt i dag

Vi skriver 18. desember og straks sal jeg rushe på ukas siste arbeidsdag, men i dag trenger jeg ikke bekymre meg for slaps og hålke, i nattens mulm og mørke tror jeg at alt det har forsvunnet, med varmegrader og vind.
Våknet  natt og det ulte rundt husveggene og som så mange ganger før tenkte jeg at det blåser fælt.... eller som storesøster Unn gjentok som unge, litt usikker på hvor gammel hun var, men det ble visst sagt enten det blåste eller ikke.
Sitat Unn: " Det blæs fælt i dag"

Ha en fin blåsbortdag alle sammen.

Lånt hos: http://www.kjell.gilje.org/animasjoner.htm

onsdag 9. desember 2015

Bilde av tommelen

I morgen skal jeg på røntgen og ta bilde av den venstre tommelen. Mulig det ble gjort for mange år siden etter at den ble skadet, men det husker jeg ikke. Like lite som jeg husker selve hendelsen. Den har jeg blitt fortalt. Og jeg har levd greit med denne tommelen min i 47 år og vel så det. Helt til nå. Nå begynner den og krangle, har gjort det lenge, siden i våres faktisk. Griperefleksen er der, men det gjør vondt, det kjennes ut som om det er noen sener som er for korte. Det er vondt å holde i rattet, det er vondt å holde på håndtakene på romaskinen, det er de to tingene jeg kommer på nå, fordi det er da det er mest ubehagelig og kanskje da jeg oftest kjenner det.
Om det er senskader, artrose eller noe annet skal jeg snart få svar på.

Sånn ser tomlene mine ut sammen :) 
Sist jeg var hos legen, altså sist uke, husket jeg å nevne det og ble henvist til røntgen, to dager senere kom brevet med timen i postkassa og siden den dagen passet dårlig så fikk jeg flyttet den, en dag fram og i morgen skal den foreviges sånn på innsiden og etterhvert vurderes for videre behandling. Blir det operasjon eller ikke? Men går det an å rette ut et bein som har vært inne i en litt for liten tommel i 47 år???

Og sånn er den høyre.
Den venstre er litt annerledes.
Venstre sett fra siden.


Og sånn ser den venstre ut bakfra.

søndag 29. november 2015

Når sengen blir en fiende

I natt var sengen min fiende. Jeg sovnet ganske raskt mens tablettene fremdeles virket, men våknet etter mindre enn en halvtime og da startet marerittet. Det i våken tilstand, da du ikke får sove og vet at selv om det er søndag i morgen så hjelper ikke det deg siden det er jobbehelg. Jeg MÅ sove!! Men i natt var det ikke mulig å finne noen stilling som ga så mye lindring på hofta så jeg greide å sovne igjen i noen timer. For jeg sover jo aldri lenger en hel natt, er det ikke katta så er det hofta og rett skal være rett, de siste nettene har hofta vært mer plagsom enn Mons. Dog allikevel ikke så ille som i natt. Jeg har slumret litt, på min mest unaturlige måte å sove på, på ryggen, men kanskje det er det som blir redningen framover?
Uansett, i dag var det en befrielse å stå opp og komme seg i gjenge, men hvordan dagen blir utover, det gjenstår jo og se, for spesielt våken er jeg ikke.


onsdag 18. november 2015

Walkabout

Sitter og ser på Walkabout, de er i England og hjemme hos en fyr som plukker opp på påkjørte dyr og legger i fryseren. Han tilbereder og lager mat av disse dyrene, og fryseren var full av de underligste dyr, som grevling.
De to nordmennene blir invitert på middag, grevling, som tydeligvis blir kokt med rått og røti. Øyer og testikler, alt skal spises.

Jeg tror det er Nils som smaker på øyet og svelger det helt, og ja, jeg skjønner han jeg. Når jeg skal spise noe jeg ikke tror jeg liker gjør jeg akkurat det samme. Med mer eller mindre hell.

En gang skulle jeg smake på snegle, og fikk beskjed om at det var ikke verdt å spytte ut, neivel, allerede på vei inn i munnen forstod jeg at dette ikke var noe jeg egentlig hadde så lyst på så da var det bare å la det stå til og svelge den hel, jeg ble allikevel vàr konsistensen.

Jeg gjorde det samme da jeg som journalist skulle skrive om en sjuretters middag, der den røde tråden var hjort, selvfølgelig måtte det komme hjortehjerte som en rett. Etter og ha sett på de andre menneskene spise, gjorde jeg som med sneglen, svelge uten å smake.

Som regel går det bra, men en gang var jeg ikke like heldig. Jeg var en del yngre enn nå, men voksen, hjemme hos mor og far på søndagsmiddag og hønsefrikassè. Jeg var ikke så glad i høne og hva gjør jeg med mat jeg ikke liker? Jo, jeg bare lar være å smake, men denne gangen gikk det ikke så bra, for i høner er det bein og det var det i denne biten jeg hadde tatt. Jeg husker bare kvelningsfornemmelsen og at jeg spurte: - Er det bein i denne fuglen?
Hvordan jeg fikk beinet opp igjen husker jeg ikke, men jeg har aldri spist høne etter den gangen og kommer nok aldri til å gjøre det igjen heller.
Og så kan man jo spørre seg da, hvor smart er det egentlig å svelge maten hel?





fredag 13. november 2015

Kontaktlinser til besvær

Alle som har begynt med linser vet sikkert hvor vanskelig det er å ta dem ut igjen den første gangen, alene, hjemme. Det som gikk så glatt hos optikeren viser seg og være et sant lite hjemme på badet.
Som linsebruker de siste 33 årene skjønner jeg ikke hvordan det kan oppfordres til å se i speilet når linsene skal ut. For blingser man ikke litt ekstra da? Jeg tror det og dermed blir det vanskeligere å få tak i linsa og få tatt ut før en er så rød at det ser ut som man har vært på fylla minst den siste uka.
Jeg bruker aldri speil lenger, hverken når linsene skal inn, eller når linsene skal ut.

Da jeg begynte med linser for ja, sånn ca 33 år siden ble jeg utstyrt med harde linser og en liten sugekopp til å ta linsene ut med på kvelden. Jeg var ikke så veldig bevandret i linsenes verden og kjente kun to jeg visste brukte linser og begge disse hadde myke linser som de kokte i et dertil egnet apparat om natten, men jeg ble sendt hjem med små harde linser som skulle gnukkes og gnis i to forskjellige rensevesker før de ble lagt i beholderen sin for natten.

