torsdag 31. januar 2013

31.1.31

Første måneden i 2013 er snart over. Ikke mye som minner om vinter her i dag :)



onsdag 30. januar 2013

What???

Jeg ble oppringt av en kraftleverandør i stad. Med tilbud om billigere strøm og fri "bruk" i tre måneder, det vil si ingen fastavgift de første månedene. Fint det! Liker når jeg kan få ting billig jeg, og spare penger. hvem gjør ikke det? Og strøm til spotpris nå de siste vintermånedene, ja takk.

Samtalen går mot slutten og personen som ringte skulle gå igjennom og ta opp avtalen. Jeg lyttet og fikk meg et lite sjokk!
"0,75 øre per kilowatt til el-sertifikatet som ble innført 1./1.-2012."
Det har jeg da aldri hørt om, kjapp hoderegning, om strømmen koster 0,5 pr kWh så skal det legges på 0,75 øre opp på det??
At det faktisk allerede har vært sånn i over et år greide jeg faktisk ikke å ta inn. Jeg bare tenkte å herregud så dyr strømmen blir da.
Når jeg fikk landet litt så kom jeg på at vi er i 2013, jeg har allerede betalt dette gebyret til staten i et år. Så da skal jeg kose meg med billigere strøm en periode, jeg, så får vi se hvem som er billigst om tre måneder!

Lånt hos: http://energitilskudd.no

søndag 27. januar 2013

Ny skilsmisse

Det er med tungt hjerte jeg har pensjonert min Nokia N8, min første smarttelefon som fremdeles fungerer - for det meste. Valgt ut etter å ha testet Iphone i omtrent to timer. Valgt på grunn av brukergrensesnittet som lignet på tidligere Nokiatelefoner jeg har hatt i min eie.

Nå er det slutt på å sette folk på vent under samtaler. Nå er det over med Nokia -også for meg.
Den siste Nokia´en har dog vart lenge, jeg har hatt den i over to år faktisk. På slutten har jeg måttet lade opptil flere ganger om dagen, det ble en vane det og.

Det satt langt inne og bestille ny. Jeg har hatt litt lyst på Samsung Galaxy Note 2, men den var i største laget (for løpeturer og bukselomma) og alt for dyr. Siden jeg skilte meg fra Telenor for et halvt år siden har jeg ingen planer om å kjøpe så dyr telefon at jeg må smiske meg inn på dem igjen i et år for å kunne ta meg råd til drømmetelefonen.

De siste to, tre ukene har jeg vært på nettet og tittet, og blitt lei uten å bestemme meg for noe som helst. Jeg hadde jo tross alt en telefon som virker og som jeg på en måte var litt glad i, ikke sant? Helt til jeg fant en Motorola som så grei ut og ikke kostet skjorta.. Det var vel da det løsnet og ny telefon tilslutt ble bestilt onsdagkveld. Nei, det ble ikke Motorola, det ble en LG, som kom i posten i går, med helt nytt brukergrensesnitt og sette seg inn i og bli vant til. Selvfølgelig uten å bruke bruksanvisning :) De liker jeg ikke. Jeg har fått lastet ned noen apper, Endomondo er et must og ble den første, facebook og twitter er også kjekke og ha, og så får de andre komme på sikt.

Nå begynner jeg å bli litt vant til telefonen, qwerty-tastaturet er vel det som gir størst hodebry, men etterhvert så sitter vel også det i fingrene?


fredag 25. januar 2013

Forvarsel

Kulda har blitt tema i de siste innleggene mine. Kanskje dette blir den siste på en stund.
Min kjære franskmann har også blitt nevnt, og i dag, da var det stopp. 16 minus og 26 kilometer uten varmeapparat til jobb. Heldigvis var det ikke is på frontruta i dag morges så ble heller ikke noe dugg på innsiden, men det var frisk, med kun varme i setet.

