onsdag 24. april 2013

VrÆæÆL

Det er fire uker siden jeg sist trente styrke. Joa, jeg har trent litt underkropp, og løpt masse, men armene; de er et forsømt kapittel. Ikke frivillig, men legens ordre etter langfredags fall på glattisen, der armen fikk gjennomgå. Ingen brudd ble påvist på bildene, jeg ble sendt hjem med en ukes sykemelding og beskjed om å ta piller som for ryggen.
Jeg forsøkte meg på jobben igjen etter en uke. Man hadde da jobbehelg og man hadde jo tross alt sagt opp jobben og begynt på oppsigelsestida. Jeg ønsket å avslutte med stil, ikke sant?
Men etter helga skjønte jeg at det var dumt, det var vondt og det var håpløst å prøve å fortsette, i allefall ikke uten noe annen medisinering.
Legen min mente det var blitt betennelse og sykemeldte meg i to nye uker, utstyrte meg med betennelsesdempende tabletter og beordret absolutt ro.
Jeg har forsøkt å holde armen i ro, jeg lover. Jeg forsøkte, jeg har brukt høyrearmen mest, bare hjulpet litt til med venstre når det ikke holdt med en arm. Det var egentlig ganske ofte, men som høyrehendt så er den mest brukt. Æresord. Og jeg har ikke trent styrke der armene har blitt utsatt.

Mandag var jeg på jobb igjen, jeg syntes jeg måtte. Venstrearm var nok ikke helt enig. Venstrearm liker ikke å vri opp kluter, venstrearm skriker når den må være med å holde i en mopp e.l., den bærer seg når jeg prøver å bære noe, eller skyve fra, eller dytte eller holde.
Det knaser av og til inne i håndleddet også, men det er vel sikkert bare for å skremme litt ekstra tenker jeg.

I dag har jeg hatt fri fra jobben, bare løpt litt, jobbet litt for avisa og vært på opplæring på nyjobben.
På morran i dag oppdaget jeg faktisk at venstre biceps/triceps omtrent kjennes ut som en geleklump. (og det er ikke bare noe jeg tror, jeg har nemlig fått to andre til å kjenne på musklene mine og begge sa noe sånt som oi!) På fire uker har jeg mistet så mye muskelmasse at det faktisk er merkbart, ekkelt merkbart. Skal ikke påstå at høyrebiceps buler, men den har definitivt en helt annen konsistens enn makkeren. Så jeg trosset legens ordre i dag, bare litt, jeg hentet fram mine pinglete 2,5-kilos manualer og trente litt, latet som i allefall, for jammen måtte ikke høyrearm hjelpe venstrearm nå også, så det ikke skulle gjøre så vondt, liksom.
Jeg er nå livredd for hvordan armene mine kommer til å bli seende ut om dette tar mye lenger tid å heles. Er det da begrepet "fiskeboller uten kraft" kommer til sin rett? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg vil bli bra i armen, NÅ!!!


                                                          Bildet er lånt herfra:

mandag 15. april 2013

Justice for the 96

Bilder fra denne dagen, 15. april 1989 har brent seg fast. Dagen da 96 Liverpoolsupportere som var kommet til Hillsborough stadion i Sheffield der Liverpool skulle møte Nottingham Forest i FA-cupsemifinale aldri kom hjem.Så mye har blitt skrevet og sagt om denne tragedien. I over 23 år ble det kjempet for rettferdigheten til de 96 som døde og i fjor høst ble skylden endelig lagt dit den hører hjemme.


Bildet er lånt herfra:





You'll never walk alone

fredag 12. april 2013

Timian eller rosmarin?

I dag ble jeg svært overraskende spurt om noe ved frukt og grøntavdelingen på Coop Ekstra, det var så overraskende at jeg så meg rundt for å se om det kunne være noen andre bak meg, men neo, det var bare meg der. Jeg tenkte at klærne mine ikke heller kunne forveksles med de ansattes, men skjønte at jeg ble spurt, fra en kvinne til en annen.
- Til lammelår, er det timian eller rosmarin man bruker da, nå står det helt stille her hos meg, sa damen.
- Tja, nå spør du vanskelig, men jeg tror det er rosmarin.
Jeg har ikke sjekket, frykten for at jeg svarte feil er faktisk til stede, for er ikke det litt flaut, og ikke vite. For jeg innrømmer at jeg gjettet, jeg har da aldri laget lammelår. Svaret mitt ble gitt ut fra erfaringer med timian, som lukter vondt om det blir svidd.