Vel hjemme og klar for første uttak av linser, med store deler av familien rundt for å bivåne dette underet, som i det minste skulle ta vekk en av mobbegrunnene mine. Fram med speil og den lille lyseblå sugekoppen. Det gikk jo ikke, hver gang den nærmet seg øye ble fristelsen til å lukke øyet alt for stort og når jeg greide å holde det åpent så bommet jeg og traff alle andre steder på øyet enn på linsa. Hvordan jeg tilslutt fikk den ut husker jeg ikke, men det jeg husker er at det samme skjedde hver eneste gang til jeg fikk lov å gå over på myke linser etter første kontroll. Da gikk uttagningen som en drøm, jeg opplevde heller ikke det som junior styrte med i går, da han hadde linser på hjem for første gang. Da linsene endelig var ute lignet nok øynene veldig på broren min sine da han begynte med linser og skulle ta dem ut første gang. Med tre erfarne linsesøstre fikk alle samme telefonen, hvordan får man dem ut? Mulig vi hadde tre forklaringer, men husker fremdeles sms'en som kom en stund senere. " Fikk dem ut, kall meg bare rødøye."

Helt utenkelig for meg å leve uten disse siden jeg ikke kan opereres med laser.

onsdag 11. november 2015

Endelig noen som satte ord på det

Ja, jeg ser på Farmen, og lever meg inn i intrigene og alt som foregår de ukene de kjemper om hytte og bil.
Joda, favoritter får jeg også, noen ganger ryker favoritten ut, og det må fremskaffes en ny, for noen må jeg jo heie på! Andre ganger er det oppførselen til enkelte som gjør at de slutter å være favoritten min og det har skjedd under årets Farmen. Silje var ei jeg i starten så på som ei som ville være en verdig vinner. Men i kampens hete må det sies at min entusiasme for henne har sunket betraktelig.

Jada, jeg skynder meg å legge til at jeg vet at det er spill, men for noen som prøver å være ærlig og aldri bevisst har ønsket å dolke noen i ryggen forblir det skitne spillet et skittent spill. Jeg tenker det må være best å være venner og vel forlikte jeg da, men det er meg.
Og det er egentlig ikke det dette skal handle om.
Nei, det som fikk meg til å utsette leggingen enda litt til var at etter Farmen er det alltid en liten snutt på tv2 om det som vi irriterende nok ikke fikk se på Farmen. Og som så mange ganger før må jeg inn og titte. I dag en samtale mellom Jasdeep og Marte, om storbonden Silje.

Jeg har alltid lurt på hvorfor noen blir plukket ut til å bli mobbeoffer, hvorfor akkurat den personen plutseligskal være nødt til å forsvare seg mot en hel bande som går inn for å gjøre dens hverdag så fæl som overhodet mulig. Hvem er det som er i stand til å dra så mange med seg?
Jasdeep hadde den beste forklaringen, den jeg har lett etter.
"Hun er den den som på ungdomsskolen bestemte hvem som skulle være populær og ikke". Endelig noen som satte ord på dette for meg, så , takk Jasdeep, takk Farmen og takk tv2 for oppklaringen! :)

Takk, Jasdeep, sånn er det

mandag 9. november 2015

Rakfisk

I helgen ble igjen rakfiskfestivalen avholdt i Valdres. Jeg har aldri vært på denne rakfiskfestivalen, men har forstått at den er veldig populær. At rakfisk er delikatesse og snadder.
Vet ikke helt hva alle menneskene gjør på denne festivalen heller,  men regner med at de spiser rakfisk og drikker noe egnet drikke til.

For meg fører tankene på rakfisk meg tilbake til barndommens jul. Da juleaften var historie, og vi stod opp til 1.dag og førstedagsfrokost/lunsj. Med julepølser, lefser, sylte og bestefars rakfisk. Hjemmelaget med selvfisket ørret fra Randsfjorden.

En rett på bordet som luktet så vondt at en kresen unge aldri våget å smake på den. Men for de som spiste rakfisken var visst det nesten som å komme til himmelrike virket det som. Jeg tenkte nok mest at noe som luktet så hemskt, måtte smake likedan.
Far lurte meg en gang, lagde en lefsetåte, med rakfisk og sa det var julepølse. Det smakte ikke som julepølse, men greit, i dag kan jeg innrømme at det ikke smakte dritt heller :)

Som voksen har jeg smakt rakefisk en gang, uten lukt, men i lefse med noe løk og rømme tror jeg. Jeg overlevde det og.

Det blir nok aldri favoritten min, men vil for alltid sette meg tilbake til en svunnen tid, 1.dag jul og kjøkkenbordet hjemme med mor, far og mine kjære søsken.


lørdag 7. november 2015

En hel lørdag

Jeg har enda en hel lørdag igjen foran meg, en lørdag med bare en eneste plan, være lat.
Selvfølgelig vet jeg hva jeg sikkert burde har gjort, og enda bedre vet jeg hva jeg egentlig vil.
I stedet har jeg satt meg her på sofaen, nydusjet, etter dagens treningsøkt som har bestått av både en superkorløpetur og en liten styrkeøkt. Her var planen "lang" tur i skogen, men så vidt jeg kan skjønne har det regnet i hele natt, og da turte jeg ikke prøve meg på sleipe og våte skogstier med hofta. Har ikke sovet mest i natt heller, og på grunn av gårsdagens valg om å doble pilledosen for å kanskje greie å sove hele natten igjennom så våknet jeg med ullhodet i tillegg. Men man lærer, to paralgin forte, virker like dårlig som en paralgin forte sammen med denne celebraen og er derfor ikke noe alternativ, det blir jo bare dobbelt så "farlig".

Den følelsen jeg har nå, sittende/liggende her på sofaen er, hva kan jeg si? Merkelig, men jeg tenker fortjent. Bestandig er det ett eller annet som stresser en så en aldri finne denne roen, eller jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men jeg har det sånn. Jeg har litt vanskeligheter med å finne roen og unne meg den, uforbeholdent som jeg gjør nå. Jeg har ingenting jeg gjøre, dagen er min, rett og slett! Og akkurat nå gir jeg blanke i at sola kom og skinner på vinduene som Mons skitner til med det samme jeg har pusset dem uansett. Det får være.
Jeg velger og ikke la meg stresse av at det snart er jul heller og sikkert en fantastisk flott dag for å være husmor og begynne med julevasken på. Jeg vil ikke og jeg skal ikke det i dag! I dag skal jeg bare gjøre det som faller meg inn, om det betyr å lese en bok (neppe, jeg er så langt fra lesemodus om dagen at hver side jeg leser er et ork) eller om det betyr å sitte og surfe på nettet, se filmer, snakke i telefonen det spiller ingen rolle.

