tirsdag 27. oktober 2009

Snart jul!!!!

Nå er alle julegaver under kontroll, og det er ganske deilig å vite at da juledagene nærmer seg har jeg bare den koselige innpakkingen igjen. Da jeg tenner lys, brenner kongerøkelse og spiller julemusikk og lar julestemningen synke inn, mens pakkene blir forhåpentligvis pent pakket inn, uten alt for mye hjelp fra Mons. Han vil helst ødelegge han.

I dag kom også den aller første julepynten fram....ehh...ja, jeg vet det er oktober fortsatt, men jeg kom over en kjempesøt liten snømann i dag og han skal få stå framme til julepynten skal ryddes vekk i begynnelsen av januar. Og faktisk er det bare drøye måneden til han får selskap av alle de andre snømennene og julenissene.



Jeg kjenner at jeg gleder meg til jul nå!

torsdag 22. oktober 2009

Lykkelig som en lottovinner

På mandag fikk jeg telefonen om at jobben jeg hadde søkt og vært på intervju på ikke ble min. Selv om jeg var innstilt som nummer en var det andre omstendigheter (les ansinnitet) som rådde, jeg fikk tilbud om helgestilling og takket nei. At noen skulle trekke seg så jeg på som lite sannsynlig, og hele mandagen var preget av skuffelsen jeg følte da avslaget kom. Jeg var faktisk skikkelig lei meg og satt ut, men forsøkte å overbevise meg om at da var det ikke meningen, at det ligger nok noe annet og mye bedre og venter på meg der fram i tid. Jeg greide nesten og overbevise meg sjøl og var på tirsdag igjen på jobbsøkerjakt. Ringte sågar på en jobb som jeg skulle sende søknad på når jeg kom hjem fra jobb onsdag. Og tenkte at, jo, denne jobben var nå vel så bra.

Men på jobben i går, så jeg at de hadde ringt, de som på mandag hadde gitt meg avslag og jeg kastet meg på telefonen og ringte tilbake. En hadde trukket seg, var jeg fremdels interessert var jobben min!!!! Jeg kunne ha svart ja der og da, men fikk betenkningstid. Overivirg som jeg ble lovte jeg at betenkningstiden ikke ville bli lang, at jeg allerede i dag ville gi beskjed om jeg tok jobben. Og det har jeg gjort, jeg har ringt og takket ja, jeg har skrevet oppsigelsen min og skal levere den når jeg kommer på jobb etterpå.

Jeg er i den syvende himmel, og gleder meg fryktelig til å komme i gang, selv om jeg gruer meg for å levere oppsigelsen.

Jeg er kjempeglad over støtten jeg har fått av kjæresten min, ungene og alle andre som har backet meg opp når jeg nå går fra en tilnærmet lik full stilling til halvparten. Hadde jeg ant den minste tvil hos noen hadde jeg antageligvis latt tvilen komme for å gnage seg fast. Selv om det er skummelt å si opp en fast, nesten hel jobb så vet jeg at jeg har valgt riktig. Jeg er ikke i tvil og er glad jeg slipper å fundere på om det var riktig eller galt. Jeg er glad for at ingen har forsøkt å be meg tenke meg om.

tirsdag 20. oktober 2009

Lei vinteren...

Jeg er allerede lei av å høre på lyden av piggdekkene mot asfalten, og enda har jeg ikke sett et snøkron her jeg bor. Men merker at vinteren kommer nærmere og nærmere, synes stadig det lukter snø.

At det ikke har blitt vinter her jeg bor ennå betyr ikke at jeg ikke har sett vinteren.

Og den aller første snøen er jo alltid sjarmerende. En liten stund til man kommer bort i dette.
Da er det ikke fullt så kjekt lenger, selv ikke med piggdekk. Noe annet enn piggdekk vil aldri komme på en bil som eies av meg. Selv med pigg er jeg pingle..
Og sånn så bilen min ut etter en natt oppe hos kjæresten min i helgen, der vinteren allerede hadde vart i over en uke.


