tirsdag 27. februar 2018

Sikkert litt tabubelagt å snakke om

Jeg har nå fått meg en jobb der jeg kan være masse ute og få gått kjempemye, hver dag. Jeg rett og slett er kjempefornøyd.

Om jeg skal komme med noe som kanskje ikke er like bra i jobben har jeg kommet fram til at det må være en eneste ting.
Det er ikke hver dag en får kommet seg på do i løpet av arbeidsdagen. Noen ganger fordi det er helt umulig, eller andre ganger fordi en ikke måtte på do akkurat da det passet. Men jeg er flink å holde meg, jeg, så det går veldig greit. Selskapsblæren fungerer som den skal, og jeg merker ingenting om jeg ikke da bestemmer meg for å sette meg ned for en pust i bakken, da kan jeg kjenne at her kan jeg ikke sitte (selv ikke med sitteunderlag som alltid er med vinterstid), men når jeg nærmer meg inngangsdøra hjemme, da er det som om denne selskapsblæra skjønner at do er like rundt hjørnet. Og det må knipes igjen,  jeg må begynne og åpne buksa før jeg kommer inn, helst ha tatt av meg sko, sekk og jakke som kan hindre meg i å slenge meg raskt ned på toalettskåla når jeg når doen.

Det har gått bra hver gang, men det er sikkert ikke så innmari sunt og holde seg sånn....



mandag 26. februar 2018

I dag lot jeg fornuften seire

Det er deilig å sparke i gang mandagen med en løpetur, og for meg ganske nødvendig når jeg ikke har jogget siden fredag.

Jeg fant fram alt i går, ullundertøy, ullstillongs, ulltrøye, vintertights, løpegenser, lue, vanter, buff, kuldemaske og jakke, for jeg visste det var spådd mange kuldegrader.
Jeg bestilte sågar vekking av kjæresten før han går på jobb, det er så mye bedre å bli vekket av han enn klokka :) Men da jeg stod opp og så at det var 18 minus her i andre etasje, visste jeg at det er minst 20 nede på bakken ( gradestokken vår viser alltid to mindre enn i bilen).
Jeg tok en sjefsavgjørelse og utsetter joggingen til i morgen, nekter å tro at det er like kaldt to dager på rappen.
Selv med kuldemaske tør jeg ikke utsette meg sjøl for en så iskald løpetur, jeg har gjort det før, og endskapen på den visa ble at jeg nå er avhengig av astmamedisin hver gang jeg skal ut og løpe, sommer som vinter. Derfor tok jeg i dag denne avgjørelsen og har plutselig et hav av tid før jeg skal på jobb.

Tidligere ville denne avgjørelsen aldri bli tatt, står det joggetur på planen så har turen blitt gjennomført med nesten 99,9 % sikkerhet, om jeg av en eller annen grunn har måttet avlyse så har jeg hatt en klende følelse innvendig hele resten av dagen så nå er jeg godt fornøyd med meg selv, jeg er tydeligvis ingen slave av treningen lenger, når fornuften kan vinne, og det er faktisk veldig greit, jeg kommer uansett ikke til å slutte å løpe om jeg en dag bestemmer meg for å la det være, selv om det stod på planen.

Det klør ikke i magen nå, jeg vet at jeg gjorde det som var fornuftig.

På msn' startside var det enda kaldere enn på gradestokken og telefonappen...



onsdag 21. februar 2018

Game over

Så er siste arbeidsdag på "gammeljobben" kommet. Om litt skal jeg dra ned for siste gang og gjøre en siste innsats, takke av.

I snart fem år har dette vært arbeidsplassen min, men alt har en ende, jeg har elsket og hatet, men etter at jeg ble sagt opp 50% prosent har jeg nok vært mest oppsatt på å finne noe annet og komme tilbake i en full stilling. Jeg tror ikke jeg hadde greid å skru hjernen tilbake om jeg var blitt tilbudt å få tilbake den fulle stillingen min heller, selv om jeg kanskje innerst inne håpet på det. Det er noe med at man vet hva man har, ikke hva man får, og at det kjente er det trygge.

Jeg har ikke lagd så mange millionærer som jeg hadde håpet på, jeg så for meg at det skulle strømme på med millionærdiplomer fra Norsk Tipping, men det har bare blitt en på disse årene som jeg hadde trykket på knappen til :) Håper allikevel at mange har hatt gleden av å ha meg der og vil savne meg litt når jeg nå blir helt borte.

Karene på sporten vil jeg nok savne masse, når en alltid er alene på jobb så vil liksom de bli kollegaene mine, og det har de vært, takk til dere!


Har et lite håp om at mange av de menneskene jeg har blitt litt glad i på disse årene kommer innom i løpet av arbeidsdagen min i dag, slik at jeg kan få tatt et farvel. Noen kommer jeg nok til å møte igjen, ta en kaffe med, i gatene, på butikken, på bussen, you name it, men kjenner på at følelsen av å si ha det kjennes litt sårt, akkurat nå.

Men, ting tar slutt, nå er det snart over, og på tross av alt så sitter jeg med en liten klump i brystet, og kjenner at tårene ikke er langt unna, rett og slett et vemod, over noe som tok slutt.