Fram med telefon og ringe første og alltid beste Statoil på Hemnes, der er det bestandig hjelp og få, men i dag var han syk og vikaren var ikke kommet ennå. Prøve neste alternativ. Trøgstad Auto og Bensin. Nummer? Nei, det var ikke lagret. Fikk ringt etter at jeg var kommet på jobb og med min mest bedende stemme fikk jeg tryglet meg til en titt. For det var det eneste de kunne love, at de skulle se på det. Trengte de deler så kunne det ta tid. Og da han for eksempel nevnte motstand kjente jeg at jeg ble litt bekymret for utgiften. En liten del som du knapt kan se kostet 1200 til Hondaen...
"Kan du komme med bilen nå skal vi se på den innimellom i dag!, sier mannen.
Jeg fikk goodwill på jobben og fikk levert bilen til dagens reddende engel.
Løp tilbake på jobb og var vel borte i 10 minutter tilsammen....og gleden da mannen ringte en halvtime senere for å fortelle at bilen var fikset? Den var stor, la kuldegradene komme, jeg har i det minste varme i bilen igjen!

(ps, 0,3 på soverommet da jeg stod opp i dag)

torsdag 24. januar 2013

2 grader

-Spådd to grader på Gjøvik til uka, sier Roar.
- Tja, jeg vet ikke om det er så mye å hige etter, det var ikke veldig varmt på soverommet mitt i dag morges, svarer jeg.
Opplest og vedtatt, to varmegrader er ikke så mye, i hvertfall ikke når det er innendørs. Det er faktisk varmere i kjelleren her hos meg, ikke mange gradene varmere, men fortsatt varmere.
Nå var det tre grader der, jeg finner meg et annet sted å sove i natt, jeg.

Kaldt, kaldt, kaldt


Det ser ut til at kulden er i ferd med å slippe taket for denne gang, alle andre steder enn på soverommet mitt. I dag våknet jeg til to kalde plussgrader, det var blitt kaldere i løpet av natta...gikk fra 3,6 til 2.

Det var så kaldt da jeg la meg at jeg burde stått opp igjen og skrudd på ovnen, men det fristet lite og trå ut av senga igjen før jeg måtte.
Etterpå, da jeg våknet i dag kan jeg si at det var dumt, for jeg har ikke sovet skikkelig i natt, fordi det var så kaldt. :)

Men nå er gradestokken på vei oppover, ute i det minste, de ballonglyktene jeg ikke har fått laget til nå, de kan jeg muligens glemme å lage dersom metrologoene får rett og de varme gradene de har lovet kommer. Jeg kjenner at jeg trenger litt mildvær igjen nå, jeg...
Fra ballong til.....

lykt



tirsdag 22. januar 2013

Kald franskmann

Jeg har aldri vært bort i maken til lyder på en kald bil. Min Peugeot er nok ikke skapt for minus ti eller kaldere. Den skriker og bærer seg og kommer med lyder som ikke ligner på noe annet jeg har hørt tidligere fra noen bil.
I tillegg er den ganske lunefull da den noen ganger bestemmer seg for at vifta til varmapparatet IKKE skal virke med det samme bilen blir startet. Nesten som en straff for at jeg starter den i kulda:
"Jaja, start meg du, men noe varme får du ikke!" 
Vifta kommer snikende etterhvert, men det er ganske kaldt å kjøre noen kilometere uten annen varme enn den i setet.

Dørlåsen er et annet kapittel. Den fryser visst den også og trenger lang tid på å bestemme om den skal være snill og låse seg igjen eller ikke. Nå har jeg funnet ut hvordan jeg kan lure franskmannen, men det virker ikke hver gang, de gangene det ikke virker burde jeg helst vært to. Da må man være rask og samtidig holde igjen knappene på dørene foran. Samtidig.
Kanskje det var for å lure meg den byttet om på låseopp/låseigjenknappen på nøkkelen her en dag det var kaldt? Ikke vet jeg. Det var nok ikke så moro for noen timer etterpå så var det byttet om igjen.





mandag 21. januar 2013

Magetrøbbel - igjen

I dag har jeg gått mer eller mindre tvekroket på jobb. Jeg merket allerede før jeg reiste i dag at jeg muligens ville kjenne magen - igjen - i dag.