                                                     Bildet er lånt herfra

torsdag 11. april 2013

Midt i natten

Våken.... og så mye tankespinn at det går ikke å sove igjen.
Hvor lenge jeg har ligget våken nå, vet jeg ikke, men ut fra alle problemene jeg har forsøkt å løse begynner det og bli en stund.... Ikke er jeg blitt noe klokere heller. Tankene mine i natt trenger nok dagslys for å løses. Trenger kanskje en diskusjon? Selv vet jeg svarene på noe av det. Men desverre er det mange som desverre ikke tenker som meg.
Nå skal jeg uasnsett prøve å påkalle meg Ole Lukkøye igjen...

onsdag 10. april 2013

Konkurranse?

Jeg har i snart to år løpt på veien her jeg bor, stort sett alene, eller av og til sammen med datter og noen ganger sammen med en venninne av henne, men som oftest har jeg løpt alene. Tilbakelagt kilometer på kilometer, på tid som ikke er suveren, men jeg har aldri hatt annen konkurranse enn stoppeklokka og derfor ikke greid å legge inn noe ekstra. Er nok litt makelig anlagt og synes det er best å løpe når det ikke gjør vondt.

Lørdag ble jeg til min forskrekkelse forbiløpt på løpeturen min.
What?
Hvor kom hun fra? Med musikk i ørene oppdaget jeg derfor ikke "konkurrenten" før hun var på siden av meg - og løp forbi meg på brøkdelen av et sekund.
Nederlaget jeg følte vekket konkurranseinstinktet i meg og fikk meg til å sette opp farten for å forsøke å holde følge (jeg endte opp meg en ganske god femkilometertid på lørdag for å si det sånn). Men hun var for rask, jeg hadde ikke sjanse til å hverken ta innpå eller ta henne igjen. Og mens jeg løp gnagde tankene, hvem var hun egentlig som løp så fint og lett? Hun er sikkert mye yngre enn meg. Hun hadde kanskje akkurat startet på løpeturen, mens jeg hadde løpt nesten to kilometer alt.

Jeg hadde faktisk tenkt å løpe lenger enn fem kilometer på lørdag, men frykten for at hun skulle ta meg igjen enda en gang (om hun også snudde) ble for stor. Langstranda er oversiktlig, da jeg så henne omtrent 500 meter foran meg, på trekilometermerket mitt snudde jeg og løp fort, og da mener jeg fort hjem, kikket over skulderen innimellom og løp det jeg orket i to og en halv kilometer. Jeg så ikke noe mer til henne på lørdag og jeg har ikke sett henne på mandagens eller gårsdagens løpetur. Jeg så henne ikke igjen før i går, litt utpå dagen, da løp hun forbi her mens jeg holdt på med noe på kjøkkenet, min teori om at hun ikke hadde løpt så langt ble dermed drept....

I dag løp jeg den andre veien, inn i skogen og en runde på glatte skogsveier. Inntil jeg har lokalisert treningstidene til konkurrenten min, så får det bli sånn.


                                                     Bildet er lånt herfra.

søndag 7. april 2013

Da er det verste gjort

Da jeg leverte sykemeldingen sist søndag på grunn av armen, leverte jeg samtidig oppsigelsen min.

Det var med litt vemod jeg la fra meg de to brevene på pulten til min overordnede og dro hjem for å pleie armen min.
Armen er nok ikke bra den, men jeg tror jeg kan greie å utføre xstørsteparten av jobben min nå, så derfor meldte jeg fra på fredag at jeg ville være tilbake på jobb lørdagkveld.

