Se min kjole

"Se min kjole, den er rød som rosen,
alt hva jeg eier, det er rødt som den
Det er fordi jeg elsker alt det røde,
og fordi at Liverpool er mitt lag."

Jeg skal til Liverpool i mars, på jentesupportertur med supporterklubben, og vi har fått beskjed om å ha med rød kjole (to skal ha grønn). Jeg valgte rød, og jakten på min røde kjole startet. Det er ikke barebare å kjøpe kjole for meg, så her gjaldt det å være tidlig ute. Ikke holder det å kjøpe kjole heller, jeg må jo ha noe som matcher på bena også, noe annet enn joggeskoene jeg vanligvis bruker og trives best i. 

Selvfølgelig drømmer jeg også om å kunne gå i pumps med høye heler, bare gå uanfektet av gårde. Men for meg er det utopi, jeg ar prøvd, og prøvd og prøvd og ser like drita ut uansett hvor lenge eller mye jeg prøver. Det blir aldri naturlig. Også er jeg nok litt spesiell, det er ikke så mye jeg vil bruke på beina heller, jeg må innrømme at jeg har ganske rar skosmak, eller rar, jeg vet ikke om den er rar heller, den bare ikke er som alle andres. 
Kjolen jeg har kjøpt hadde nok vært knallfin med høye heler, men det blir støvletter med høyt skaft i stedet. Dama på Skoringen hjalp meg å finne de perfekte støvlettene til kjolen min. For jeg trengte noen nye. Jeg har mange støvletter hjemme, men at løpingen ikke gjør noe med leggene til folk, det trur jeg ikke på lenger. Ikke en av mine høyskaftede støvletter er å få over leggene mine lenger, og det er ikke fordi jeg har kjøpt for trange, nei, dette er støvletter som er godt brukt og som nå er for små. Men hva gjør det? Når jeg kunne få tak i noen flunkende nye som går til min nye habitt? Og har akkurat passe liten hel til at jeg kan bruke dem?

Det er nå 59 dager til turen nå, og jeg kjenner at det er godt å ha noe å se fram mot!

En smakebit av kjolen min.

Snøstorm , go'morgen yougert og grønne bananer

Snøen fortsetter å lave ned, jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange dager nå, men det er mange. Uten at det blir de helt store mengdene riktignok. For snøen er lett som fjær og blåser bort, det holder å blåse på snøen som er på bilen når en skal ut å kjøre, resten blåser av når en begynner å kjøre. Jeg har ei heller stort behov for å måke, det holder å fjerne snøen der Mons skal gå for å komme seg ut i noen ørsmå minutter. (Jeg oppdaget i stad at han gikk ikke lenger han må, under verandaen, og der ble han sittende, til jeg måtte ut å "lete" etter han slik at jeg fikk dratt på jobb).
Snøen som har falt er dog så lett at den ikke er registrert på Rikstotos sin værmelding for stedet jeg er noen av dagene (se eksempel på bilde under). Ikke en dag mens det har snødd de siste dagene har den skjermen vist snø!!

Som de to første dagene har værkartet sett ut de siste ukene selv om det ute har snødd nonstop.

At det ikke står noe snø i morgen det skal en med andre ord ikke stole på, nå hørte jeg på værmeldingen i stad at det snart er slutt, men at det hang litt igjen nord for Oslo, jeg er ikke så god i himmelretningene, men tror ikke vi er der, det sikkert bare ser sånn ut.

Men jeg er på jobb og har fått i meg frokosten min, jeg tror ikke de små minigulrøttene etter løpeøkta i dag teller som ordentlig frokost, mest sånn vomfyll siden bananene jeg har hjemme trenger enda en dag eller to på å bli modne. Kjipt når det kun finnes grønne bananer som en må modne selv. For alle som har prøvd seg på en umoden, grønn banan vet ve hva det smaker og for egen del, frister det ikke til gjentagelse.

Den største gleda en kan ha

- det er å gjøre andre glad.
Så fornøyd med å ha solgt en ganske god vinnerbong på hest i går. En svært så fornøyd vinner kom hit i stad og berettet om gevinsten. Og jeg fikk lov å fortelle at det var solgt en ok vinnerbong i går. Ikke den største, ikke i millionklassen, ei heller hundretusenkronersklassen, men den største premien som jeg har hatt befatning med siden jeg begynte å jobbe her. Så da er jeg fornøyd, selv om det ikke gir noe diplom på veggen. Men mens jeg venter på det så sprer jeg gjerne litt sånne smågleder også jeg. Hyggelig det.