Hvor lenge er det egentlig til man kan legge om til sommerdekk igjen da...?

mandag 19. oktober 2009

Kjærlighet ved første blikk

Litteraturen er krydret med klisjeer, og en har tenkt, så patetisk, det skjer jo ikke i det virkelige liv. Vel, jeg hadde opplevd det, hele to ganger før i mitt liv, første gang i 91 da sønnen min ble født, og andre gangen i 94 da datteren så dagens lys. Begge gangene var det kjærlighet ved første blikk. Men med menn? Nei, aldri. Tatt med storm, nok en klisje, men tjo, mer i den retning. Døgnfluer som sluknet og døde bort.

Men i mai hendte det også meg. Jeg traff, så og visste at dette var mannen. Det var fyrverkeri og hjertebank, det var forelskelse og kjærlighet ved første blikk.

Siden vårt første møte i begynnelsen av mai har ting utviklet seg. Jeg har fått muligheten til å bli kjent med mannen som vippet meg så grundig av pinnen og det blir bare bedre og bedre. Han er enestående og han er unik, og han er min. Og jeg kan ikke la være å undre meg over om det var sjebnebestemt. For det var jo tilfeldigheter som gjorde at jeg fikk sjansen til å treffe denne vindunderlige mannen. At han en dag klikket seg inn på min profil på et nettsted og at jeg gikk tilbake og så etter hvem han var. At vi har vokst opp i to nabokommuner og at våre veier mest sannsynlig har krysset hverandre tidligere. Vi gikk blant annet på samme videregående i tre år på samme tid. Men uansett, det er nåtiden som gjelder, at vi ikke husker hverandre fra fortiden har null betydning så lenge våre veier endelig møttes.



Ingen kan spå fremtiden, men jeg har gode følelser og tror den blir veldig bra.

søndag 18. oktober 2009

18. oktober 2009

På veien hjem fra kjæresten min i dag ringte min et år eldre søster meg. Vi snakket om vær og vind og gårsdagens feiring av lille niese der alle hadde vært, bortsett fra meg og min lille familie.

Litt ut i samtalen sier min søster, nå har jeg snakket og meldt med dere alle i tur og orden, mor, storesøster, lillebror og lillesøster og nå deg, og ingen har nevnt noe om hvilke dag det er i dag. Jeg hadde ikke snakket med alle de andre, men hadde snakket med mor for å høre åssen hun hadde det på denne dagen.
Det er i dag sju år siden far omkom i en bilulykke, det har gått syv år der savnet ikke har blitt mindre, og tankene har på de syv årene kretset rundt en avholdt ektemann, far, pappa, bestefar og svigerfar.

Livet gikk videre, selv om vi for sju år siden var i sjokk, sorg og dyp fortvilelse og aldri hadde trodd at livet noen gang ville bli det samme. Og selvfølgelig, livet ble ikke det samme, selv om det gikk videre. Far og måten han døde på vil aldri bli glemt. For hver nye trafikkulykke vi hører om rippes det opp og tankene går til de som sitter igjen og man kan identifisere seg med de etterlatte. Kjenne på sorgen og tapet.

Jeg tror allikevel at far er med oss der ute ett eller annet sted, at han har fått med seg at det er et nytt barnebarn, hun som fylte tre år i går. Han har fått med seg at de andre barnebarna vokser opp og blir noen staute, flotte invidier. Og jeg er sikker på at han hått med seg at jeg har møtt mannen i mitt liv. Jeg tenker stadig at far ville satt stor pris på kjæresten min og synes det er trist at de aldri fikk møtt hverandre.

Sju år har gått siden den tragiske dagen i 2002, da verden en stund stod stille, det har vært sju år med sorg og gleder. Det har vært sju år med frustrasjon over norske, glatte vinterveier og egen lusekjøring. Men det har blitt viktig å leve hver dag som den skulle være den siste.

fredag 16. oktober 2009

Til heder og verdighet


Datteren er invitert på bad tasteparty. Og tja, hva er egentlig bad taste? Hun ringte meg på jobben i går kveld og fortalte om festen og at hun ikke visste hva hun kunne ha på seg. I dag morges da vi stod opp var det fortsatt ikke noe å ha på seg, så jeg begynte å foreslå. Min eldgamle t-skjorte fra Athen, kjøpt på Harrys Truck stop, med navnet påtrykt, det må da være harry nok? Eller hur? Nå ble den forkastet, kanskje like greit, selv om jeg fremdeles har tellekanter i skapet etter opprydningen for over tre uker siden, så er det nok ikke den som troner fremst i klesskapet. Så da var vi like langt, dessuten så skulle det jo være en bukse også...