En håper jo i det lengste at det skal være forbigående, men jeg kjenner jo lusa på gangen. og jeg begynner å kjenne kroppen min. Magesmertene er det vanskelig å ta feil av.
Nå er det ikke så lenge siden jeg måtte dra hjem fra jobben på grunn av magen, derfor var det ikke noe tema i dag. Det var bare å bite tennene sammen, og håpe at det skulle gå over fortere enn normalt, uten å få ligge på magen og sove det bort. Nå er det drøye 12 timer siden jeg kjente magen min. Den har ikke blitt bedre utover dagen, men i morra, da er jeg bra igjen.

Jeg kunne selvfølgelig ha ringt legevakten, forsøkt å få komme dit i kveld, mens jeg har vondt. Nå har jeg til og med sjåfør som kunne kjørt meg. Men etter at jeg var på legevakta på Gjøvik har jeg vel innfunnet meg med at det er noe jeg må leve med, akutt magekatarr kalte de det der. Nå vet jeg ikke helt hva det er, men det er muligens en betegnelse når de ikke kan fastslå årsak?
Uansett, er nok ikke legevakten stedet å gå for å bli helbredet. Jeg burde nok fått kommet meg til legen min en gang, en gang det er vondt. To uker etter at det har sluttet å gjøre vondt er det som "ute av øye, ute av sinn" og derfor ikke så lett å forklare hvor det gjør vondt, hvordan det kjennes osv. Det er akutt vondt og det er vondt der og da.


Nå er dagen snart over, jeg ser fram til å legge meg og sove av meg det siste "vondtet". Og så håper jeg at de sparte twisten på korpset enda en mandag siden jeg ikke fikk kommet dit i dag...

Bildet er lånt hos; http://yoganita-blogg.blogspot.no/

fredag 18. januar 2013

Slipp Pus inn!

Det er så mange som ikke forstår at jeg ikke vil reise bort dersom Mons er ute. Det være seg på arbeid, eller en helg. Er ikke Mons innendørs så må avreise utsettes. Om sommeren kan jeg nok dra på jobb, dersom han ikke skulle komme inn igjen, men der går grensen. Vinter? Glem det.

I denne artikkelen får jeg bekreftelse på at det jeg gjør er riktig! Slipp katten inn.

Nå da det har vært så kaldt så lenge vil ikke Mons ut, eller han vil, og vil ikke. Hadde han kunnet stått i døra og trukket inn frisk luft er jeg sikker på at det hadde vært nok. Om han da i tillegg hadde kunnet fått gjort sitt fornødne derfra så hadde Mons lykke vært fullkommen - også når gradestokken kryper godt under 0.

Når Mons kommer inn er snuten rød og en ser at ørene er røde under pelsen. Altså, han fryser han også. Så jeg slenger meg på oppfordringen, slipp pus inn fra kulda!

torsdag 17. januar 2013

Valgets kvaler

Vi blir hele tiden stilt ovenfor valg og prioriteringer. Man kan velge det ene, eller det andre.

Det får tankene mine til å peise innom historien som var en gjenganger da jeg var barn. "Når du blir født har du to muligheter osv..." Men det er ikke det dette skal handle om. Det skal rett og slett handle om valg, eller valgets kvaler, kall det hva du vil.

Det er dessverre ikke alltid like lett å trå riktig. Et valg man tar og som kan virke rett der og da, kan få alvorlige konsekvenser for en selv eller andre, kanskje det sårer noen, det viser seg at det rett og slett var et dårlig valg. Kanskje det der og da var riktig, men for ettertiden viste det seg at det var riv ruskende galt. I etterpåklokskapens navn....