Smart telefon (1)

Jeg slutter ikke å forundre meg over min lure telefon. Ikke nok med at den kan fortelle meg hvor lang tid jeg vil bruke på veien hjem fra jobb, den kan også fortelle meg hvor lang tid det vil ta meg og kjøre til jobb! Uten at jeg har fortalt at nå er vi på jobb! At den har skjønt når vi (telefonen og jeg) er hjemme, og når vi er på jobb er ganske godt gjort egentlig, tenker jeg. Det er jo bare en telefon, en død ting som er smartere enn en skulle tro og mene.
Nå er jeg ikke sikker på om telefonen tar høyde for kjøreforholdende på veien når den sier det skal ta meg 28 minutter å kjøre hjem f.eks, men jeg vil anta det, siden den av og til forteller meg at nå vil det ta 35 minutter å kjøre på jobb. Jeg er også usikker på hvilke vei telefonen mener jeg skal kjøre, all den tid jeg har to alternative kjøreruter til/fra jobb, men siden den vet at jeg skal hjem eller på jobb så går jeg ut fra at den har skjønt hvilke vei jeg velger også sånn til vanlig og har sine beregninger ut i fra den. Imponerende er det i allefall.

Tanker

Selv om det er stille fra meg så er det ikke dermed sagt at det ikke er noen tanker. Jeg tenker mye, jeg, om mye og mangt. Og de siste dagene etter at det skjedde, må jeg innrømme at hesteulykken har opptatt meg veldig. Bare det å tenke på det kan få tårene til å trille i strie strømmer, det er så tragisk og så meningsløst. Det er så mange som lider og som må leve videre med dette. To unge jenter, revet vekk så brutalt før livet har fått begynt.

I dag har det vært begravelse for den ene jenta, hun som bodde her i nærområdet, og jeg var tvunget til å dra tidligere hjemmefra og til jobben siden jeg visste veien ville bli stengt en periode. Jeg gikk derfor litt i Bjørkelangen før jeg dro på jobb og det var så stille og dystert her i dag. En kan merke at det er noe som ikke er som det skulle eller burde være. På jobben har det også vært stille, og jeg velger og tro det er i respekt ovenfor de pårørende og sørgende.

Jeg lyser fred over disse to jentenes minne.

Føler meg litt som en taper

For andre dag på rad har været stoppet min planlagte løpetur - utendørs - altså. For jeg har løpt, inne, på den forhatte, trege, tredemølla som lurer meg på noen metere som igjen kan bli avgjørende i miljakten min for 2014. Jeg tviler vel egentlig på at jeg klarer 2014 km, selv om jeg har tatt utfordringen på endomondo, men så lenge det er over 11 måneder igjen av året så er det jo fortsatt lov å håpe at det skal gå? Ellers tenker jeg at å slå fjoråret også er et greit mål. Jeg klarte det helt på tampen i 2013, med en mer løpt kilometer enn i 2012, så med en bedre planlegging av løpeåret bør det gå i 2014 også?!?

I morgen blir det utendørsløping, enten det er sånn eller sånn, nå har det snødd mer eller mindre non stop i to dager, så kanskje det også etterhvert blir skiføre her jeg bor. Da kan jeg forsøke å flette det inn i den andre treningen også, dersom tiden strekker til da. Jeg fikk nemlig et spørsmål i går, som gjorde meg litt kry, sikkert uten grunn, men dog. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å være med å spille i et korps på en jubileumskonsert i mars, de trengte en tredjetrombone og hadde tenkt på meg. Jeg tygger litt på den foreløpig, har jo lyst, men vet ikke om det er mulig og få til på grunn av jobb eller om jeg overhodet er flink nok. Men det hadde vært moro å spilt et sted med noen flere tromboner. Har en snau uke på å finne ut av det og får bruke tiden godt for går jeg for det, ja, så skal jeg gjøre det skikkelig!

Men det er blodig alvor..

Befrielse

Før var bh-en det første jeg vrengte av meg når jeg kom hjem og visste at jeg ikke skulle mer ut den dagen. Et forferdelig klesplagg spør du meg, men nå er ikke den lenger det jeg lengter mest etter å få av meg. Linsene mine derimot, utover dagen ser jeg dårligere og dårligere, ja, selv med mine -7.0 og -7.5 er det tydeligvis mulig. Om det er behovet for sånne progressive briller som er i ferd med å melde seg, vites ikke, men det er en befrielse og få på seg de forhatte brillene. Og det sier ikke så rent lite!
Når jeg sitter ca tre meter unna en 47" tv og myser med linser, da må det jo være noe riv ruskende galt?
Vel, vel, men deilig er det når både linser og bh er tatt av, det er sikkert og visst. Og nå er det visst snart kvelden også, øya skal få hvile seg litt før både for svake linser og bh må på igjen i anstendighetens navn for nok en dag ute blant folk.