I morgen, da helgen er på hell vil jeg sikkert angre på at jeg ikke fikk mer ut av lørdagen, men den tid, den sorg.

Jeg har en hel dag uten en plan og det skal sannelig nytes!


tirsdag 3. november 2015

Tirsdagkveld

Jeg skulle ha lagt meg, selvfølgelig skulle jeg ha gjort det, men noen ganger er det så fint bare å sitte sånn og tenke at dette har vært en fin dag.
Jeg kommer ikke til å utdype hva som har vært så bra, men bare tenke at jeg tiltross for mye vondter og lang dag, først med jobb og så med skolering så har dagen vært en svært god dag. Og derfor er det liksom så kjipt å legge seg fra denne gode dagen, selv om jeg må, veldig snart. For i morgen er atter en dag, og klokka ringer før sju. Så jeg bør vel la fornuften vinne og ønske god natt.

mandag 2. november 2015

Korpstanker




I dag hadde jeg en sånn dag, ahh...er så trøtt, orker vel egentlig ikke å reise på korpset i kveld.
Gjennom hele dagen har jeg forsøkt å overtale meg selv til at jeg skal på spilling. All den tid jeg vet at de to neste mandagene er i politikkens tegn og jeg derfor ikke får dratt på de to neste øvelsene så nektet samvittigheten meg å reise hjem etter jobb. Uten å stanse på øvelseslokalet i to timer først.

Fornuften vant altså, for å dra hjem og tenke at man skal slange seg på sofaen etter en søvnløs natt er ganske dumt. Hva om jeg rett og slett sluknet et time eller to? Ville jeg få sove godt til natten da kanskje? Neppe. Så da var det smarteste i dag og reise på korps. Og takk for det.

Som vanlig når uviljen har vært stor så blir øvelsen bare så bra. Det er sånn at jeg gjerne kunne reist hjem og fortsatt og øve, for det har vært så moro. Det er også da jeg tenker at jeg skulle ringt far og skrytt litt av meg selv og korpset, han er den jeg alltid tenker på når jeg har den gode godfølelsen etter spilling, og det er da jeg skjønner hvorfor jeg fremdeles holder på med dette her, etter at jeg begynte for 40 år siden.
Slengte med dette bildet fra Liverpool og i dag.

Om det blir 40 år til er nok tvilsomt, men jeg fortsetter nok enda noen år.



torsdag 29. oktober 2015

Ikke første gang, og helt sikkert ikke siste

"Ops, i did it again" sang Britney Spears, og i dag gjorde jeg det igjen. Dro på jobb og hadde fri.
Det er så irriterende når det skjer. Jeg rakk mye jeg i dag før jeg skulle på jobb, men hadde jeg visst at det var en fridag hadde jeg 1.) Ikke hatt klokke på ringing, 2.) Jeg hadde ikke løpt den korte turen, men kommet meg inn i skogen, 3.) Jeg hadde ikke laget middag og puttet i matboks 4.) Og jeg hadde ikke kjørt 30 kilometer for å snu og kjøre hjem.

Joda, jeg skriver opp vaktene mine i den gode gammeldagse almanakken min, men den eneste gangen jeg har den framme er når jeg skriver inn vaktene og teller reisedager i forbindelse med skatteoppgjøret. En periode hadde jeg fri på torsdag når jeg jobbet helg, men i det siste har jeg jobbet, men i dag hadde jeg plutselig fri igjen.

Gjort er gjort, jeg hadde lettvinn middag klar når jeg kom hjem og hadde gjort en del husarbeid før jeg dro så sånn sett ble det jo en ok fridag allikevel, men det er ganske sløvt, for ikke si ergerlig.





fredag 23. oktober 2015

Beste med vinteren

Nå da vi beveger oss inn i den kalde og mørke tiden har jeg lurt på hva er så bra med det vi har i vente.
Beklager, jeg har ikke funnet så mange bra ting, enda jeg har grublet lenge på spørsmålet.
Den ene er at man må gjennom denne tiden for å komme seg inn i våren og varmen igjen, det er opplest og vedtatt så lenge man bor i Norge som har fire årstider med forskjellige værtyper og varmegrader.
Vel, jula er bra, men jeg trenger ikke vinter for å kunne feire jul, man feirer da jul andre steder der det er sommer, og det funker jo det også.
Det eneste jeg kommer på akkurat nå er det som skjer i helgen, nemlig tilbakeføring av timen som ble tatt fra meg i vår. Jeg rett og slett digger når den timen skal tilbake og inn på kontoen min, Avskaff hele sommertiden hadde vært det greieste. Jeg skulle kanskje gladelig gitt avkall på den timen også dersom man bestemte seg for å kjøre sommertid hele året, men inntil det skjer så gleder jeg meg max over at jeg natt til søndag kan sove en hel time lenger!


Er nok ikke så lenge til man opplever akkurat dette.

mandag 19. oktober 2015

Å legge bort uvaner



Det er neimen ikke lett å slutte med ting, eller uvaner om du vil, som man har gjort i "alle" år.


Spesielt de som har jobbet sammen med meg vet at jeg har problemer med å ha begge bena plantet i bakken. Når jeg sitter så sitter jeg veldig ofte på det høyre benet, alltid det høyre, og da kan en jo lure på om det er årsaken til at det er den høyre siden som er ødelagt og slitt også. Må jeg stå, står jeg som en stolt hane, på et ben, det andre plassert omtrent ved kneet på benet som har kontakt med underlaget. Jeg har alltid likt å stå sånn om jeg må stå rolig på et sted å jobbe så det har blitt en vane/uvane. En enklere variant er den der det ene benet hviler på skoen til benet med bakkekontakt. Det er den jeg oftest bruker nå på jobb, og en skulle vel ikke tro at det voldte store plager, men det er en av de tingene som er kjempevondt for lysken/hofta, særlig når jeg skal sette høyre benet ned igjen, og vi snakker maks fem centimeter så knekker det sånn ekkelt og gjør sinnsykt vondt. Prøver å legge av meg uvanene, det er neimen ikke lett kan jeg fortelle, men plutselig skjer det! Tror jeg.....



fredag 16. oktober 2015

En av disse dagene

Det er en av disse dagene da man egentlig skulle ønsket at man kunne bli i senga.
Du vet når klokka ringer at dagen vil bli lang. Når hodepinen fra kvelden før er
der i det du slår opp øynene, ikke det spor bedre enda jeg la meg veldig tidlig,
nettopp på grunn av hodevondt.