Vi har jo egentlig bare klær vi synes er greie liksom, både datteren og jeg. Og hun hadde ikke det minste lyst til å nedgradere noen av klærne sine til "bad". Jeg derimot, blåser vel i om hun bruker klærne mine til bad tasteparty i kveld og jeg har dem på i morgen liksom, men hun er nå bare så god denne snart 15 årige frøkenen min. Like omtenksom for alt og alle.

Jeg tok en titt i skapet mitt og fant en bukse, en grusomt fæl bukse som jeg en gang har kjøpt og muligens brukt en gang eller to før jeg forkastet den, selvfølgelig ikke kastet den, er ikke så god på det jeg da, og den lå her, sammen med alle buksene mine av en eller annen merkelig grunn og datterens bad tasteparty er reddet! Med min slangeskinnsmønstrete gamle bukse som går til leggen og med litt sleng og en litt nyere rosa skjorte (fra hennes eget skap) og belte i gull og orange øredobber så er garderoben for kvelden klar. Håper hun får det moro på partyet i kveld.

onsdag 14. oktober 2009

TTT

Ting tar tid, jeg kommer liksom ikke i gang med noe her, jeg. I dag skulle jeg liksom rydde litt her til helgen sånn etter at jeg kom fra jobb, men tanken på at det kommer en dag i morgen ble litt fristende. Hallo, man jobber da sent i morgen, da har jeg et hav av tid før jobb, ikke sant?

Men jeg har fått pakket til helgen da, for etter jobben lørdag bærer det rake veien til Torpa og kjærstevennen min. Mange stusser på at jeg faktisk setter meg i bilen og kjører i over tre timer etter jobb lørdagkveld for et besøk på mindre enn et døgn, men mindre enn et døgn er bedre enn ingenting, så jeg kjører, og det beste er at turene blir kortere og kortere, tre timer er tre timer, men 22 mil føles ikke lenger som 22 mil og turen går faktisk av seg selv nå, etter å kjørt strekningen gjentatte ganger. TTT gjelder ikke for besøkene mine hos kjæresten min. Selv om tiden går så altfor fort så er helgene hellige. Nå er onsdagen snart over og da er resten av uka plankekjøring, i morgen skal jeg gjøre alle de tingene jeg hadde tenkt å gjøre i dag, slik at jeg fredag kan hvile på laurbærene, nyte fredagen, selv om jeg skal på jobb lørdag, komme meg tidlig i seng og våkne opplagt til jobb etterfulgt av en kjøretur opp til gutten min.

tirsdag 13. oktober 2009

Fridag

Oppe ganske tidlig, og fikk avgårde mine håpefulle før jeg selv begynte med min oppvåkning. Jeg var nemlig ikke sikker på om jeg skulle gjøre som Mons eller om jeg skulle starte dagen.

Starte dagen vant og jeg kan vel ikke skryte av å ha gjort så mye her i dag, men jeg har gjort noe. Fått snakket lenge med en "gammel" venninne på telefonen, skrevet en sak for sportsklubbavisa, fått i hus enda noen julegaver, ryddet bittelitt, spist masse (begynte med frokost og siden har det bare fortsatt, tror ikke frokost skal bli noe fast vane, det ble jeg bare veldig sulten av)og tilslutt sovnet jeg ti minutter på sofaen. Kanskje ikke det smarteste med tanke på at jeg skal opp fem i morgen og kanskje bør prøve å legge meg tidlig, men gjort er gjort.

Nå er det lenge til neste fridag, ikke mer fri før søndag... men da er neste fridag rett rundt hjørnet igjen, hvor blir egentlig ukene av?????

