onsdag 15. mai 2019

Hjemsøkt

Nå begynner det å bli en tid siden jeg flyttet inn, huset ble solgt og tømt for det siste.
Sist mandag kunne jeg anse meg som ferdig, da ble siste lass kjørt på fyllinga, der jeg nok fikk litt stryk for sekkene mine.... beklager, jeg gjorde så godt jeg kunne, det er pinadø ingen enkel sak å kaste søppel lenger med tanke på sortering :), men lasset ble tømt med god hjelp også fra de som jobber der. Takk..

Siden jeg fikk god hjelp av "profesjonelle"så ble de aller fleste sekkene åpnet for å plukke ut ting som var havnet i feil sekk, og uten unntak dukket det opp en del greier som karene lurte på om jeg virkelig hadde tenkt å kaste. Jeg lukket øynene for det meste, men tok også med meg noe hjem som jeg ikke fikk meg til å slenge når jeg fikk spørsmålet.

Jeg tror det er alle de andre tingene jeg har kastet som hjemsøker meg om natta nå. Jeg drømmer om at jeg pakker, kaster og kjører til Spillhaug. I natt våknet jeg flere ganger av samme drøm, faktisk, kastingen min gikk rett og slett på repeat oppe i hodet mitt. Kanskje har jeg vært for tøff, men samtidig så har jeg ikke savnet noe ennå. Jeg har fremdeles en del uåpnede esker i kjelleren og tenker at den dagen jeg begynne å lure på noe er det der det er. Og at ungene har de viktigste tingene i sine esker. Jeg har vært redd for å kaste for mye fra barndommen deres og ba dem spare på det jeg syntes de burde spare på. Det var for det meste sånne ting jeg reddet fra Spillhaug også, minner fra barndommen til mine håpefulle.

Håper allikevel at drømmene om sortering og kasting ikke fortsetter, all den tid jeg var ganske sliten og utmattet av dette mens det stod på. For en som tenker kjekt å ha på det meste var det en vond prosess, det skal jeg ærlig innrømme, men gjort er gjort og jeg kunne forsåvidt ikke gjort det stort annerledes all den tid jeg nå bor på såpass liten plass.

Denne er det ikke jeg som har tatt vare på, men litt sånne ting synes jeg man skal har fra ungenes barndom.

onsdag 17. april 2019

Jeg simpelthen elsker å bo her

Nå har jeg bodd her i denne leiligheten i litt over to uker, eller jeg begynte å sove her den andre natten etter at jeg fikk nøkkelen. Da kom sofaen i hus og jeg kunne sove på den til resten av flyttelasset skulle kjøres.

Og jeg har elsket hvert sekund av min nye tilværelse her på Bjørkelangen. Selv når visningene av huset gikk trått og interessen var laber og det folk sa de ville betale var langt under hva jeg måtte ha for huset så gikk jeg rundt med senkede skuldre og digert glis, for jeg hadde jo drømmeleiligheten, ikke sant!. Dette ordner seg, liksom! Jeg elsket jo det nye stedet mitt, så mulig jeg ikke lot noe få ødelegge den følelsen.

Flyttelasset kom, (jeg trengte ny vaskemaskin etter flyttingen) jeg finner ikke igjen alt jeg har pakket ned, men jeg har kommet mer eller mindre i orden uten og være innom kaosstadiet. Vært bevisst på og ikke hente mer fra kjellere enn jeg har kunnet rydde på plass. Jeg fikk tilslutt hentet alle bøkene mine på Hemnes også, nå ligger de stablet innerst i kottet her, og der ligger de ganske godt.

Jeg har fått satt mitt personlige preg på leiligheten synes jeg, og i går ble det komplett da kjøkkenbordet kom på plass, nå har jeg alt jeg trenger her i mitt lille palass, og jo, huset på Hemnes ble solgt på lørdag, og jeg kan fortsette med senkede skuldre og nyte det gode liv på Bjørkelangen.

I dag tegner det til å bli nok en vakker dag i påskeuka, og siden bilen min ikke gikk gjennom eukontrollen og reglene der gjør at en ikke lenger har like god tid på seg til å ordne det så er jeg bare nødt til å bli her, og på en måte er det greit selv om det hadde vært veldig koselig å vært litt sammen med familien hjemme hos mor også så får det bli ved en senere anledning, når bilen er godkjent og huset er historie om ca to uker.

Lag dere en fin dag og gla´ påske til alle sammen!