Natten har vært som den bruker, sove-våkne-sove-våkne-snu seg den ene veien og
snu seg den andre veien. Ingen sovestilling er i stand til å gi meg den nødvendige
hvilen, den som gjør at du kjenner deg uthvilt og klar for en lang arbeidsdag. Når
det å våkne er en befrielse da er det noe galt, noe riv ruskende galt. I dag
kjempet hodepinen mot kroppen, hodet ville hvile mer, kroppen ville opp og
arbeidsmoralen er vinneren. Jeg er jo ikke syk, jeg har bare så innmari vondt. :) 

Det som holder en oppe er troen på bedre dager, snart er fire operasjoner i kjeven
unnagjort, nå tror jeg riktignok den verste gjenstår, men det skal bli godt å bli
ferdig. 
På nyåret vil hofta bli byttet ut og da skal jeg jo på sikt bli så god som ny,
og bare tanken er så god at den kan ikke beskrives.

Jeg forstår at noen setter spørsmålstegn ved hoftebytte. Jeg trener jo, løper
eller gogger, kall det hva du vil. Jeg prøver ikke å halte og noen greier jeg
sikkert å lure, jeg trenger ikke krykker, men må gå som en krabbe opp og ned
trapper. Man lærer seg måter for å kunne fungere i hverdagen. Men så har jeg
noen greier som blir vanskeligere og vanskeligere å gjøre. Ta på truse, sokker,
bukse og sko på høyre side er vondt, rett og slett . Også det å løfte høyre
ben er tårevondt. Du må jo gjøre det, men hadde helst sett man slapp. Men jeg biter tennene sammen (foresten ikke så mye av det om dagen pga tidligere nevnte operasjoner og har bestemt meg for å stå løpet ut. Og jeg vet at min syting i seg selv ikke gir meg ny hofte, det er det kun slitasjen av den jeg har som gjør.

Men skinnet bedrar, jeg ser nok bedre ut for alle utenforstående enn jeg faktisk
er, og nettene de tror jeg ingen ville ha byttet med meg.


fredag 9. oktober 2015

Si meg hva du ser på

- og jeg kan si deg hvem du er. Selvfølgelig kan jeg ikke det, men er det sånn, at valg av underholdning på tv kan si noe om hvem du er?
Valg av tvkanal likeså, sier det noe om hvem man er?

Jeg liker humor, gjerne norsk humor, som Side om side, Helt Perfekt med Thomas Gjertsen og Neste sommer, disse går på to forskjellige tvkanaler....hva sier det om meg? Og så liker jeg Alt for Norge, og engelsk fotball. Men gullrekka på NRK synes jeg er blitt langt fra en gullrekke.

Det er jo ofte sånn at man finner seg en kanal som blir stående på... jeg gjør det, skulle nesten tro jeg ikke hadde fjernkontroll når jeg av og til slår på tv. Nå står tven på, og den står på NRK3, en kanal jeg forbinder litt med P3, en litt ungdomskanal, men jeg vet ikke. Det var den kanalen som fenget mest da jeg begynte på en og klikket meg oppover, til åtte der NRK3 ligger...da stoppet svitsjingen for denne gang.

Om noen har en teori eller et svar så tar jeg i mot med takk, for det er litt interessant om det kan si noe om noens personlighet...


Bildet er lånt hos: www.eventplanner.tv

fredag 2. oktober 2015

Hvil i fred

Dette er ikke lett å skrive, ikke fordi det ikke finnes noe godt å skrive om deg, men rett og slett fordi det er så meningsløst og vondt at du ikke lenger er her blant oss. Blant alle som respekterte deg, fordi du var akkurat den du var.

Sjelden er det vel så mye fint å si om et menneske som om deg, og hvert eneste ord er sant. Du er et av de klokeste menneskene jeg har møtt, men med humor, omtanke, godhet og rettferdighet for alle. Og da mener jeg alle.


Jeg har så mye å takke deg for, først de årene jeg fikk være kjæresten din. Alle minnene fra den tiden. Morsomme, rare, klønete og spennende minner, men aldri kjedelige. Du likte at det skjedde noe og satt sjelden stille. Når du var ferdigtrent hadde du masse energi igjen og dro meg og ungene med ut for enda mer fysiske aktiviteter. Du var et oppkomme av positiv energi, du!

Ungene mine ble dine, du var alltid påpasselig med at pappaen deres aldri skulle føle at du tok hans plass, men du fylte ut tomrommet for en pappa når vi var sammen. De forgudet deg, de elsket at du hadde tid til dem, alltid, og at du fulgte opp aktivitetene deres, ja, kanskje ikke når de en sjelden gang øvde på instrumentene sine da, det synes du var bare fælt og bråkete, men var det fotball, bading, ballspill, eller noe der man kunne bruke krefter, ja, da var du med, eller når en barnebursdag skulle feires. Du tok alt på strak arm og var den aller, aller beste stefaren ungene mine kunne fått. En oppgave du tok like alvorlig etter at det var slutt mellom oss og du fikk ny kjæreste, jeg hadde ny kjæreste og det mellom oss var gått over i vennskap. Du ga aldri opp å være reservepappan til Josefine og Joakim, aldri, en oppgave du hadde tatt på deg i kraft av vårt forhold og som du holdt fast ved, helt til du døde så altfor tidlig.

En mer rettferdig mann enn deg tror jeg knapt finnes, du forstod og hadde så mange gode råd å komme med, hvem skal jeg nå spørre når jeg vil ha saklige, ordentlige svar, rett fra leveren, men aldri dømmende.