Et bilde tatt 4.februar i 2014, jeg hadde lagd kjørt ut en lottokupong til den første og siste jeg gjorde om til lottomillionær.


søndag 18. februar 2018

Linsetrøbbel

Det skjedde igjen i dag, jeg har opplevd det før, en gang, at linsene deler seg da de kommer inn på øyet. Sist, som nå trodde jeg at jeg hadde fått ut resten av linsa, men den gang ei.

Sist hadde jeg vel tur, da skulle jeg på linsekontroll dagen etter og hadde kjempevondt i det ene øyet, under undersøkelsen fant damen en halv linse og fikk plukket den ut. I dag fikk jeg ut en halv linse og trodde resten hadde forsvunnet i sluket i dusjen. Satte inn en ny linse og kjente ikke noe umiddelbart, men etter en halvtime merket jeg at jeg hadde noe på øye og forstod jo at det var resten av linsa. Når man er både nærsynt og alderslangsynt så blir sånne oppgaver vanskelig. Ut med linse, fram med speil og godt lys og begynne å vrenge øyelokk, dra finger over øyet og håpe at restene dukker opp.

Ting tar tid, men jeg fant til slutt resten og fikk også tilslutt et tak på linsa så den kunne tas ut, nå er jeg rød i øyet, tårene triller. Nå er dagens tredje kontaktlinse satt på venstre øye og jeg slipper og gå hele dagen med en og en halv linse.

Har billig linsetype, tror jeg skal vurdere å gå litt opp i pris dersom dette gjentar seg.



lørdag 17. februar 2018

Farvel NAV, farvel dagpenger.....

.......jeg har fått jobb!!

Sitter her med siste meldekort, og der det skal krysses av for om jeg fortsatt ønsker å stå som arbeidssøker de neste to ukene, skal det hakes av på NEI! Jeg har jobbet fullt de siste ukene, både på stedet jeg snart forlater og det nye jeg skal gå inn og jeg har ikke krav på noen dagpenger for siste periode :)

Hvilken befriende tanke, hvilke deilig ting å gjøre.

Etter at jeg måtte gå ned på halv stilling har mye av dagen bestått av å tråle finn.no, nav og rekrutteringsbyråer etter jobb, skrive søknader, fikse på CV, legge inn nevnte CV på utallige jobbsøkersider og vente, vente på svar. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange søknader jeg har skrevet siden begynnelsen av september, men jeg tror jeg kun har fått tre eller fire avslag, uten å kommentere det noe nærmere....

Gleden ved og endelig komme på intervju var derfor stor, og når jeg forstod at jobben ble min, enda større. Lykkefølelsen det ga når noen hadde tro på meg og hadde tro på at jeg ville prestere løftet selvfølelsen flere hakk og selv om jeg trengte litt tid på å finne ut om jeg skulle satse så var jeg vel egentlig aldri i tvil.

Jobben jeg har hatt i nesten fem år er snart historie, men jeg skal ta med meg det jeg har lært og gå videre.
Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker, ikke minst kjæresten min. Og av den grunn ville jeg  aldri vært disse årene foruten, de har gitt meg mye, og muligens lært meg enda mer, om  meg selv og andre.

Men nå er det farvel til dagpenger og nav, til jobben, faste kunder og tilfeldige kunder, nå venter nye utfordringer og jeg gleder meg til å ta fatt for alvor fra 1.mars.


Siste meldekort er sendt!!



fredag 16. februar 2018

Som jeg lengter ut.....

...... når jeg er inne på jobben! Det er liksom som noe vil trekke meg ut, ut døra og ut i det fri. Snart er det en realitet.

Husker da jeg gikk som postbud, i allslags vær. Jeg elsket og hatet. Hatet når det var glatt og/eller kaldt, eller det regnet og posten ble våt, men visste at selv de dagene måtte med for å kunne oppleve de fine dagene.

Jeg skal ikke ut å gå med post igjen, men jeg skal ut. Jeg skal fryse og skli og bli våt. Jeg har allerede forsøkt alle tre. Og ja, jeg rett og slett koser meg! Samler skritt og tenker at snart er det vår og alt blir om mulig enda bedre.

Jeg gleder meg til å komme ut igjen, hver arbeidsdag skal jeg ut og gå og slippe å lengte ut!




onsdag 14. februar 2018

Etter at jeg begynte å reise innover på morgenen har jeg fått føle på kroppen, eller i allefall sjela, hva køen ned mot Fetsundbrua betyr. 

Jeg har vært veldig heldig og ikke trengt å bekymre meg for den tidligere. Har jeg fått noen avtaler innafor har jeg forsøkt å legge dem til tider etter rushet og om det ikke har gått an, har jeg beregnet så god margin at det ikke har hatt noe å si. Selv om jeg er av den oppfatning at man ikke skulle behøve å kalkulere inn en time ekstra for å komme tidsnok på jobb eller til avtaler, rett og slett fordi tiden er dyrebar for de aller fleste. 

Ny Glommakrysning er et tilbakevendende tema og det er også det eneste som kan gjøre reisen over Fetsundbrua for de som kommer fra Aurskog-Høland og Indre Østfold til en litt mer behagelig opplevelse. 

