torsdag 27. september 2018

En dag uten trening

…. er det en dag uten mening?

Det sies så og akkurat nå er jeg tilbøyelig til å være enig, litt sånn smårastløs og stresset over at jeg i går kveld bestemte meg for å sove lenger og la løpeturen i dag utgå. Enda jeg vet at jeg skal gå masse, også i dag, så føles det plutselig ikke så greit og ikke ha jogget først.

Jeg trener ikke hver dag, jeg trener ganske mye mindre enn før faktisk nå da styrketreningen er blitt mer eller mindre en sagablott (sånne små skippertak innimellom som ikke gir så mye annet enn litt bedre samvittighet) og jeg har kun løpingen igjen, men jeg har gjort det til en (god) vane å løpe på morgenen på ukens hverdager, før jobb, fordi jeg synes det gir en god start på arbeidsdagen og dagen forøvrig. En slags restart av hjernen liksom.
Men av og til blir behovet for en time mer søvn stort, større enn behovet for denne ene løpeturen, og da forfølger rastløsheten meg gjennom dagen. Selv om det var planlagt treningsfri. :)

Vel, i morgen er jeg oppe før fuglene igjen og tar mine kilometere før jobb, vær du sikker!


tirsdag 4. september 2018

Morgenfugl, eller bare rett og slett for tidlig våken?

I dag våknet jeg 03.52, en time før klokka skulle ringe. Det var ikke mulig å klare å sove igjen, så etter en drøy halvtimes, forgjeves forsøk var det like greit å bare stå opp. Opp og hopp, liksom. Eller i allefall ut og løp.
Mine kilometere ble tilbakelagt på nokså ensomme veier, så jeg en bil, maks to :) og ferdigløpt da kjæresten stod opp, ti på halv seks.

God start på dagen, det skal sies, men, nå, litt før halv sju kjenner jeg at øya begynner å bli trøtte og at jeg kommer til å sove på bussen innover i dag det er nok bankers. En halvtimes tidligere buss enn jeg strengt tatt skulle behøvd å tatt, men etter at ferien var over for de fleste har køen mot Fetsund (les glommakrysning) blitt vond som et langt år, men nå er det stopp på å sitte og irritere meg med tilløp til magesår hver dag. Slutt på å bekymre meg over at jeg kommer ti minutter og mer (avhengig av hvor jeg skal møte) for sent på jobb hver dag på grunn av stanging i kø. Jeg kapitulerer og reiser før. Når bussen fra Bjørkelangen kan ta over en time og tjue minutter da tenker jeg at flere burde kjørt kollektivt, selv sitter jeg heller trang på bussen enn å sitte på bussen i kø.

Det er forresten ikke så mye bedre hjem om ettermiddagen, noen ganger verre. Jeg kommer aldri til å lære meg å leve med at jeg er dømt til et liv i kø, men biter tennene sammen og holder ut og legger til rette..... som å duppe litt av på bussen.


Bloggarkiv