Vi kjenner alle til det, gjør vi ikke? Vi angrer på et valg vi tok når vi ser at det kanskje ikke ble helt sånn som vi hadde tenkt. Kanskje er en allikevel heldig og kan rette opp. Eller kanskje en bare må leve med det, forsøke å legge det bak seg, se framover og gå videre. Heldigvis kan man som oftest lære av feilene sine, så da var det kanskje ikke så bortkastet allikevel? For hvem gjør samme feil flere ganger?

En ønsker jo og ta de rette valgene. Ofte er det enkelt å bare følge magefølelsen. Den stemmer ofte. Andre ganger holder ikke det. Da må en tenke igjennom å ta et valg og håpe det skal være det rette. Kan det gå ut over flere enn en selv er det enda viktigere å tenke grundig gjennom, vi vil jo ikke såre noen?


Jeg vet at jeg av og til velger minste motstands vei. Mine valg er ofte preget av det. Men jeg vil påstå at jeg som regel kan stå inne for de valgene jeg tok.
Det viktigste er at valg jeg tar ikke får alvorlige konsekvenser eller sårer noen. For meg er det ofte det som teller mest hva valg angår.




onsdag 16. januar 2013

Kjipt

Eksamen med fasit
For disse ble eksamen avlyst og ganske kjedelig kan jeg tenke meg. En har jo ofte forberedt seg noe til en eksamen. Kanskje grudd seg litt også? Også blir eksamen avlyst fordi fasiten utleveres med oppgaven.

Jeg har vært der.  Ingen oppdaget det, men jeg visste at jeg måtte levere inn alle papirer når besvarelsen skulle leveres så jeg turte faktisk ikke kikke på fasiten i det hele tatt.
Jeg hadde ikke forberedt meg særlig til denne matematikkeksamen som jeg hadde visst om fra juni og til oktober i 83. Men jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha en grei karakter (les; en 2'er) og da kunne jeg ikke bli tatt for juks. Derfor lot jeg fasit være fasit og leverte inn en oppgave som INGEN kunne beskylde meg for å ha jukset på i hvertfall. Jeg var så redd det skulle skje at jeg  la inn noen feil for sikkerhetsskyld....

Jeg fikk min toer og hørte aldri et ord om at jeg hadde hatt fasiten på pulten under eksamen.

tirsdag 15. januar 2013

Utfordringen

Korpskveld. Utdeling av nye noter, alle skal få! Spent på hvilke stykke det er sitter jeg og venter på.
- Det Sidsel ikke vet ennå er at hun på denne skal spille solo, sa dirigenten da han ga meg, som sistemann note i et nytt stykke på mandagens øvelse.
Jeg kjente jeg datt sammen på stolen, ble varm, kald og begynte å svette. Er det nå jeg slutter i korpset? Vi er inne i et jubileumsår...mange konserter...
Stykket var et gammelt og kjent stykke. Takk for det. Men hva hjelper det, jeg får det bestandig så travelt med spillingen når jeg på en måte blir så "fremtreden". Vil liksom bli fortere ferdig og 4/4 takt blir omtrent halvert. Så det er modig av dirigenten å gi meg solostemmen. Vi spilte igjennom, og ble enige om å beholde stykket. Like etter fikk jeg se terminliste over fremtidige konserter, eller konserter det første halvåret, og tenkte seriøst på å både og pakke sammen trombonen, gi fra meg stemmen og slutte.

Selvtilliten min rekker ikke så langt som til å stikke meg nevneverdig fram. I korpssettingen blir jeg så nervøs at jeg i beste fall spiller for fort, ikke kommer inn der jeg skal, eller verst tenkelige, ikke får fram en tone. Dog er fordelen med dette stykket at jeg har en melodi som det går an å øve på.
Jeg har fremdeles god tid, jeg må øve mye, kanskje nesten hver dag?
På vei til bilen sier dirigenten:
- Det går bra dette, og så får vi styrket selvtilliten din litt også.
Jeg håper han har rett.