Jeg vil om kort tid være en av dem som står i denne køen hver dag, med buss og jeg kjenner alt nå, etter noen prøvedager at dette ikke er optimalt, selv om jeg har god tid til å rekke det jeg skal, men bare fordi jeg tar «riktig» buss, altså den med sikkerhetsmargin for å være sikker på å komme tidsnok. 

Det løser seg opp etter Fetsundbrua og bra er det, men hjem så står det forbasket like stille opp mot brua den andre veien, kanskje ikke like tregt som på morgenen (kanskje litt avhengig av når på ettermiddagen en kommer dit) men forbasket er det. Når en vil hjem og slenge beina på bordet. 

Lurer på om jeg noensinne får oppleve at dette problemet løser deg, det har tatt alt for lang tid allerede og ingenting er vel heller klart. 



tirsdag 13. februar 2018

Klokka går så altfor fort

Stod opp 05.15. For å løpe før jobb. Bussen jeg må ta går 07.01. Jeg tror jeg har god tid, eller jeg vet at jeg må løpe fortere enn jeg bruker, men jeg tror tiden er innafor.
Helt til jeg har prøvd, og innsett at løpeturen må kortes ned for å rekke alt før kvart på sju.

Jeg ble ferdig, jeg har dusjet, spist frokost og drukket kaffe, og nå skriver jeg her, men jeg kjenner at jeg er stresset i kroppen, veldig stresset. Litt fordi jeg ikke fikk løpt så langt som jeg skulle, og litt fordi jeg må endre mønstrene mine betraktelig. Er det en ting jeg virkelig hater er det å måtte løpe for å rekke ting. Stikkordet er alltid god nok tid. Så derfor, så lenge jeg er bestemt på å løpe før jobb så må det bli sånn, og jeg må innrette meg og legge opp dagen etter det.

Forsøker å gjøre alt klart om kvelden, ellers vet jeg at jeg ikke villet få sove i det hele tatt, men ting tar den tiden det tar og jeg stresser meg opp, nå stresser jeg ned og senker skuldrene, rakk det i dag, men som sagt, på bekostning av en kilometer, og jeg kommer til å gå ut våt i håret :)

Allikevel er dagene gode, jeg teller ned og ser at februar snart er over, og det er vel det jeg har ventet på hele måneden. Går mot en ny jobbehelg (dessverre), jeg trodde og håpet en stund at det var den siste sist, men sånn ble det ikke, så da er det bare å gjøre det beste ut av det, bite tennene sammen, vente og tenke positive tanker. Snart er det lyst ute og snart er det pinadø vår!


fredag 9. februar 2018

Kan, hvis jeg vil

I mange år, ja, det har faktisk blitt noen år siden jeg ble bitt av løpebasillen, har jeg som kjent løpt litt hver uke. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg noen gang har vært rask, men jeg har vært raskere enn nå om dagen. :) Etter at jeg begynte å slite med hofta, så gikk det tyngre og tyngre, jeg slet mer og mer med å komme meg fram, men jeg bet tennene sammen og fortsatte. Og jeg fortsatte etter at hofta ble byttet, tenk, det er snart to år siden!

Det var viktig for meg å komme meg ut og i gang igjen, veldig viktig, og så innså jeg at farten kanskje lå igjen i den gamle hofta. Men jogge, se, det skulle jeg!

Jeg har blitt mer og mer bedagelig anlagt, må med skam melde at styrketreningen min er helt fraværende, jeg vet ikke om jeg noen gang kommer i gang igjen med den, annet et enn et skippertak en gang i blant, litt pushups og dips, er det ikke det det heter? Når grevinnehenget skal trimmes?

Når det gjelder joggingen så har jeg som sagt vært trofast og jeg vet ikke hva som skal til for å slutte med den. Det gir en god følelse og komme seg ut
som det første en gjør om morgenen, og slik blir dagen god. Selv om det tar lang tid, selv om jeg ikke orker å utfordre meg sjøl på lengre eller raskere distanser, men jeg kan hvis jeg vil!

I dag bestemte jeg meg nemlig for å pine meg litt, løpe kortere, men ha det litt vondt mens det stod på, og jammen greide jeg det ikke! Og ja, jeg er stolt, så får vi se om jeg faller tilbake til gammelt, bedagelig mønster på neste løpetur.

torsdag 1. februar 2018

Velkommen februar

Januar kom - og gikk. Nå skriver vi februar og det er bare en liten stund til vår. Og akkurat i dag, eller nå får en nesten en vårfornemmelse. Det drypper fra taket og sola viste seg i noen få minutter for litt siden. Det er rett og slett deilig.

Januar var lang, men med spennende dager, og valg ble tatt (kommer tilbake til det i et senere blogginnlegg). Jeg vet at valget jeg har tatt er det riktige og jeg kommer ikke til å se meg tilbake når alle ting er på stell, om ikke så alt for lenge.

Jeg ønsker februar mer enn velkommen og raser snart på jobb, og i dag er det kebabtorsdag. Kanskje den siste? :)



Bloggarkiv