Jeg har enda mer og takke deg for, ikke minst innsatsen din for ungene.
Huset, for eksempel, uten din hjelp hadde jeg nok måtte fortsatt med nomadelivet lenge. Leie og flytte fordi leiekontrakter gikk ut, eller husene ble innvadert av mus. Du gjorde dette mulig for ungene og meg.
Du lærte meg det jeg kan om journalistikk, jeg kommer aldri å nå deg til anklene, men jeg tror jeg stort sett leverer greie artikler. Når jeg skriver tenker jeg nesten alltid på deg og det du lærte meg om oppbygging av saken. Og når jeg føler jeg har levert noe riktig bra, ja, da skulle jeg gjerne ønsket din tilbakemelding.
Når jeg ble bitt av treningsbasillen og slengte meg på joggetrenden var det ekstra moro når vi møttes, ta i mot alle dine treningsråd, diskutere løpesko og styrektrening, du synes kanskje ikke alltid det var like moro, men du delte allikevel på kompetansen du hadde opparbeidet deg gjennom ditt 41 årige liv. Den mest tarrige joggeren jeg noen ganger kommer til å ha kjent.

Onsdag fikk vi den sjokkartede og brutale beskjeden om at du var gått bort, Og når sjokket nå begynner å legge seg går det også opp for meg at jeg aldri mer skal snakke med denne gode vennen min igjen. Takk for at du var en del av livet vårt og takk for at vi fikk lære deg å kjenne.

Lyser fred over Abrahams minne.



onsdag 23. september 2015

Kan ikke huske alt

Hos tannlegen må jeg dra på sånne blå poser på skoene.

Av en eller annen grunn liker jeg ikke å gå med sånne poser på skoene. Jeg føler meg på en måte litt dum, selv om alle de andre på venteværelset sitter med likedanne overtrekk så synes jeg mine lyser opp mye mer enn alle andre. Jeg blir rett og slett ikke fortrolig med å ha sånne poser og trodde vel aldri at det skulle gå an å glemme at jeg hadde på meg sånne.
I dag skjedde det, noen tusen kroner fattigere, bitende på en kompress, en tann fattigere, blodig i munnviken og rimelig bedøvd i overkjeven gikk jeg ut, med de blå gakkgakkføttene og oppdaget det ikke før jeg satte meg i bilen.....

Hvor mange kan ha sett meg? Jeg håper ikke mange, men er redd det er noen på de meterne jeg gikk fra tannlegekontoret til bilen...



Liker ikke sånne blå poser, men i dag greide jeg å glemme å ta dem av og oppdaget det først da jeg kom til bilen.

tirsdag 15. september 2015

Den siste pakka

I går, den siste timen før valglokalene stengte møttes vi til valgvake, flere av oss på lista til Aurskog-Høland Arbeiderparti, men også en del sympatisører. Riktig så trivelig var det og stemningen stod i taket da forhåndsstemmeresultatet var klart klokka 21.00 og vi hadde 48,2 %. Et tall vi skjønte ville endre seg, men dog, en pekepinn på hvor vi kunne havne.

Og sitte og vente på resultatet sånn ga flashback til barndommens juleaften, når man måte pine seg gjennom julemiddagen, skulende på pakkehaugen, og endatil måtte rydde opp etter middagen før en kunne begynne å vente på at nissen skulle banke på døra. Sånn kjentes det i går, og da resultatet var kjent og vi hadde vunnet valget og fått 15 mandater i kommunestyret, så føltes det som da pakkene var åpnet og spenningen var borte. Men ikke helt borte, for som på barndommens julekveder hendte det at en pakke var forsvunnet og måtte letes etter, kanskje den dukket opp dagen etter?  Denne pakka fikk jeg i dag, da jeg like før ni fikk telefonen om at jeg er med i kommunestyret de neste fire årene. Det var den bortgjemte pakken!

Har siden da forsøkt å fordøye at jeg faktisk fikk nok personstemmer til å komme med, jeg er ydmyk og stolt og lover å gjøre mitt beste for kommunen og folket de neste fire årene.




mandag 7. september 2015

Aldri helt uthvilt



Jeg har blitt flink til å komme meg i seng på kvelden. Gjerne en times tid før midnatt, selv om jeg aldri sovner da. 
Vet jeg burde finne fram igjen en gammeldags vekkerklokke og legge mobilen igjen på stua, for når jeg vel er i seng så starter surfingen på telefonen. Det er alltid så mye som må sjekkes opp, meldinger som skal svares på, en ubesvart snap, nye hendelser på Facebook osv osv. Og klokka den tikker og går og vips så er klokka en time over midnatt. Da har jeg gjerne duppet litt og er like spent hver gang jeg titter på siste side jeg var inne og sovnet med. Ofte Facebook, har jeg trykket liker på noe i svime, sendt noen venneforespørsler eller dummet meg ut på annen måte? Som regel går det heldigvis bra, men når jeg kvikner til så er det ny runde på nett før fornuften sier stopp. Heldigvis har jeg ingen problemer med å sovne, men jeg sover hverken godt eller lenge, enten er det hoftesmertene eller katta som vekker meg, og hver gang er det en liten tur innom telefonen. 

Utrolig nok våkner jeg også før vekkerklokka ringer, men jeg er langt fra uthvilt- snarere tvert i mot. Det er ingen kamp om å stå opp/ikke stå opp, jeg vet jeg må opp, men det er tungt når fokuset blir på når jeg kan legge meg igjen....

Våkner gjerne litt utover dagen, men formiddagene er grusomme når en er så trøtt som jeg for eksempel er nå.... 😴

lørdag 5. september 2015

Nei, tror jeg dropper det gitt

Etter at jeg fikk denne artrosen og en lang periode forsøkte å la være å jogge, før jeg visste hva det var, bare at det var så vondt at det ikke gikk og jogge. Da, da bestemte jeg meg for at når dette er bra igjen, da skal jeg bli flinkere å lytte til kroppen og legge inn hviledager når kroppen sier fra.
Nå blir vel ikke denne hofta helt bra før jeg får byttet den ut, og jeg tvinger meg selv ut på korte løpeturer, for å greie å beholde følelsen av å ha løpt, og holde noe litt vedlike, mens jeg venter på bedre hoftetider.

Men i natt fikk hodet bestemme, planen var å stå opp og løpe før jobb, men nå Tor med hammeren jobbet som verst i natt og regnet høljet ned, da bestemte jeg meg for å stille klokka fram en halvtime og heller sove enn å jogge. Og vet dere hva? Det føles ganske greit, og ikke ha jogget, selv om jeg hadde bestemt meg for det, sånn før jeg la meg.