mandag 14. januar 2013

Alensom

Et så søtt ord som lille niese på seks har funnet opp.
Når hun snakker om Bestemor som bor alene og er alensom. Det er jo bare til å smelte av. Rørende. Søtt. Omtenksomt.
Jeg tenker mye på at snart er jeg også alensom, da begge ungene har flyttet ut. Jeg kjenner at jeg tenker mye på det om dagen. Jeg må forsøke å ta en dag av gangen - ikke grue meg så lenge, men det er under to måneder til eldstemann drar i militæret. Og omtrent et halvår til prinsessen drar på skole, et eller annet sted. Og da blir jeg alensom. Det er fint at lille niese har funnet opp et så fint ord for ensomhet. Da tror jeg det blir enklere, jeg.

søndag 13. januar 2013

Atsjoo

Jeg begynte å kjenne antydning til en forkjølelse på torsdag.
Men siden jeg er en ihuga trandrikker så tenkte jeg at dette er nok forbigående. Jeg skal ikke knekkes av en forkjølelse! Dette går nok over, tenkte jeg og heiv innpå to brusetabletter med c vitaminer og en spiseskje honning.
Fredag var det mye nysing, jeg nøs og nøs, mer c vitaminer og honning. Og jeg gjennomførte dagens treningsøkter og synes jeg ble litt bedre en liten stund. Var også nøye med å få av det våte tøyet etter løpeturen og trente videre med tørre klær. Ikke noe poeng i å utfordre forkjølelsen heller.
Utover fredag startet nysingen igjen. Og jeg tenkte, det må jo stoppe. Det er vel begrenset hvor mye veske som skal kunne komme ut av dette hodet også?
I går var det helt ille. Og småruskete i halsen var jeg også blitt. Inn på nett for å finne kjærringråd som kunne kurere halsen i det minste. Hvitløkste med honning. Smakte dritt, men tror det har virket. Halsen ble bedre, i hvertall ikke verre, men nysingen, den ga seg ikke. Mer cvitaminer, honning og tran og en treningsøkt på høy puls. Kanskje ikke det smarteste i går, men jeg hadde virkelig ingen planer om å bli syk.
Dro på jobb og nøs verre enn noen gang, hele kvelden, og så begynte feberfølelsen å komme. Paracet og Ibuxen jeg hadde inntatt tidligere på dagen for ryggen hadde nok bremset symptomene. Mine gamle astmasymptomer begynte også og merkes. Tungt å trekke pusten og slitsomt å puste. Da jeg dro hjem fra jobb i går kveld var jeg veldig usikker på om jeg var i stand til å jobbe i dag. Jeg kunne helt sikkert tatt tabletter, nyst og jobbet, men i helsevesenet er det kanskje greit å kjenne sin begrensning?
Halv sju i dag ringte jeg og meldte meg syk. Da hadde jeg knapt sovet hele natten.
Jeg har installert meg på sofaen, under to pledd, med fjernkontrollene, pc, kaffekanna, rosiner og tørkerullen.

Men om noen kan fortelle meg hvordan jeg skal slutte å nyse så er jeg svært takknemlig for tips.

Bildet er lånt hos  bloggbib.ne


lørdag 12. januar 2013

Jeg klarte det!

Jeg har investert i rockering! Ikke den gode, gammeldagse plastringen, men denne med vekter inni som veier 1,5 kilo og slår skikkelig når en endelig får dreisen på rockeringen - igjen. Ja, for som barn så var det jo ikke noe problem, da fikk en raskt inn kunsten slik at en kunne holde ringen gående i timesvis, hvis en gadd, gjerne og helst i konkurranse med andre.
En gang for mange år siden meldte prinsessen og jeg oss på en rockeringkonkurranse under Hemnesdagene her. Jeg hadde ikke "rocket" på mange år, men tenkte at det er vel som å lære å sykle. Har du lært det engang så kan du det. Jeg tok feil, skammelig feil. Hvor mange sekund jeg greide å holde ringen i bevegelse rundt livet var få, veldig få. Om jeg ikke husker feil fikk jeg premie for innsatsen. :) for at jeg turte å stille opp!

