onsdag 18. januar 2012

You'll never walk alone

Siden tidlig på 70 tallet ble Liverpool mitt engelske fotballag. Da var det på en måte et valg mellom Liverpool og Leeds. jeg endte opp med Liverpool, sammen med min jevnaldrende fetter. At Liverpool og jeg også har bursdag på samme dag tenkte jeg nok ikke så mye på da, men nå synes jeg det er litt stas da. :)
Jeg dekorerte veggen min med bilder av Bill Shanklys menn; Ray Clemence, Phil Neal, Phil Thompson, Steve Heighway og Kevin Keegan for å nevne noen og drømte om Anfield. En gang skulle jeg dit og ta del i stemningen jeg enset når jeg så på tippekampen sammen med far.

Årene gikk, fotballinteressen dabbet vel noe av, men drømmen om Anfield, den sluknet aldri. Og i England var det for meg bare et lag, Liverpool.

Så kom ungene, og jeg la vel drømmen noe på is. Det ble mer sånn, en ting jeg skal gjøre før jeg dør. Før jeg i 2000 bestemte at nå, nå skal det spares til fotball-tur. Sparebøsse øremerket Liverpool kom i hus og vi sparte flittig, ungene og jeg. Alle småpenger som var til overs ble puttet dit. Summen økte og så dro vi på en eller annen ferie og tømte sparebøssen for å ha med til lommepenger. :) Igjen og igjen.

Sist helg var det endelig tid for å gjennomføre min store drøm. Billetter til kamp, fly og hotell var kjøpt og bestilt for lenge siden og sparegrisen tømt. Nå gjenstod bare turen over til Liverpool sammen med Josefine, Joakim og Roar.

Det var som å komme hjem, nå har jeg riktignok en stor forkjærlighet for gamle musteinshus og bygninger. Og i Liverpool var det en del av disse bygningene. Vi bodde endog på et hotell med metertykke musteinsvegger nede på Albert Dock. Lange ganger og skikkelig labyrint var det, men en bra atmosfære og verdt hvert eneste skritt vi måtte gå for å komme på hotellrommet, ikke sant Roar?




Men det var nå ikke arkitekturen jeg dro for å se, lørdag var det kampdag med omvisning på Anfield i forkant. 

OG endelig stå foran porten ga lettrørte meg, tårer i øya og klump i halsen. Så mange år med venting, og så endelig være der. Det var ubeskrivelig.
You'll never walk alone



Bill Shankly 



This is Anfield, skiltet alle LFCspillerne slår i før kamp.




Anfield

Minnetavlen over de 96 som døde på Hillsborough 15.april 1989.



 Og så. kampen mot Stoke. Og få være med på You'll never walk alone på Anfield, det må oppleves og anbefales.


Skyhøye forventninger til matchen. :)


Nå ble det aldri noen mål i kampen vi så og vi fikk aldri oppleve suget som visstnok følger med hjemmemål på Anfield, en heller dårlig kamp var det vel, at Liverpool eide spillet og ikke klarte å score var trist, men ikke verdens undergang. For det og endelig ha fått være der, overgår skuffelsen over en mindre god kamp.


Foruten det beste fotballaget har Liverpool så mye, mye mer og by på. Som for eksempel Beatleshistorien.














tirsdag 10. januar 2012

Forskjellen

En vei, (riksvei 115), to kommuner - to fylker.

Med gårsdagens snøfall kommer forskjellene mellom kommunene eller er det fylkene, tydelig fram igjen. Jeg må bare innse at jeg rett og slett bor i feil kommune, en kan ikke bare si at jeg har bosatt meg i utkantkommune, for det er da visserligen Trøgstad kommune også, den jeg kjører inn i da jeg kommer over i nytt fylke.

La gå, i dag var det smal vintervei på Akershussiden, med snø og sikkert helt greit å kjøre, men jeg greier ikke helt å glede meg over det når jeg opplever forskjellen så veldig sterkt når jeg kommer meg over til Østfold. Der hadde de etter å ha brøytet i går også saltet, så veien så omtrent ut som på sommeren :) og det er jo så godt å komme til disse saltede veiene. Om jeg ikke akkurat blir King of the Road så blir jeg i det minste litt tøffere og mindre plagsom for andre.



Vinteren får vi ikke gjort noe med, men jeg mener bestemt at det bør legges mer penger i vedlikeholdet av vinterveiene, og jeg kommer sikkert til å gjenta meg selv her til det kjedsommelige. Dog satser jeg på at dette var den siste på denne siden av vinteren. Vi er jo allerede langt ut i januar og det er da ikke så mye igjen av vinteren :)

onsdag 4. januar 2012

Friskmeldt

av meg selv.
Så får en jo vurdere hvor lurt det er på sikt. For bra er jeg jo ikke, men nå er det tatt masse blodprøver, det er tatt bilder og det er ikke noe galt på noe så langt.

Legen ga meg løpeforbud ut året like oppunder jul. Det verket i hele meg etter å  ta en skikkelig løpetur da julekiloene - ikke mange, men noen, og nok - kom lurende. Jeg har ikke løpt skikkelig siden slutten av november da ankelen virkelig begynte å slå seg vrang.