Huset er solgt, skiltet på veggen er tatt vekk og jeg tror at de som har kjøpt vil greie det jeg ikke klarte, å få huset i den stand det fortjener, og jo, jeg misunner dem naboene de får..


onsdag 27. mars 2019

Jeg har kommet i hvilemodus. Etter all rydding, kasting, pakking, fotografering og visning stoppet det helt opp for meg. Selv etter en uke med ferie rett før visningen, da huset var nesten klart for første visningsrunde. Jeg følte jeg hadde ladet batteriene, men etter visningen så var det helt tomt. Jeg kommer liksom ikke i gang med noe etter at jeg kommer hjem fra jobb blir det kanskje mat og sofa, mens hodet jobber på høygir for å finne ut hva jeg kan gjøre nå. Det er fortsatt mye å pakke, det er fremdeles ting å kaste, men så lenge jeg må gå for minst en visningsrunde er jeg usikker på hva jeg skal/bør/kan fjerne, så da ender jeg opp med å gjøre ingenting. Ingenting som er fornuftig med tanke på at jeg overtar leiligheten om fire dager!! :)

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg tenkt at jobben med å selge kunne bli så omfattende, jeg visste jeg hadde mange ting, jeg visste at tidligere eier fortsatt hadde mange ting her, selv om jeg har kastet mye før. Jeg tror faktisk at nesten halvparten av søpla jeg har kastet her de siste 17 årene er ting som stod igjen. Akkurat som ikke jeg har vært flink nok til å samle selv, liksom. Litt irriterende å tenke på, men sånn ble det.

Tingene som er igjen i huset nå er ting jeg vurderer, en del vet jeg at jeg ikke skal ha med videre i livet, noe vet jeg at jeg skal oppbevare i kjellerboden fordi de betyr noe for meg og ikke vil få plass i den nye kåken, men hva skal jeg gjøre mens jeg venter? Nå føler jeg at jeg bor i et utstillingslokale, jeg er nesten redd for å lage mat, gjøre noe, pakke mer med tanke på neste visning, all den tid det ikke har kommet noe bud. Jeg er redd for å legge eller pakke bort ting som jeg vil trenge, noe jeg selvfølgelig allerede har følt på og har måttet kjøpe nytt fordi jeg enten ikke vet hvor jeg har det eller det er nedpakket i kjelleren dit jeg skal flytte.

Nå er jeg liksom sånn midt i mellom, men jeg gleder meg fortsatt like mye til 1.april, og har fremdeles ikke kjent noen klump i magen. Bare en glede over å flytte inn i min kule leilighet.



mandag 4. mars 2019

Klappet og klart

Halvannen uke etter at avtale med fotograf ble gjort kom jeg i mål. 
Et helt hus skulle renskes for alt unødvendig og mere til. 
Jeg har grått, jeg har bannet som aldri før når ting har veltet, jeg har snublet i en sekk eller en eske, når noe har gått i golvet, ja, egentlig veldig mye. Beklager det ungene mine, det har bare vært et utløp for alt stresset, frustrasjonen over alt for mange ting, kaoset som oppstod og som viste meg at hver time telte for å komme i land. 
Jeg satte deadline klokka 12.00 i går, 12.44 kunne ungene og jeg endelig klappe oss selv på skuldrene og si; well done. 
Vi feiret med gedigent måltid på McDonalds i Tøcksfors, ikke snakk om at noe eller noen skulle få rote til igjen før etter at bilder er tatt senere i dag. 
Vi har rømt huset for natten også, tryggest sånn. Utrolig hvordan bare det å gå gjennom et rom kan sette spor. 

Men det viktige. Jeg eller vi ble ferdige (bra fotografen ikke tar bilder inne i kott). Huset er så striglet som det kan få blit. Nesten litt hjemmekoselig ble det også uten alle disse overflødige tingene vi har omgitt oss med. 

Jeg lovte ungene en ting, aldri mer samle opp sånne mengder med ting igjen. 
Er det noe jeg angrer på, sånn med tanke på at jeg faktisk flytter fra et hus som bare har ropt kaos? Ja, hvorfor tok jeg ikke denne opprydningen før, når jeg bodde der og hatet alt som var rundtomkring overalt. 


mandag 25. februar 2019

Tetris

Det foregår noe i hodet mitt nå. Jeg tror jeg best kan sammenligne det med det gamle tetrisspillet. Som du ble helt rar i hodet av å spille. Selv når du sov jobbet hjernen med å stable disse klossene på plass. Jeg måtte tilslutt kutte ut for hjernen jobbet på høygir hele døgnet.

Sånn er det også nå. En uke før fotografen kommer og skal ta bilder til prospektet. Jeg har holdt på mer eller mindre i hele helgen og når jeg har tatt pauser eller sovet så har hjernen ubevisst, eller bevisst jobbet med neste trekk. 