Vel, jeg bestemte meg uansett for at jeg skulle gå til innkjøp av en rockering for julegavepengene (jeg har jo ShopStop), eller først hadde jeg egentlig tenkt å kjøpe kettlbell, men ble ikke enig med meg selv i hvilke vekt jeg burde ha, så gikk fra kettlbell til rockering. Og tror det var lurt. Jeg har jo en del manualer, stang og vektskiver i kjelleren som jeg kan bruke til styrketreningen. Men ingen rockering!


Kjøpte først en, en billig en, den røyk samme dagen som jeg kjøpte den. Ble levert tilbake slik at jeg kunne kjøpe en ny et annet sted. Og den jeg da kjøpte fra Abilica er nok adskillig mer solid enn den første. Og den slo, den slo skikkelig så regner med at 15 minutter med denne ringen i stad skal kjennes godt, lenge. Jeg ble varm, jeg ble svett og skikkelig sliten! Jeg avsluttet treningen, ja, for det er trening, med spensttrening, hoppet i trappa, hoppet inn og ut av rockeringen med et bein og to bein, og hoppet på steppkassen. Etter 30 minutter var jeg faktisk ganske ferdig. Godt søndag er treningsfri.

torsdag 10. januar 2013

Hva er egentlig verst?

Når du legger deg og er iskald på beina. I mangel av noen å varme dem på prøver en først å lage en sånn god gammeldags pose, som mor gjorde da jeg var barn, av dyna. Uten hell. Da det ikke nytter er det bare å stå opp igjen og finne sokker, helst av ull, og tre på seg. Etterhvert kommer kanskje varmen sigende og en sovner fra kalde føtter med sokker på.
Andre ganger derimot er det motsatt. Kanskje har det vært litt kaldt og en har tenkt litt lurt og beholdt sokkene på og det blir veldig varmt, rett og slett så varmt at varmen under føttene blir uutholdelige. Den kan også komme i iskaldt soverom, under dyna, selv uten sokker. Og det er nesten enda verre enn kalde føtter, for hva gjør en da? En stund er det greit å sparke av dyna, men da kjøles andre deler av kroppen ned relativt fort om en ikke greier og holde bare føttene utenfor. Hos meg er ikke det helt ufarlig på grunn av katten som gjerne og ofte ser på alt utafor dyna som fritt vilt. og angriper med det som mål og drepe. Så det er ikke noen egentlig noen løsning på problemet det heller. Det viktigste er jo at en til slutt sovner, da merker en ikke lenger at det nærmest syder under føttene...

Om jeg skal rangere kalde kontra varme føtter tror jeg faktisk jeg foretrekker å fryse.

onsdag 9. januar 2013

Manglende samkjøring

Det er dager da kropp og hode er enige og Sidsel er uenig.

I dag er en sånn dag, i dag ville egentlig ingen av dem stå opp, men jeg, Sidsel tvang oss opp. Man har da ting å gjøre. Selv på en fridag, hvor jeg gjerne kunne ligge lenger. Planer for dagen tvinger meg opp når jeg både kunne og burde ligget lenger. Kroppen er blytung, hodet er fylt av tanker om helt andre ting enn de helt trivielle. Nattens drømmer kjemper om oppmerksomheten de også, analyserende tanker. Hvorfor drømte jeg det da? Og det?

Selv ikke tanken på å trene setter i sving noen sånn, YESfølelse i dag. Men Sidsel tar på seg treningstøy og gjør seg klar for løpetur med påfølgende styrketrening. Onsdag og fridag, da kan en ikke sluntre unna! Det er jo den dagen en skal kunne trene uten tidspress! Og kanskje er det det som skal til for å få Sidsel, hode og kropp enige i dag? Treningstøy og ipod med bakgrunnsmusikk slik at hodet kan tømmes for alle slitsomme tanker? Det har virket før, når hodet er fullt opp så hjelper en løpetur. Kanskje også kroppen vil føles lettere ettersom jeg tilbakelegger noen kilometer?