Jeg kjøpte nye joggesko, kanskje det ville hjelpe.
Jeg var hos legen og fikk voltaren.
Jeg løp nesten ikke.
Jeg kjøpte brodder til glatte løpeturer.
Jeg var tilbake hos legen som kunne konstatere fortsatt hevelse og varm ankel, han ga meg løpeforbud og rekvisasjon til røntgen og "tappet" meg for mye blod (mye fordi jeg fikser dårlig disse blodgreiene, det var i sannhet bare fire sånne glass). Og jeg fikk beskjed om å bruke enda mer piller, samme kur som jeg periodevis tar mye av for ryggen.
Jeg forsøkte å sykle. kjedelig, men bedre enn ikke noe.
Jeg ble etterhvert bedre og testet det på en bitteliten løpetur. Det gikk bra :)
Jeg ble kanskje overivrig, og danset zumba dagen etter og fikk vondt igjen, og lot resten av 2011 bli "hvileår" og trente bare styrke.
Nå er vi i 2012, jeg har fått bekreftet at det ikke er mulig å påvise noe ut fra bilder og prøver. Jeg vet at jeg må ta kntakt med legen min igjen, men har har ferie i nesten en uke til og så lenge kan jeg desvverre ikke bare la være å røre meg. Jeg trenger faktisk denne dosen, for å roe den nokså urolige kroppen. Jeg tok en kort tur mandag og jeg fulgte opp med en noe lenger tur i dag, i dag med mine nyinnkjøpte brodder. Kjekt å ha, selv om det ikke var glattest i dag, og virker vel heller dårlig på det tynne islaget som muligens kommer innimellom.

Jeg har vondt nå, men håper tablettene døyver det verste. Jeg liker dårlig og ikke vite hva det er, føler meg jo som den hypokonderen og skikkelig sytete, og muligens er det bare overbelastning og da gjør jeg sikkert dumt i å løpe, men til mitt forsvar; det kjennes bra ut når jeg står opp og gjør meg klar for denne forfriskende løpeturen!!


søndag 1. januar 2012

Nytt år og nye muligheter

Også for brøytemannskapene som har ansvaret for veiene i Aurskog-Høland. Ni timer ut i det nye året er det en skam.

Noen må som kjent jobbe, enten det er slik eller sånn, og sånn burde det vel strengt tatt være for de som har tatt på seg og holde vinterveiene fri for snø også? Dessverre er det ikke sånn. På vei til jobb i dag snødde det jevnt og jeg fikk det ærefulle oppdraget å være mitt eget brøyteselskap på mine fem kilometere på fylkesvei 226, jeg fikk kjøre i noens spor på riksvei 125 og tenkte at på 115, der! Der er det helt sikkert bra, og gledet meg til å komme dit. Tross alt er det der jeg kjører den lengste biten. Men dengang ei sa Tordenskiold, det var bare å legge seg i sporet som gikk der og håpe at det ikke kom noen i møte. Med hjertet i halsen og håpet i livet durte jeg i vei på min ferd mot Østfolds grense og tenkte at der er de alltid tidlig ute, og veldig flinke, både på å brøyte og salte. Men, ikke i dag :(

Kanskje de var på nyttårsfest alle disse brøytemannskapene og ikke har fått med seg at det har lavet ned i noen timer nå? Ikke vet jeg, men jeg vet hva de svarte på 175 da jeg lurte på hvor mye snø det må ha kommet for at de skal ta seg ut. Jeg har nemlig hørt noe om tre, eller fem centimeter (vet ikke hvor lang den ene pekefingeren min er, men jeg stanset bilen og målte med den i dag, og borte var den).
"Grensen er nådd når folk begynner å klage" mente den trivelige fyren som skulle ringe å vekke rette vedkommende her hos meg. Han var dog enig i at det var i seneste laget, men da vet vi hva vi har å å gjøre? Vi må KLAGE! Vi kan ikke sitte og vente å tenke at de kommer nok, mens forholdene blir verre og verre. Joda, så mestrer vi å kjøre på dårlig vedlikeholdte veier. Det har vi gjort hele tiden, og vi er flinke og avpasser farten osv, men så en dag er ikke det nok. Jeg vet hva jeg snakker om for jeg har opplevd å miste en elsket far som fant seg i, og kjørte på kleine vinterveier i flerfoldige år. Jeg nekter derfor å finne meg i at vi ikke skal være like mye verdt fordi vi bor i utkantstrøk eller bor grisgrendt, kall det hva du vil. Jeg skal klage og klage og oppfordrer alle til å gjøre det samme - igjen, og igjen. Om vedkommende som skal holde veiene fremkommerlige synes det blir for mye, javel, da får det mennesket finne seg noe annet å gjøre. Det er ikke så mange dagene med dette føret i løpet av vinteren og om grunnarbeidet blir gjort skikkelig og i tide så slipper vi unna sporete, glatte veier når det igjen fryser på. For det gjør det jo.

Jeg heier på saltet og jeg heier på bare, tørre sommerveier!


Bloggarkiv