Kveldsvakt og pølser på termos

Nå sitter jeg bare og lurer på når jeg skal unne meg denne luksusmiddagen. Og jeg innrømmer glatt, jeg elsker pølser og gleder meg til middagen min!!
Når en jobber sånn som jeg gjør her gjelder det å være kreativ når en skal planlegge middag til kveldsjobbingen. Oftest blir det rett i koppen potetstappe, litt mindre ofte pastasalat og ytterst sjelden blir det pølser, men i dag,  i dag er det pølser.
Tror ikke jeg orker å vente stort lenger, har gått noen timer siden jeg spiste de firberrikbrødene, kan det egentlig kalles brød? Knekkebrød er kanskje mer riktig navn.
Jeg kjenner at magen skriker etter mat, og jeg tror jeg skal gi etter, jeg har gledet meg lenge nok nå!

Frykt

Hva er egentlig frykt?

I følge Wikipedia er dette definisjonen på frykt : 

Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi.

Redsel er et fenomen fra en adferd-modifikasjon, men fenomenet kan forklares uten at redselen kobles til det. Å avvise sin redsel får ofte ikke ønsket effekt. Man kan lære seg å bli redd for saker, og dette er koblet til det emosjonelle sentret i hjernen. Redsel er et veldig fundamentalt instinkt, og er mye koblet til amygdala neuronene i hjernen.

Jeg kjenner veldig på frykten om dagen, frykten for mer vind som kan ta deler av garasjetaket igjen, frykten for at det skal skje og at det skal komme et menneske, en bil, eller noe annet der akkurat da. Frykten for hvordan regningen for sikringen faktisk vil bli seende ut, frykten for at pengene ikke skal strekke til, og jeg kunne nevne i fleng.

Jeg er redd for at alle jeg bryr meg om skal ha det vondt og lide.

Og jeg ser at frykt kan komme etterhvert, det forklarer åssen jeg kan ha blitt redd for f.eks mus. Sm ung hadde vi hjemme hamstere, ørkenrotter og hetterotte og jeg var da ikke redd for disse..

Jeg har vært livredd for det store smellet hele barndommen og til godt langt opp i tenårene. Den kalde krigen skremte meg nok mer enn noe annet.

Jeg er redd for å kjøre på hålka.

Jeg er redd for andre ting også, redd for ikke å strekke til, redd for at ting vil fortsette å føles så blytungt som nå, redd for ditt og redd for datt.

Er det noe dere andre frykter mer enn noe annet?

Godt nyttår

Vi er greit inne i det nye året, vi skriver allerede den 5. januar :)
Jeg avsluttet bloggåret med å skrive om utfordringen jeg ga meg selv, og ja, jeg greide det, jeg slo løperekorden fra 2012 med en skarve kilometer!!
Nå er det nytt år, og nye muligheter. Med ønsker og håp for det kommende året. Håp om at ting etterhvert skal føles lettere enn det gjør akkurat nå. Jeg utdyper ikke dette noe. Men lover alle at jeg jobber med det, og etterhvert så blir det sikkert bra. Trua på meg sjøl og hva jeg står for må jo komme tilbake?!?
Jeg skal løpe mer og kanskje finne nok selvtillit til å melde meg på løp igjen 2014, drømmer om halvmaraton, men skal vel være glad om jeg tør prøve meg på en tikilometer.
Jeg skal jobbe med å stresse ned, lære hodet at det går an og for eksempel sove lenge, uten å få dårlig samvittighet.
Jeg skal ha sommerferie med sol, hvor lenge er det siden jeg var på en sånn type tur? Alt for lenge og jeg kjenner at jeg trenger det i år. Jordan er jo også en drøm, men det er muligens noe en gjør på vinteren, sol på vinteren er fint det også, så 2015 blir et bra år for bading i Dødehavet.
Ellers skal jeg ta ting som det faller seg, noe nyttårsforsett har jeg ikke, og nevnte punkter er bare noe jeg skal jobbe mot og med i 2014.

Ønsker dere alle et godt 2014!