Jeg skal skryte litt av meg selv og gi meg klapp på skulderen. Jeg har virkelig fått unna mye denne helgen. Masse fra meg. Og enda mer fra forrige eier. Tro det eller ei (de som har vært hjemme hos meg og sett overfylt kjeller og uthus vet hva jeg mener),  jeg har så og si tømt hele kjelleren og rommene i garasjeanlegget på to dager. Jeg prøver å overbevise meg om at nå er resten plankekjøring, og kanskje det er det? Det vet jeg ikke før i slutten av uka så jeg lar meg stresse av at det er kommunestyremøte i kveld. Kanskje skulle jeg meldt forfall?  Men jeg gir meg fri de timene det tar. Det er fremdeles litt igjen av kvelden når jeg kommer hjem. 

Selv om hjernen jobber på spreng angrer jeg dog ikke for at jeg startet i den enden jeg gjorde og det er rett og slett fordi gulrota, altså drømmeleiligheten, er der framme. Den hadde nok ikke ventet på meg.  



fredag 22. februar 2019

Hamsteren

Jeg har vært som en hamster. Jeg har hamstret. I motsetning til hamsteren har jeg i svært sjeldne tilfeller fått noe særlig nytte av alle tingene jeg har hamstret.  Men tenkt, kjekt å ha, jeg kan få brukt for det en vakker dag.

Nå angrer jeg på hamsterferdighetene mine. Nå ser jeg hvor mange ting jeg har, nå da valget er tatt om å selge og flytte.

Det virker som om jeg har spart på alt, absolutt alt. Det er noe alle steder, i kjeller, alle rom, kott, loft, garasje, utedo og vedbod. Jeg flyttet inn i dette huset der det stod igjen masse, både skrot og brukbare ting, jeg har handlet på salg, tatt over ting andre skulle kaste, og det har liksom aldri tatt noen ende.

Av og til har jeg vært "flink" og kastet, en periode forsøkte jeg å kaste minst fem ting hver dag, men hadde noen sett hva de fem tingene var hadde de nok ledd av meg. For det kunne være et lokk til en boks jeg ikke hadde, en kulepenn, en isboks eller noe annet tral,som jeg ikke engang merket ble borte.

Ting jeg ALDRI fikk bruk for en vakker dag, ikke på de årene jeg har bodd her i hvertfall.

Jeg har kastet, lagt ut på finn, gitt bort og solgt i noen uker nå. Og enda så er det et hav at greier igjen som jeg vet jeg ikke får plass til på mitt nye sted. Jeg vet at jeg må gå enda grundigere til verks, ikke tenke nostalgi, minner eller rett og slett, kjekt å ha.

Og jeg har lært, jeg skal aldri mer være en hamster.

Bildet er lånt av: http://dyrlegenettet.no




onsdag 6. februar 2019

Valget er tatt

Og jeg sover godt om natten..

Etter 17 år og to måneder (minus et drøyt år), har jeg bestemt meg for å selge huset.
Huset jeg en gang kjøpte da jeg var arbeidsledig og med lite penger og trengte kausjonist for å kunne kjøpe det billigste huset som var og oppdrive. Et hus som trengte oppgradering og kjærlighet. Kjærlighet til huset har jeg greid og gi, og ungene og jeg har hatt et tak over hodet. Et tak som har vært vårt og der vi slappe bekymre oss for leiekontrakter som ville utløpe. Vi kjøpte oss trygghet den gangen i 2002 og jeg angrer aldri på det.

I dag ser jeg at tryggheten jeg kjøpte kanskje burde vært mer "ferdig" og ligget mer sentralt, vi var avhengig av bil hit og dit, alltid. En kunne alltids sykle på sommeren, men en visste at en alltid måtte ha en bil som startet, for å komme seg på jobb, butikk, til venner, trening osv.
Skulle jeg ut en kveld så måtte det planlegges nøye, så turene ut ble sjeldne for mitt vedkommende, og jeg visste ikke om noe annet så jeg savnet det jo heller ikke. Det var sånn det skulle være, trodde jeg.

Helt til jeg opplevde noe annet en god periode av livet mitt. Bo sentralt, bare kunne stikke på butikken, gå til bussen og kjøre kollektivt på jobb, ut og ta en øl eller tre, og bare ikke være avhengig av den bilen, det var så godt at jeg greier ikke beskrive det, og nå savner jeg det, savner det så mye at jeg har bestemt meg for å flytte.