Håper det er så enkelt, for senere i dag da skal det helgevaskes. Og først når det er gjort så kan jeg slappe av og kanskje tillate meg en powernap under pleddet på sofaen. 

tirsdag 8. januar 2013

Genialt

Hvor ofte, spesielt i sommer, løp jeg meg ikke tom på langturer? Når jeg husket det og/eller orket tok jeg med en flaske i hånden, men hatet fra det fra første meter. Samme med drikkebelteflasken fra Swix, som sikkert er bedre egnet for skiturer, den gjorde meg baktung og hoppet for hvert steg. Så da var det å tørste i stedet. Ute i skogen fant jeg av og til en bekk, noen renere enn andre, men når jeg var tørst nok så lukket jeg øynene for det litt brunaktige vannet i bekken. Vann er vann! Har heller ikke tall på hvor mange blåbærer jeg spiste for om kanskje øke vesketapet jeg virkelig kjente på kroppen.
Men nå er det slutt på det. Jeg ønsket meg - og fikk drikkebelte med fire småflasker til jul! Beltet sitter godt rundt livet og merkes ikke overhodet. Ikke er det spesielt tungt eller med fire små flasker som er jevnt fordelt rundt på belte. En liten flaske for hver 2,5 kilometer, akkurat passe for en tur på 10 km. På lengre turer får en heller øke drikke litt sjeldnere, men som regel løper jeg aldri lenger enn en mil på langtur.
På beltet er det også liten lomme til telefon -veldig liten, min Nokia N8 passet i det ytterste rommet, men drømmetelefonen vil ikke få plass. Det er også praktisk lomme til nøkkel, og hva mer trenger man på en løpetur?
Med andre ord, en genial oppfinnelse, som endelig har kommet meg til gode. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har skaffet meg en sånn før.


lørdag 5. januar 2013

Stakkars bamsen

Sammen med julepynten har jeg en stråbamse, den og tre mus i strie har plassen sin ved vedbutten i jula. I løpet av sist jul mistet bamsen snuten sin og siden det brant godt i ovnen kastet jeg den inn og borte ble den.

Når julepynten skulle vekk så var den blitt enda mer fillete så jeg bestemte meg for at det strengt tatt ikke var noe å pakke bort igjen, jeg brenner den når jeg fyrer igjen, tenkte jeg. Men det er lettere sagt enn gjort kan jeg fortelle. Hver gang jeg åpner ovnsdøren for å kaste den inn så føler jeg at bamsen ser på meg med svarte, redde og bedende øyer. "Ikke, ikke brenn meg"... Så enn så lenge står den og vokter veden som eneste julepynt igjen i heimen i januar.
Har sagt til mine håpefulle at de får brenne bamsen de, en gang det brenner godt og jeg ikke ser det. Begge har spurt skal jeg kaste den inn nå etter at jeg ga oppdraget videre til dem. Men poenget er at jeg ikke skal se når de gjør det. Bare gjør det, for ute av øye, ute av sinn. Når den er borte er den borte og jeg vil ikke tenke mer på denne stakkars stråbamsen.

fredag 4. januar 2013

Alf

8. september 2002 så jeg faren min for aller siste gang i live.

Hvorfor jeg begynte å tenke på denne dagen, jo, jeg hørte for litt siden på som så mange ganger før på Alf av Erik Bye. Sangen som var gjennomgangstråden for denne siste dagen med faren min på Aurskog-Høland bygdetun, den åpnet dagen og den var den siste ungene sang før vi fornøyde dro hjem.

Jeg hadde mange roller denne dagen og løp som et pisket skinn for å rekke alt. Jeg var først og fremst der som stolt og rørt mamma, men også som frilansjournalist, fotograf for juniors klasse. Og til sist, men ikke minst, som guide for mor og far som hadde kommet for å overvære åpningen av Bryggerhuset som hadde vært 6.klasses prosjekt, fra flytting av hus til denne dagen med ferdigstillelse og Prøysenkabarè.