Fin lørdag til alle sammen!


Fra en våt løpetur tidligere i sommer, i dag bestemte jeg meg for hviledag, sånn på sparket.

fredag 4. september 2015

Vel, jeg hadde ikke noe valg


I dag skulle jeg parkere ved Colosseumklinikken på Lillestrøm, og fikk da et problem sidne jeg ikke hadde tenkt på mynter, Det hadde selvfølgelig ikke vært noe problem om automaten hadde lest kortet mitt, men etter ti forsøk var det bort i bilen og lete etter mynt, siden automaten ikke tok sedler som jeg for en gangs skyld hadde i lommeboka. Nope, ingen mynt og oppdrive, eller åtte kroner, men med en timespris på 33 kroner og en mulig operasjon av en visdomstann så forstod jeg jo at de åtte kronene ikke holdt. Tiden gikk og kortet var like trassig, så utveien ble og laste ned appen, få lagt inn alle opplysningene og betale på nymotens måte.

Jeg rakk tannlegen, og slapp operasjonen som jeg hadde gruet meg til i hele dag. En visdomstann som ligger gjemt og ikke er til plage skal få fortsette å være der den er, en tannkirurgs vurdering som helt klart falt i god jord hos meg. At inngrepet hadde blitt veldig komplisert også gjorde saken veldig lett å avgjøre, så da fikk jeg i stedet en ny genser og nye støvletter siden jeg shoppet før den kommende operasjonen fordi jeg syntes synd på meg selv, og så fikk jeg en parkeringsapp. :)

onsdag 2. september 2015

Da er dagen her

...............dagen da jeg igjen føler at det er bukse som gjelder......slutt på shortsen for i år, selv om det sikkert kommer fine dager etter denne grå og triste dagen i dag så vet jeg av erfaring at når buksa først har kommet på på høsten, ja, så blir den der til våren igjen.

Gruer meg like mye til denne dagen hvert år, siden midten av mai har jeg brukt bukse en eller to ganger.... Nå blir det mange dager med bukse utover igjen, før jeg kan finne fram igjen shortsene neste vår....

Farvel sommer, velkommen høst!


søndag 30. august 2015

En lat dag

Det er ikke så ofte jeg har sånne dager, dager da jeg ikke gjør noenting.

Det er sikkert godt med sånne dager og jeg har sikkert ikke vondt av en sånn helt bortkastet dag jeg heller. Beina vekselsvis i sofaen og på bordet, laptop, telefon, kaffekopp, brusen og boka i behagelig nærhet. Tror ikke jeg har brent så mange kalorier i dag så trøsten får være at jeg heller ikke har inntatt så mange av dem :)

Fredag og i går var jeg med på valgkamp, med Aurskog-Høland Arbeiderparti. Endelig passet det inn i min timeplan og jeg har kost meg sammen med partifeller og delt ut mange roser til hyggelige mottagere under Bjørkelangen Musikkfestival.Derfor tror jeg  ikke at det er disse to dagene med valgkamp som har tappet meg helt for energi, men i dag var batteriet rett og slett flatt.

Går ut fra at jeg i morgen er restituert og klar for ny uke, det sitter litt langt inne og si det, men jeg tror at en sånn dag, det trengte jeg.








tirsdag 11. august 2015

Liten og irriterende

At noe så lite som en flue kan irritere så mye. Akkurat nå har dører og vinduer vært stengt lenge så det er bare en ussel flue inne, men den irriterer like mye som 100 tilsammen. Litt hud som ikke er dekket til av klær eller pledd så er den der med en gang. Og vifter du den bort er den tilbake raskere enn du rekker å si kake. Et riktig så innpåslitent og ekkelt insekt.

Mons gjorde sitt for å fange kreket tidligere i kveld, men han var nok ikke rask nok og ga tilslutt opp og gikk ut i stedet....

Nå er jeg lei av å veive den unna og sparke i bena for å få den vekk så jeg kapitulerer og legger meg. Lukker døren inn til soverommet og stenger krapylet ute i stua og håper at det er en skikkelig døgnflue som har forsvunnet når jeg står opp i morgen.

God natt verden og god natt ekle flue.


Bildet er lånt hos; Kulturklik

lørdag 8. august 2015

En sommer er over

Ja, ikke helt da, men kun en dag igjen før ferien er slutt og det er tilbake til striskjorta og havrelefsa.

Jeg tror dette må ha vært tidenes dårligste sommer, jeg kan ikke huske mer regn noen gang. Vel har jeg bare hatt to uker sommerferie, og er det fire dager med sol på de 14 dagene? Noe sånn, og det var ikke så mye bedre før jeg begynte ferien heller, det var regn, regn, regn og atter regn. Og vind, kald vind de gangene sola stakk seg fram.

Tiltross for den dårlige sommeren så har psoriasisen min blomstret, ikke så ille som i fjor, men sett ut fra været så skulle jeg ikke hatt noen flekker overhodet. Men som sagt, det har jeg og i dag da sola endelig kom nesten for alvor og varmet tiltross for vinden gamblet jeg litt med sololje, uten faktor og fikk stekt flekkene mine litt, nå er de hovne, røde og ganske vonde, men jeg har fått litt mer farge da :)

Men nå har jeg en drøm, en drøm om at oppkjøringen mot sommeren 2016 blir helt fri for hodebry og bekymringer og at psoriasisen som går i dvale når vinteren kommer forblir nettopp der, i dvale over sommeren, det hadde vært deilig det.




fredag 7. august 2015

Jeg hadde glemt

Dagens løpetur kjennes fremdeles i form av prikking på leggene. Ikke i, men på. Med løpenekt på asfalt må jeg jo ty til andre arenaer, på grusvei og gjennom åker og eng. Og det er akkurat den biten gjennom eng som merkes nå, og som jeg hadde glemt var så ubehagelig. Brennesle. Som barn så var en rett som det var i nærkontakt med den forhatte planten. Som voksen har det blitt mye mindre, rett og slett fordi jeg ikke har så mye å gjøre på igjengrodde stier. Før nå, da jeg av og til løper gjennom åker og eng og som i dag, med shorts..

Leggene er fulle av små blemmer, mins og huske at det klødde da jeg var unge, men det gjør ikke det nå, nå prikker og brenner det bare og det er vel kanskje derav navnet brennesle?

Det går jo over, men akkurat nå er det ganske ubehagelig.