Så var jeg på jobb igjen, det ble viktig for meg slik at jeg selv skulle få fortalt at jeg kommer til å slutte. Rykter flyr som kjent fort og snart ville kan hende noen andre komme meg i forkjøpet og fortelle det. I går kunne jeg på en mest mulig skånsom måte fortelle at jeg skal slutte til den som faktisk vil bli mest berørt. Det var ikke lett, og det var det verste så langt. Jeg er et menneske av kjøtt og blod og medfølelser, så siste arbeidsdag vil nok bli tøff når den tiden kommer, men da er i det minste alle forberedt på det, så jeg mener ganske bestemt at det å si fra var det verste.

Nå er det gjort, og skuldre kan senkes, puh, da jeg la meg i går kveld føltes det som om når en slipper lufta ut av ballongen, det var rett og slett en liten befrielse å vite at det ikke lenger er en hemmelighet.

lørdag 6. april 2013

Er det det nå...?

Men hva var det som var? Jeg satt og leste et blad, et gammelt ukeblad, fått med hjemmefra og vet jeg leste om noe som virket snålt. Og som jeg kommenterte for meg selv; er det det nå...
Jeg bladde videre og setningen hadde brent seg fast, men, jeg er ikke i stand til å huske hva det var jeg tenkte det om...
Jeg måtte fram igjen med ukebladet, bla meg tilbake til artikkelen for å komme på hvorfor jeg hadde tenkt det jeg gjorde. Egentlig er jeg ikke sikker på hvorfor jeg hadde tenkt heller, muligens var det noe om grønnsåpebruk, for det var liksom ikke så mye nytenkning på siden jeg vet jeg hadde lest på....men det ble i det minste noen tanker rundt glemsomheten som av og til inntreffer...

fredag 5. april 2013

Kebabmiddag

Det evinnelige spørsmålet, hva skal vi ha til middag, kommer også når jeg er alene her i heimen. I dag lurte jeg lenge på hva som kunne være fristende og ikke alt for tidkrevende å lage. Tacosuppe? Njai, for lang tid å lage, egg og bacon? Nei, frister ikke egentlig det heller. Kebab? Ja, men da må jeg ut. Kyllingfilet med tilbehør? Uff, nei. Hmm...hva finner man på da, lurte på tacosuppe igjen, men fristet ikke så veldig og begynne med det så i kveld vant kebaben - igjen. Sterk kebab, stor, sterk kebab, verdt en kjøretur og verdt hver eneste krone, rett og slett. 

mandag 1. april 2013

Inte visste jag....

.....at jeg var så avhengig av venstrearmen.

Langfredag og familiepilkekonkurranse. Som jeg gledet meg til å treffe størsteparten av mors slekt på isen!
De fleste forberedelsene var unnagjort, bare litt smelting av smør til vaffelsteking først...som endte med at med at jeg skvulpet smeltet smør utover den ene hånda. Med avkjøling og noe av mors remedier på så sluttet det å gjøre vondt og vaffelstekingen kunne begynne. Denne overlot jeg etterhvert til noen andre for å gå ned på brygga og ordne bord og stoler. Det var glatt på veien ned, så jeg gikk pent på kanten. Fikk ordnet det jeg skulle og skulle gå opp igjen til huset. Da var bror med familie kommet og jeg gikk og snakket med dem, baklengs, med joggesko. Glemt var isete vei og....så lå jeg der. Det eneste jeg tenkte på da jeg forstod at jeg var i fritt fall var å redde hodet fra å smelle i isen. Trodde både halebein og arm måtte være brekt, men merkelig nok gikk det bra med halebeinet. Armen derimot, den fikk seg en skikkelig trøkk. Og er nå nesten tre døgn senere fremdeles vond, veldig vond. Jeg vil ikke bli overrasket om jeg får en telefon fra en røntgenlege om at det er brudd der, men håper jo at legen som så på bildene fredag har rett og at det bare er armen som er kraftig forslått.
Det eneste som gleder midt oppe i dette er legens beskjed om at jeg har sterkt skjellet. Muligens på grunn av treningen! Men ellers er det ikke så mange fordeler med denne ubrukelige venstrearmen. Ikke visste jeg at venstrearmen var så viktig...

Bloggarkiv