mandag 12. oktober 2009

En time

Hva rekker man egentlig på en time?
Nå har jeg en snau time før jeg må dra på jobb og mulighetene er mange, men mens minuttene tikker seg av gårde og spiser opp timen blir det stadig færre ting jeg rekker og gå i gang med. Jeg kunne selvfølgelig tatt et lite sjau her i huset, men siden det egentlig ikke ser så ille ut så dropper jeg det.
Jeg kunne sikkert dratt og tatt turen innom postkontoret og hentet en pakke, men siden jeg vet at jeg skal samme vei i morgentidlig dropper jeg det. For når jeg først er ute av huset så er jeg ute av huset, og hva skal jeg da finne på den restrerende tiden før jobb? Jeg kunne kanskje dratt og tittet litt etter julegaver, men kjenner at jeg mangler den ånden i dag så det får også vente.
Jeg kan bruke tiden på å lese litt i boka mi, jeg kan sitte og surfe på nettet eller jeg kan velge å gjøre som jeg nå gjør, blogge litt, mens timen skrenkes inn og tiden for avreise kommer nærmere og nærmere. Det er uansett snart tid for å hoppe i arbeistøyet, siden jeg har vært ute i "hemmelig" oppdrag tidligere i dag, sitter jeg fremdeles i mine hemmeligeoppdragklær. Jeg tror jeg starter der, så ser jeg hvor mye tid som er igjen når jeg er jobbklar. Kveldsjobbing er ikke alltid like gøy, særlig ikke denne ventingen.

søndag 11. oktober 2009

Jeg drepte et dyr

På vei hjem fra en venninne nå for litt siden drepte jeg et dyr. Brått var det foran hjulene og jeg hadde ingen sjanse til å unngå det, og ganske riktig, da jeg fikk snudd og kjørt tilbake lå den lille skrotten på veien, død. Og si at det så ut som den sov er å overdrive, jeg så veldig godt at denne minken eller hva det var aldri mer ville våkne. Men å kjøre videre og la den ligge der var heller ikke aktuelt så mens kvalmebølgene red meg forsøkte jeg, ja, jeg gjorde virkelig det, å få den ut av veien. Jeg greide ikke. Men jeg greide heller ikke å kjøre videre og håpet at noen billister forbarmet seg over hjelpesløse meg. Heldigvis var det tilslutt en som stoppet og fikk lagt dyret i grøfta, men jeg greier ikke helt å glemme tanken på at jeg faktisk drepte det lille uskyldige dyret. Håper aldri jeg opplever det igjen.

onsdag 7. oktober 2009

Er jeg så lett å lese?

I dag kom en kunde bort til meg på jobben.
- Du er så glad om dagen, sier damen
- Ja, det stemmer nok det, svarer jeg mens jeg forsøker å komme meg videre.
Man har en jobb å gjøre og jeg er ikke så godt vant med at kundene påpeker sinnstemningen min. Riktignok er det ikke mer enn drøye to uker siden (rett før jeg ble sykemeldt på grunn av ryggen) en eldre dame sa til meg at du virker litt sliten, jeg er ikke vant til å se deg sånn, sa hun, men det er jo ikke akkurat det du ønsker å høre da. Det er tross alt bedre med kommentaren til damen i dag.
- Du skinner, fortsatte hun.
Jeg smilte og takket og vet med meg sjøl hvorfor jeg skinner, jeg vet hvorfor jeg svever over golvet når jeg går, og det er ikke på grunn av den plagsomme psoriasisen under foten, det er rett og slett tanken på kjæresten min som gjør meg så glad. Og selv om jeg nesten bobler over og har lyst til å fortelle hele verden om denne fantastiske mannen så må jeg holde munn, i hvertfall ovenfor kundene hos oss, så får jeg heller boble litt over når jeg snakker med familie, venner og kollegaer.

Når det gjelder dame nummer to skal det nevnes at hun insisterer på at jeg selger henne flaxloddene og lottokupongene, hun mener bestemt at det bringer lykke og at det kun er da hun vinner og hun hadde rett i at jeg var sliten. Og om hennes påstander holder stikk har hun dessverre ikke vunnet mye de siste to ukene, men jeg er back in buisness. Og jeg tror ikke jeg virker sliten nå, bare veldig glad!

tirsdag 6. oktober 2009

Med fingeren på knappen

I tenårene var hele tiden frykten for denne fingeren på knappen tilstede. Det hørtes helt for vilt ut at det var et menneske som satt klar til å utrydde hele kloden, men ikke destod mindre skremmende var tanken på at det skulle bryte ut en atomkrig, der alle ble tapere.
Man skjønte jo ikke så mye av det, men forstod at stormaktene USA og den gang Sovjetunionen begge var godt nok rustet til å utslette og utrydde. Det skremmende var tanken på at det var menneskestyrt, at det var bare en liten melding så kunne det hele være over. Jeg husker fortsatt min samfunnsfaglærer på videregående som lot svamper og kritt hagle mens han teatralsk var USA og Sovjet om hverandre. Som et prosjektil løp han fra den ene enden av klasserommet til den andre, alt etter som han skulle forestille den ene stormakten eller den andre. Og jeg husker den dirrende fingeren hans på knappen som kunne utslette alt. Det skjedde faktisk at jeg måtte forlate klasserommet, jeg ble rett og slett dårlig av tanken på at atombombene rett og slett skulle utløses en dag, av en eller annen galning som bare satt og ventet på tegnet.