Bildet er lånt på http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/urti_dio.htm

søndag 2. august 2015

Min første topptur!

I fjor sommer våknet drømmen om å gå Besseggen "neste sommer", altså i år. Turkamerat meldte seg, en nevø som hadde gått Besseggen med skolen ville gjerne bli med tante over Besseggen.

Nå var det mange som mente at den turen ikke bare var å ta sånn uten videre, og jo flere negative råd jeg fikk, jo mindre tenkte jeg på gjennomføringen. Og, ja, jeg innrømmer at da sommeren 2015 og ferien meldte seg var hele Besseggen glemt.

Nå er igjen det å bestige Besseggen blitt en ting å gjøre før jeg dør.
I går gikk jeg til Bitihorn, i Øystre Slidre i Valdres, 1607 meter over havet og selvfølgelig kom jeg meg opp! Før jeg startet visste jeg ikke helt hva jeg bega meg ut på, det begynte ganske pent før det ble brattere og brattere mot toppen. Her trengtes all min konsentrasjon, merket at så fort jeg mistet litt fokus så var det lett å trå feil. Og jeg sammenligner hele turen på det bratteste med teetris, der man hele tiden må tenke hvor man skal plassere neste kloss som kommer!
Min vonde hofte til tross, jeg kom meg til topps og skal vel ikke legge skjul på at jeg etter å ha kommet til toppen gruet meg mer for nedturen som gikk raskere, men var en større utfordring enn turen opp!

Skjelvende i bena kom jeg meg ned, full av inntrykk og med ro i sjela er jeg nå klar for neste fjelltur når anledningen byr seg, og hvem vet, kanskje det blir Besseggen?

Ut på min første topptur, enda tidlig og vet enda ikke helt hvor bratt det skal bli.

En pust i bakken på veien opp mot Bitihorn og ja, her måtte jeg innta litt smertestillende på grunn av hofta.

Nærmer meg målet for turen!

Og endelig nådde jeg toppen med utsikt mot Jotunheimen og Valdres.

Fantastisk utsikt!

torsdag 9. juli 2015

En oppdatering

Da et det bestemt, jeg skal skifte hofta. Når fysioterapeuten sa at jeg etterpå kunne løpe igjen ga jeg min godkjenning. Brevet jeg skal ta med videre til fastlegen er skrevet og det er nå opp til meg og bestille time og få levert dette. Og begynne å vente på time til utredning i første omgang.

Det er skremmende, og etter at jeg kom fra fysioterapeuten i dag har jeg hatt skrekkelig vondt i hodet. Det må jo skyldes avgjørelsen om å bytte min slitte hofte med protese. Det høres jo ganske ekkelt og skummelt ut, men hvis det stemmer at jeg får mest glede av den om jeg ikke venter lenger nå så får jeg tro på det. Og ventetid må vel uansett påregnes. Jeg skal vel inn i en kø først, tenker jeg.

Har lest litt om denne operasjonen, og det er jo mye jeg gruer meg til, som å sette en sprøyte med blodfortynnende i magen en ukes tid selv. (det tror jeg aldri jeg klarer :( )Være sykemeldt i 12 uker. Det er ikke lenge sa fysioterapeuten, men 12 uker - 3 måneder- det er lenge. Ikke ha bena i kryss. Ikke kjøre bil, ikke trene. Jeg tror det blir noen utfordringer, men så etterpå, skal jeg bli helt som før, lyskesmertene blir borte, vondte i hofta, og eg kneet. Og best av alt, som nevnt; Jeg kan begynne å løpe igjen, på ordentlig, uten vondt! Da er det verdt det!

lørdag 4. juli 2015

Delevis overskyet

Delevis overskyet kalles det på min værapp.


Personlig synes jeg det er mer en tykk grøt som dekker for sola.



Det begynte ganske bra, mer sånn dis, og godt og varmt var det, men så begynte skyene og komme flere og flere og det ser ikke ut som om det kan være plass til alle så de må legge seg ovenpå hverandre og tvinge en stakkars soltilbeder inn og under pleddet. Så her ligger jeg da, og venter på sola som visstnok skal komme igjen klokka to, i følge min værapp, jeg har smurt meg med solkrem tidligere i dag og nå er det bare å smøre seg med tålmodighet, og vente, og vente.

Ellers er vel dette ganske typisk når en endelig kunne oppholde seg utendørs....

mandag 29. juni 2015

Mener ikke å klage

Med fare for å virke sutrete så kommer det atter et innlegg om vondtet mitt. Nå er det så vondt at jeg må bite tennene sammen for ikke å hyle. Uansett hva jeg gjør, hvordan jeg går, sitter eller ligger så kjenner jeg smertene fra hofta, lysken og kneet og om ikke det skulle være nok så har prolapsen jeg har i ryggen også begynt å murre igjen. Sender vonde ilinger nedover, bak i lårene og ned i foten. Og selvfølgelig er alt samlet på høyre side. Nå vet ikke jeg om jeg skal være glad eller lei meg for akkurat det da. Kanskje det er bra at det er på samme side? Jeg greier ikke helt å glede meg, jeg tenker vel at det kunne vært greit å fordele vondtene litt rundt på denne kroppen i stedet for å samle alt på samme sted.

Fikk jo noen tabletter som virket bra på artrosen en stund, men nå varer de ikke lenger mer enn halve natta, De siste timene av natta er derfor en kamp om å få sove, så begynner å bli ganske sliten kjenner jeg.

Nå skal jeg ta med meg denne råtne kroppen og legge meg, og det er jo lov å håpe på at det skal være likere i morgen :)

lørdag 20. juni 2015

Service på bilen

Som eier av en forholdsvis ny bil har jeg for første gang hatt sånn ordentlig service på bilen. Sånn man må ha for å få stempel i serviceheftet. Før har servicene blitt tatt når noe holder på å ryke på bilen og har gitt ulyder, eller har røket. Da har det blitt fikset og ferdig med det. Sier ikke at alle gjør det på den måten, men sånn har mitt bilhold vært, inntil nå.