Hadde jeg vært en snegle ville jeg tatt huset på ryggen og funnet et annet sted, selv om huset aldri kommer til å bli ferdig med meg som eier, men tross alt har jeg vært glad i dette huset, rommene og hagen og vemodig blir det nok den dagen det ikke lenger er mitt, men siden det ikke fungerer sånn har takstmann vært her og gitt sin bedømmelse av huset. Time med banken er bestilt, megler har jeg på hånden og alt ligger vel til rette for å ta neste skritt. Lukke et kapittel og starte på nytt, et helt annet sted, der jeg kan føle på friheten av og ikke måtte eie en bil (selv om jeg selvfølgelig skal beholde den også). Det å slippe å komme på jobb 40 minutter før tiden etter og ha brukt over to timer for å komme dit. Halvannen time og vel så det hjem, er grunn god nok. Luksusen av og gå til bussen før jobb, eller og bare kunne stikke ut en kveld, uten å måtte være avhengig av sjåfør. drosje eller siste buss klokka halv åtte (og fortsatt være avhengig av skyss den siste biten).



Jeg vil savne uteplassen, at snøen for det meste blåser bort, men ikke vinden. 



fredag 18. januar 2019

Skjermbyttet fra helvete

Jeg skal aldri mer kjøpe rød telefon. Jeg er ganske forsiktig med telefonene mine, men røde telefoner. De blir knust. Husker ikke helt når min kjære røde iPhone falt i bakken, men jeg har levd en stund med knust skjerm, rett og slett fordi det er dyrt og bytte og fordi jeg har kviet meg for å være uten min kjære røde i en stund. Ved juletider oppdaget jeg en forretning som byttet skjerm på en time for 1600kr så da bestemte jeg meg for at nå, nå skulle det snart skje. 

Onsdag var en dag jeg kunne leve noen timer uten telefon, så da ble den innlevert for skjermbytte. Prisen hadde steget til 2200kr riktignok, men fikk prutet ned til 2000 inklusive glassbeskyttee til en verdi av 499, så jeg tok mine siste penger og gikk for ny og hel skjerm. Så langt, alt vel. 

Når jeg fikk tilbake telefonen så den veldig fin ut. Lykke. Helt til jeg oppdaget at her var noe som ikke stemte. Ringe, joda, men som sikkert mange husker fra tidligere touchtelefoner, der man stadig satte folk på vent fordi man kom bort i den funksjonen når telefonen ble holdt mot øret virket ikke. Og jeg satte på vent, gang på gang. Siden jeg ikke hadde kommet så langt var det å gå tilbake og klage. Selvfølgelig skulle det fikses, men tre menn lette etter en skrutrekker uten hell og jeg ble tilslutt bedt om å komme tilbake torsdag, med meg fikk jeg ørepropper som kunne brukes til det ble fikset!! Jaja. Rakk ikke firebussen, og skulle gi beskjed gjennom disse nye proppene. Som slettes ikke funket. Lyden kom gjennom telefonen og ikke ut til proppene i ørene. Tilbake igjen. De beklaget og skulle se på det også påfølgende dag. Vi avtalte at det skulle komme noen halv ni så det kunne bli ordnet før jobb for i går måtte jeg ha telefonen. 

Opp tidlig. Tidligere buss og ned med telefonen. Det varte og det rakk. Uten telefonen som da ble fikset fikk jeg heller ikke ringt og gitt beskjed om noen minutters forsinkelse, så da jeg endelig fikk telefonen og kunne gi beskjed ble jeg nokså arg da jeg oppdaget at hjemknappen slettes ikke virket. I stedet kom den som en slags «nødløsning» på skjermen, og kode måtte slås inn for å komme seg inn. Denne nødknappen må brukes for å komme seg ut av programmer og er i veien for det meste selv om den kan flyttes på. Måtte tilslutt ta med telefonen som den var, med ny avtale i dag. Da ga jeg dem en halvtime ekstra og sa jeg er der åtte. 

De ringte på dagen i går. Om jeg kunne komme med den etter jobb og vente et par tre timer så skulle den bli ordnet. Jeg hadde ingen mulighet til det all den tid jeg er avhengig av buss, ikke bare en, men to og den andre går ikke til alle døgnets tider, så har avtale i dag. Om å levere, få en lånetelefon og få tilbake telefonen i god stand i løpet av formiddagen. Kjørt ut til meg på jobb. Serviceminded, de får for det, men om de klarer å sette telefonen min tilbake til sånn den skal være begynner jeg jo å tvile på. Øreproppene virker fremdeles ikke (kun originale propper) og batteriet tømmes på null komma svitsj, i natt fra 97% klokka 23.00 til 47% klokka 04.07 på spareblussmodus. 
Det lukter litt ny telefon, men ikke rød. 

Jeg har hatt to røde telefoner. Aldri mer. De blir knust. Gammel, god årgang her.  :)

Bloggarkiv