I Aftenposten i dag kunne jeg lese om livet i bunkeren i Ukraina. Om livet til disse som satt med fingeren på knappen og ventet på signalet. Og jeg kunne igjen føle det samme som jeg følte da frykten for utryddelse var så stor at jeg måtte gå fra samfunnsfagstimene for å slippe å høre mer. En periode trodde man jo at det hele hadde vært sterkt overdrevet, men det var faktisk ikke det. Det var akkurat som det bildet min samfunnfaglærer hadde tegnet. Og det livet disse nøye utvalgte offiserene levde der under bakken med fingeren på atomknappen, det er ganske utrolig at ingen av dem noensinne klikket og bare fyrte av. Sikkerhetsmarginen lå vel i at det måtte være to som utførte ordren, at begge to ikke ville tilte på samme tid. De var visst nøye testet de som fikk denne jobben, men dog allikevel. To menn satt i 20 år klare for motta ordren om å vri om nøklene, 62 sekunder etter at nøklene var vridd om var det ingen retrettmulighet. Da ville det hele være over, så er det noe rart man fryktet den kalde krigen? I dag skjønner jeg at frykten ikke var grunnløs, det var faktisk så skremmende som det hørtes ut som.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3304961.ece

fredag 2. oktober 2009

Liv i leiren

Fredag og siste høstferiedag for mine håpefulle som begge sov lenger enn noen av de andre dagene denne uka. Med ett var begge to våkne og søskenkranglingen i gang. Av det mer godmodige slaget, men dog så unødvendig tenker jeg.

Selv har jeg vært oppe lenge, fått tatt mine piller for ryggen, drukket min morgenkaffe, både to og tre kopper, røkt sikkert alt for mye, og lest avisen, både papirutgave og nettaviser. Mens gradestokken smått har krøpet seg på plussiden og rimet har forsvunnet fra åkrer og eng - og bilen, har kroppen våknet til liv. Og etterhvert også huset.

Mine håpefulle har lovet å kaste inn noe av veden her og, spare ryggen til mamma, resten tar vel min elskede seg av når han kommer etterpå...Jeg skal ikke klage, jeg har noen skjønne barn og en fantastisk kjæreste. Og selv med en råtten rygg så er livet veldig bra!


torsdag 1. oktober 2009

Sliten

I over en uke har jeg nå vært sykemeldt og jeg har tenkt, jaja, man får prøve å bruke tiden til noe fornuftig, sånn litt forfallende husarbeide må man vel alltids kunne greie, men sånn blir det ikke. Det er en grunn til at jeg er hjemme og mange av tingene jeg så gjerne skulle ha gjort er slitsomme å tenke på, og enda slitsommere å gjøre, så det blir med tanken. Vel tar jeg toppen av de verste smertene med pilleblandingen, men den igjen gjør meg både slapp og uopplagt og jeg kan bare konstantere at gjøremålene skulle vært gjort, men dessverre må vente til bedre tider. Det jeg faktisk orker å gjøre strekker seg til å vaske klær, tørke klær og brette klær. Litt matlaging, putte inn i oppvaskmaskinen og så er det stopp. Og når pillene slutter å virke og ryggen og det ene låret igjen føles minst ti centimeter for kort da er det bare å glemme at man så gjerne skulle ha gjort det ene eller det andre.

Frykten for at den dumme verken i ryggen har kommet for å bli er der, så lang tid har det aldri tatt før, og jeg har kunnet fungere uten masse piller innabords fordi det bare har murret så vidt, det har på en måte vært mulig å la være å kjenne på at det har gjort vondt, men pr nå er det faktisk kul i hampen umulig, tiltross for nokså høy smerteterskel...

Bloggarkiv