Alle ungene var kledd i gammeldagse klær. De sang Alf Prøysensanger, hadde skuespill og det var leker fra en svunnen tid. En utrolig koselig dag, og ungene og jeg koste oss over at mor og far hadde mulighet til  å være her sammen med oss på dette.

Noen uker senere kjøpte vi hus, høstferien skulle vi egentlig dratt hjem til Land, men da var det kontraktskriving og tid, det har en jo alltid nok av, tenker en.

De aller fleste som jeg kjenner vet jo hva som skjedde den 18. oktober dette året. Derfor betyr denne "Alf" så mye for meg, den minner meg om far og siste dagen ungene og jeg hadde sammen med han.


torsdag 3. januar 2013

Sent ute

Normalt er jeg nokså tidlig ute med å skaffe meg nymotens dingser. Som for å nevne noe opp igjennom tiden, sjekkhefte ble raskt byttet ut med minibankkort da det kom. Mobiltelefon fikk jeg også ganske tidlig, ikke disse store, tunge greiene, men når mobil ble mer mobil og vanlig var jeg der og kjøpte min første telefon. Jeg var ikke først med flatskjerm, men har hatt det i mange år nå osv. Men en ting ha jeg vært ganske treg på. Nemlig å kutte ut fasttelefonen som jeg nesten ikke brukte lenger, annet enn til noen ende få innkomne samtaler der tre av fire var telefonselger. Med en telefon som gikk tom for strøm om det ringte noen ganger før en rakk å svare begynte også og irritere. Hva er vitsen liksom?

Jeg har hatet hver gang regningen kom og tenkt at NÅ! Nå er det stopp, men så betalte jeg regningen og glemte hele greia. Sist regning lød på nesten 1000 kroner hvorav 16 kroner eller noe sånt var bruk. (En av ungene som hadde ringt meg på mobil fordi den telefonen var nærmest.) Igjen bestemte jeg at nå var nok, nok, igjen betalte jeg regningen og lot det skure videre. Like før nyttår våknet jeg opp! Da ringte telefonen og var tom for strøm igjen da jeg svarte. Dermed tok jeg mobilen og ringte Telenor og så enkelt var det. Mitt fine telefonnummer er historie, 63 85 63 63, håper ingen andre arver det etter meg. Men, på den annen side, hvor stor er sjansen for hvor mange bestiller egentlig fasttelefon i dag?

Det har vært mange telefoner, men dette ble den siste i rekken av fasttelefon hjemme hos oss.

tirsdag 1. januar 2013

Shop Stop 2013

I år skal jeg forsøke å følge opp trenden med og ikke handle utover det nødvendige. Det vil si, jeg er ikke så ambivalent at jeg tror det er 100 % gjennomførbart, så skal dele opp året i bolker av tre måneder ad gangen. Bare for å føle at jeg greide det.
Januar til mars har startet nå. Selv om jeg muligens sprakk allerede klokka halv elleve i dag. Da jeg bestilte ny badevekt på nett. Jeg kan ikke leve uten badevekt, og når den vi hadde etter gårsdagens anstrengelser, les, bytte av batterier, i dag ikke virket som den skulle, så er det en absolutt nødvendig investering, på lik linje med sjampo  dusjsåpe, deodorant osv. Badevekta bruker jeg nesten hver dag, ja, sikkert sykt, men sånn er der. Mulig jeg kunne lirket og lurt den andre til å virke en av tre ganger, men det blir for strevsomt. Ting skal virke, dermed basta! Derfor måtte jeg handle litt på årets første dag, hadde jeg tenkt meg om hadde jeg gjort det i går, så da sier vi at det ikke teller?
Dermed erklærer jeg de første tre måneder med kjøpestopp for åpnet!
(Og satser på at mobilen holder koken en stund til....)

Bloggarkiv