Så på torsdag var det storservice på min lille sorte. I tillegg ble noen pærer byttet ut, vinduspussere og en 15 cm lang spiker dratt ut av dekket!! Hvordan den ar havnet der, vet jeg ikke, men såpass forstår jeg at jeg ikke skulle ha kjørt så mye lenger før jeg hadde måttet funnet ut av hvordan mitt manglende reservedekk fungerer.... To dager før servicen ble jeg spurt om jeg visste hvordan jeg gjorde det om jeg punkterte. Nei, det gjør jeg ikke, svarte jeg og fikk en forklaring som gikk inn det ene øret og ut det andre....  Men min personlige katastrofe som det ville blitt med punktert dekk og et reservedekk på boks ble heldigvis oppdaget på servicen denne gangen! Puh!

Spikeren som satt i dekket mitt som snart ville tatt både dekk og felg....

lørdag 6. juni 2015

Ingen valg - ingen krangel

I dag da min niese på 8 år og jeg var på vei til Sverige bød jeg henne en Doc, en fra den gule posen. Doc'en med honning og lakris.
- Det er den jeg liker, sier niese.
Hun nevner den blå som er for sterk og den sorte Docen, den hadde hun ikke smakt, så at jeg hadde en pose med den gule, det var bra!
Jeg fortalte at da jeg var ung fantes bare den svarte typen, at vi hadde ikke så mange valg da jeg var liten som nå, på mange ting. Som tv, vi hadde en kanal, NRK. Det er da min niese kom med dette kloke utsagnet.
- Da trengte dere heller ikke krangle om hva dere skulle se på da!
Og det hadde hun jo rett i, ingen valg, ingen krangel :)



mandag 1. juni 2015

Det er sommer, det er sol og det er psoriasis

Like sikkert som den berømmelige banken popper min psoriasis fram når kalenderen bikker vår/sommer.
Nå kan jeg nok ikke skylde på plagsom sol så langt i år, men allikevel har håndbaken, albuene og knærne fått disse forhatte flekkene, nesten over natten har de kommet og lagt lista for resten av sommeren.
Det var jo ikke akkurat noe bombe, men hvert år håper jeg jo på at det skal ha skjedd et under og at psoriasisen min skal ha forsvunnet som dugg for solen. Kanskje neste sommer? :)


torsdag 28. mai 2015

Ventemusikk

Noen, skal ikke nevne navn, har en forferdelig ventemusikk.... I tillegg til at musikken er den aller beste, skreller det i ørene mine. Jeg har mest lyst til å ta telefonen vekk fra øret for å slippe og høre. Men da risikerer jeg jo ikke å høre når det blir min tur og, så da får jeg vente da og håpe at musikken blir bedre, eller at en konsulent blir ledig.

Venter fortsatt, og musikken tok slutt og.....hva kom da? Den samme fæle melodien igjen...heldigvis fikk jeg svar der!


Bildet er lånt hos: http://www.edbavd.no/brass/

lørdag 16. mai 2015

Captain Fantastic

Et emosjonelt farvel med Steven Gerrard, Liverpools nummer 8, på Anfield i dag. Sett fra min egen stue, med et sterkt ønske om at jeg kunne vært der jeg også og tatt del i avskjeden, sammen med tusenvis av andre.
I stedet har jeg snufset og grått mine modige tårer her hjemme mens Gerrard fikk spille alle 90 minuttene i sin siste hjemmekamp som endte med et tap som en knapt enset i kveld.

Det er skrevet masse om Steven Gerrard, en levende legende. Jeg nøyer meg med å si takk Gerrard og lykke til videre. YNWA



onsdag 13. mai 2015

Finnes det noe mer irriterende??

Hvordan kan man lage bukser uten lommer foran?
Når jeg får på meg min vinrøde olabukse uten framlommer, ja da blir jeg handicappet. Ikke har jeg noe sted å ha telefonen, for å putte den i baklomma blir feil for meg og ikke har jeg noe sted å dytte hendene når jeg ikke har noe annet sted å gjøre av dem... Nå går jeg egentlig ikke med hendene i lomma, i dag for eksempel, da jeg har bukse med lomme, har ikke behovet for å ha hendene i lomma meldt seg en eneste gang ennå :) men i går derimot..... Underlig, men jeg tør nesten banne på at om jeg tar på meg gårsdagens bukse igjen så kommer jeg til å ønske lommer for å putte hendene ned i.

Kanskje ikke verdens største problem, men irriterende nok, så kommer aldri mer å kjøpe bukse uten lommer foran!


Jukselommer er noe herk.

tirsdag 12. mai 2015

Marsjøvelse og hofteprat

I går på korpsøvelsen var vi som seg hør og bør mindre enn en uke før 17. mai ute og øvde på marsjering. Man skal jo både spille fint, marsjere pent og gå i takt på den store dagen.
Så i går la vi i vei, med fane og duskebærere, i et tempo som jeg trodde skulle tvinge meg ut av plassen min i rekka og hjem. Med ørsmå museskritt gikk vi og tårene spratt i øynene ( jeg innså at min slitasjegikt ikke er noe som kom i fjor i februar, men for lenge, lenge siden. Jeg husket brått at dette ikke var hverken første eller andre året det har vært fryktelig vondt å gå med så små skritt).

Tiltross for føre var med smertestillende før marsjering forstod jeg at jeg måtte si fra om korpset vil ha meg med å marsjere. Heldigvis var korpset lydhøre for det, så med smertestillende og et litt annet tempo skal jeg greie å være med 17. mai jeg også.


tirsdag 5. mai 2015

Det er visst spådd storm i dag

Jaja, enn så lenge holder jeg meg innendørs uansett. Ikke er det lenger noe å være redd for skal bli tatt av vinden heller. Drivhuset er vekk og garasjetaket er forhåpentligvis fremdeles greit sikret. :)

Det eneste jeg håper på med denne vinden som er spådd nå er at den tar med seg alle disse småvindene som har vært her siden vi bikket våren på kalenderen. Vinden som gjør at sola bare blir en vits. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har smurt meg inn med solkrem, gått ut med bok, kaffe, solbriller og topp og frosset inn igjen før jeg har rukket å blunke. Sola mot vinden her hos meg gjør sola til taperen. Den greier ikke å varme nok for å kompensere for den iskalde vinden som kjennes ut som kommer fra alle kanter, og gjør den ikke det så kommer den definitivt ikke fra den siden sola er på... Har også lurt på om jeg kan lure vinden med å la være å bruke solkrem, men tror jo ikke selv på den løsningen....

Håper virkelig ikke den vinden som har vært hver dag så langt i år blir fasiten for sommeren....

Fra den gangen det fortsatt var et drivhus å redde.

Bloggarkiv